Månedlige arkiver: mars 2017

Focus

Focus: Amerikansk-argentinsk krimkomediedrama. 2015. 1 time, 45 minutter. 12 år. Regi: Glen Ficarra og John Requa. Med: Will Smith, Margot Robbie, Adrian Martinez, Gerald McRaney, Rodrigo Santoro.

Kortversjon: Svindleren Smith blir kjent med rekrutten Robbie, og etter en del krim havner filmen i Buenos Aires der den siste store svindelen skal skje.

terning 5
Egentlig ble jeg oppmerksom på denne beskjedent småkule krimkomedien fordi Will Smith og Margie Robbie kjørte rimelig billigbil på Top Gear, og Robbie kjørte fortere enn Smith. Kvinneseier var stas, så da filmen dukket opp på Netflix, satte jeg meg til i begeistra, feilplassert bil-anglofili, for verken Smith eller Robbie er britiske. Greit det. Men de har en gang snakka med Jeremy Clarkson. Det er engelsk nok for meg.
.
Derfor var det innledningsvis en uventa skuffelse at svindleren Will og svindlerkjen (Schwindlerschen = liten svindler) Margot etter en rutinefiks innledning satt i senga og snakket om ting. Sengekant-samtaler er antakelig i bokstavelig forstand dødelige. Hvis du misbruker et velrenommert møbel til snakking, skal det være fordi den andre personen ligger på dødsleiet, ellers er samtalen et overgrep mot kjedsommelighets-imperativene som sier klart at man ikke har anledning til å misbruke andre menneskers oppmerksomhet hvis man ikke er valgt politiker.

Det kan virke rimelig og uforsonlig, men samtaler i seng er filmgenrens mest unyttige billigtriks. Man ledes til forventninger om at det skjer noe sensuelt i bildet, men egentlig ville bare manusforfatteren plassere en del tungvint informasjon. Eksposisjons-juks.

Men altså: I starten sitter Will Smith på bar og lytter antakelig ikke til den alkoholsløve heismusikken for da ville han ha blitt like hvit som Michael Jackson. Plutselige Margot spør om hun kan få dele bord for å bli kvitt plagsom fyllikk, og Smith sier fint ja uten at jeg kan oppdage at han er skeptisk og årvåken. Men det er han, og etter en del kom og menn handler filmen om en intenst småfolkelig svindler-organisasjon som på ei uke stjeler små, stygge ting verd 1,2 millioner dollar.

Og så kommer den første overraskelsen. Den vil jeg ikke fortelle om, men den er urealistisk, elegant og og involverer en rik kineser.

Så kommer den andre overraskelsen. Will Smith blir alvorlig og trist. Han kler det ikke. Han sier farvel. Det kler ham heller ikke, og hjemme foran Netflix-en satt Monica og jeg og diskuterte sjokkskadd om kynikeren hadde sendt dama fra seg fordi han elsket henne eller fordi han var møkka lei allerede og helst ville være for seg sjøl.

Den tredje overraskelsen: Tre år er plutselig forsvunnet, og i Buenos Aires driver Smith og planlegger en svindel sammen med den tango-pene eieren av et racerbil-lag. Uten at noen kan for det dukker Margot opp i gåbortklær og påfører den besindige fokus-fanatikeren Will («alt handler om konsentrasjon») en uproff seksuell oppvåkning. Slik starter egentlig enkle menneskers kompliserte multi-svik i et miljø av lavt utvikla petrofile. Det er moro å se på, det er nesten umulig å holde helt rede på, men mot slutten kommer en fjerde overraskelse som nok utkonkurrerer de andre fullstendig.

Alt dette er herlig usannsynlig, velgjørende detaljert og pinlig underholdende. Og som en virkelig overflødig ekstra-effekt på det allerede totalt unødvendige spiller Adrian Martinez en 180 kilos tung iraner (perser, blir det sagt) med pubertetshumor, bilkaksen Rodrigo Santos likner en bassengrenser i brasiliansk formiddags-porno og Gerald McRaney er nydelig som umedgjørlig eldre-torpedo.

«Focus» er egentlig en firerfilm fordi den handler om velkledde svindlere (Smith ser blant annet ut som en hjulbåt-gambler fra Mississippi), men siden handlingen faktisk engasjerer, er den generøst oppgradert.

London has fallen

London has fallen: Amerikansk actionthriller. 2016. 1 time, 39 minutter. 15 år. Regi: Babak Najafi. Med: Gerard Butler, Aaron Eckhart, Morgan Freeman, Radha Mitchell, Angela Bassett.

