Månedlige arkiver: februar 2017

The hunger games: Catching fire

5
Hunger games: Catching fire: Amerikansk science fiction drama. 2013. 2 timer, 26 minutter. 11 år, jeg ville sagt 15. Regi: Frances Lawrence. Med: Jennifer Lawrence, Josh Hutcherson, Liam Hemsworth, Woody Harrelson, Donald Sutherland, Stanley Tucci, Elizabeth Banks.

Kortversjon: Katniss Everdeen tror at hun er fri fra flere Sult-turneringer, men den onde herskeren setter i gang jubileums-leker for at hun skal bli drept.

Inderlighetens action-underholdning seirer. Eksistensielt alvor og ansvarsfølelse og lojalitet blir den sexy greia når «Hunger games: Catching fire» betvinger oss effekt-tilhengere med sin tungøyde, snille okkupasjonshistorie.

Det er en ny tid. Det er nye barn, som har vokst opp med stearinlys i alle de grøftekanter hvor et menneske mistet livet. Dette er laga for den voksne Turistforenings-ungdommen med TV-serie-innlevelse. Filmen tar også en forvokst Narnia-romantikk videre til sprelsk og sleggetung medie-satire som kommer til å få nåtids-puritanere til å tvinne småtær. Men det er følelsene som teller. Dette er alvor. Dette er omsorg. Dette er empati og lojalitet og alvorlig kamp mot en verden styrt av jålete overflødikere.
I sin tid tenkte jeg om den første «Hunger games»-filmen at den bare var et kunstig konsept. Det var feil. Etterpå tenkte jeg at den uventa jakt-romantikken ikke kunne gjentas. Men det kan den: Sult-lekene representerer en varig nyskapning. Jeg kommer antakelig til å angre den setningen hele livet.

Historien er velgjørende og gjennomført dyster og lei seg fra første bilde. Handlingen går rett inn i kategorien Livets Tunge Stunder, og der blir den. Jennifer Lawrence og Josh Hutcherson må late som om de er forelska for å redde Capitol fra skandale og sin egen familie fra utslettelse. Det blir gjort med en smal og bitter vennskapelighet, spesielt for Josh Hutcherson, som dystrer rundt med fonem forelskelses-ekthet bak det snille speiderfjeset.

På randen finnes opprøreren Liam Hemsworth, som glir nesten umerkelig ut av jakt-jentas kompliserte travelhet, for det forferdelige skjer at den onde hersker Donald Sutherland steller i stand en ny runde Sult-leker for at Katniss (Lawrence) skal bli drept. Herskeren er lei av henne.
Handlingen er som et paranoisk jenteblogg-essay med to behagelig atskilte hoved-deler som fyller hverandre med følelser og forbannelser. Den rå medie-satiren er hardnet og perfeksjonert. Etter filmen hørte jeg en VG-reklame på Radio Norge om graviditeten til Tone Damli Aaberg og gladiator-retorikken rundt sjakkspillet til Carlssen, og det var som å være tilbake i Stanley Tuccis hysteriske salgs-virtuositet. «The hunger games» tilhører en hederskrona oldis-genre som blander politisk satire med underholdning, og det vulgære reality-vrøvlet rundt keiser Donald føles faktisk både viktigere og virkeligere enn filmen om Julian Assange.

Arbeiderklassens elendighet blir en klassisk bakgrunn for den virtuelle overklassens utskeielser, og filmen damper av proletær indignasjon og opprørstrang. Det er godt. Det ligger revolusjon i lufta. Ungdommen kan komme til å kjøpe sine Gucci-vesker på Fretex, så kan herskerne ha det så godt.

