Månedlige arkiver: april 2017

Fifty shades of Grey 50 shades of Grey

Seksuell slakkis, men nesten en vestlig gude-karikatur

50 shades of Grey: Romantisk drama. 2015. 2 timer, 5 minutter. 15 år. Regi: Sam Taylor-Johnson. Med: Dakota Johnson, Jamie Dorman, Jennifer Ehle, Eloise Mumford.

Idiot wind, blowing every time you move your teeth,

you’re an idiot, babe,

it’s a wonder that you still know how to breathe.

(Bob Dylan)

terning 2
Den tungt varsla sexkomedien «50 shades of Grey» viser seg å være en forsiktig, nøytral slakkis. Den beveger seg fra «American Pie» i retning den klassiske romantiske komedien der forførings-spesialisten viser seg å ha en myk, såra side, og derfor er han blitt helt betatt av den opprinnelig undertrykte dama. Det er en dårlig film, men den banalitetsgjødslende forfatterinnen har faktisk klart å lage en ufrivillig karikatur av en vestlig guddom. Her er han, en tynn pengeflytter som har gitt opp sin menneskelighet så overstadig at til og med kjærlighetslivet er blitt en teknisk innretning. Den spurvete, ubehagelig dumme dama hans karikerer infamt det post-feministiske fenomenet: Kvinner som beundrer menn.

Filmen er for kjedelig til å funke som satire, men latterligheten er til stede for de som liker å le på vorspiel.
Filmen starter parodisk med «I put a spell on you», en musikalsk overtydelighets-kobling på samme måte som når «Born to be wild» alltid ligger under scener med Harley-sykler. Det viser seg fort at de to skuespillerne er utilpass og uhensiktsmessige. Det nytter ikke at studentdama med åpenbar identitetsvegring glor på den lille kaksen som om han var en tidligere ukjent sushi, mannen ser ut som en guttunge fra Strømsgodset, og han er tøff på samme måten som de patetiske vitaminpille-jønkiene i Vitae Pro-reklamer. Han ser ut som en slags eiendomsmekler-klisjé i anførselstegn, han ser mindre mandig ut enn de små 14-åringene med for stor snipp som analyserer Børsen i TV2 Nyhetenes økonomi-magasin. Han minner om Tom Hanks i «Big».
Skuespilleren skulle ideelt ikke vært der. Ikke hvis det skulle bli en seksuell film. Vår tid har menn som Benedict Cumberbatch og Michael Fassbender, i fortida så vi skeiv sensualisme fra Gary Oldman og Mickey Rourke. Denne firkanta Onkel Grå kunne i det minste vært enten androgyn som Johnny Depp eller bassengstreit som Justin Timberlake.

Jamie Dorman spiller ikke godt heller, og det er ydmykende. Det er ydmykende for meg, som må holde ut med en beundringsfiksjon som er så usannsynlig at jeg får lyst til å tilkalle psykiatrisk legevakt. Det må være ydmykende for kvinner, som etter at de har lært seg bortimot 28 bokstaver, kan kjøre bil, behersker minst ett fremmedspråk og har lest den store krydderboka, fremdeles vil dåne av en after shave-skjønnas i dyr kontorstol.

Beundringen er viktig for handlingen, og dermed oppstår det egentlig ingen handling. Grå snakker til studenten som om hun var forrige torsdag, og hun ser imponert tilbake. Dakota Johnson snakker med en imitasjon av moras (Melanie Griffith) barnestemme, og er ubestemmelig og slakk i slufsa. Da José den gale latinamerikaner vil kysse henne, spyr hun på fortauet, og så har hun helt uventa drukket så mye at hun dåner på Jane Austen-maner i Greys armer og våkner neste morgen (slik jenter gjør i Ashton Kutcher-filmer) i hans seng, og så kommer replikken fra det store folke-eventyret i Hollywood: «Kledde du av meg også?»

