Månedlige arkiver: september 2017

Pirates of the Caribbean: Salazars hevn Dead menn tell no tales

Pirates of the Caribbean: Salazars hevn: Amerikansk eventyr-action. 2017. 2 timer, 9 minutter. 12 år. Regi: Joacnhim Rønning og Espen Sandberg. Med: Johnny Depp, Javier Bardem, Geoffrey Rush, Brenton Thwaites, Kaya Scodelario, Paul McCartney.

Kortversjon: Will Turners sønn får i oppdrag å finne Poseidons gaffel, og de forbannede hollenderne vil ha Sparrows kompass.

terning 5

Før jeg ror meg ut på det åttende hav, og før jeg roter meg bort i melankolien over alt det som piratene mistet, skal jeg forsikre alle de som faktisk både leser terning og den første setningen etter terningen: Ja, det er en vellaga film. Ja, det er en herlig film. De to norske regissørene har gjort det bra. Det var pliktløpet.
Så til det interessante. Det må skje med alle. Før eller siden havner folk nesten umerkelig i utkanten av sin egen fortelling, mens yngre yndlinger yngler seg inn i handlingen som om de har en slags odelsrett til den. Kaptein Sparrow for eksempel. For fjorten år siden var han en klassisk førtiåring som førte piratskute med samme desperate resignasjon som når livsfriseramma (ja, det skal være livsfriseramma) ungdomsskolelærere og tannleger i sin tid kjørte motorsykler uten støttehjul. Nå er Jack blitt 54 år, han er rund av rom i kjakene, og den alkoholiske rampetheten får ham til å virke som en pleiehjems-rømling. Opp skvetter en ung mann som kunne vært Ullern-skuespiller fra «Skam», og så er filmhistoriens mest fantastiske pirat egentlig forvandla til en slags Arbeiderparti-veteran. Opp skvetter også en velutdanna ung kvinne. Før du vet ordet av det kan hun bli innblandings-minister.
Det beroligende for oss alle er at kapteinen fortsatt må være der. Uten Jack Sparrow ville filmen vært begrensa til sportskvikk og fiffig alminnelighet. Johnny Depp er fremdeles sjela i historien, han er det eneste elementet som får folk til å ville se noe så anakronistisk som en sjørøverfilm. Piraten skeiner rundt med en diksjon som er mer en diagnose enn kommunikasjon. Han kunne fremdeles vært en Chaplin i transeklær. Depp spiller den siste frie mannen. Konstant forstyrra av undring, varig uegnet til bærekraftige forhold og befriende egosentrisk. Uten han ville det ikke vært noen film. Akkurat som det ikke finnes noe Arbeiderparti uten Thorbjørn Berntsen.

Jeg skal prøve meg på en spådom: I neste film har kaptein Sparrow sluttet å drikke, og han sitter i en karibisk småby og bygger skuter av fyrstikker mens han styres og får kjeft av en dominerende hustru som er matematikk-geni og borgermester, spilt av Meryl Streep. Pilates of The Caribbean. Jeg har et alvorlig livsmotto. Det er sånn: «Jeg håper for Guds skyld at jeg aldri får rett.» Mottoet gjelder også Sparrow.

Filmen starter så vakkert. En gutt kjærtegnes av virtuelt månelys i en båt på havet. Gutten er sønnen til Will Turner (Orlando Bloom), han kaldstarter Den Flyvende Hollender og pappaen viser seg i et syn med skjell på kjakene og anbefaler sønnen at han skal finne Poseidons tretanna gaffel, The Trident. Den skal ordne alt. Spøkelsesmagre sjørøvere uten kroppsmasse jamrer seg inn i filmen, fyren som kaller seg Døden likner hvalfordøyd plastavfall fra Filippinene. Hollenderne vil ha Sparrows kompass. Kompost søker kompass. Filmen er i gang, og den er storarta.
Det varer ikke lenge før Jack Sparrow skal rane Karibiens sikreste bank, som faktisk blir konkret stjålet på en måte du aldri har sett før. Så kommer de nye folka. Brenton Thwaites spiller Will Turners sønn Henry, og han utsettes for atskillige prøvelser de neste to timene. Kaya Scodelario spiller en helt annen manns datter. Hun er astronom (som ifølge en av piratene betyr at hun avler esler), og hun fyller filmen med den uangripelige, ufeilbarlige moderne kvinneligheten. Kosmos-Carina gjør med andre ord bare kule og fornuftige ting, mens mennene rolser rundt som hjernerystelser. Javier Bardem er ny som spøkelsessjefen Salazar. Han ser ut som ei spansk Tim Burton-dokke og styrer sine paella-styrker med nydelige, bleike profiler. Det er også med ei skalla heks og onde fugler som ser ut som obduksjonsofre fra «Bones», men de var der kanskje før og. Blide Paul McCartney spiller gamle onkel Jack i ei celle og synger søtt. Han har ikke samme swag som Keith Richards, men er OK. Mye stas. Dessuten inntar Geoffrey Rush handlingen sammen med en kammermusikk-trio, og filmen unner seg også flyvende haier som antakelig er referanser til kult-fenomenet «Sharknado».

