Månedlige arkiver: januar 2017

Captain America: The winter soldier

Captain America: The Winter Soldier: Amerikansk sci-fi eventyraction. 2014. 2 timer, 16 minutter. 15 år. Regi: Anthony og Joe Russo. Med: Chris Evans, Scarlett Johansson, Sebastian Stan, Anthony Mackie, Samuel L. Jackson, Robert Redford.

Kortversjon: Captain America blirsveket av sine egne og må rømme rundt med Natasha Romanoff med S.H.I.E.L.D.-foilk i hælene og en million-massakre i vente.

terning 4
Glem Putin. Han er bare en russer som prøver å bli populær uten å være dritings. Det er selvsagt USA som har skylda. Helt fra president Kennedy sto i Berlin og ropte østover: «We believe in God, and we are ready» har USA vært et krigshisser-prosjekt. Hollywood har skjønt det. I film etter film manipuleres det konspiratoriske kontinentet av psykopatiske kakser som planlegger å erobre hele Jorden minst to ganger før de er blitt overfladisk fornøyde, men fremdeles ikke får gått på do. Gale genier styrer også nasjonens sikkerhetssystemer.
«Captain America: The Winter Soldier» vedlikeholder USAs nasjonal-paranoia med mye ståk og lite eleganse.

Captain America er i utgangspunktet den kjedeligste superhelten. Han har verken Hulkens uregjerlige villskap eller Iron Mans døgnkontinuerlige arroganse. CA er en slags sunn fotballhelt. Han er en speidergutt. Han ble gitt superkrefter for å delta i den andre verdenskrigen, der man i grunnen hadde mange nok übermenscher fra führer av, og siden ble han nedfrüst for resirkulert bruk i vår tid.

Det er her han er nå. I tida da Justin Bieber illuderer Marlon Brando, og den mest interessante politiske bevegelsen i den vestlige verden heter twerking.
Det burde blitt en ironisk film, med CA som en anakronistisk ingenue, en forskrekka fremmed fra førtitallet. I stedet harver man av gårde med de gamle computere og deres overvektige video-minner, og voldsomme CGI-detonasjoner sprenger kunstig intelligens ut over himmelen. Sånne handlinger kan reddes av skuespillerne. Det skjer ikke her.

Chris Evans er en lyte- og livløs skapning med en overkropp som antakelig ble skapt for lagring av bøker eller oppbevaring av flytte-esker. Det står på en måte «Copyright Photoshop» over hele mannen, bortsett fra munnen som tilsynelatende ble sminka av ei åttendeklasse-jente på bussen til studio. Evansoppfører seg forstyrrende som definisjonen på det motsatte av intelligens, en kvalifikasjon som han deler med Scarlett Johansson, som igjen er Natasha Romanoff med en slags lammende rolle-forvirring. Johansson har sagt til medier som trykker denslags, at hun er lei av å bli sett på som kjønnsobjekt. Ikke bekymre seg, Scarlett. Som Natasha Romanoff likner du ei sånn ukjent dame som dukker opp i Facebook-innboksene våre og aldri røper at hun er eskorterer.
Jeg liker Samuel L. Jackson, og jeg syns også at Will Smith-etterlikningen Anthony Mackie er OK. Da har jeg altså havna der at jeg bare liker de svarte skuespillerne i filmen, og det kan bety at jeg har lest for mye Rogalands Avis i det siste.

Men det er ikke rart. Robert Redford er egentlig en fantastisk mann, og det bør da kunne gå an å gi ham en filmrolle der han ikke ser ut som en Muppet-figur. Verre er det at den overveldende fikse superskurken The Winter Soldier spilles av en fyr som ser ut som en lekeplass-snill og samtale-orientert norsk førskolelærer når han får av seg den tøffe astma-maska. Jeg er ikke i stand til å ta skuespilleren Sebastian Stan alvorlig. Mikke Mus og hans gullfisk ser råere ut.