Han tar en bit av rundtstykket hennes (galningen!) og sier: «Jeg må dusje». Dessuten sier han ting som «I don’t make love, I fuck». For oss som ser en del film, er det som å være på mc-bar langs the backroads of Texas, og en stivpynta korpis ville ikke ha sagt sånt med mindre han egentlig var en newb og en nerd.

Men han er det. Og det er barnligheten som fullfører karikaturen. Mannen er en nerd i paradoksale Wall Street-kostymer. Det er noe uvirkelig ved ham, som det var med «American psycho», og når han utøver sitt seksuelle program på studentjenta, ser han ikke opphissa ut en gang. Han ser ut som ti minutter på ergometersykkel.
Og det er kanskje det rareste ved filmen. Det finnes faktisk ikke sex her. Guttungen kysser nakken, og jenta med Siri-stemmen stønner så voldsomt av spytt på halsen at vi minnes en sak i VG om at kvinner gir fra seg sex-lyder for at menn skal bli lykkelige. Men Grey blir ikke lykkelig. Han ser bare tom ut. Han drar i trusa! Åååååh! Stønn. Marge? Marge Simpson?

De såkalt sado-masochistiske scenene kunne stort sett vært vist for sjetteklassinger som eksempel på uhensiktsmessig bruk av gymsalen, og de scenene som faktisk antyder smerte, som når han pisker Anastasia, skaper smertefulle assosiasjoner som går til IS og sadistenes behandling av kidnappa småjenter. Dette er Saudi Arabia. Mindre sexy kan ingenting bli.

Mot slutten sier dama «Hvorfor får jeg ikke komme innpå deg?», så da vet vi hvor vi befinner oss i den amerikanske eventyr-verdenen. Owen Wilson og Vince Vaughn har nettopp gitt opp å være forførere fordi de forelska seg, men de har ennå problemer med å kommunisere med ekte kvinner på ekte vis. Romantisk komedie. Takk for i dag, og husk å ta ritalin til Viagra-en, for denne filmopplevelsen kommer til å hemme sex-lysten lenge.

Det er fortjent, og det er logisk. Den utstyrs-avhengige psykopaten er et barn. I følge den dumme forfatterens fortelling er han det fordi en voksen kvinne voldtok ham for lenge siden og lærte ham at menn er til for at kvinner skal få orgasmer. Det ble liksom greia hans, og fordi kvinners orgasmer forlengst er blitt et teknologisk utfordringsområde, lager han seg et slags treningsstudio der han sjøl slipper å prestere mens damene henger fra taket, som i et nevrotisk tivoli.

Dere får sjøl finne ut om satiren er så bra at det går an å holde ut banalitetene. Noen vil i hvert fall like scenen der Ana lytter til når hennes frodige mor Jennifer Ehle ler lykkelig med sin fjerde ektemann. Kvinne og mann som ler sammen. I soverommet. Samvær. Nærhet. Lykke. Kjærlighet. Frihet fra prestasjoner og VGs kurs i enda bedre orgasmer. Det var nesten så jeg fikk lyst å gi filmen en firer-terning, men det får være grenser. Jeg likte også at de drakk musserende vin av kopp, for jeg hater champagne-glass like mye som jeg hater danske møbler. Det var nå det.

Hummingbird

Hummingbird (Redemption): Britisk actiondrama. 2013. 1 time, 40 minutter. 15 år. Regi: Steven Knight. Med: Jason Statham. Agata Buzek, Vicky McClure, Benedict Wong.

