Månedlige arkiver: desember 2016

Zero dark thirty

Zero dark thirty: Amerikansk krigsdrama. 2012. 2 timer, 37 minutter. 15 år. Regi: Kathryn Bigelow. Med: Jessica Chastain, Joel Edgerton, Mark Strong, James Gandolfini, Jennifer Ehle, Kyle Chandler.

terning 5

Bin Laden-jakten «Zero dark thirty» handler ikke om terrorisme, men den handler litt om besluttsomhet og gjengjeldelse. Akkurat i de tidene her, da du og jeg og alle villstyrige liberalere samler oss i CIA-paranoia fordi det ikke finnes noe annet å engasjere seg i, akkurat i de tidene her er filmen det vi kaller en utfordring.

Mest handler den om to ikoniske kvinner.
Den ene dama er Kathryn Bigelow. 62-åringen var en gang gift med James Cameron, og det betyr at hun rangerer oppe i det vinternatt-barske Nansen-segmentet for kvinner med stor overlevelsesevne i krevende terreng. Dessuten lager hun usjenert og uten femi-forklaringer og hood ornaments (jeg aner virkelig ikke hva det heter på norsk) mandige filmer der det egentlig ikke er synd på folk. Ingen andre kvinner lager filmer der det ikke er synd på folk. Det trenger ikke være noe galt i medlidenhets-kunst. Jeg kan ikke helt forestille meg hvordan verden skulle være uten, men man kan bli utslitt og møkka lei av den. It will hit you, it will hurt you, make you sore and what is more, this it not what you came here for. Ingen ting tærer på den generelle livsviljen som medlidenhetskunst. Det er verre enn å lese om at livet ditt går til helvete fordi CIA kan lese Facebook. Da var det ikke rare livet.
«Zero dark thirty» handler om CIA, og den forteller en uanstendig og sjukt god historie. Før de liberale (du og jeg og Obama) fikk stanset den umenneskelige behandlingen av Guantanamo-fanger, klarte faktisk CIA å utrette et mirakel. Å ha tillit til CIA har egentlig vært mer naivt enn å tro på julenissen. Dette er organisasjonen som aldri fikk til noe. Sammen med FBI slapp de historiens mest åpenbare terrorister inn i USA og ga dem flytrening. CIA mente i fullt alvor at det fantes produksjon av masseødeleggelsesvåpen i Bagdad, og en lettlurt president Bush ble gående med rumpa dinglende bar som en bukseløs bajas for resten av president-tida si.

I mai 2011 dro to helikoptre med amerikanske SEAL-soldater inn i Pakistan og drepte Osama Bin Laden. Bigelow har sagt at «Zero dark thirty» setter spørsmålstegn ved bruken av rå makt. Det gjør den ikke. Bigelow er seg sjøl. Hun lager film om handlingsmennesker og paradoksene som driver dem.

Så her kommer vi til fjorårets kvinne-ikon Jessica Chastain, som spiller den CIA-ansatte Maya. For å vende tilbake til George Harrison ett øyeblikk: «Beware of Maya.»

Jessica Chastains rollefigur blir hyra inn i den brutale utspørringa av antatte Al-Qaida-tilhengere i årene etter 2001. Dette er den mest nervepirrende delen av filmen. Ikke fordi det er spesielt spennende å se på at Joel Edgerton bedriver vanntortur på fanger, men fordi du vet at Chastains valg av ansiktsuttrykk kommer til å avgjøre hva slags film du ser. Hvis hun tar en Vibeke Løkkeberg og er åpenbart indignert, blir «Zero dark thirty» en banalitet om den menneskelige CIA-er som selvsagt var kvinne og reagerte mot de meningsløse mennenes råskap. For filmen ville det bety: Rett i dass. Jeg satt på nåler og studerte Chastains mimikk. I noen korte øyeblikk var hun helt i nærheten av Liv Ullmann, og hjertet sank – men det var bare for å lure folk. Maya er ei annerledes dame. Hun er tøffere enn Christian Bale som Batman, hun er råere enn Daniel Craig som Bond. Maya gjør det som må til. Hun stanser aldri og klapper små barn på hodet, hun tæres ikke av nattlig tvil og blir ikke alkis av å medvirke til tortur. Hun gjør jobben. Dama er slik menn pleide å være i handlingsfilmer, før folk som Christopher Nolan kom slepende med de trøtte beina og kafé-følsomheten sin.
Maya er den mest imponerende kvinnerollen jeg har sett på lenge. Jessica Chastain ser tradisjonelt flott ut med det flommende, røde Hayworth-håret, men ikke ett eneste øyeblikk stanser hun i motlyset og bruker sensualiteten sin. Sjefen for Virke flørter mer med kameraene enn Maya gjør. Chastain skaper et kvinne-ikon for framtida: Også kvinner er i stand til å ta pragmatiske valg uten at det må forklares med at de var incestofre som barn. Ufølsomhet er et virkemiddel i noen yrker. Ufølsomhet er av og til en profesjon. Maya blir profesjonelt besatt av jakten på Osama Bin Laden, og hun ville egentlig ha bomba hele villaen hans med unger og koner og alle som var der. Men da ville CIA aldri fått vite om det virkelig var den nasjonale 2001-djevelen de drepte.

