The monuments men

The monuments men: Amerikansk biografisk krigsdrama. 2014. 1 time, 58 minutter. 15 år. Regi: George Clooney. Med: George Clooney, Matt Damon, Cate Blanchett, Bill Murray, John Goodman, Bob Balaban.

Kortversjon: George Clooney spiller professor som sammen med andre kunstkjennerne skal forsøke å redde kunstskatter i Europa i annen verdenskrig. Utkledd som soldater.

terning 2
George Clooney er en så uvesentlig regissør at han kan få Bill Murray til å se ut som en underbetalt eksamensvakt og Leonardo da Vincis «Madonna med barn» til å likne overdreven marengspynt. Men det er ikke det verste med «The monuments men».
Filmen om de magnificente sju som dro til Europa i den blodige avslutningen av annen verdenskrig for å redde kunstskattene som tyskerne hadde stjålet, er en påminnelse om vårt etnosentriske forhold til krig og naive begeistring for kampen mot Hitler.

Jeg skal sveve ut på viddene et øyeblikk. Nettopp nå er det sånn at nesten alle verdens medier formidler felles synsing om krig: Den skal ikke ramme sivile. Det finnes ingen berettigelse i det hele tatt for å ta livet av sivile i krig. Det prinsippet er jeg for. Jeg var for det da Norge bomba Libya, jeg var for det i de såkalte arabiske vårene og jeg var for det i det såkalte opprøret i Ukraina. Jeg syns ennå det er grusomt å tenke på sivilbefolkningen som ble bomba i Dresden og Berlin, jeg mener fortsatt at de drepte barna i Hiroshima og Nagasaki er et uløst moralsk problem. President Truman burde vært dømt for krigsforbrytelser etter sin død.

Et lite stykke ute på viddene kan man stanse, gni krutrøyken ut av øynene og spørre hva dette har med Clooneys film å gjøre.
Den er nesten lobotomert. Den er påtakelig hjerteløs. Den er sjølopptatt, kjølig og tåpelig, for den holder opp sivilisasjonen vår som en fane uten å ha skjønt mer enn at det er et fint tøystykke. Dialogen i filmen reflekterer et introvert sympati-system: Det er synd på de amerikanske soldatene og deres pårørende, men alle de ungene som døde da tyske byer ble utsletta av allierte bombefly, de blir aldri nevnt.

Grunnen til at noen burde ha tenkt på dem, er blant annet Madonna med barnet. Kunstkjennerne som reiser til fronten for å redde kunstverk, mener at museene og konservatorene representerer alt det vi sloss for, de skal redde det viktige i sivilisasjonen vår. De eufemiserer da Vincis super-nips hinsides all rimelighet uten å oppdage det selvsagte: Statuen viser en mor som beskytter sitt barn. Den hæren som Clooney og Murray og Goodman og Balaban betjener seg av, har akkurat massakrert tyske unger. Det blir umulig å se filmen uten å tenke på dem.

Drit i Vermeer og Rembrandt og Renoir og Da Vinci. Kultur handler om levende mennesker. Det beste i vår kultur er ikke ting. Det er levende, lykkelige mennesker. Om de utsmykker kirker eller strikker raggsokker betyr ingenting så lenge de elsker det de gjør. Levendehet og skaperlykke er det beste i vår kultur. Ikke kjendiskunst. Ikke show-off.

Jeg ville likt en film der kunstprofessoren brente en Rembrandt for å varme en skadd tysk unge i en ruin. Det ville vært film. «Monument men» er fantasiløs elitist-kulde og fortaustrygg vanlighet med dårlig replikk-kunst rundt.

George Clooney er en lidenskapsfri og hemma regissør. Han er dessuten satt til å instruere kolleger som er så mye bedre enn ham at han såvidt fortjener å sitte barnevakt hos dem. Den har han choka på. Rollene til John Goodman, Bill Murray og Cate Blanchett er så uanselige at de ikke ville satt fotavtrykk i en karamellpudding. Antakelig oppstår avsjelingen også fordi dette var virkelige mennesker, og nå har slekta deres dyre advokater. Matt Damon får ikke en gang ligge med den overvillige Blanchett fordi han er en autentisk person med autentiske barnebarn som ville skrike «Nei, morfar da!» i kinosalen. Det blir en uvanlig karismafri film.

For sikkerhets skyld: Jeg ville ha elsket en handling der Clint og Jason og Matt utrydda tyske soldater for å redde et stilleben i Milano, for actionfilm har andre regler. Et doku-drama som påstår at det handler om kulturen vår, bør ha med menneskeligheten i hvert fall som fotnote.