Kortversjon: Jason Statham har vært elitesoldat i Irak, og derfor stakk han fra militærsjukehuset og ble alkoholiker i en boks i slummen. Men tilfeldigheter skaffer ham en annen manns rikdom. Så da går det bedre.

terning 3

Kan man kontakte WWF og be om å få freda Jason Statham? Please. Den 47 år gamle londoneren kan ikke jobbe i England. De får ham til å se ut som fjorten dager gammalt avispapir rundt frityrskadd fisk med akrylamid. Statham bør være en innvendingsfri arketyp, han kan tilhøre den fredløse mannsslekta som ulver med eksistensen og erter apolitisk testosteron inn i de moderne systuene. Han skal ikke lunte rundt som Frelsesarmé-klient og forsømme sin eksistens fordi han opplevde én plagsom ting i livet. Men sånn er han her. Uh. Jeg var i Irak. Uh. De skjøt på oss. Uh. Men jeg overlevde.
Regissør og manusforfatter Steven Knight har tidligere skrevet «Dirty pretty things» som også handler om hvor fælt folk har det i London. Men der var ikke Statham med, og det skal vi være glade for.

Knight har de engelske nevrosene. Da Jason S. kommer seg ut av møkka i smuget, squatter han leiligheten til en bortreist riking. Huseieren er selvsagt en enslig homofil, og på homofiles vis har han bilder av nakne mannerumper over hele huset. Man kan høre Monty Python juble: «He’s a puff!»

Den polske nonna som både hjelper Statham og blir kåt på ham, er selvsagt overgrepsoffer for pedofil idrettsleder, ellers ville ikke hun ha jobba for Jesus. Hovedskurken er en veldig rik, veldig pervers ung mann som banker prostituerte så voldsomt at de dør av det, men dessverre for ham var en av dem den jenta som Statham delte soveboks med i slummen.

Engelske filmer er om igjen og om igjen ubehagelige på det viset at de føles som en uønska rundtur i en sjuk kulturs seksualangst. Det kan godt tenkes at engelskmenn har like umiddelbart og sunt forhold til sex som ei naken svensk bondejente, men filmene deres ser ikke sånn ut. De er litt sånn å gid, nå vil jeg vaske hendene.
Filmen starter altså med at Jason bor i en kasse i et smug. Der bankes han av gate-apene i lavlivs-mafiaen, og så tar han tilfeldigvis tilflukt i en rikmanns-leilighet som står ledig til oktober. Der ligger alt. Kredittkort, kode og bilnøkler, så Statham shaper seg opp og begynner å bruke den bortreiste vertens penger.

Blant mottakerne er nonna Cristina, som er filmens behagelige overraskelse. Hun har sensuelle syttitallsbriller og tjukk lue som får henne til å likne en boklærd kvinnelig bratsjspiller fra 1978, ei dame som beveger seg rundt i grønsjete, stygge klær og følgelig er bortimot uimotståelig.

Statham blir hennes beste venn. Men hun liker ikke så godt at han jobber som torpedo for kineserne. Men OK. Han har gitt opp brennevinet, og han kjøper pizza til alle i suppekjøkkenet.

Jason S. banker folk slik han pleier. Men siden filmen er britisk, skjer det med en sutrete selvmedlidenhet fulgt av så melankolsk musikk at du kan føle bass-strenger begå selvmord. Da Statham finner ut at venninna i smuget er drept, må han i tillegg til penger og klær også ha hevn. Jeg skal ikke fortelle hvordan det går, men hvis oktober ikke er deprimerende nok for deg, finnes filmen på Headweb-streaming.

Cloud Atlas

Sydre-støffa elefant-kalkun

 Fakta: Sci-fi drama
Fakta: Cloud Atlas.
USA. 2012. 3 timer, 52 minutter. 15 år. Regi: Tom Tykwer, Andy Wachowski, Lana Wachowsky. Med: Tom Hanks, Halle Berry, Jim Broadbent, Hugo Weaving, Jim Sturgess, Hugh Grant, Susan Sarandon.

