Månedlige arkiver: oktober 2017

American sniper

American sniper: Amerikansk biografi-actiondrama. 2014. 2 timer, 12 minutter. 15 år. Regi: Clint Eastwood. Med: Bradley Cooper, Sienna Miller, Kyle Gallner.

Kortversjon: Den halvgamle Texas-mannen Chris Kyle verver seg til SEAL og blir USAs mest vellykka snikskytter i Irak.

terning 3
Det følger bare én vesentlig sannhet med denne filmen: Vi her i Norge er ikke i krig, amerikanerne er. Dette er ikke vår film, for vår felles bevissthet og vår oppfatning av livet tilhører tilværelsens betraktende twitteriat. Vi er humanismens cheerleaders som sitter i trygg avstand fra banen og roper moraliserende motstridelser. Vi er en blanding av Apeberget på tribunene og de to gubbene i Muppet Show. Når alt kommer til alt, er det ingenting som angår oss.

Derfor trenger vi verken helter eller skurker. Vi kan holde oss med behagelige mellomting, versatile og relative skikkelser som er verken Peer Gynt eller både og Brand, og de plasserer vi inn i livssynene våre slik en flink unge leiter seg fram i puslespillet.
«American sniper» er en film om en såkalt autentisk helt. Sniperen Chris Kyle drepte 160 irakere og en syrisk snikskytter, og Clint Eastwoods film behandler ham som en blanding av familiegravsted og nasjonalmonument.

Som film er «American sniper» så uinteressant at det nesten er vanskelig å holde seg våken. Historien er hentet fra ei hyllestbok, og manuskriptet tar oss gjennom så mange sjøldaue og forlengst forstøva klisjeer om soldater og familier at det fortvila sukket ligger på lur gjennom hele filmen.

Når sukket likevel ikke kommer, skyldes det at dette ikke er min film, det er ikke vår film, det er et stykke USA. Når Kyle ser 9/11 på TV-skjermen er det for oss enda en framvisning av begivenheten som beviste at Bush var en dust. For amerikanere er det et symbol på uventa og uakseptabel sårbarhet, og Kyles liv drives av at han må ut av landet for å beskytte USA og familien sin, for faren har lært ham at det bare finnes tre typer mennesker: Rovdyra, sauene og fårehundene. Far ba ham være en fårehund, en som passer på flokken. Så han melder seg på spesialsoldat-trening som 30-åring og blir en begava sniper. Hvis målet er levende, kan han treffe det.

Som en nokså romlende dansegolv-bassgang eller jammer fra resonanskassen i den store celloen musiserer historien også hans smerte ved å måtte ta liv. Men etter hvert oppdager han at barmhjertighet ville ha ført til døde kamerater, og en fårehund relativiserer ikke liv. Han passer sine liv. De andre passer røkla.
Eastwood forsøker å få til en halv actionhandling ved at den stolte amerikanske helten har en nemesis. Det er snikskytteren Mustafa som til og med har vært i OL, og 1000-meters-trefferen er mannen han må ta før rifla kan legges til hvile.

Mot slutten setter Eastwood også opp en Alamo-kloning, der soldatene som skal hevne kameraten Biggles, havner i en sandstorm og et western-fort mens iraks utallige indianere vrimler femtitallisk fra alle sider for å ta dem. Det er engasjerende, men for seint. Eastwood har vandra lojalt fram og tilbake mellom store dåder på slagmarken og såre samtaler i heimen, og vi er slitne i gjenkjennelsen av alle disse forsøkene på å selge det bastardiske avkommet fra parringen av virkelighet og virkelighetsflukt.

Filmen er full av forståelig forenklings-sentimentalitet, den forteller kritikkløst som en nett-tabloid samtidig som den beveger seg slik en feature-artikkel i et magasin gjør. Dette er patriotisme i hytt og vær.

