Inside Llewyn Davis

Coen-brødrenes uapetittlige folkesang-bohem
Inside Llewyn Davis: Amerikansk dramakomedie. 2013. 1 time, 44 minutter. 7 år. Regi: Ethan og Joel Coen. Med: Oscar Isaac, Carey Mulligan, John Goodman, Justin Timberlake, Garrett Hedlund.

terning 5
Coen-brødrene kan være som onde patologer, og disseksjons-utstyret deres skjærer så tynt at den døde ikke sjøl merker at han faller uskjønt fra hverandre. «Inside Llewyn Davis» er en usjenert ironisk tittel, for det finnes ikke noe inni den sutrende og selvopptatte visesangeren. Han er født tom, og han gjennomfører uten undring en uke av livet sitt i absolutt tomhet.

Dette er et uvanlig bohem-portrett, for mannen i samfunnets romantiserte frynsekant er verken talentfull eller sympatisk. Han er tvertimot ei dyster sosial kløne, han er usexy som en uvaska pissoar, han har verken moral eller empati og synger ferdig-utsungne folkesangklisjeer med en mindre interessant innlevelse enn når varehus-ansatte setter ut spaghetti i hyllene. Coen-brødrene er de rare regissørene som på sett og vis laget en kultfigur av bowlingharryen Lebowski. Her utleverer de visesang-kunstneren med en presisjon som antyder at de hater New York, Greenwich Village og de fleste som har bodd der.

Det er rimelig nok ikke veldig moro å se på, for den bostedsløse visesangeren Llewyn lever ut en surmulende, men fortjent middelmådighet, og det varer ikke lenge før du tenker høyt: Jeg håper virkelig ikke at han blir en suksess.

Ingen fare. Brødrenes «Born to lose»-prosjekt er en helhjerta bekreftelse til alle som tviler på sitt eget talent: Ja, du er mislykka, og ja, du mangler det som skal til. Men du er jålete og selvopptatt.

Dette er de som Tom Lehrer kaller “The folk song army”, bare at Davis ikke synger om krig. Han synger folkesangklassikere om fortapt kjærlighet og jenteting. Det kunne ikke vært mer ironisk. For han bryr seg om ingen. Llewyn Davis synger pent, og sangene hans er vakre, men patetiske folkesanger uten evne til kommunikasjon eller begeistring. Rundt visesang-miljøet i New York tidlig på 1960-tallet fantes åpenbart en selvbeskyttende amish-esoterisme, og inni det lever Davis som en moralsk forkastelig tulling uten evne til å ta andre mennesker på alvor og uten evne til utvikling og formidling.

Da vi møter ham har han overnatta hos et vennlig ektepar med katt. Ved et uhell slipper han ut innedyret deres, og i de følgende scenene oppstår et briljant moralsk paradoks rundt katten og rolleskikkelsen til Carey Mulligan. Llewyn har antakelig gjort kameratens samboer Jean gravid (slik han har gjort med andre kvinner før), men ansvarsforholdet rundt den tankelause og ufølsomme befruktninga klarer ikke å konkurrere med visesangerens fortvilte forsøk på å ta vare på den utslupne katten.

Han haler dyret og gitarkassen med seg som en parodi på livsskjebne. Det oppstår en rå humor i katte-scenene, en sår og fortvila refselse i likegyldigheten overfor den gravide dama. Katten er fortvila viktig, dama med barnet hans blir en irriterende forstyrrelse – de to blir som metaforer for den moralske forvirringa i tilværelsen til en mann uten livsverdier. Bohemen Llewyn Davis er den levendegjorte likegyldighet, og det er like spennende som det er overraskende at Coen-brødrene har funnet denne skikkelsen og laget film om ham.
Bohemene var aldri spesielt kule. Det blir for øyeblikket vist en kino-biografi om den svenske visesangeren Bjørn Afzelius, og det virker nesten som en parallell film. Afzelius ble riktignok en suksess i et lite land, men det viktigste ettermælet er i ferd med å bli at han var en drittsekk. I filmen kommer det fram at han fikk ny kjæreste som han gjorde gravid mens den egentlige samboeren var gravid, og i en tabloid i dag mandag siteres dama hans på at hun vil spy av hoolabandittens sidesprang. Vi har lov til å spy med henne. Det går an.

Som amoralsk kunstnermyte er Llewyn Davis ikke enestående, men de andre har som regel vært lidenskapelige karismatikere. Davis diktes ned i ubetydeligheten: En sjølhøytidelig visesanger av usynlig walisisk opprinnelse som tusler rundt i etterbyrdene av den mumlende beat-generasjonens halvfødte anarkisme og er blitt ingen ting. Han omgir seg med politisk korrekte setninger slik en egentlig varm mann tuller seg inn i ei dyne.

Her mangler nok en beskrivelse av hva filmen egentlig skildrer. Men den gjør ikke det. Davis har ikke noe sted å bo. Han mangler penger, og han får ikke jobber. Han skjeller ut de som er snille med ham fordi de ikke behandler ham som en stor kunstner, han roter vekk livet på tilfeldige mennesker og dårlige ikke-valg. Det er kaldt i New York. Bildene er uvennlige og uskjønne. Folkemusikk-myten og kunstner-mytene tryner rundt hverandre i en ressursfattig tiggertilværelse.

Skjebne-ironien blir perfekt da filmen slutter med at det kommer en ny ung mann inn på folkesang-kafeen i Greenwich Village. Det er Bob Dylan. Du ser ham bare på avstand, men stemmen hans skaper i løpet av sekunder liv i filmen, som når du kobler en dau bil til en batterilader.

Her kommer han dere ville være, tullinger. Gnag på det.

På en måte syns jeg denne nedtona moralismen går lenger, men det gjør jeg jo alltid. «Inside Llewyn Davis» er en kompromissløs og stygg uthengning av de håpefulle, samtidig som historien bekrefter det vi alle vet, men sjelden sier: Det finnes mange ærgjerrige mennesker som tilværelsen har dømt til ubetydelighet. De skal ikke noe sted fordi de ikke er gode nok. Det er ikke sånn at tida og stedet er feil. De er feil.

Folkesangene kommer også dårlig fra det. De småpene visene og de lidenskapsløse sangerne nærmest trygler om at rocken overtar hele greia, som den også gjorde. Like umoralsk og gonorré-sur som de andre bohem-bevegelsene. Men rock låt i hvert fall som om helvetes porter var blitt åpna, og sånn ble den en ærlig del av meningen med livet.