2Dette er antakelig den sværeste, styggeste kalkunen jeg har sett i hele mitt liv. Den må være støffa med skyller & skitt både ovenfra og nedenfra, den er så sprengt på pretensiøs klistrelapp-filosofi at det er verre enn å høre radio. Da jeg kom i bilen etterpå, sa mannen på Radio Norge: «I dag skal vi snakke om at det er rart hvordan alle ting forholder seg til andre ting. En mus på 20 kilo er for eksempel diger, mens en elefant er ganske liten.»
Det er helt sant. En 20 kilos mus er ganske stor. Men en megatonn-fuggel som kakler i ubegripelig ukeblad-filosofi og sutrer som avgått SV-leder, det er et digert monster, det. Jeg vet det: «Cloud Atlas» høres ut som en fribryter med hjerneskade, men Mickey Rourke ville ha virka briljant i forhold til de som filmatiserte David Mitchells new age-roman.
«Cloud Atlas» beveger seg med ultra-sjelelig, scifi-dystopisk og nonnesmilende forståelsesfylde gjennom alle tider.
De aller eldste er slavehandlere i Stillehavet i 1849, og der må den snille unge mannen forgiftes for gull. Men han har vist sympati for en pisket slave, og slaven har sett hans godhet og følger etter ham og utøver mastemirakler til sjøs før historien tar oss hjem til den onde svigerfar. Og hva gjør den unge mannen da? Finner han opp Unicef eller rosetoget?
Dessuten har vi Frobisher som på slutten av trettitallet vil lage stor musikk ved å lure en prestasjonsengstelig eldre-komponist, og hva viser det seg at den unge mannen er, i tillegg til tragisk homofil? Et geni som komponerer det største musikkverket i historien, bortsett fra at det låter vårlig småpent og skuffende alminnelig.
For ikke å snakke om San Francisco 1973, der Halle Berry spiller en grave-journalist som får ferten av atomkraft-svindel og utsetter seg for store farer og parodisk biljakt for å få sannheten fram. Har hun gener til pappas kompromissløshet og urettferdigheter i Stillehavet i framtida eller i fortida? Er vi alle den samme? Er jeg The Walrus? Nå igjen?
I 2012 blir en stakkars forlegger stengt inne i et pleiehjem av sin bror, men sammen med noen andre gamlinger utfører han et rømningskupp som kanskje kunne ha funka som irsk komedie på en dag med mye øl og ekstremt lav-vann, men som i likhet med de andre historiene kravler rundt i kurant kvasi-filosofi og en sentimentalitet som ville danka ut Betlehems-stjerna på en klar vinternatt.
De to verste gjenstår.
I framtida betjenes de blodrene av asiatisk-liknende jentekloner. Kvinnene lever sitt eget ubekymra liv i en halvferdig nazi-futurisme, der kloner er the niggers of the world. Men ut av sci-fi-klisjeenes verktøyskrin kommer en revolusjonær superhelt og kidnapper vår venninne Sonmi til en Matrix-kald likegyldighets-action som ender med at den lille serveringsdama med de triste øynene deklamerer politiske nachspiel-sannheter og overøser lerretet med en eksistensiell snusfornuft som hvis Pippi Langstrømpe leste til examen siliconium. Døden betyr for meg at en ny dør åpner seg. Javel.
Den samme Sonmi er blitt gudinne i det uunngåelige Mad Max-samfunnet i framtida, etter at korpokratene har gjort Jorden ubeboelig, så derfor holder en stamme sjargongskadde eks-amerikanere til på ei lita øy der de blir jaga av kannibaler. Hit kommer Halle Berry i trange, gammeldagse after-ski-bukser for å finne frelse i tårnene på Mauna Sol. Og så må Tom Hanks’ litt for pupillstore familiefar kjempe mot sin indre djevel før han kan ta det gode valg. Som de sier i Arbeiderpartiet: Vi skal finne gode løsninger sammen. De klatrer i et fjell som er like imponerende som Dalsnuten, og så finner de løsningen.
Et titall skuespillere går ut og inn av forskjellige roller som amatører i en bygderevy, og de blir manisk maskert til de likner overstadige trolldeig-figurer. De er ikke dårlige, men de er patetiske.
Historiene i filmen er ille. Men verre er det at de blir stykka opp og fortalt inni hverandre, som om en marihuana-skadd sjaman sitter lykkelig i kveldstimen og legger ut for de soveferdige om at alt henger sammen i verden: Bremsesporet, nattuglens flukt, førstemai-fanens folder, fleskefaens valker, røkt slimål til potetsalat. Og verst er den lumre new age-sentimentalismen som egentlig bare egner seg til å forføre KFUK-jenter med hvis de plutselig gir schøren i alt og drikker billig-vodka i fruktbrus.
Jeg kan ikke gi filmen terningkast 1, for den har det vi kaller production value. Ikke desto mindre.

