Månedlige arkiver: mai 2017

The monuments men

The monuments men: Amerikansk biografisk krigsdrama. 2014. 1 time, 58 minutter. 15 år. Regi: George Clooney. Med: George Clooney, Matt Damon, Cate Blanchett, Bill Murray, John Goodman, Bob Balaban.

Kortversjon: George Clooney spiller professor som sammen med andre kunstkjennerne skal forsøke å redde kunstskatter i Europa i annen verdenskrig. Utkledd som soldater.

terning 2
George Clooney er en så uvesentlig regissør at han kan få Bill Murray til å se ut som en underbetalt eksamensvakt og Leonardo da Vincis «Madonna med barn» til å likne overdreven marengspynt. Men det er ikke det verste med «The monuments men».
Filmen om de magnificente sju som dro til Europa i den blodige avslutningen av annen verdenskrig for å redde kunstskattene som tyskerne hadde stjålet, er en påminnelse om vårt etnosentriske forhold til krig og naive begeistring for kampen mot Hitler.

Jeg skal sveve ut på viddene et øyeblikk. Nettopp nå er det sånn at nesten alle verdens medier formidler felles synsing om krig: Den skal ikke ramme sivile. Det finnes ingen berettigelse i det hele tatt for å ta livet av sivile i krig. Det prinsippet er jeg for. Jeg var for det da Norge bomba Libya, jeg var for det i de såkalte arabiske vårene og jeg var for det i det såkalte opprøret i Ukraina. Jeg syns ennå det er grusomt å tenke på sivilbefolkningen som ble bomba i Dresden og Berlin, jeg mener fortsatt at de drepte barna i Hiroshima og Nagasaki er et uløst moralsk problem. President Truman burde vært dømt for krigsforbrytelser etter sin død.

Et lite stykke ute på viddene kan man stanse, gni krutrøyken ut av øynene og spørre hva dette har med Clooneys film å gjøre.
Den er nesten lobotomert. Den er påtakelig hjerteløs. Den er sjølopptatt, kjølig og tåpelig, for den holder opp sivilisasjonen vår som en fane uten å ha skjønt mer enn at det er et fint tøystykke. Dialogen i filmen reflekterer et introvert sympati-system: Det er synd på de amerikanske soldatene og deres pårørende, men alle de ungene som døde da tyske byer ble utsletta av allierte bombefly, de blir aldri nevnt.

Grunnen til at noen burde ha tenkt på dem, er blant annet Madonna med barnet. Kunstkjennerne som reiser til fronten for å redde kunstverk, mener at museene og konservatorene representerer alt det vi sloss for, de skal redde det viktige i sivilisasjonen vår. De eufemiserer da Vincis super-nips hinsides all rimelighet uten å oppdage det selvsagte: Statuen viser en mor som beskytter sitt barn. Den hæren som Clooney og Murray og Goodman og Balaban betjener seg av, har akkurat massakrert tyske unger. Det blir umulig å se filmen uten å tenke på dem.

Drit i Vermeer og Rembrandt og Renoir og Da Vinci. Kultur handler om levende mennesker. Det beste i vår kultur er ikke ting. Det er levende, lykkelige mennesker. Om de utsmykker kirker eller strikker raggsokker betyr ingenting så lenge de elsker det de gjør. Levendehet og skaperlykke er det beste i vår kultur. Ikke kjendiskunst. Ikke show-off.

Jeg ville likt en film der kunstprofessoren brente en Rembrandt for å varme en skadd tysk unge i en ruin. Det ville vært film. «Monument men» er fantasiløs elitist-kulde og fortaustrygg vanlighet med dårlig replikk-kunst rundt.

George Clooney er en lidenskapsfri og hemma regissør. Han er dessuten satt til å instruere kolleger som er så mye bedre enn ham at han såvidt fortjener å sitte barnevakt hos dem. Den har han choka på. Rollene til John Goodman, Bill Murray og Cate Blanchett er så uanselige at de ikke ville satt fotavtrykk i en karamellpudding. Antakelig oppstår avsjelingen også fordi dette var virkelige mennesker, og nå har slekta deres dyre advokater. Matt Damon får ikke en gang ligge med den overvillige Blanchett fordi han er en autentisk person med autentiske barnebarn som ville skrike «Nei, morfar da!» i kinosalen. Det blir en uvanlig karismafri film.

For sikkerhets skyld: Jeg ville ha elsket en handling der Clint og Jason og Matt utrydda tyske soldater for å redde et stilleben i Milano, for actionfilm har andre regler. Et doku-drama som påstår at det handler om kulturen vår, bør ha med menneskeligheten i hvert fall som fotnote.