Eter hvert starter lekene, og de skal jeg ikke si stort om. Men regissøren Francis Lawrence holder farten oppe, han har den relative sannsynlighet (her finnes mange tekno-triks) under kontroll og skuespillerne hengir seg til kampene med en følsom og moralsk inderlighet som effektivt fjerner påstander om at dette er voldsporno for unger. «The hunger games: Catching fire» handler om lojalitet, oppofrelse, anstendighet, sorg og empati, filmen er som en orgie i emosjonell flotthet, men det føles ikke falsk. Som jeg antydet: Dette er følsomhets-nivået til den nye og alvorlige ungdommen, den som kan klare å unnvære ironi en hel kveld uten å få abstinenser. Det er ikke stor sjanse for at de skal lage revolusjon i virkeligheten, men om de gjorde, ville det være for å sette fri de fattige i England på 1800-tallet og kurere Dr. Livingstone for spedalskhet. Og gi mat til småfuglene. OK. De søte småfuglene.

Den viktigste grunnen til absolutt suksess er Jennifer Lawrence, som kan spille sin verdige offer-rolle så man kjenner dypet i både smerte, sorg, hat og håp. Lawrence er egentlig grunnen til å filme disse bøkene, for alle rundt henne suger troverdighet fra den sarte bueskyttersken med det småforvirra kjærlighetslivet. Lawrence er dama. Når hun ser djupt inn i deg fra sin lille Unicef-idyll, vet du at du er et dårlig menneske som sløser vekk livet på film. Men du liker det og, for hun ser ut som om hun bryr seg. Alle liker det. Til og med Storebrand har oppdaget at det er ansvarlig man skal være, ikke kynisk og flink.

Har du noen ganger følelse av at du bor i en slags fortløpende begravelse? Du er i Stepford-samfunnets «The hunger games», og det er bare sånn at du ikke brenner skikkelig ennå.

The equalizer

The equalizer: Amerikansk action. 2014. 2 timer, 9 minutter. 15 år. Regi: Antoine Fuqua. Med: Denzel Washington, Chloë Grace Moretz, Marton Csokas, David Harbour, Melissa Leo, Bill Pullman.

Kortversjon: En mystisk lager-arbeider bryter ut av sitt venneløse hybel-liv da den prostituerte jenta på nattkafeen blir mishandla av halliken sin. Dermed oppstår krig. Inspirert av gammel TV-serie.

terning 2
Hvis det er sånn at kristne filmer er tidas åndelige helsekost-trend burde Denzel Washington ha gått på vannet i slutten av denne filmen. Han burde egentlig blitt fulgt av Clint Eastwoods kristusmilde rollefigur Preacher («Pale rider»), for McCall (who you’re gonna McCall? Ghost busters!) er ikke bare en sober mirakelmaker, han er også så hellig og så vegetarisk at de sterke nevene hans antakelig er laget av quinoa-spedd tofu. De russiske skurkene er ikke akkurat østerlands vise, og det er de jo aldri. Men det blir litt skuffende når det er mindre stil på dem enn sånne folk som Dolph Lundgren møter hvis han filmer for 8 kroner timen i Bulgaria.

Hans Høyvelbårne Clinthet har vist at det går an å lage høytidelige actionfilmer. Men Antoine Fuqua er ingen Eastwood. Han er en pøser. Han pøser med alt.
Først pøser han med tida. I cirka en halvtime utretter arbeiderklasse-helten McCall ikke annet enn å hyrde den fete kollega til vaktselskapjobb med overlærer-terminologi og helsekost, samtidig som han blir venn med den russiske hora Teri eller noe, spilt av Chloë Grace Moretz. Lagerarbeideren fra Home Mart leser «Den gamle mannen og havet» på nattkafé, der han på idealisters vis bringer egen tepose og tar i mot det hellige vannet. Stemmen hans er som den fonetiske motgiften til Knut Arild Hareide, og han lanserer etter nesten tretti minutter dypsindigheten «Du kan bli det du selv vil.»

Ikke helt. Den prostituerte russer-fangen blir banka skikkelig og havner på sjukehus. Det var da Washington skulle ha tatt på seg en eller annen fargerik klesdrakt. I stedet ikler han seg denzelismens nesten zombiekalde uttrykksløshet og oppsøker russer etter russer med et psykotisk indre telleverk og en ødeleggelsesevne som ville ha overflødiggjort Hiroshima-bomba.

Jeg elsker hevnere. Jeg er for hevnere etter at jeg i mange år tok avstand fra vigilante-virksomhet og var usann mot meg sjøl.