Lucy

Lucy: Fransk actiondrama. 2014. 1 time, 29 minutter. 15 år. Regi og manus: Luc Besson. Med; Scarlett Johansson, Morgan Freeman, Min-sik Choi, Amr Waked, Julian Rhind-Tutt.

Kortversjon: Lucy blir lurt av mannen hun dater og må levere koffert til mafia på Taiwan, men hun får supermolekyl inn i kroppen og får super-evner.

terning 5
Luc Besson har laget en actionfilm som eksploderer så langt fra Snekker’n og Julenissen at E.T. ikke hadde orket reise hjem igjen, en enkel voldsfilm sprenger hodet ditt med et virtuelt-visjonært luftgevær som banger anelser på størrelse med Betlehems-stjerna. Dette likner ikke på noe. Det er en superhelt-film, men det er det ikke. Det er en slags religions-stiftelse, men det er det ikke. Det er en visuell mantraspøk for de som så litlegud i mosen og storegud i urteteen, men egentlig ikke. Vitenskapen sto med hengende armer og et litt forskrekka hånflir da franskmannen hadde lansert «Lucy», for folk ville plutselig ha det hun fikk.

La oss ta det forskiftsmessig eller kanskje heller forsøksvis systematisk.

lNew Age er i post-hippilogiens tid en blanding av rare ting som antakelig strekker seg fra hvitvin-yoga til mindfulness og teosofiske avleiringer i sinn som egentlig forlengst har forlatt Jesus, men fortsatt sitter fast i lengselen. Antakelig er alle de uformulerte og til dels folkelige forklaringene på at Gud både finnes og ikke finnes samtidig en antydning om at New Age er den eneste gjenlevende religionen i Vesten, men den har ingen kirke, og den har absolutt ingen kred eller bibel. Ønsket om at Gud er en del av Deg er fornemmelsenes religion, og i så måte reflekterer den samtidas forvirra sammenblanding av tanker og følelser på en rørende, nesten vakker måte.

Hos oss på Klippfiskberget finnes det nesten ingen som tror på noen allmektig, dømmende Gud lenger. De fornemmer bare at det må være noen her en gang, og de gjorde ting med oss. Det er som når et barn ser alt hva det frykter i nattemørket. Tvangstanker er normale. Vitenskapen har allerede fortalt så mye vanvittig nifst om Universet utenfor oss og mikro-kosmos inne i oss at gammeldagse gudeforestillinger er blitt som lysbilder fra bibelhistorien i Bethel i en tid for computergrafikk. Jo. Alt dette henger sammen med Bessons film, for den er en fantasi omkring de nitti prosentene av hjernen som vi ikke bruker, og hva finnes der? Finnes Universet der? Finnes den absolutte, totale bevissthet der? Ideen om at alle ting består av sammenhengen mellom tid og rom finnes der, og hvis man behersker den fysikken, oppstår (i filmen) den allmektigheten som ifølge sin egen udokumenterte logikk oppfant et endeløst univers uten annen mening enn at det er der. Den er basert på en molekylær fornemmelse. Fornemmenhet. Fornemhet.

De gamle religionene er moralske systemer som har overlevd. Som observasjoner av den fysiske eller metafysiske verden er de stein daue. Det betyr ikke at Gud ikke finnes. Det står bare noe helt annet på dørskiltet Hans, og adressen er de 90 prosentene av hjernen som mennesket ikke bruker. Spør Morgan Freeman. Han har vært Gud, og i denne filmen er han hjerneforsker eller egentlig kanskje filosof.