Nok om det. «Pirates of the Caribbean: Salazars hevn» er stappfull av fantastiske påfunn, som jeg ikke skal røpe. Det finnes ikke dødtid her (uninteded pun). Handlingen går ikke. Den er som turbulens. Ingen sitter ned på en benk og snakker ut om det. PoC4 er dessuten som en brutal øyeskylling med saltvann. Det blir sagt at de to nordmennene Joachim Rønning og Espen Sandberg fikk jobben som regissører fordi de hadde vist fornemmelse for sjø (i «Kon-Tiki»). Det ryktet har de tatt vel vare på.

Ved et uhell så jeg filmen i 3D. Det var litt dumt. Når filmer er like overfylte av visuelle detaljer og voldsomme handlinger som en tornado i et loppemarked, virker det bare forstyrrende at undertekstene henger og dingler langt ute i salen. Dessuten formørker brillene farge-intensiteten på en måte som jeg hater. Jeg vil se lyset. Jeg vil se fargene skinne. Men det er meg.

Lenge lurte jeg på om dette faktisk er den mest underholdende Caribbean-filmen på tross av den kjedelige guttungen og på tross av at Jack Sparrow ser ut som om han vurderer AFP. Det er nok ikke sånn. Men det føltes sånn. Jeg tar imot kjeft mellom kl. 05 og kl. 21.00.

The gunman

The gunman

Viasat4 22.00

4 Jeg har sett halve denne filmen, for den var virkelig ikke forheksende god. Men den delte seg i hvert fall i to. I første del er Sean Penn leiemorder i Kongo, der det er mineraler i jorden og bla bla meg i konvensjonene. Pen skyter en gruveminister og må stikke fra landet, mens den litt sjalu Bardem skal passe på dama hans, Jasmine Trinca. Så går det åtte år, da, og leiemorderen har mista barten sin og holder til i en bistandsleir i Afrika der ubetydelige skuespillere har samtaler av typen «Water for my people».

Dermed må hovedpersonen reise til London der han treffer Ray Winstone og insisterer på at ingen skulle vite at han skjøt en gruveminister. Penn må reise til Barcelona, og er i det minste en flott mann som kan slåss. Penn er en ulv, han er Tom Cruise med et fjes. Han er en snutemann, intens, sky og uberegnelig. Filmen tar seg opp her. Bardem har overtatt dama hans. O shit. Og så så jeg ikke lenger, for egentlig brydde jeg meg ikke. 2015.

 