Litt om film og virkelighet: Det finnes ikke helter i virkeligheten, for virkeligheten er puristisk: Et sted uten helter og skurker, et vakuum uten religion eller moral, uten følelser og uten dramaturgi. Virkeligheten er det vi alle kan dele, uansett hva slags preferanser vi har og uansett hvilken livsstil vi tilhører. Virkeligheten er ufilmbar. Hendelser kan filmes, men de blir ikke gjengivelser av virkelighet, de blir tendensiøse minner.

«American sniper» er bare en pompøs actionfilm, en røver som sprader og breser, et sentimentalt, patriotisk soldat-epos. Jeg vet ikke riktig hva vi skal med det. Men jeg kan skjønne at amerikanerne vil ha det.

Bradley Cooper er virkelig ikke yndlings-skuespilleren min, men han funker ålreit. En liten stund var jeg redd for at jeg måtte se ham spille gal for annen gang, en opplevelse som jeg er villig til å spasere over sjøen til Haugesund for å unngå, men det skjedde ikke. Ikke noe galt med Cooper. Sienna Miller spiller den kjedelige, uanselige hjemmekona som egentlig bare har fått én eneste replikk i hele filmen: «Jeg føler at du ikke er her hos oss selv om du er her». Det er forslitt soldathustru-dramatikk fra TV-serienes reservoar av vulgær-feministiske tåre-sugere.

Ungene hans er likegyldig behandla.

Jeg skal fortelle om helter og unger, ganske kort: Hvis jeg uheldigvis kom gående ved en råk i isen og så en hund som holdt på å drukne, og dersom jeg i føleri og overmot kasta meg i vannet og døde av det, ville jeg for noen vært en helt. For ungene mine ville jeg vært en bølle og en idiot som hadde tatt fra dem noe av det kjæreste de hadde. Det perspektivet mangler filmen. Ungene er statister i en ekkel, voksen hasard.

Og enda verre: Filmen må jo følge boka sånn noenlunde, så slutten er teit. Jeg bare nevner det.

13 hours – The soldiers of Benghazi

13 hours: The secret soldiers of Benghazi: Amerikansk action-drama. 2016. 2 timer, 24 minutter. 15 år. Regi: Michael Bay: Med: John Krasinski, James Badge Dale, Pablo Schreiber, David Denman. Dominic Fumusa, Max Martini, Alexia Barlier. David Costabile, Peyman Moaadi.

Kortversjon: 11. september 2012 angrep libyske opprørere en midlertidig ambassadørbolig og en hemmelig CIA-base i Benghazi. Dette er historien til de soldatene som sloss mot dem.

terning 5
Michael Bays Libya-film går rett inn i Europas daglige traumaer som torpedo i karamellpudding (som for øvrig ville vært et vidunderlig jackass-prosjekt for den modige fysikeren Andreas i NRK). La meg spesifisere: Broken sweetness flying everywhere. «13 hours: The secret soldiers of Benghazi» er en fascinerende blanding av indianernes Alamo-beleiring og slintrete zombiefilmer der de talløse udøde velter seg inn over de rettferdige få. Og samtidig har filmen en slags historisk handling fra den gang i 2012 da libyske opprørere angrep en amerikansk base i Benghazi etter å ha drept en amerikansk ambassadør. Her er det mye.
Filmen garderer seg mot at folk i salen skal føle akutt fremmedfiendtlighet ved at den forteller at skikkelige muslimer aldri ville finne på å angripe amerikanere. Og Knut Arild elsker Sylvi. Og forholdet mellom Brann og Rosenborg er fordragelig som lønningspils. Fornektelse av motsetninger er blitt en religion for kaninhjertene.