Men det finnes en uoverenstemmelse mellom den hemma Bygg Max-skikkelsen McCall og den iltre, oppskaka og poengløse tegneserie-verdenen rundt ham. Skurkene ser ut som om de rømte fra det gamle vhs-lageret den dagen Videoverden ble nedlagt. De har tjue-tretti år gamle replikker, de oppfører seg som stolte Darwin Awards-vinnere og er åpenbart kroniske revmatikere som ikke ville klart å løfte en finger om tsaren ba dem om det.

Utryddelsen av kamp-eliten til den russiske rikmann Pusjkin (som også er navnet på Russlands nasjonalskald) er pinlig og sær. Da det omsider kommer en slags Rasputin ilende til, aner du at det skal bli tøffere for den pertentlige balanseskaperen McCall, men vi får ikke en gang se at han blir hurtig-ekspedert på do. Siden faller hans grove putin-rasper så lett som sjuke sommerfugler i høyonna. Jeg likte ikke det. Det er ekkelt å se på når en halvgud uten ansiktsuttrykk dreper åpenbart sterkt tilbakestående utlendinger før de har fått egen asylbolig og helsekort.
Hvemsomhelst kan skape en helt på film. Å utforme skikkelige skurker kan bare sjefene. Det er også bare sjefene som kan kvinner. Moretz ser ut som 48 kilo tomrom og bør finne seg andre regissører.

Vi vet alle at Elvis ikke er død. Vi vet også at han bor i en forstad til Moskva sammen med Adolf Hitler. Hovedskurken i «The equalizer» er antakelig Hitlers sønn, for han har farens hårfasong og han ser truende ut på en psykopatisk måte som riktignok bryter med Bruno Ganz’ portrett av Føreren, men som egentlig er mer troverdig.

Motsetningene mellom den overmenneskelige russeren med tatoveringene og den åpenbart gudommelige amerikaneren med teposen og digitaluret er parodiske. Når Denzel kommer ut i overrislingens rene frihetsregn med en spikerpistol i hånda og engelen Gabriels forstena bibelhistorie-fjes, da burde vi ha ledd. Men jeg kan ikke det, for jeg har nettopp blitt bra av brukket ankel og er enda en stund urimelig sjenert.

Jeg har vært snill. Jeg har ikke fortalt om Denzels milde vandring på jorden eller hans urban-buddhistiske klostertilværelse i kald hybel. Dette får holde.

Men den skal Fuckya ha: For en gangs skyld er det ikke den detaljerte volden som sjenerer, men alle de pompøse pausene innimellom.

Jack Reacher: Never go back

 

Jack Reacher: Never go back: Amerikansk actionthriller. 2016. 1 time, 58 minutter. 15 år. Regi: Edward Zwick. Med: Tom Cruise, Cobie Smulders, Aldis Hodge, Danika Yarosh, Patrick Heusinger.

Kortversjon: Etter å ha avslørt svindlere oppdager Reacher at det finnes en konspirasjon i hans gamle arbeidsplass, og så blir det flukt og forferdelse.

terning 5 Den andre Jack Reacher-filmen henter miljøet fra americanaens genetiske opphav Trumpland, der Trump ironisk nok er mer hjemløs enn Saint-Laurent i en Springsteen-sang. Engelskmannen Lee Child startet livet sitt midt i industri-England (som det heter: Hvis du datt i vannet der, måtte magen pumpes), og han har bleike arbeiderklasse-celler i blodårene sine, han representerer utsikten fra en enkel burgerdiner der Hillary Clinton og Donald Trump aldri har satt sine parfymerte gullrumper ned og der folk spiser farlig mat fordi de likevel aldri blir gamle.