Nå, midt i indignasjonens tid, er dette en stilig film og et forfriskende kvinnebilde. Noen folk må gjøre jobben sin, og jobben er ikke at de skal være snille. Den mannlige torturisten blir så utbrent av jobben sin at han søker tilflukt i Langley. Men Maya har ikke én eneste motforestilling, og det er ikke fordi hun er et sjeleskadd offer som Uma Thurman i «Kill Bill».

Filmen er blitt kritisert av fine folk for at den aksepterer tortur. Det er selvsagt tull, for det er ikke mulig å skildre grusomheter mot en utvalgt fange i tjue minutter på en sånn måte at det virker helt greit. Men man lar ikke lidelsene til en Al Qaida-kurer stanse filmen før den har begynt. Han er en historisk brikke, han er en del av et pragma som er så fullt av paradokser at man bør ta med seg hele pakken ut i ørkenen på en hest uten navn og sette seg med farris i ettermiddagssola og tenke skikkelig gjennom dem. For det er hva «Zero dark thirty» innbyr til. Den forteller deg ikke hva du skal mene om ting. Hos oss heter det kynisme når noen avstår fra misjonering. Men du blir lei av misjonærer, for de finnes overalt. Du blir lei av medlidenhetskunst fordi den alltid starter med å være slutt før den begynte. «Zero dark thirty» holder deg fast i undring i to timer og trettisju minutter fordi den aldri røper hva den syns.

A million ways to die in the west

A million ways to die in the west: Amerikansk westernkomedie. 2014. 1 time, 56 minutter. 15 år. Regi: Seth McFarlane. Med: Seth MacFarlane, Charlize Theron, Liam Neeson, Amanda Seyfried, Giuovanni Ribisi, Neil Patrick Harris, Sarah Silverman.

Kortversjon: Westernpyse skal forsøke å få igjen dama si og duellere. Det eneste overraskende er treer-terningen.

terning 3 Seth MacFarlane er ikke en innsiktsfull eller karismatisk komiker, han forsøker bare å være idiotisk på en tilsynelatende helt frivillig måte. Som en kortbeint mann i shorts. Han ser ut som Wolfgang Plagge, han ser ut som en innendørs spillanmelder i Dagbladet, han ser ut som en smoothie-spesialist fra SVs bystyregruppe, han ser ut som en parentes-skadd salat-nerde eller en sånn mann som har rutete skjorte under Dolly Parton-fleece mens han kjører skolebuss og spiser baconpølser. MacFarlane er verre enn å se Frankie Avalon kysse. Pat Boone.
OK. Nok nå. Men han spiller altså hovedrollen i sin egen westernkomedie som handler om brrrp der kom diareen og brrrp der kom diareen og brrp du har sæd på kinnet og brrrp vaginaen din ser ut som kinaputt i pølsebrød. Ett kvarters tid skjer det paradoksale western-ting. Vi vet alle hvordan det er. Hovedperson-adferd og -replikker (streken foran replikker antyder at ordet foran den forrige streken skal gjentas. I hodet) befinner seg på en måte i fjern kultur fra de tradisjonelle westernfolka, så han snakker som om han spiller sitcom fra New York.

Profesjonelle vaskebjørn-forvandlere har sminket vekk det usynlige ved MacFarlanes små øyne, og derfor likner han et Kiss-medlem som bare fikk resten av mascaraen. Brrp, blomst i rumpehålet!