Men det finnes ikke kaninhjerter i «13 h». Michael Bay er et begrep, og filmen hans er slik til og med små barn, Venstre-kvinner og buss-tilhengere vet den måtte bli. Soldater uten frykt, soldater med bilder av barn og koner. Soldater med hymnisk garderobe-patos og røff lowlife-stolthet. Eg sa det rett te ‘an. Du sko ha sett trynet på ‘an då! Dette handler om de mennene som gjorde det de måtte gjøre da ambassadøren og en hemmelig CIA-base ble angrepet, mens uniformsadelen og kontorfolka satt og tvinnet på mellomfag i statsvitenskap og ikke riktig visste hva de kunne gjøre. Vi kan ikke krenke et fremmed lands territorium. Det står i manualen. De har riktignok drept ambassadøren vår og er i ferd med å utrydde CIA-leiren, men det står i boka. Klukk-klukk-klukk-klukk-klukk. I Michael Bay-filmer lar ikke menn noe være. De ville ha skutt grillen hvis burgerne var svidde.
Dette kan vi. Til alle tider har det vært amerikanske kontorfolks viktigste yrkes-kriterium at de skal svikte når the tough gets going. Det blir det alltid kul film av. Film for de som ikke spiser rå fisk på bursdagen sin. En film for de som aldri heter Hillary Clinton.

John Krasinski spiller hovedpersonen Jack og får en slags gjenfødelse som mann. Han er hyra inn av CIA for å være en usynlig soldat i den hemmelige leiren i Benghazi. Men alle de skikkelige muslimene som aldri ville skade amerikanere, er tydeligvis på politisk avrusningsklinikk, for det varer ikke lenge i Libya før han og kameratene havner i trøbbel med gatemilits.

«Se opp,» sier Jacks buddy til den libyske gatelederen. «Kan du se dronen? For den kan se deg. Og den vet hvem du er, og den vet hvor huset ditt er, og den vet hvor familien din er. Og hvis det skjer noe med oss dør dere (han sa omtrent det). Senk våpnene.»

Den korte samtalen bør bli en klassiker.

Sånn starter det, og det stanser egentlig aldri. I to og en halv time (parkeringsgebyret mitt var 77 kroner) løper Bay-maskinen med robotisk rytmikk gjennom en handling som inneholder alt. Til og med replikkene har adrenalin-nerver og granatsjokk. En sjelden gang sitter hovedpersonene ned og snakker om at det finnes et liv der ute, men så er de i gang igjen, og faen ta meg så nervøs jeg blir, og hvordan skal det gå med den gravide kona og de to døtrene til mannen? «13 h» har en av de galneste biljakt-scenene jeg har sett. En traumatisert ambassadørvakt kjører gjennom Benghazis gater med wheels on fire running down the road (tatt fra rockeklassiker som burde vært på lydsporet) mens uskikkelige muslimer følger etter i utallige biler og setter flere kuler på det pansra kjøretøyet enn ti år med skiskyting. Det var helt vilt, og jeg kjente det i blindtarmen.

Filmen tillater seg alt, og det er også en selvfølge. Sjøl om den forteller om folk som finnes og fantes, betyr ikke det at den er historisk korrekt. Man kan hovere over den frie formidlingen av såkalte sannheter. Men dette skal ikke være «Kon-Tiki», sjøl om Benghazi etter hvert ble gjort til et slags Waterloo for Obama-folka. Dessuten: Er du gift? OK. Har du holdt bryllupstale noen gang? OK. Vil du si at talen først og fremst var presist sannferdig? OK. Du mener ikke at Michael Bay må ha et mer seriøst forhold til sannheten enn du hadde til din elskede den dagen dere ble sammen for livet?

La oss i den perfekte sannhetens navn være enige om dette: For skikkelige muslimer er USA hovedfienden. Det er ingen grunn til å fortie det. Også for norske sosialister og vegetarianere og pasifister og natteravner og filmklubb-tilbedere er USA hovedfienden. Ingen grunn til å fortie det heller. Men USA holder likevel med seg sjøl, og det må til og med amerikanere ha lov til, og «13 h» er en orgie i amerikanskhet, og den funker som bare far min satt på fysste benk og mor mi satt på aen.

Det var dette kinoen ble bygd for. Ingen grunn til å fortie det heller.