Filmen starter omtrent med at CA og Natasha og noen andre frigjør et S.H.I.E.L.D.-skip fra franske (!) pirater med så elendig action-utdannelse at de stort sett faller over bord hvis du snakker til dem. Deretter trøbler ting seg til etter Bourne-systemet, og plutselig er alle kollegene i byrået (jeg orker ikke alle punktumene i shield) på jakt etter den rare kryo-kuriositeten CA fordi han har skyld i noe jeg ikke skjønte. Sam L. ut av soga, Scarlett på full fart inn i den som en slags etterretnings-Poirot – og da dukker altså Mackie opp som The Falcon og blir en bestevenn i hele verden-fyr med plastvinger.

Action-scenene er ikke uefne, og derfor står det en firerterning der oppe. Men de inngår ikke i en skikkelig, forståelig handling. Påstandene om skurkelig storhet rolser rundt i fortellingen som dårlige mandags-unnskyldninger, og engasjementet lider enormt. Det er ille når man må ta seg sammen for å gidde å følge med på dialogen.

Dessuten er det deprimerende at dette er hva vi taper Stoltenberg til.

Pompeii

Pompeii: Amerikansk katastrofedrama. 2014. 1 time, 45 minutter 15 år. Regi: Paul W.S. Anderson. Med: Kit Harington, Emily Browning, Kiefer Sutherland, Adewale Akinnuoye-Agbaje, Carrie-Anne Moss, Jared Harris.

Kortversjon: En keltisk unge blir gladiator og forelsker seg i kjøpmannsdatter som senatoren er ute etter. Så bryter Vesuv ut.

terning 2
Jeg er han som ville ha blitt rørt av en film der Adolf Hitler grein fordi han blei svikta av sin ungdomskjærlighet Hildegard Wagner til fordel for kommunisten Liam Neeson i flosshatt. Jeg blir rørt av alt. Men «Pompeii» passerte meg med så bukse- og blikktørr avstand at romerne kunne ha massakrert kattunger og barnehagebarn uten at jeg hadde tenkt annet enn at dette var da litt leit.
Filmen mangler en grunnleggende autentisitet. Dumheten smitter over på alt. Det blir som å se «Life of Brian 2: The death of Biggus Dickus», men uten humor. «Game of Thrones»-stjerna Kit Harington er en gneldrete og uelegant liten krølltopp med mindre karisma enn utgått Biola. Han og filmen utsondrer et felles-fravær av tilstedeværelse, og både katastrofe-romantikk og underklasse-erotikk dør langsomt i en sær, uforståelig og energifattig påståelighet. Å føy og fader. Dette var kjedelig.

Underveis plaga jeg meg med minner fra Kampen skole, der de sa at Pompeii ble ramma av et hermetiserende støvlag midt på natta, og mange ble gravd fram som lik fra senger der folka lå og sov da katastrofen rammet. Det gjør de virkelig ikke her. Fra de første utbruddenes murring til de elskende omsider kysser i ildstormen går det så mye dagtid at man kunne ha evakuert hele New York på sykler.

Ildkuler faller som Midtøsten-prosjektiler over byen i det uendelige, det kommer en diger tsunami og hiver alle skipa på land, jorda revner her og der – og det eneste som mangler er Godzilla og amerikanske jagerfly på vei til Syria. I følge regi-snekker Andersons Pompeii-versjon var det antakelig nord-koreanerne som sprengte en underjordisk atombombe ved Pompeii, for det skjer dramatisk mye mer ild enn støv. Egentlig hadde jeg ikke trodd jeg skulle etterlyse mer støv noen gang.

Filmen starter med keltisk opprør i Nordbritannia. Ei lita jente ser at familien blir massakrert av romerne. Hun tas med som slave, og 17 år etter er hun mirakuløst nok blitt en sint og rå kamp-mann, en X-mann, en sixpack-engel og garantert også fyllekjører. Dette er Milo. Etter hvert Milo fra Vesuv. Slaven kommer til Pompeii i all sin prakt, og han hestehvisker og jentehvisker med så øm innlevelse at han fanger fancyen til Emily Browning (Cassia), som er dattera til næringslivsgubben Severus som skal bygge ny Oilers-arena og folkebad i den litt herja byen.