Inside Llewyn Davis

Coen-brødrenes uapetittlige folkesang-bohem
Inside Llewyn Davis: Amerikansk dramakomedie. 2013. 1 time, 44 minutter. 7 år. Regi: Ethan og Joel Coen. Med: Oscar Isaac, Carey Mulligan, John Goodman, Justin Timberlake, Garrett Hedlund.

terning 5
Coen-brødrene kan være som onde patologer, og disseksjons-utstyret deres skjærer så tynt at den døde ikke sjøl merker at han faller uskjønt fra hverandre. «Inside Llewyn Davis» er en usjenert ironisk tittel, for det finnes ikke noe inni den sutrende og selvopptatte visesangeren. Han er født tom, og han gjennomfører uten undring en uke av livet sitt i absolutt tomhet.

Dette er et uvanlig bohem-portrett, for mannen i samfunnets romantiserte frynsekant er verken talentfull eller sympatisk. Han er tvertimot ei dyster sosial kløne, han er usexy som en uvaska pissoar, han har verken moral eller empati og synger ferdig-utsungne folkesangklisjeer med en mindre interessant innlevelse enn når varehus-ansatte setter ut spaghetti i hyllene. Coen-brødrene er de rare regissørene som på sett og vis laget en kultfigur av bowlingharryen Lebowski. Her utleverer de visesang-kunstneren med en presisjon som antyder at de hater New York, Greenwich Village og de fleste som har bodd der.

Det er rimelig nok ikke veldig moro å se på, for den bostedsløse visesangeren Llewyn lever ut en surmulende, men fortjent middelmådighet, og det varer ikke lenge før du tenker høyt: Jeg håper virkelig ikke at han blir en suksess.

Ingen fare. Brødrenes «Born to lose»-prosjekt er en helhjerta bekreftelse til alle som tviler på sitt eget talent: Ja, du er mislykka, og ja, du mangler det som skal til. Men du er jålete og selvopptatt.

Dette er de som Tom Lehrer kaller “The folk song army”, bare at Davis ikke synger om krig. Han synger folkesangklassikere om fortapt kjærlighet og jenteting. Det kunne ikke vært mer ironisk. For han bryr seg om ingen. Llewyn Davis synger pent, og sangene hans er vakre, men patetiske folkesanger uten evne til kommunikasjon eller begeistring. Rundt visesang-miljøet i New York tidlig på 1960-tallet fantes åpenbart en selvbeskyttende amish-esoterisme, og inni det lever Davis som en moralsk forkastelig tulling uten evne til å ta andre mennesker på alvor og uten evne til utvikling og formidling.

Da vi møter ham har han overnatta hos et vennlig ektepar med katt. Ved et uhell slipper han ut innedyret deres, og i de følgende scenene oppstår et briljant moralsk paradoks rundt katten og rolleskikkelsen til Carey Mulligan. Llewyn har antakelig gjort kameratens samboer Jean gravid (slik han har gjort med andre kvinner før), men ansvarsforholdet rundt den tankelause og ufølsomme befruktninga klarer ikke å konkurrere med visesangerens fortvilte forsøk på å ta vare på den utslupne katten.

Han haler dyret og gitarkassen med seg som en parodi på livsskjebne. Det oppstår en rå humor i katte-scenene, en sår og fortvila refselse i likegyldigheten overfor den gravide dama. Katten er fortvila viktig, dama med barnet hans blir en irriterende forstyrrelse – de to blir som metaforer for den moralske forvirringa i tilværelsen til en mann uten livsverdier. Bohemen Llewyn Davis er den levendegjorte likegyldighet, og det er like spennende som det er overraskende at Coen-brødrene har funnet denne skikkelsen og laget film om ham.
Bohemene var aldri spesielt kule. Det blir for øyeblikket vist en kino-biografi om den svenske visesangeren Bjørn Afzelius, og det virker nesten som en parallell film. Afzelius ble riktignok en suksess i et lite land, men det viktigste ettermælet er i ferd med å bli at han var en drittsekk. I filmen kommer det fram at han fikk ny kjæreste som han gjorde gravid mens den egentlige samboeren var gravid, og i en tabloid i dag mandag siteres dama hans på at hun vil spy av hoolabandittens sidesprang. Vi har lov til å spy med henne. Det går an.

Som amoralsk kunstnermyte er Llewyn Davis ikke enestående, men de andre har som regel vært lidenskapelige karismatikere. Davis diktes ned i ubetydeligheten: En sjølhøytidelig visesanger av usynlig walisisk opprinnelse som tusler rundt i etterbyrdene av den mumlende beat-generasjonens halvfødte anarkisme og er blitt ingen ting. Han omgir seg med politisk korrekte setninger slik en egentlig varm mann tuller seg inn i ei dyne.