Handlingen skal også være paradoksal. En fyr står aleine i High Noon Street, og omsider kommer MacFarlane og vil snakke seg ut av en duell, for han er pysa i Vesten. Det går ca 5 nanosekunder, og så har vi skjønt at han er pysa i Vesten, så derfor bruker han resten av filmen til å vise at han er pysa i Vesten. Brrrp.
Vesle Amanda Seyfried slår opp med ham, for han var ikke voldelig nok, så hun må gå hjem og tenke seg om og bli kjæreste med en barberer med mustasje. Og så har du kameraten Ribisi som er kjæreste med en kristen prostituert og venter på henne i bordellet mens vi hører at hun gjør brrp i annen etasje med sånne western-folk som kom fra Europa som innvandrere mellom 1750 og 1956. Man kan se på dem og tenke: Ville det ikke vært forferdelig hvis hvite fattigfolk aldri hadde befolka Amerika! Da ville indianer-befolkning fra begge de amerikanske kontinentene ha formert seg sammen med bøflene og utviklet en kultur som antakelig minnet om China, og de ville vi vært uvenner med. Ingen Nato. Ingen invasjoner av land i Midtøsten og Asia. Ingen bikini. Ingen atombomber.

Nok om det. Drøm videre.

Men så kommer Charlize Theron inn i filmen. En ting kan du være sikker på med Charlize. Hun er alltid plaga av forferdelige menn, som for eksempel Liam Neeson og gjengen hans av skurker som ser så rå ut at de kunne vært First House-konsulenter eller asfaltbarbarer. Theron blander seg opp i samlivet til den lille uanselige nerden, og tilskynder mannen så mye til å få igjen dama si at hun sjøl blir dama hans.

Men det er som det skal være. Charlize har fryktelige menn. Hun forsøker å Rocky-trene MacFarlane i skyting slik man gjør i amerikanske filmer, for det er ingen originale påfunn i MacFarlanes screwball-komedie, bare en sliten parade av alle de utbrukte sitcom-poengene som kan ta livet av en film både i øst og vest. Klisjeer resirkuleres så detaljert at de antakelig ville kunne omstøpes til saftflasker etterpå.

Det er med en hund.

Det er med 120 sauer.

Og det er altså med western-mennesker som får en til å drømme om at det aldri ble noe USA, men et kultur-lojalt lykkeland med urbefolkning og piskestraff.

Jobs

Jobs: Amerikansk biografisk drama. 2013. 2 timer, 8 minutter. 7 år. Regi: Joshua Michael Stern. Med: Ashton Kutcher, Josh Gad, Dermot Mulroney, Lukas Haas, Matthew Modine, Lesley Ann Warren.

Kortversjon: Steve Jobs er en problematisk ukonsentert student som ikke kan gjøre som folk sier. Men han starter et garasjeverksted for computere og skaper gigant-selskapet Apple.

terning 4
Filmen om Apple og Steve Jobs er ikke håpløs, sjøl om alt er feil. Legenden Jobs forfører, den fantastiske Apple-fortellingen og hovedpersonens opprør trivsler fram et uvilkårlig engasjement som historien har æra for, ikke filmen. Ashton Kutcher er fremdeles en dust, men det forhindrer ikke at du virkelig skal se “Jobs”.
Askeladden Steve Jobs var vår tids Edison. Med ipod, iphone og ipad forandret han økologien så voldsomt at det fremdeles føles ufattelig. Hvis vi skal tro ryktene og filmen var han en sjølopptatt og kompromissløs karismatiker, et problematisk, ressursrikt anti-menneske av den sorten som i hovedsak antar at det alle de andre sier er idioti, og har rett. Hvis du skal framstille et vilt geni på film, trengs en skuespiller med menneskeforakt i sinnet, en mann som kan visualisere og utvikle egosentrisitetens skeive briljans.

Derfor var det forutbestemt. Alle visste at alle ville si at Ashton Kutcher mangler både den galskapen og den intensiteten som skal til. Kutchers rekkevidde kan antakelig gi troverdighet til en litt ettermiddagsflink volleyball-spiller med småjente-tekke i annen strand-divisjon. Han er en mildt uferdig Jobs. Av og til forsøker han seg på et ufølt, skeivt Lilleulv-blikk mot Californias finansklovner, men det er ikke poison i det. Det er ingen glimt av genialitet, det er ingen ild, det er ikke kreativ overstadighet i noe Kutcher gjør. Han lener seg luntende framover i terrenget som en tillært revy-Jobs, men du føler virkelig at det virker litt merkelig at denne gutten skal ha funnet på noe viktigere enn den spiselige bindersen.