Kortversjon: Presidenten og bodyguarden reiser til London i begravelse, men hele byen blir utsatt for terrorist-attakk. På kino fredag.

terning 5
Skulle man ha sett. Secret Service-agent Mike Banning (Gerard Butler) er tilbake sammen med president Aaron Eckhart, gudserstatningen Morgan Freeman har rykka opp fra speaker til visepresident, men Angela Bassett er fremdeles en sensuell sikkerhetssjef med så profesjonelt murrende katte-kvinnelighet at du kan høre lyden av strømpebukser som imiterer gresshoppene en tidlig sommermorgen samtidig som du syns det lukter nyspist mus. Når du går hjem igjen. Og de utøver alle sine verv som en slags fortsettelse av USAs evige western, Filmen som aldri tok slutt.
Eckhart ser fremdeles ut som et uforstyrrelig kjeve-eksperiment, og Butler er etter hvert blitt så tøff at han antakelig spiser Hitlers navlestreng til frokost og pusser tennene i enstavelses-adverb. Butler er faktisk så tøff at han fint kunne ha slått Paven i truserøsk-poker, han er så tøff at han kunne ha kjørt dieselbil i Oslo sentrum, han er så tøff at han kunne ha kvalt Bin Laden med hans egen endetarm om han bare hadde fått bli med til Pakistan. Mike Banning er en skikkelig film-skikkelse. Filmskaperne holder virkelig ikke tilbake noe.

Presidenten er litt sartere, og når SS-Banning piner en terrorist i hjel mens familien lytter på mobiltelefon, spør han i det minste om det egentlig var nødvendig. «Nei,» sier Banning. Ferdig snakka, som Twitter-folk elsker å si. Dette er en rå actionfilm, men utskeielsene preges ikke av en realisme som skulle tilsi at det var nødvendig å konferere med Geneve-konvensjonen eller pressens faglige utvalg. Her går det så fjæra fyker og London ryker, for «London has fallen» er en blanding av mirakel-action og katastrofefilm.

Jeg advarer igjen: Det er ikke kult å påpeke at ting er urealistiske. Realisme-dimensjonen i actionfilm forsvant allerede den gang Bruce Willis krasja en lastebil inn i et helikopter. 50 meter over bakken. Og det er ikke bare Butler som har urimelig flaks. Filmens logiske forutsetning er også at en arabisk våpenhandler har klart å infiltrere og underminere halve London sånn at leiesoldater kamuflert som engelske politimenn sprenger Westminster Abbey og andre turistmål før de tar kontroll over gatene og alt som er. Det er rimelig å anta at de har lånt illusjonen om forbryteres overlegne intelligens og mobiliseringsevne fra tidlige James Bond-filmer og TV2 sine forestillinger om hva Putin kan utrette. Butlers rolle er i rettferdighetens navn bare en gjenfortelling om Lucky Luke.
Alt er fryktelig moro og upåklagelig fort. Butler skal slutte i jobben, for Radha Mitchell straks føder barn med ham. Men en siste jobb: President Asher må reise til London for å delta i begravelsen til død statsminister. Banning må være med, og det er ganske lurt, for amerikanerne har ikke vært lenge i landet før bombene smeller og skytinga starter. Fra da kaster filmen seg ut i en berg.- og galbane foss av eventyrlige overdrivelser, og hvis man til vanlig liker å lytte til podcaster fra bystyret, kan innlevelsen komme til å svikte. Mer er det i grunnen ikke å si om handlingen. Den er sånn som handlinger skal være når en tøff agent skal passe på en tøff president.

Og helt til slutt. Den døde engelske statsministeren Jim Smith blir erstattet av et nytt statsoverhode som heter Clarkson. Hommage a Top Gear. Jeremy Clarkson ble straffa av BBC for mandig framferd og skal yrkesmessig emigrere til Spania etter at en statslønna produsent saksøkte ham for rasisme fordi han kalte mannen «ire». Clarkson, som blant annet er motstander av veiarbeidere, blir en god statsminister i en vanskelig tid.

Transformers: Age of extinction

Transformers: Age of extinction: Science action. 2014. 2 timer, 25 minutter. 11 år. Regi: Michael Bay. Med: Mark Wahlberg, Stanley Tucci, Nicola Peltz, Jack Reynor, Kelsey Grammer.