Luc Besson har laget en utrolig fascinerende (besnærende er et gammelt uttrykk som inneholder både undring og engasjement) film om ei dame som får i seg CPH4, som faktisk er et molekyl som skapes av mødre under svangerskap for at ikke fosteret skal føle smerte når skjelettet vokser i urimelig fart. Forestillingen om CPH4 som syntetisert dop er så voldsom i Bessons film at forskere har rykket ut på internett for å forsikre alle om at det ikke finnes og at det ikke kan finnes.

Scarlett Johansson spiller Lucy. Lucy er også navnet forskerne ga det mest kjente fossilet fra ca. 3 millioner år siden, hun er urkvinnen. Dama døde antakelig da hun datt fra tre og ble oppdaget blant annet av en mann som faktisk het Johanson. Besson works in wonderous ways. Lucy er amerikaner på Taiwan og dater den idiotiske Richard med cowboyhatt av strå. Det er bare det at han skal levere en koffert til en tegneserie-gjeng fra antakelig koreansk mafia. I den kofferten finnes en hemmelighet, og Lucy må motvillig bli kurer. Det går sjukt dårlig for mange folk. Men Lucy får etter hvert i seg CPH4, og så utvikler hun seg tusen ganger kraftigere enn da ungdommen Peter Parker ble bitt av en edderkopp.
Utviklingen er nydelig i filmen. Johansson med Anne Kalvig-hår utvikler en allmektighet uten kryptonitt. Hun blir usårbar, og hun har kontakt med alle cellene i kroppen sin og de fleste av andre folk sine. Utstyrt med en paradoksal leopardskinnsjakke oppnår Lucy en slags fullføring av skaperverket, en fullførelse, en fullkommelse, et fullkommenhetlig overmenneske som søker total forståelse, forståenhet, forståelighet av tilværelsen. Derfor vil hun ha alt det CPH4 som den gale vitenskapsmannen laget for å selge det, og så vil hun bli univers, universell, unikal. Det må jeg ikke fortelle mer om, men filmen gir en rar mellomfølelse av å se en nesten ironisk science fiction-fantasi samtidig som den herjer med hodet ditt. Vitenskapsfolk har rykket ut og skrevet at Bessons forestillinger om hjernekapasitet er bare tull, og det burde vært unødvendig, men filmen fanger deg og gir deg en uvettig følelse av at den forteller en historie du kjenner igjen.

Dette er oss. Dette er deg. Det er verden på makro- og mikro-nivåer som er så tallrike og så kompliserte at vi egentlig bare burde sitte helt stille i nordavinden og tenke oss om. Hele livet.

Parallelt med Lucys opplevelser i actionfilmenes ballettvakre ødeleggelser forteller Morgan Freeman om alt som skjedde med oss fra vi var encella vesener, til vi ble tocella vesener (da oppsto bevegelsen) og siden til apemennesket sitter ureflektert på en strandkant og plutselig får se ei amerikansk tidsreiserdame i en fransk stol. Vel. Det forteller ikke Freeman. Han blir bare fryktelig forskrekka av Lucy.

Franske filmfolk var en gang tida veldig opptatt av natur. I «Lucy» kuttes gepardens jakt på antilopen som innsmett inn i filmen, og det gir nok en fornemmelse av at regissøren leker med viltre sammenhenger som for eksempel den at vi egentlig alle er umælende rovdyr eller ofre.

Luc Besson er et råskinn, og «Lucy» er en actionfilm. Men den er en actionfilm for fysikknerder og zen-damer, og med en gigantisk frekkhet formulerer den en romantisk-filosofisk eksistensialitet: «Livet ble gitt oss for en milliard år siden. Nå vet dere hva dere skal gjøre med det.»