.
Child (som egentlig het Grant) startet på skrivinga av Reacher-bøkene fordi han var øyeblikkelig blakk. Man skal tenke på det når man ser filmen, for den er skapt av opprinnelige ting som bitterhet og fattigdom. «Jack Reacher: Never go back» er en rå rømlingereise i en underklasse-amerikansk forestillingsverden. Jack tar bussen. Han haiker med en pickup, som er det egentlige USAs åndelige hjemstavn på hjul. Han kommer med mat i brune papirposer til motellet, og for euforiens skyld: Politibilene i New Orleans låter som en særs vellykka «Top Gear»-episode, de brummer på en diskantert vepsete pubertetsmåte som er mer gripende enn fortellinger om syke barn. Hei du, folket! Vi ser deg!

Derfor er filmen også full av militære ting. Reacher er en autoritets-fiendtlig og mennesky eremitt som en gang i tida tilhørte militærpolitiet, men som nå streifer langs landeveier som en masochist-stolt skjebnemyte på jakt etter juling. Han ser etter hvert litt paradoksal ut, for Tom Cruise er blitt en voksen mann med runde velstandskinn, og han skulle egentlig ha sovet middag i tjuefem minutter før han vandret til biblioteket for å sjekke opp femtito år gamle grønnkål-damer i yoga-tights.
I stedet møter han den svartøyde dama Turner, en overtrent 34-åring fra offiserskorpset. Ukjente Cobie Smulders spiller kontant militærkvinne med fotovennlig Penelope-fjes og fnysende fravær av fjas. Hun er bra. Du tror på at hun kommer til å banke småsmug-kjeltringer med triste statistblikk. Du tror på at hun lever for hevn og troppen sin i Afghanistan. Enda bedre er Danika Yarosh, som spiller den 15 år gamle dattera til en eks-prostituert serveringsdame, og som detter uforvarende inn i filmen fordi det oppstår rykter om at Reacher faktisk er pappa, sjøl om sædcellene hans antakelig er så sky at de vanligvis snur i penis på sjucentimeters-merket og tar tilflukt bak en polypp. Jenta vifter med en màn som ser ut som ei vill fane, en vanesint butikktjuv som flagrer flott med den eksistensielle indignasjonen sin, og etter hvert naturaliseres til mjukøyd unge med familieønsker. Det er deilig, og det er troverdig. Yaroshs rolle skaper mye av filmen. Jeg tenkte: Hun må da dukke opp i noe mer. Snart. Men det gjør hun faktisk ikke. En skandale.
De to damene gir farge og musikk til den melankolske volden som flytter seg fra Washington til Louisiana og avsluttes med en bossfight som ser ut som paralympics for kickboksere. Jentene er solenergien til maskinen. De er håpet bak neste slumhjørne.

Tom Cruise er blitt fire år eldre, og flinke forbedrere kunne ha sminka vekk årringene hans, men de gjør ikke. Ansiktet er både blitt rundere i kantene og naknere i huden. Han fotograferes så nærgående at du kan telle porer, og når han er oppskaka kan du se den sterkt middelaldrende rødmen i huden, den som får gamle menn til å se ut som alkoholmisbrukere sjøl om de kommer fra avholdsbevegelsen. Rødmussa. Oh shit. Handelsreisende slipsselger på bar. Men Cruise er en kompromissløs utleverer av seg sjøl og fyller rollen med ubesværa troverdighet. Brukt Fretex-fjes er fint nok i felten. Og han slåss bra ennå.

Handlingen er grei, den er ikke fantastisk. Plottet er litt sånn «de slemme skurkene har smuglet skadelig smågodt i Husflidens strikkevotter»-tamt, det finnes for mange identitetslause torpedo-imitasjoner, men hovedrollene er ålreit. Cruise blir mistenkt for det ene og det andre mens skitne soldater og offiserer forsøker å utrydde alle som kan avsløre det skammelige næringslivet de driver med. Patrick Heusinger er skurkenes uslåelige sadistmorder, og det eneste kjedelige i «Jack Reacher: Never go back» er vissheten om at han og Cruise kommer til å slåss uavgjort helt til den avsluttende klimaks-scenen. Det tar en del spenning ut av filmen. Men Heusinger er irriterende nok til at du vil se ham lide. Det er et tegn på bra actionfilm.