Harington har myke øyne, men når de digre panserjævlene skal ta ham, ser han egentlig ut som en femteklassing i et russetreff. Det er noe feil ved mannen. Han er sur. Han har teit hår. Han kunne vært tredjemann i Modern Talking. Og slagsmålene virker fiksa.
Naturen er ikke skurken i denne Pompeii-filmen. Kiefer Sutherland iført brynjefront som likner marsipanlokk, er keiserens utsendte og vil bestemme over Pompeii og gifte seg med kjøpmannens datter (som altså er forelska i hviskeren allerede). Kiefer snøfler med stemmen og snakker gammeldags nazispråk, men det er ikke mulig å bli skikkelig sint på mannen for han er et labert manuspåfunn uten farlighet.

Det blir verre. Mens fjellet dundrer og skjelver og egentlig signaliserer sterkere enn flyalarm-konsert at nå kommer katastrofen, blir det møljeslagsmål mellom romerske soldater på den ene sida og Milo med Balotelli-vennen Atticus på den andre. Romerne får så mye odds-ødeleggende juling at Suarez ville gått gråtende av banen, og så detter liksom himmelen ned med alle sine historisk tvilsomme CGI-er.

Her burde jeg ha sagt at jeg ikke skal røpe mer. Men det er ingenting å røpe. Dette er den dårligst filma katastrofen jeg har sett, og så flykter de to hovedpersonene i en avsjela erotikk som ikke ville ha ført til sex om du klistra dem oppå hverandre med gaffa-teip og holdt nede mannen med foten.

Måpende stirret jeg på den fæle slutten. Den går rett og slett ikke an.

Lucy

Lucy: Fransk actiondrama. 2014. 1 time, 29 minutter. 15 år. Regi og manus: Luc Besson. Med; Scarlett Johansson, Morgan Freeman, Min-sik Choi, Amr Waked, Julian Rhind-Tutt.

Kortversjon: Lucy blir lurt av mannen hun dater og må levere koffert til mafia på Taiwan, men hun får supermolekyl inn i kroppen og får super-evner.

terning 5
Luc Besson har laget en actionfilm som eksploderer så langt fra Snekker’n og Julenissen at E.T. ikke hadde orket reise hjem igjen, en enkel voldsfilm sprenger hodet ditt med et virtuelt-visjonært luftgevær som banger anelser på størrelse med Betlehems-stjerna. Dette likner ikke på noe. Det er en superhelt-film, men det er det ikke. Det er en slags religions-stiftelse, men det er det ikke. Det er en visuell mantraspøk for de som så litlegud i mosen og storegud i urteteen, men egentlig ikke. Vitenskapen sto med hengende armer og et litt forskrekka hånflir da franskmannen hadde lansert «Lucy», for folk ville plutselig ha det hun fikk.

La oss ta det forskiftsmessig eller kanskje heller forsøksvis systematisk.
New Age er i post-hippilogiens tid en blanding av rare ting som antakelig strekker seg fra hvitvin-yoga til mindfulness og teosofiske avleiringer i sinn som egentlig forlengst har forlatt Jesus, men fortsatt sitter fast i lengselen. Antakelig er alle de uformulerte og til dels folkelige forklaringene på at Gud både finnes og ikke finnes samtidig en antydning om at New Age er den eneste gjenlevende religionen i Vesten, men den har ingen kirke, og den har absolutt ingen kred eller bibel. Ønsket om at Gud er en del av Deg er fornemmelsenes religion, og i så måte reflekterer den samtidas forvirra sammenblanding av tanker og følelser på en rørende, nesten vakker måte.

Hos oss på Klippfiskberget finnes det nesten ingen som tror på noen allmektig, dømmende Gud lenger. De fornemmer bare at det må være noen her en gang, og de gjorde ting med oss. Det er som når et barn ser alt hva det frykter i nattemørket. Tvangstanker er normale. Vitenskapen har allerede fortalt så mye vanvittig nifst om Universet utenfor oss og mikro-kosmos inne i oss at gammeldagse gudeforestillinger er blitt som lysbilder fra bibelhistorien i Bethel i en tid for computergrafikk. Jo. Alt dette henger sammen med Bessons film, for den er en fantasi omkring de nitti prosentene av hjernen som vi ikke bruker, og hva finnes der? Finnes Universet der? Finnes den absolutte, totale bevissthet der? Ideen om at alle ting består av sammenhengen mellom tid og rom finnes der, og hvis man behersker den fysikken, oppstår (i filmen) den allmektigheten som ifølge sin egen udokumenterte logikk oppfant et endeløst univers uten annen mening enn at det er der. Den er basert på en molekylær fornemmelse. Fornemmenhet. Fornemhet.