Her mangler nok en beskrivelse av hva filmen egentlig skildrer. Men den gjør ikke det. Davis har ikke noe sted å bo. Han mangler penger, og han får ikke jobber. Han skjeller ut de som er snille med ham fordi de ikke behandler ham som en stor kunstner, han roter vekk livet på tilfeldige mennesker og dårlige ikke-valg. Det er kaldt i New York. Bildene er uvennlige og uskjønne. Folkemusikk-myten og kunstner-mytene tryner rundt hverandre i en ressursfattig tiggertilværelse.

Skjebne-ironien blir perfekt da filmen slutter med at det kommer en ny ung mann inn på folkesang-kafeen i Greenwich Village. Det er Bob Dylan. Du ser ham bare på avstand, men stemmen hans skaper i løpet av sekunder liv i filmen, som når du kobler en dau bil til en batterilader.

Her kommer han dere ville være, tullinger. Gnag på det.

På en måte syns jeg denne nedtona moralismen går lenger, men det gjør jeg jo alltid. «Inside Llewyn Davis» er en kompromissløs og stygg uthengning av de håpefulle, samtidig som historien bekrefter det vi alle vet, men sjelden sier: Det finnes mange ærgjerrige mennesker som tilværelsen har dømt til ubetydelighet. De skal ikke noe sted fordi de ikke er gode nok. Det er ikke sånn at tida og stedet er feil. De er feil.

Folkesangene kommer også dårlig fra det. De småpene visene og de lidenskapsløse sangerne nærmest trygler om at rocken overtar hele greia, som den også gjorde. Like umoralsk og gonorré-sur som de andre bohem-bevegelsene. Men rock låt i hvert fall som om helvetes porter var blitt åpna, og sånn ble den en ærlig del av meningen med livet.

Captain America: Civil war

Pubertetssur Tuppen & Lillemor-kavalkade

Captain America: Civil war. Amerikansk superhelt-action. 2016. 2 timer, 27 minutter. 12 år. Regi: Anthony og Joe Russo. Med: Chris Evans, Robert Downey jr, Scarlett Johansson, Elizabeth Olsen, Don Cheadle, Sebastian Stan, Jeremy Renner, Paul Rudd, Tom Holland, Paul Bettany.

terning 2
Dette er like kjedelig som å lese VG på nett. Alle er lei seg. Den ene etter den andre står fram med problemene sine, den ene etter de andre langer ut mot vennene, og den ene etter den andre ser ut som en dårlig 18. mai. Vi har dessuten gående en borgerkrig i Norge, og det er ikke moro når venner slåss. I «Captain America: Civil war» finnes det egentlig ikke gammeldagse yndlingsfiender, det er ingen kamper å bli oppglødd av, det er ingen seire som føles befriende og det er ingen sviende nederlag som er til pass for den onde idioten.
Chris Evans er egentlig venn med den hjernevaska vintersoldaten Sebastian Stan.
Filmen er en amerikansk familie-nevrose, en Thanksgiving-kalkun. Det merker man på hele stemningen, som er motvillig og pubertetssur, en slags Tuppen og Lillemor-kavalkade av nettmobba sjuendeklassejenter i rare klær. Man merker det på manuset, som mangler handling. Det er en skisse til en film som aldri burde blitt laga, og når supermenneskene barker sammen i monotone kickbokser-klisjeer, betyr det bare at eventyrlighet bakser hensiktsløst med eventyrlighet og nå kommer snart svigermor til Stark og viser fram den kybernetiske kaldfusjons-Kenwooden sin, og hva gjør Marge Simpson med det? Fraværet av vannfast fiendehat var dødsens kjedelig, men jeg sovna ikke for kollega Aalen frøys så hun skalv i sal 10, og jeg holdt henne i live med varme ulltepper og helbredende tilrop: «Ikke gå inn i det hvite lyset, Kristin, hold deg borte fra det hvite lyset!» «Hvor er de nå?» «Berlin.» «Åja. Ikke fortell dette til Torfinn Nag.» Jeg er ikke helt sikker på den siste setningen.

Det skal være en destruerbar fiende i en film, og når han taper, dør eller faller i fortapelsen, skal du kjenne en god følelse av oppstemt id. Slik jeg skjønte av den fragmentariske handlingen skulle det finnes en haug med robotiserte Winter Soldiers et sted i Russland eller dahlstrøk ihnenfor, og da det var en halvtime igjen kjente jeg håpet blusse opp som tennvæske på drukna juligrill: Nå skal de slåss mot skurkene. Go get’em friends! Men såvidt jeg kunne se, kom den fighten aldri. Den er muligens utsatt til toeren.