Hvis det kommer enda en Reacher-film, syns jeg Cruise skal kjøre bil og skyte folk. Det er nifst mye løping i «Never go back», og sammen med den grå realismen gir den en behagelig følelse av desperasjon og intensitet. Men 54-åringer skal bare jobbe rundt Mosvatnet, og det føles mye tryggere at de kjører bil og sniper utlendinger. Men først skal Cruise spille inn en ny «Mission: impossible». Det blir stas, det og.

Godzilla (2014)

Godzilla: Amerikansk skrekkdrama. 2014. 2 timer. 11 år. Regi: Gareth Edwards. Med: Aaron Taylor-Johnson, Elizabeth Olsen, Bryan Cranston, David Strathairn, Juliette Binoche.

Kortversjon: En amerikansk ingeniør og sønnen hans skal finne ut hva myndighetene i Japan gjemmer i krasja kjernekraftverk, og de finner monstere som flytter til New York.

terning 2

Egentlig burde jeg ha ha gitt «Godzilla» terningkast 1 i protest mot en kunstnerisk idolisert latskap og en arrogant eufemisering av udugelighet som «Godzilla». Noen driter i flink og eksellerer muligens i kul til vi sklir inn i søvnen på likegyldighetens lune laken.

Da jeg så «Godzilla» ante jeg ikke at den muligens skal funke som gjen-oppstandelse av 1954-stil. Jeg ville heller ikke ha oppdaga det om jeg ikke hadde lest det en plass, sjøl om jeg vokste opp med femtitallsfilmer.

Filmen ser bare ut som en oppvisning i forteller-impotens, og den er ikke aleine. «Pompeii» og «Godzilla» vralter av gårde med sine formløse framvisninger som mest av alt likner myten om overvektige McDonalds-kunder, tjukke på midten og ingenting i hodet.

Advarsel: Jeg kommer til å røpe detaljer som noen folk i sin sjels ufattelige fattigdom kan oppfatte som vesentlige.
«Godzilla» er et hekkans rot av en film. Den opererer med tre halvforklarte monstere, og de er av uforståelige grunner hverandres fiender mens enten den ene eller den andre av dem ødelegger japansk kjernekraft og etterlater seg mistanker om jordskjelv eller noe annet.

Filmen starter med at Bryan Cranston og Juliette Binoche er amerikanske kjernekraft-eksperter og foreldre i Japan. Cranston er en forenkla TV-fyr som du syns burde spilt i Dallas og siden gikk hjem, og han utøver en triviell blanding av bekymring og forferdelse da kona plutselig dør i stråle-katastrofe. Det føles fint når vi tror at han også dør. Det gjør han dessverre ikke, for etter 15 år sitter mannen ett eller annet sted og er uforståelig ensom ulv som ikke kan glemme fortida.

Sønnen er også blitt voksen. Han spilles av Aaron Taylor-Johnson, som ble kjent i den sjarmløse geekomedien «Kiss-Ass». Han er blitt soldat og minerydder. Den stillferdige mannen står rundt i terrenget og øver på mørke øyenbryn. Taylor-Johnson har ingen energi i kroppen sin, og dette burde vært en action-fantasi. Elizabeth Olsen spiller kona hans med en nesten filosofisk fremmedhet. Det er få ektepar-scener, og de som finnes, skaper en sår fornemmelse av likegyldighet, som varsler fra en eksepsjonelt kjølig blind date. Men de har altså avla en guttunge som minner om Dudleif i Harry Potter-slekta. Han gjør virkelig ikke filmen bedre.
Gråhåra David Strathairn skal spille den forkava amerikanske militære som leder kampen mot monsterne, og langs ham lunter Ken Watanabe med et så konsistent ansiktsuttrykk at han til tider er mer uttrykksløs enn en dødsmaske. Handlingen roter rundt fra hepp-hepp-aksjoner for dårlig skildra blackops-soldater til dramatisk innesnakk blant haukene. Men det finnes ikke driv i den. Handlingen er uten tema, den er uten cliffhangere, den er uten mcgyvers eller oppildnende macguffins. Davy Wathne og gjengen skaper mer samlende dramaturgi av samtlige søndagens Tippeliga-kamper enn «Godzilla» klarer å få til med tre monstere.