De gamle religionene er moralske systemer som har overlevd. Som observasjoner av den fysiske eller metafysiske verden er de stein daue. Det betyr ikke at Gud ikke finnes. Det står bare noe helt annet på dørskiltet Hans, og adressen er de 90 prosentene av hjernen som mennesket ikke bruker. Spør Morgan Freeman. Han har vært Gud, og i denne filmen er han hjerneforsker eller egentlig kanskje filosof.

Luc Besson har laget en utrolig fascinerende (besnærende er et gammelt uttrykk som inneholder både undring og engasjement) film om ei dame som får i seg CPH4, som faktisk er et molekyl som skapes av mødre under svangerskap for at ikke fosteret skal føle smerte når skjelettet vokser i urimelig fart. Forestillingen om CPH4 som syntetisert dop er så voldsom i Bessons film at forskere har rykket ut på internett for å forsikre alle om at det ikke finnes og at det ikke kan finnes.

Scarlett Johansson spiller Lucy. Lucy er også navnet forskerne ga det mest kjente fossilet fra ca. 3 millioner år siden, hun er urkvinnen. Dama døde antakelig da hun datt fra tre og ble oppdaget blant annet av en mann som faktisk het Johanson. Besson works in wonderous ways. Lucy er amerikaner på Taiwan og dater den idiotiske Richard med cowboyhatt av strå. Det er bare det at han skal levere en koffert til en tegneserie-gjeng fra antakelig koreansk mafia. I den kofferten finnes en hemmelighet, og Lucy må motvillig bli kurer. Det går sjukt dårlig for mange folk. Men Lucy får etter hvert i seg CPH4, og så utvikler hun seg tusen ganger kraftigere enn da ungdommen Peter Parker ble bitt av en edderkopp.
Utviklingen er nydelig i filmen. Johansson med Anne Kalvig-hår utvikler en allmektighet uten kryptonitt. Hun blir usårbar, og hun har kontakt med alle cellene i kroppen sin og de fleste av andre folk sine. Utstyrt med en paradoksal leopardskinnsjakke oppnår Lucy en slags fullføring av skaperverket, en fullførelse, en fullkommelse, et fullkommenhetlig overmenneske som søker total forståelse, forståenhet, forståelighet av tilværelsen. Derfor vil hun ha alt det CPH4 som den gale vitenskapsmannen laget for å selge det, og så vil hun bli univers, universell, unikal. Det må jeg ikke fortelle mer om, men filmen gir en rar mellomfølelse av å se en nesten ironisk science fiction-fantasi samtidig som den herjer med hodet ditt. Vitenskapsfolk har rykket ut og skrevet at Bessons forestillinger om hjernekapasitet er bare tull, og det burde vært unødvendig, men filmen fanger deg og gir deg en uvettig følelse av at den forteller en historie du kjenner igjen.

Dette er oss. Dette er deg. Det er verden på makro- og mikro-nivåer som er så tallrike og så kompliserte at vi egentlig bare burde sitte helt stille i nordavinden og tenke oss om. Hele livet.

Parallelt med Lucys opplevelser i actionfilmenes ballettvakre ødeleggelser forteller Morgan Freeman om alt som skjedde med oss fra vi var encella vesener, til vi ble tocella vesener (da oppsto bevegelsen) og siden til apemennesket sitter ureflektert på en strandkant og plutselig får se ei amerikansk tidsreiserdame i en fransk stol. Vel. Det forteller ikke Freeman. Han blir bare fryktelig forskrekka av Lucy.

Franske filmfolk var en gang tida veldig opptatt av natur. I «Lucy» kuttes gepardens jakt på antilopen som innsmett inn i filmen, og det gir nok en fornemmelse av at regissøren leker med viltre sammenhenger som for eksempel den at vi egentlig alle er umælende rovdyr eller ofre.

Luc Besson er et råskinn, og «Lucy» er en actionfilm. Men den er en actionfilm for fysikknerder og zen-damer, og med en gigantisk frekkhet formulerer den en romantisk-filosofisk eksistensialitet: «Livet ble gitt oss for en milliard år siden. Nå vet dere hva dere skal gjøre med det.»