The last stand

The last stand: Amerikansk actionkomedie. 2013. 1 time, 47 minutter. 15 år. Regi: Jee-won Kim. Med: Arnold Schwarzenegger, Forest Whjtaker, Luis Guzman, Eduardo Noriega, Johnny Knoxville.
5
«The last stand» foregår i et amerikansk myteland som nordmenn med grunnfag blir nervøse av, og som politikere så godt de kan forsøker å ignorere. I basis-Amerika, der folk går rundt og vedlikeholder de evige verdier som naboskap og kvasse, men ulærde sarkasmer, der har de en sheriff som til alt overmål er innvandrer fra Østerrike. «Du gir oss immigranter et dårlig rykte», sier Arnold Schwarzenegger til den steinrike og arrogante druglord-rømlingen Cortez fra Mexico. Bruken av en nasjonalitet fra den andre siden av USAs innbilte mur kunne ha ført til mistanker om politisk ukorrekthet, eller upolitisk korrekthet som jeg foretrekker å kalle det, men sheriff-assistenten Luis Guzman er i det minste fra Puerto Rico. Og den vakre trøbbelfyren som sheriffen henter ut av arresten og gir stjerne, spilles av brasilianeren Rodrigo Santoro. Santoro ser ut som en skøyeraktig reklame for trange truser, men han er i hvert fall latin-amerikaner.
Alt dette nevner jeg fordi man ikke kan mobbe Mexico lenger, så jeg har helt slutta å skrive at landet har verdens styggeste musikk. I stedet nevner jeg at det har fin strandlinje.
Østerrikeren er sheriff i en western-by som heter Sommerton Junction og består av harry-filmenes regelbundne mangfold av enkle menn og vakre kvinner. Her spiller for eksempel de jordiske levningene etter Jackass-offeret Johnny Knoxville en slags museumsbestyrer med egen låve, og sheriffkontoret består stort sett av en uerfaren ekstrem-yngling, Guzman og ei dame med aktivt utseende. Filmen starter med at sheriffens folk og museums-originalen skyter med .45 kaliber på dyreskrott, men det de ikke vet er at den meksikanske superskurken (Eduardo Noriega) har rømt i en über-rask Corvette og er på vei mot byen deres fordi den kyniske psykopaten Peter Stormare (enda en som gir immigranter et dårlig navn) skal bygge bru til Mexico. Over et søkk i Arizona.
Og her kommer det som i ettertid kan oppfattes som en slags profetisk Trump-vri. Fra fantasibyen Las Vegas kommer FBI for å ta rømlingen som lurte de føderale noe aldeles forferdelig. De er dresskledde og fulle av pene manerer, de kjører enten steindyre SUV-er på statens bekostning eller beveger seg rundt i helikoptere eller eget privatfly. Dette er kremen av amerikansk storbyartethet, og de ledes av den lett forvirra Forest Whitaker, som mer enn noensinne ser ut som om blikket lever sitt eget, uoppmerksomme liv.
Men hvem klarer å ta ressurs-skurkene? Vent og se.
Imens ute på landet. Harry Dean Stanton kjører traktor og trekker rifle mot den onde svensken. Det fører til en kortvarig harry-rolle for Stanton, som døde 15. september i år som 91-åring. Slik oppfatter sheriff Owens (Schwarzenegger) hva som er i ferd med å skje, og så ringer FBI og sier at rømlingen er på vei mot byen hans, så han bør holde seg helt i ro.
Folk fra Trumpland holder seg ikke i ro. Ikke på film. Rødnakkene i den uanselige ørkenbyen venter ikke på at fancy by-purk med satellitt-overvåking skal forsvare dem. En eldre-sheriff og tre-fire vanlige småbyhelter uten gode ungdomsskole-karakterer sperrer Main Street og venter med en skolebuss og en mitraljøse som skjøt tyskere i 1939. Dette er den edleste drømmen om folket. Det er en fantasi om normale menneskers evne til handling og patriotisme, og det er filma med øm humor og en avsindig sans for overdreven action. Regissøren heter Jee-won Kim og er fra Sør-Korea. Han burde lage flere filmer i USA, men de trenger han vel hjemme akkurat nå.
Schwarzenegger er en storarta karismatiker, og mannen er et mirakel for de som så de første filmene hans. Som sheriff ser han ut som et nylig oppgravd urmenneske som ville fått overbeviste arkeologer til å skrive om historien og hengitt seg til New Age og lukt-yoga. Han er godmodig som en blåbærmett hage-bamse, men de kvasse reptil-øynene ser konstant ut som livlige vardøgre før velgjørende eksapistvold. De andre folka er hva man kan kalle vaksinasjoner mot dialogene i Woody Allen-filmer. Enkle og overmodige. Som den ene kafe-kunden sier (omtrent) da sheriffen ber ham ta tilflukt: «Jeg har høyt kolesterol, og jeg har nettopp bestilt en tallerken bacon. Høres det ut som en mann som er redd for å dø?»
Klimaks kommer i en maisåker som er så overmoden at det er like før aksene forvandles til støv. American corn. 2013.