Men han skaper en skikkelse. En slags sur Adam Sandler som får suksess sjøl om han er en dust.
Det føles også feil at de ressursrike nerdene han omga seg med, kvikksander ned i historien og blir borte. Spøkelsene deres står flatt tilbake som halvferdige overhead-eksempler på kule folk som Jobs ignorerte. Hvis bare én av dem hadde sluppet seg litt løs og spilt film, ville antakelig Kutcher ha sett ut som en lillebror på jakt etter trådsnella under sofaen. Derfor får ingen lov til å gjøre noe med rollenes muligheter. De står stille og beundrer.

For å gjenta det opplagte så ingen misforstår: Siden Ashton virkelig ikke er en Dracula, blir Jobs-skikkelsen uunngåelig en fornærmende lettversjon av den problematiske oppfinneren. Handlingen berører med vaska fingertupper Apple-skaperens hensynsløse omgang med de som elsket ham, og psykopaten tøyles ned som en gal hingst på monster-valium. Han var nok verre enn dette.

Men det han utrettet, fascinerer. Og det gjør et så sterkt inntrykk at du etter hvert glemmer at du ser på truse-Kutcher. Det er nærliggende å fortape seg i det usannsynlige eventyret. Jobs var en hensynsløs kommunikasjons-guru. Han kjempet for pc-er og kontaktskapende digitalisering i ei nær fortid da fornuftige folk gang på gang mente at teknologi var overflødig. Jobs utvikla industri-miraklet Mac-en som er en legendarisk data-maskin for jålete hipstere. Etter at filmen slutter, fant han opp ipoden som forandret måten vi hører musikk på. Han fant opp iphonen, som sammen med Nokias tidlige modeller forma den mobil-virkeligheten som nå er viktigere enn innpust selv i familier med Møllestu-panel og bokhandlernes bokhyller. Under ham fant Apple opp ipaden for kort tid siden, og det fantastiske, ubegripelige er at også da sa ekspertene at nettbrett aldri ville bli en suksess. Jobs var en mann som kunne se klart i stummende mørke. Som en Borges-novelle om allvitenhet.

Historien er egentlig så sterk at ingen regissør ville kunne ødelegge den, med mindre hun var svensk.

Engasjerende er også den sjelerispende skildringen om det forferdelige, tragiske forholdet mellom talent og finans. I det øyeblikket Jobs overlot garasjeverkstedet Apple til business-gubbene, ble han en detronisert prins i sitt eget kongerike. Dette er også en viktig del av soga om vår tid. Der hvor det fantes kreativitet, styrer nå de tynne pengeflytterne. Sjelløse økonomer som blir fornøyde hvis de ansatte tjener 15 kroner på å vise fram pikken i et smau torsdag kveld, og da betyr det ingenting om de er skandaliserte på fredag, for firmaet går videre til noe annet.

I tida vår ligger pengenes vulgaritet som en ukurerbar kulturell influensa, og mange har opplevd hvordan idealisme og visjon ble kjøpt opp og vulgarisert. De vil føle med Jobs’ kamp mot de kortsynte, hjernetomme dollar-zombiene. Også indignasjonen overlever Kutchers klønerier.

Egentlig skulle jeg ønske at den ukjente regissøren hadde laget en annerledes film om Steve Jobs. Antakelig var det mest interessante ved mannen måten han tenkte på, måten han levde med skjønnhet og dybde. Den visjonære syttitalls-guttungens fantasier får såvidt plass da han og to venner har tatt syre, og den synske vandrer i kornet. Kanskje skulle filmen om Jobs vært et drømmende bildedikt om det fjerne sinnets skjønnhet og evnen til å føle framtid. Jeg tror det ville blitt en fin historie.

The wolf of Wall Street

The wolf of Wall Street: Amerikansk biografisk dramakomedie. 2013. 3 timer. 15 år. Regi: Martin Scorsese. Med: Leonardo DiCaprio, Jonah Hill, Matthew McConaughey, Jon Favreau, Rob Reiner, Kyle Chandler, Margot Robbie.

