The last stand

The last stand: Amerikansk actionkomedie. 2013. 1 time, 47 minutter. 15 år. Regi: Jee-won Kim. Med: Arnold Schwarzenegger, Forest Whjtaker, Luis Guzman, Eduardo Noriega, Johnny Knoxville.
5
«The last stand» foregår i et amerikansk myteland som nordmenn med grunnfag blir nervøse av, og som politikere så godt de kan forsøker å ignorere. I basis-Amerika, der folk går rundt og vedlikeholder de evige verdier som naboskap og kvasse, men ulærde sarkasmer, der har de en sheriff som til alt overmål er innvandrer fra Østerrike. «Du gir oss immigranter et dårlig rykte», sier Arnold Schwarzenegger til den steinrike og arrogante druglord-rømlingen Cortez fra Mexico. Bruken av en nasjonalitet fra den andre siden av USAs innbilte mur kunne ha ført til mistanker om politisk ukorrekthet, eller upolitisk korrekthet som jeg foretrekker å kalle det, men sheriff-assistenten Luis Guzman er i det minste fra Puerto Rico. Og den vakre trøbbelfyren som sheriffen henter ut av arresten og gir stjerne, spilles av brasilianeren Rodrigo Santoro. Santoro ser ut som en skøyeraktig reklame for trange truser, men han er i hvert fall latin-amerikaner.
Alt dette nevner jeg fordi man ikke kan mobbe Mexico lenger, så jeg har helt slutta å skrive at landet har verdens styggeste musikk. I stedet nevner jeg at det har fin strandlinje.
Østerrikeren er sheriff i en western-by som heter Sommerton Junction og består av harry-filmenes regelbundne mangfold av enkle menn og vakre kvinner. Her spiller for eksempel de jordiske levningene etter Jackass-offeret Johnny Knoxville en slags museumsbestyrer med egen låve, og sheriffkontoret består stort sett av en uerfaren ekstrem-yngling, Guzman og ei dame med aktivt utseende. Filmen starter med at sheriffens folk og museums-originalen skyter med .45 kaliber på dyreskrott, men det de ikke vet er at den meksikanske superskurken (Eduardo Noriega) har rømt i en über-rask Corvette og er på vei mot byen deres fordi den kyniske psykopaten Peter Stormare (enda en som gir immigranter et dårlig navn) skal bygge bru til Mexico. Over et søkk i Arizona.
Og her kommer det som i ettertid kan oppfattes som en slags profetisk Trump-vri. Fra fantasibyen Las Vegas kommer FBI for å ta rømlingen som lurte de føderale noe aldeles forferdelig. De er dresskledde og fulle av pene manerer, de kjører enten steindyre SUV-er på statens bekostning eller beveger seg rundt i helikoptere eller eget privatfly. Dette er kremen av amerikansk storbyartethet, og de ledes av den lett forvirra Forest Whitaker, som mer enn noensinne ser ut som om blikket lever sitt eget, uoppmerksomme liv.
Men hvem klarer å ta ressurs-skurkene? Vent og se.
Imens ute på landet. Harry Dean Stanton kjører traktor og trekker rifle mot den onde svensken. Det fører til en kortvarig harry-rolle for Stanton, som døde 15. september i år som 91-åring. Slik oppfatter sheriff Owens (Schwarzenegger) hva som er i ferd med å skje, og så ringer FBI og sier at rømlingen er på vei mot byen hans, så han bør holde seg helt i ro.
Folk fra Trumpland holder seg ikke i ro. Ikke på film. Rødnakkene i den uanselige ørkenbyen venter ikke på at fancy by-purk med satellitt-overvåking skal forsvare dem. En eldre-sheriff og tre-fire vanlige småbyhelter uten gode ungdomsskole-karakterer sperrer Main Street og venter med en skolebuss og en mitraljøse som skjøt tyskere i 1939. Dette er den edleste drømmen om folket. Det er en fantasi om normale menneskers evne til handling og patriotisme, og det er filma med øm humor og en avsindig sans for overdreven action. Regissøren heter Jee-won Kim og er fra Sør-Korea. Han burde lage flere filmer i USA, men de trenger han vel hjemme akkurat nå.
Schwarzenegger er en storarta karismatiker, og mannen er et mirakel for de som så de første filmene hans. Som sheriff ser han ut som et nylig oppgravd urmenneske som ville fått overbeviste arkeologer til å skrive om historien og hengitt seg til New Age og lukt-yoga. Han er godmodig som en blåbærmett hage-bamse, men de kvasse reptil-øynene ser konstant ut som livlige vardøgre før velgjørende eksapistvold. De andre folka er hva man kan kalle vaksinasjoner mot dialogene i Woody Allen-filmer. Enkle og overmodige. Som den ene kafe-kunden sier (omtrent) da sheriffen ber ham ta tilflukt: «Jeg har høyt kolesterol, og jeg har nettopp bestilt en tallerken bacon. Høres det ut som en mann som er redd for å dø?»
Klimaks kommer i en maisåker som er så overmoden at det er like før aksene forvandles til støv. American corn. 2013.