Utgangspunktet er håpløst. Etter ti tusen actionfilmer der alt eksploderer, fant eventyrforfatterne i Hollywood ut at det var på tide med samvittighet. For hva med collateral damage? Hva med de stakkars ofrene vi aldri så? Når superdame skal ta en fiende, smeller han inn i en kontorblokk og utrydder tur-komiteen til det afrikanske landet Wakanda. Bare Monty Python ville ha vurdert en superheltfilm som handler om at tilfeldig forbipasserende ble skada. William Hurt interesserer seg også for det, og The Avengers-mutantene skal innlemmes i en temma lamb-force i office-FNs tjeneste. Captain America sier det som det er: I FN har alle sin egen agenda, så hva om de forlanger noe vi ikke vil. Han kunne ha sagt: Hva gjør vi hvis de ber oss dra til Norge og ta livet av kommentarfelt-skribenter som er tilhengere av ytringsfrihet? Jeg tenkte: Å, nei! Ikke FN! For Guds skyld.
Så deler avengistene seg i to motparter, som Norge har gjort. En gjeng er FN-lojale, den andre jobber for seg sjøl og etter eget vett. Da den hjernevaska og derfor fjernstyrte kameraten til Cap dukker opp og blir et problem, da begynner de å slåss mot hverandre. Der er sjukt leit. Alle er motløse og flaue. Alle forteller om triste ting, som den gang de fikk innvollsorm i kompene, og slåssinga sløver avgårde som en sirkusforestilling uka før turneen er slutt. «Han drepte min mor!» Jaja. Du er fader meg over 50 år, og planeten kan være i fare.

Mer enn planeten kunne blitt reddet hvis bare kampscenene hadde vært noe å se på. For det første domineres de av jernplate-teknologi. Lyden er «klong» og «klongklong». Den kjedelige usårbarheten til heltene blir kompensert med en del rutinert CGI og dessuten et urimelig tempo. Klippinga er andpusten, folk farer hit og dit, bildedekninga virker ute av kontroll og kaotisk, og det hjelper ikke at filmen er i 3D. Bildene ser ut som hurtigspoling av VHS.

Til og med teknofilmer bør ha en organisk kjerne. Man må kunne fornemme kroppsligheten i actionscenene, og i denne filmen virker alle like usårbare.
Og så er det skuespillerne. Chris Evans spiller kapteinen med en prematur dødsmaske, og han ser kontinuerlig misnøgd ut, som om HR-avdelingen kom og satte gummibeskyttelse på skjoldkantene hans. Captain America er en problematisk figur. Lego-versjonen av Frodo er mer sexy. Robert Downey jr. spiller nok en gang Iron Man, men denne gang sier han replikker som om noen hadde tvunget dem ned i halsen hans for at levra skulle bli fet. Han er ille, men han er likevel best. Jeremy Renner er forresten ikke så galen heller, men han utretter ingenting. Scarlett Johansson spiller Black Widow med evner som hun antakelig driter i, og jeg tenkte hele tida: Hun var antakelig gravid da denne filmen ble innspilt, hun er mot-hormonelt et annet sted, for eksempel Beverly Hills-føden. Elizabeth Olsen spiller Scarlet Witch med håndbevegelser som framkaller for tynn bursdags-gelé, men i en superhelt-film ser hun ut som en innleid vaskehjelp fra WoManpower. Tom Holland som barnepåfunnet Spider-man er en patetisk fornærmelse mot alle under 9 år, men Paul Rudd kunne blitt bra, for han ser ut som om han ler oaahaha!-latter innvendig og planlegger lunsj-pranks mot de to dumme regissørene. Flere orker jeg ikke nevne. At noen har sløst bort Paul Bettany i Vision-rollen vil føre til at engelskmenn gudskjelov nekter å høre om Obamas syn på EU.

For at virkelig alt skal bli mislykka, har ikke filmen noen slutt.

American hustle

American hustle: Amerikansk krimdrama. 2013. 2 timer, 18 minuttrer. 12 år. Regi: David O. Russell. Med: Christian Bale, Amy Adams, Bradley Cooper, Jennifer Lawrence, Jeremy Renner.