Jeg skal si noe om monsterne: To av dem har alien-kjeft og teflon-overflater, de kan fly og de minner om sammenleggbare Toys ‘R’ Us-versjoner av grøsser-kakerlakker fra nittitallet. Monsterne er lite skremmende og imponerer ikke. De har ingen episk styrke, de utøver ingen form for autoritet. Tredjemann er en klassisk Godzilla, men Onkel Tom-versjonen. Tjukk og dum og med et unyansert tryne som ikke en gang CGI-folk kan bry seg om. Alle kommer de til New York for å gruse hus, og nyorkere er så overfølsomme for destruksjonsstøv i gatene at de antakelig kjenner noe.

Jeg kjeda meg så grasat når monsterne starta boss-fighten sin at jeg ville blitt oppmuntra hvis alle stanset, kledde seg i kjoler og sang Abba-klassikere mens de småklinte litt.
Jeg kan ikke ramse opp alt som er dårlig i denne filmen. Men jeg skal nevne noe. Fantasiløsheten er fornærmende, som gjenbruken av det forlatte barn. Først skal vi tro at Ford-guttungen er foreldreforlatt. Så skal vi bekymre oss for en liten japansk gutt som kommer bort fra mamma og pappa, men finner dem igjen. Så er det vel med enda en unge før vi skal engste oss før minerydderens sønn – som mirakuløst og uforklart kommer til rette i en påklistra slutt-scene som egentlig hører hjemme i en annen film. Det andre er leksikalsk replikk-forfall. Samtaler er tildels informative, men sjelløse, humørfrie og uelegante. Det finnes ikke én eneste stilig replikk, det finnes ikke ett eneste gudskjelov-tilløp til humor. «Godzilla» er som en Powerpoint-visning av ideene til en film, den er som et saklig utkast.

Likheten med «Pompeii» er urovekkende for framtida: Ukarismatisk hovedrolle, ukonsentrert og uvesentlig handling og mangel på det medrivende drivet som skal gjøre at computer-grafikken blir noe mer enn uengasjerende pixel-misbruk. I en film som dette bør det være i hvert fall én skikkelse som du ikke syns burde dø.

Jeg kjøper ikke unnskyldningen at «Godzilla» skal være som en 1954-film. Jeg har vokst opp med 1954-filmer. De var også ille. Glem dem,

Ikke hvis det gjelder din datter

Ikke hvis det gjelder din datter
Norsk TV2 22.40
4 La oss starte kvinneåret med en film om rå menn. I den siste Hamilton-filmen spiller den sympatiske drama-dama Frida Hallgren følsom politikvinne med datter, og da jentungen bortføres av sterkt udemokratiske muslimer i samarbeid med britisk etterretning og beskyttet av CIA (Jan Guillou har et fargerikt syn på verden) blir hun både bekymra mor og saklig sikkerhetspurk.
Mens saudiene driver uavgjorte teologiske familie-diskusjoner om bruken av vold, lurer Hamiltons svette selvmordere seg iført hodekamera inn i borgen som en paradoksal blanding av Black Ops 2 og Prince of Persia. Og der utretter de etter hvert overmenneskelige ting som ville ha forskrekka både utviklings-optimisten Darwin og illusjonisten Bin Laden.
Mikael Persbrandt har aldri sett bedre ut. Humoren er så miniskul at man skulle tro agenten nettopp hadde sluttet å røyke. Han er stengt, tungsindig og imponerende. Det burde egentlig være trafikkskilt som advarte mot Persbrandt i Sverige, det burde bli satt opp humane feller mot ham i folkelige dalstrøk, skolebarn burde lære at de aldri skulle fore ham og jenter skulle ha blitt fratatt mobilen hvis de spredde nakenbilder av øynene hans. Ingen andre svensker er sånn. Derfor funker den ulenkelige logikken og den vimsete historien. Alt blir spennende med Persbrandt. Hils Skavlan. 2012. Programoversikten antyder at dette er en 60 minutters versjon. De om det.