Kortversjon: Den miskjente oppfinneren oppdager Optimus Prime, men både myndighetene og kapitalistene vil utslette autobotene, så oppfinner med næør og fjern familie må kjempe mot overmakten.

terning 5

Hjemme hos oss har vi det sånn. Hvis det skjer noe dramatisk, som at mobilen er blitt utlada eller katten antakelig har spist den siste Kvikklunsj-biten, sier vi: «Michael Bay». Sakte, mørkt og med PK-parodiert mannsrøst. Den siste Transformers-filmen er ganske riktig en Bay-regissert oppsamling av entusiastiske ødeleggelser med kruttslam i bassen. Bay svikter aldri. La oss si det sammen: Michael Bay.

Små folk og store eksplosjoner. Og en film med stor fart.
La oss også se på hvordan en moderne alien-myte blir til: I gamle dager var en Transformer en leketøysbil som kunne trikses. Den japanske fabrikanten Takara konstruerte biler som kunne forvandles til robot ved noen enkle håndgrep som egentlig bare unger fikk til. Siden kom tegneseriene og filmene. Dermed oppsto en Transformers-kultur. De litt høytidelige stålskapningene fikk en opprinnelse og en historie, og når vi har kommet til den fjerde filmen, som altså heter Utslettelsens Tid, er de perverterte bilene blitt enda en forhutla samling skapninger som menneskene er slemme mot. Hvis du sier noe stygt om transformerne, ringer VG hjem til deg. Storebror ser deg.

Hvis du også brummer «Michael Bay» og ser Transformer-filmen i den tro at dette er meningsløs barne-underholdning, så er det bare fordi du ikke oppdager at du kikker inn i et smittsomt kultur-begrep: De Andre har rett. Vi har feil. Vi er menneskene, og vi ødelegger alt. Denne bisarre hjernevasken, som favner fra underholdnings-industri til avisledere, har tidligere konstruert de tåredryppende skjebnene til en rekke mer eller mindre sannsynlige minoritetsgrupper, og med Transformers har den også nådd maskinene. Autobotene er blitt utboter. De blir kasta ut av menneskenes verden, og menneskene bruker onde super-maskiner for å ta livet av dem. Deres eneveldige leder Optimus Prime er en slags rømt asyl-flyktning som befinner seg ett eller annet sted i USA mens CIA og den onde industri-futuristen Stanley Tucci leter etter ham.
Jeg må røpe dette: Han er ikke i kirkeasyl. Av alle ting finnes han forkledd som avskilta lastebil inne i en nedlagt kino. Det er stilig. Hvem finner ham i kinoen? Den fattige og avskrevne Texas-oppfinneren Mark Wahlberg som bor i et litt svært Flåklypa-hus ute på vindsvidd prærie sammen med dattera si og minnet om en død hustru-engel. Det er også stilig. Wahlberg har den sanne americanaens vidunderlige blanding av loslitt utbrukthet og edelt heltemot. Han er down and out, men han er håpet. Husk «Interstellar». Wahlberg har urolige omsorgs-øyne og den fattiges intuitive integritet. Vi vet hva han kan finne på. Han kan rett og slett redde alle. Og han kommer til å bli sliten og redd, og han kommer til å likne Bruce Willis sine t-skjorter, men han gir seg aldri.

Du kikker med andre ord inn i to smittsomme kulturbegreper. Det andre er at det er den alminnelige, fattige og hederlige menigmann som til slutt skal redde både framtida vår og landets ære. Ikke Lysbakken. Ikke Hareide. Ikke Støre og ikke Siv Jensen, som helt sikkert ville ha sendt autobotene til Kyrksæterøra. Han er en slags Borten Moe, så sant ikke maskinene drepte sauer.
Den sinte pappaen Wahlberg («we are a non-dating family») slår seg til alles forskrekkelse sammen med Optimus Prime for å redde de andre transformerne, en quest som kommer til å føre til forelskelse hos de kjøregalne og anspent mjuke muler hos folk som liker å se kjærestepar som påberoper seg Romeo & Julie-loven. 20 år gamle Nicola Peltz fra serien «Bates motel» er spe og skremt og sta slik ei nåtidsjente skal være, og kjæresten spilles av iren Jack Reynor med en bensindrevet Paul Walker-bisterhet som er lett å like. De storkjefta ungene samt en slank utgave av bestemor Ducks dreng Guffen og den intense Wahlberg blir utsatt for Bays brutaliteter i to og en halv time. Med seg har de et rufsete Tesla-lag av diesel-uavhengige sportsbil-forvanskninger som parodierer The Expendables, antakelig ufrivillig, i en slags analfabetisk uskyld. Etter hvert deltar også en illsint gjeng feilbehandla jernosaurer. Jeg tror de er en klar nyvinning. Kampen mot både kapitalismen og myndighetene fører ærlig talt til prøvelser du ikke ville ha unt den teiteste statsminister uten skute, hvis en sånn fantes, men jeg syns jo ikke det, og ikke vil jeg ha telefon fra VG heller med mindre de har tenkt å hyre meg som lederskribent for 800.000 i året.