Kortversjon: En rar liten svindler som samarbeider med oppkava dame, skal hjelpe hysterisk politimann med et lureri som skal fange en kjent politiker. Basert på en sann historie.

terning 6
Det er ikke ofte at håret betyr så mye som i det nesten ubegripelig elegante liksom-dramaet «American hustle». Christian Bale starter rollen med å bygge et svart reir på skallet isse. Han limer først med kliss som likner papirlim. Så tar han det lange håret som henger ned på høyre side, og legger det varsomt som en wrap-kokk over hodet. Det er som demonstrasjonen av en feilaktig astronomisk matematikk, det er som om en blind baker legger lakrislokk over mislykka marsipankake.
Du kommer til å stirre. Det er ikke sikkert du ler, for skuespilleren utfører den bisarre sketsjen med et smertelig alvor, som om han skaper seg sjøl på tross av alle odds. Men gjennom to timer film glemmer du aldri denne scenen. Når Bale tusler nerdete framoverbøyd med en korpulent figur som får ham til å likne mitt sinnbilde av Shylock da jeg leste «Kjøpmannen i Venedig», føler du ennå tilstedeværelsen av det ufordøyelig patetiske. Anspent foretaksom ynkelighet blir historiens vignett. Dette handler om mennesker som forsøker å overleve på utsida av tilgjengelig sannsynlighet. De er ikke bare svindlere, de er sjølbedragere og svikere, for livet på jorden ble til med en vesentlig svakhet: Det finnes ikke ett fnugg av rettferdighet. Det finnes bare overlevelse. Og de overlevende fortjente det som regel ikke.

Bale spiller luringen Irving Rosenfeld, og Shylock er ikke en analfabetisk assosiasjon. Skuespilleren gjør det med en egentlig rørende blanding av beregnende kynisme og en nervøs svakhet som burde føre til at kvinner løftet ham til brystet og ga ham mat. Rosenfeld slår seg sammen med den utemma eventyrersken Amy Adams, som sier at hun er engelsk adel med kontakter i kongehus og britisk bankvesen. Hun er laga for å tape. Sammen er Rosenfeld og Prosser (Adams) ikke bare bambier på isen, de er elger på såvidt tilfrosset vår-tjern. Du ser at det må gå galt når de syarter med å lure småpenger fra naive kunder.
Det store som går galt er FBI-agenten Richie DeMaso, spilt av Bradley Cooper med vulgært overspent og tragisk optimisme. Hans antakelig nedarva svakhet materialiserer seg ved at han sitter hos mamma og ruller opp håret hver eneste dag mens han forsøker å ignorere en italiensk-ætta dame som sier hun er hans forlovede. FBI-agenten er splitter pine gal, men hans puslete street-makt kamuflerer galskap, og så lurer Rosenfeld spaneren til å bli med på en svindel som skal lure svære kakser i trøbbel og bringe ære til FBI. En lam skal lede en blind.

Det handler filmen om. Den er så velspilt at man nesten føler seg uvel. Amy Adams’ lykkejegerske befinner seg i et grenseland mellom ekte kjærlighetslengsel og nærhetshåp. Ufiks foretaksomhet tråkker i hjel filmens små amor-fluer med tynn hæl. Jennifer Lawrence er formidabel som Rosenfelds forsømte hustru, også hun et pinlig overlevelses-eksperiment på en nesten visjonært detaljrik grense mellom det vulgære og det rørende. Og det blir menneskelig nifst da handlingen involverer New Jersey-politikeren Carmine Polito (Jeremy Renner), som skvulper over av ekte kjærlighet til folket og vil gjøre hva som helst for at Atlantic City igjen skal bli en viktig arbeidsplass.
Fra Polito vandrer en suicidal intrige videre til mafiafolka, og Michael Peña får spille den falske sheiken Abdullah i en sinnssvak svindel. Robert De Niro er innom som bossen Tellegio.

I løpet av innspillingen forandra regissøren David O. Russell på noen ting, og Bale innvendte: «Du er klar over at det vi gjorde nå kommer til å forandre handlingen.» Russell svarte at han ikke interesserte seg for handling, han interesserte seg for rollene. Det kan man se. Filmen skildrer mennesker som ikke bare utvikler seg gjennom filmen, men gjør det som en briljant balanse-kunst. Disse folka er bare 70 prosent realistiske. Resten er stilisert galskap. Du får følelsen av at filmen foregår i ren slags rusversjon av 1970-tallet, en etterlikning som overgår originalen og tillater roller å utvikle seg sånn at du blir skremt av dem, blir frastøtt av dem og nesten griner for dem i et nydelig avstemt kaos. Jeg kan ikke si det på en annen måte. Dette er genier i arbeid. Dette er så gjennomført og så utspekulert at beundringen blir som en byrde. Det er ikke alltid behagelig å bli utsatt for det praktfulle.

«American hustle» er laget med utgangspunkt i en kjent amerikansk skandale fra slutten av 1970-tallet. Det får holde.