Kortversjon: Jordan Belfort blir såvidt aksjemegler før krakket i 1987, men han oppdager mulighetene til å jobbe seg opp i småsparer-markedet og utvikler en grotesk livsstil og et halvkriminelt yrkesliv.

terning 6 Jeg er nokså lykkelig over å kunne skrive at kapitalismens svakheter ikke er grunnen til at jeg liker Martin Scorseses brultete finans-komedie. Heller ikke at den med burlesk helvetes-svie utleverer pengers forgiftende virkning på sinnet, samt rikdommens iboende trang til tingliggjøring av kvinner. Det er filmen som imponerer. «The wolf of Wall Street» er en velskrevet, nydelig porsjonert og overraskende film der Leonardo DiCaprio gjør sitt livs Nicholson-rolle og imponerer meg så mye at jeg skal glemme «Blood diamond».
Dette er den andre biografiske filmen denne uka, og siden den handler om en hvit, rik mann, skildrer historien et moralsk forfall og et kulturfattig og ekstatisk hovmod som kunne ha skremt sodomere så kraftig at de ville ha sletta gomorrerne som Facebook-venner.

Dette er amerikanernes «Le grande bouffe», også kjent som «Etegildet». Filmen forteller om hva som skjer med ganske vanlige mennesker når de både får penger til og aksept for et skjørlevned som må ha fortonet seg som en bibelsk feltutflukt til skjærsildens evig fortapte for den presteutdannede katolikken Martin Scorsese. Det hele er basert på bokskrivinga til hovedpersonen, og han er en utkrøpen kremmer som vet hva som selger. Det er så mye kokain her at du kunne ha snølagt femmilsløypa i Sotsji, og om noen skulle gi seg til å telle over hvor mange okersminka modellkropper som vandrer nyvoksa gjennom filmen, vil de antakelig resignere med ønsker om at det heller skal komme innom en russisk kulestøterske i barnehagedress. For det er mye. Det er inflatorisk. Scorsese liker kanskje å vise fram nakne jenter. Det får være hans sak. Men i denne filmen fører opphopninga av dem til frykt og avsky, for det blir etter hvert noe ekkelt og begeistra rumpeglatt ved filmen som gjør at du helst ville ha fløsja den rett i do.
Jeg velger å tro at alt er bevisst. Det er for mye av alt her, og det er logisk. Hvis man slipper laus dumme mennesker fra moral og medlidenhet, er de i stand til å ydmyke seg sjøl og andre i ufattelige mengder. Vulgariteten i Scorseses film blir til en integrert del av folka. De finnes ikke lenger som tenkende mennesker, de er fulle, kåte, brautende og brølende på en måte som egentlig skulle tilsi at Herrens engler møtte opp sammen med FBI og bare utsletta hele driden.

I midten av det hele Leonardo DiCaprio, som er med i nesten alle scenene og viser en evne til lidenskap og galskap som jeg aldri hadde tiltenkt ham. Dette kan være arvtakeren til Jack Nicholson. Han bruker ansiktet til det nesten sprekker, som Nicholson gjorde, han er sløvt og sleipt innsmigrende, han er vulgært karismatisk som en samvittighetsløs legpredikant eller en dreven førstemai-taler. Han kan spille narkotisert vrak i «cerebral parese»-fasen, han kan være redd og dum og fullstendig som en ynkelig oppkomling. Det er som om Scorsese har tenkt: «Nå skal jeg, Herren være mitt vitne, vise hva som bor i denne guttungen!».

DiCaprio er imponerende.
Det er også filmrytmen. Scorsese tar seg tid til noen nydelige enkelt-samtaler som er presise som kortfilmer. Du kommer aldri til å glemme en alarmerende frisert Matthew McConaughey i rollen som synlig hodeskadd aksjemegler-kakse og chanter. Den blide samtalen med FBI-mannen om bord på yachten er en nytelse av smilende aggresjoner og intens understatement. Scenen der Jonah Hill (han er også ekstremt god) og DiCaprio tar et dop som de tror ikke virker. Masse-suggesjonen i et rufsete aksjemegler-firma der alle galningene, alle de alminnelige har fått en sjanse til å parodiere den amerikanske drømmen: Alle kan bli til noe i Amerika! Han med matta, han som brukte fem år på high school, blessed are the meek, for they shall inherit the earth. Og de gjør. Gjett om de gjør. Penger forvandler dem til villdyr som ingen noensinne ville finne på å frede.