Action-scenene i «Age of extinction» er suverene. Nå har det alltid vært sånn at hver gang en støybasert ødeleggelsesfilm skulle omtales, har jeg skrevet om undergangslyder på Wagner-nivå og stolskruer som løsna fordi golvene dirra. Det er litt pinlig at jeg gjør det hver gang, så la meg heller si det sånn: Du skal ha ganske seriøst IS-skjegg og være ganske oppslukt av Kjetil Rolness sine kommentarfelt på FB om du skal kjede deg på denne filmen.

Ja. Jeg vet den har fått blanda mottakelse. Drit i det. Jeg er sikker på at det sitter en pysehær av skuffa SV-ere og stemmer ned actionfilmer på imdb. Vi er de andre folka.

Side effects

«Side effects»: Amerikansk krimdrama. 2013. 1 time, 46 minutter. 15 år. Regi: Steven Soderbergh. Med: Jude Law, Rooney Mara, Catherine Zeta-Jones, Channing Tatum, Ann Dowd. Streama på Get. Bra.

Kortversjon: Når ektemann kommer ut av fengsel er kona blitt ganske gal, og så skjer det ting som fører til at psykiateren får skylda for alt vondt og må finne ut hva som egentlig skjedde.

terning 4
«Side effects» er en vellykka og effektiv psykiatrisk film som for det første har med den verdenskjente pasienten Catherine Zeta-Jones. Dessuten og for det andre er den filma i et manisk gult lys som bare kan skyldes at gallefargestoffet har samla seg i koloristiske katastrofer som minner om lukta i gamle pissoarer eller at regissøren Steven Soderbergh har fått et tilbakefall og må starte på den oppkvikkende cola-kuren sin igjen. De stygge bildene kan også skyldes at Soderbergh er skap-skandinav.

Det snedige er at handlingen lurer deg en stund, og det kompliserer arbeidet til folk som skriver om film og helst ville kunne slå fast at en hjemkommet Vietnam-veteran tråkker på yndlingskaninen sin og utvikler en dypt mimisk sorg som gjør at han tar livet av den neste presidenten, ligger med kona hans og dessuten blir kommandør på romskipet Enterprise. Sånne handlinger er det for få av. Denne er det vanskelig å fortelle om.
Filmen starter med at det er blod på golvet og modell-seilbåt i lenestolen. Så går den tre måneder tilbake da Channing Tatum komemr ut av fengsel der han satt inne for ekstrem-økonomi og skal gjenoppta livet med kona Rooney Mara, som har kul lue og bor i fattige kår.

Mara er skikkelig sjuk. Hun møter den berømmelige veggen, som i vårt tilfelle er styggere enn råtten frukt. Slik treffer hun psykiateren Jude Law, en forvirra utvandra brite som tjener ekstra ved å pushe nye medisiner for den farmasøytiske industri.

Han gir merkelige Mara den magiske sjelefreden Ablixia, som ikke er et treningsstudio, men så begynner blodet å skje, for den 28 år gamle dama får blackouts som er hukommelsessvakere enn 18. mai, og i ett av dem misbruker hun kjøkken-utstyr.
Siden lyset er så stygt og alle folk ser ut som mislykka appelsiner eller døende kakaobønner, tror du nå at Soderbergh skal problematisere legemiddel-industrien og dens manglende evne til å ta ansvar for egne bivirkninger. Jude Law får hele skylda. Han mister ikke bare datteras skoleframsyning, han mister hele familien. Pressen spør ham om ting, og det er skilsmissegrunn i USA. Herfra er handlingen en hemmelighet, men den er like engasjerende som den er usannsynlig.

Og slik kommer Catherine Zeta-Jones inn i filmen med en urovekkende, edderkoppaktig intensitet. Hun spiller også psykiater, og da lo antakelig Michael Douglas så høyt at strupekreften kom tilbake. Law blir flakkrere og flakkrere i blikket for hvert sekund, men filmen fester et solid magegrep på deg, og ingen skal fortelle meg at de ikke brydde seg. Skuespillerne er akkurat mystiske nok, utviklingen ligger tett opp til den med Vietnam-veteranen og den flate kaninen og Soderbergh krongler til logikken såpass at man kan hygge seg uten å bli urolig av det.