X-men: Days of future past

Hugh Jackman, James McAvoy, Jennifer Lawrence, Michael Fassbender, Ian McKellen, Patrick Stewart, Halle Berry, Nicholas Hoult, Evan Peters.

Kortversjon: X-men-mutantene trues av utryddelse fra Nixons toy soldiers, og Wolverine må dra tilbake til 1973 for å hindre Mystique i å gjøre en tabbe.

terning 5
Hvis du virkelig skjønner alt om hvem alle er og hvordan de kom dit og hva som skjer i forskjellige tidsplan etter hvert som handlingen forsøker å oppheve sin egen eksistens etter Terminator-prinsippet, da er du en håpløs Marvel-nerde og trenger verken kondomer eller hårvoks før om tjue år og dessuten leser du altfor lange setninger, som du faktisk vet at heter perioder.
Men for alle de andre som ga opp det teknofile innholdet etter fem minutter og gledet seg til drebingå, er dette også en storarta, handlingstung X-men-film med driv og drønn og utvist mesterskap i visuell fantasi. Jeg skal ikke røpe akkurat det, men i slutten kommer ett av de stiligste CGI-stunta så langt i nyere computerhistorie. Det eier. Det eier slik Røkke gjør.

Som vanlig starter filmen med at fremtiden er mørk og øde. (Tin soldiers and Nixon coming, we’re finally on our own). Menneskeskapte metall-gubber brister gjennom taket for å stråle i hjel alle avvikerne, som vi i denne filmen skal holde med. Flygende likkister svever over Moskva. Flygende likkister jakter mutanter over Kina, helt uten Harald Stanghelles visjonære motstand. Sentinelene tar den siste kampen mot mutantene. Fordums gene-transer er sorgtungt til stede. Halle Berry ser ut som ei Bowie-dokke, Stewart svever i stolen sin og Hugh Jackman har fremdeles denne aggressive midtskillen som vil minne alle bibelhistorie-kyndige om den dagen da Moses skilte Rødehavet.
Så kommer forklaringen. Elendigheta startet i 1973, da de fleste av oss faktisk gikk rundt og følte på barken. Mystique drepte våpenindustri-gründeren Trask, og derfor satte president Nixon i gang produksjonen av mutantjegere.

Så hva gjør man på avgrunnens rand? Den gjenværende mutant-yoda sender selvsagt skogens veteran-jerv Logan på tidsreise til syttitallet, der han våkner postkoitalt som forskrekka australier i vannseng. Men så må wolverinen finne og overbevise ungdomsversjonen av sine oppdragsgivere om at de må stanse Mystique.

Dama spilles ikke lenger av Rebecca Romijn, men er oppgradert til Jennifer Lawrence, som med utgangspunkt i en blå skjell-bh og en kysk lateks-tanga forvandler seg som inspecteur Clouseau fra venn til fiende, fra dame til mann. Lawrence har en godslig Zellweger-mimikk, men hun funker like imøtekommende som fløtefora brasilianerinne i sandvolley.
Hun er ikke min favoritt, for jeg har kjent så mange kvinner at jeg vet at det eneste som betyr noe, er om de klipper hekken mens du spiller Minecraft. James McAvoy har Myggen-frisyre og mye enerverende sårbarhet, og han bærer rollen som den unge Xavier med rødkanta øyne og fascinerende svakhet. Han er historiens følsomme sentrum, han er den kjute pinnsvin-ungen som denne futuristiske Prøysen-sangen handler om. Michael Fassbender (det selvopptatte svinet) spiller en robust monument-versjon av Magneto, og Evan Peters er altfor lite med i rolle n som Quicksilver. Peters er den vittigste i en film med mange vrier, og det er han som får sin egen musikkvideo i sakte film.

Jo. Dere kommer til å like det. «X-men: Days of future past» har sjel, som dere kaller chel, fordi dere tror man får det på boks hos frisøren. Regissør Singer vet selvsagt at «Days of future past» også er navnet på Moody Blues sitt 1967-album der «Nights in white satin» ligger og smelter sjeler med sin uventa himmelmusikk.
Før historien ender på folkemuseet The White House Lawn har den også vært innom feiringa av Vietnam-freden i Paris, og menn og kvinner med djupe sjelesår har utfordret sine legninger og sine egenarter så surrealistisk at det ikke er lett å vite hva som er identitet og hva som er drevet av to lommelyktbatterier. Når McAvery kobler seg til verdenssjelenes hylekor, opplever han den samme verdenssmerte som en kommentarfelt-moderator i VG eller kanskje heller Gud, siden han visstnok skal være i stand til å høre oss alle samtidig.

Handlingen er patetisk uten å bli parodisk, den er full av følelser og påfunn. Bryan Singer klarer å balansere historien mellom det mildt humoristiske og en pompøsitet som opphever eventuelle fornemmelser av at vi ser billigtekno med Ben 10 på Cartoon. Dette er real stuff, mens vi venter på den ultimate mobiltelefonen.