La oss si det sammen: Penger er konsentrert aggresjon. Dop er egentlig også konsentrert aggresjon, for det slipper dyret fri. Sex er også aggresjon, for når penger gjør menn uimotståelige, kommer det latente kvinnehatet fram. Nå har de endelig beseiret de bitchene som fikk dem til å føle seg små.

Du kan tro at du ser en vittig film, men den er som en saudi-arabisk bannbulle («päpstliche Urkunde über die Verhängung des Kirchenbannes») mot Vestens gudløse tilbedelse av sex og dop (rock mangler). Jeg ble deprimert av den. Hvis du blir glad, trenger du ny fastlege.

Taken 3

Taken 3: Fransk actiondrama. 2014. 1 time, 49 minutter. 15 år. Regi: Olivier Megaton. Med: Liam Neeson, Forest Whitaker, Dougray Scott, Maggie Grace, Famke Janssen.

Kortversjon: Eks-agenten Bryan Mills er tilbake i USA der han og familien utsettes for nye farer som krever heltemot av harde fedre.

terning 4 liten Jeg syns ikke det ville være riktig av meg å røpe straks hvilke slektninger av Liam Neeson som blir trua denne gang eller hvilket øst-europeisk land de brutale aksent-kameratene kommer fra. Men Neeson er fremdeles en sjeldent virkningsfull ressurs, og når han brøyter seg med Elefantmannen-panne gjennom de særeste usannsynligheter, jubler brystet (det som fylles med stolt gelé hver syttende mai), selv om fornuften jamrer petimetrisk.
Neeson er en mann. I familiesaker framstår CIA-pensjonisten like følsom som nybakt pappa på pub. Men øynene er som isspyd, og menn med sterke Glava-minner kan slå seg sammen med kvinner som har kysset skogvoktere, og de kan sammen nyte synet av en storvokst, utemma patriark som aldri kommer til å gå på spansk Frp-strand i blomstrete bensinstasjonsshorts. Neeson er mannen. Utstrålingen i den tredje Taken-filmen er fremdeles karisma-magi som nesten ingen kan konkurrere med.

I treeren er det sånn at ekskona til Neeson (Famke Janssen) er motvillig gift med den sleipe business-gubben Dougray Scott, og det fører til smertefulle forviklinger av den sorten som de smarteste av dere allerede har gjettet. Jeg fryktet på forhånd at «Taken 3» skulle starte med at Neesons franske kusine Audrey Tautou ble torturert og voldtatt av arbeidsløse grekere eller bosniske spesialstyrker i en steinhule i Albania. Sånn går det ikke. Den voksne dattera til Neeson (fremdeles spilt av Maggie Grace) er så voksen at hun helst ikke vil ha monster-panda til bursdagen sin, og øynene hennes har en urovekkende, innebygd sorg som kan tyde på at hun dessverre fikk øye på filmens medforfatter og medprodusent, den franske rånen (Le Rhone) Luc Besson. Famke Janssen er også forferdelig lei seg. Og ektemannen Scott med det Droopy-triste hundefjeset er lei seg. Etterforskeren Forest Whitaker følger begivenhetene med poirotsk oppgitthet, og sjelelivet til alle øst-europeerne kan vi ikke snakke om en gang så lenge det finnes etniske idealister i leserskaren.
Voldelige begivenheter fører til at Neeson fengsles som mistenkt i nesten ett sekund eller mindre, og så starter han en doktor Kimble-tilværelse sammen med agentvennene i et egentlig nedlagt kaninbol i LA. Derfra etterforsker han med intens usynlighet og stikker fra purken og følger etter gorillaene. Han slåss og han truer, han fortviler og han skyter. Han er med andre ord en hengiven pappa og erkemann som tilsynelatende uaktsomheter i hjel titalls tilfeldige motorvei-trafikanter og banker samvittighetsfulle politimenn.

Regissøren Olivier Megaton regisserte «Taken 2», og han laget også «Transporter 3» og «Colombiana». Hvis han hadde filma tungvanns-sabotørene, ville det ikke eksistert noe Rjukan lenger og Haukeliseter kunne ennå vært radioaktivt. Filmen er skrevet av Luc Besson sammen med Robert Mark Kamen, som skrev den første «Karate Kid», var innom «Dødelig våpen 3» og «The fifth element». Det er ikke folkehøgskule-newbies som har utforma denne historien, så egentlig burde den vært bedre. Her hviler mye manus-latskap.

Men. Jeg likte den.