Månedlige arkiver: november 2016

The martian

The martian: Amerikansk science fiction drama. 2015. 2 timer, 21 minutter. 9 år. Regi: Ridley Scott. Med: Matt Damon, Jessica Chastain, Kristen Wiig, Jeff Daniels, Chiwetel Ejiofor, Aksel Hennie, Sean Bean, Kate Mara, Michael Pena.

Kortversjon: Et team med forsknings-astronauter forlater ved et uhell Matt Damon på Mars. Der må han skape sin egen overlevelse til noen eventuelt redder ham.

terning 6
Hør her: Den beste underholdningsfilmen så langt i år, den nydeligste, sakligste brystverkeren, den kuleste tekkisfilmen, den mest optimistiske medmenneskeligheten og den beste historien er også en betingelsesløs hyllest til alle verdens nerder. De som utgjør det egentlige fargerike fellesskapet, de som skaper framtider basert på matematikk, fysikk og botanikk i stedet for tvilsom politikk. Det finnes en teknologi-begeistring i Ridley Scotts «The martian» som får lungeblærer og hjerterøtter til å danse sammen av begeistring. Filmen er også en ubesværa skildring av et perfekt Unicef av faglig overfokuserte forskere fra alle raser og trosretninger, et fellesskap av naive nerder som er så opptatt av å tenke og skape at de aldri rekker å være forskjellige.
Dette er de ordentlige folka. Tenk på det. Mens du bruker tida di på å lese om fotballspillere som vrikket kneet, sitter tusenvis av anonyme, edle særinger rundt i verden og skaper løsninger som gjør at ungene dine seinere i livet får mange bekymringer mindre.

(Det handler denne filmen også om. Men mest handler den om astronauten Mark Whatney og vennene hans.)

Mars-eventyrets vignettfigur kan godt være den søvndrukne fysikeren med den lille skrivebordsdokka som sitter i korridorene midt i NASAs gigantiske computer og venter på kontrollen av utregningene sine. Så går han inn til NASA-direktøren, som han ikke vet hvem er, og ved hjelp av et flygende lite kontorverktøy og publicity-dama som Mars presenterer et space-scenario som ingen hadde tenkt på.
Det er ikke en sann historie, men det er en sann observasjon. Hvis du får kontakt med sjela i den, vil tårene springe vektløst ut av sine kosmiske kanaler og blande seg med oksygenrik kinoluft. Det finnes nesten bare én ting å bli rørt av i verden, og det er skapelse. Derfor griner vi av bebier og hvalper. Det fantes i «Enigma», og det finnes her. En kompromissløs, nesten viljefattig hengivelse til en oppgave, eller som rollefiguren til Matt Damon beskriver det: Først jobber du med det ene problemet. Og når det er løst, jobber du med det andre problemet, og til slutt kommer du kanskje trygt hjem.

Alt handler om de som skaper. Nesten ingenting på jorda handler om de som snakker. De er der bare for Dagsrevyens skyld.

Det er ikke mye jeg kan røpe om handlingen, men filmen skifter omtrent i midten, og Jeg skal fortelle litt fra før det. Matt Damon er på Mars-tur med Jessica Chastain som flight commander og blant andre Aksel Hennie som fysiker. Det kommer en storm. Den består av jærenbrune virvlestøvkorn på størrelse med spurver, og kaoset treffer eksursjons-crewet når det skal tilbake til skipet. Forviring fører til at Matt Damon blir liggende igjen, spidda av en antennestang.

De andre drar sin vei og erklærer Whatney død. Men vi ser at mannen våkner og med den lærdes sans for detaljer innser at han har en situasjon: Whatney har for lite vann, og han har for lite mat, og det vil ta fire år før redningen kommer. Etter å ha slått fast at han kommer til å dø på en planet langt fra folk, ombestemmer han seg (og i rein, uforfalska begeistring legger jeg til: med det skapende menneskets selvironiske pragma) og så sier han: «Jeg skal faen ikke dø på Mars.»

Så starter han på løsningene. Jeg vet ikke hvor vitenskapelige de er, og du vet ikke hvor vitenskapelige de er, og det spiller ingen rolle, for vitenskap blir til etter hvert, og dette er ikke akkurat nåtid, og det er ikke akkurat hagebordet vårt. Ikke helt.

Damon er botaniker. Det betyr at han med litt uflaks ville vært biologilærer i high school, og dersom USA er som Norge, ville han ha sykla til jobb i stygge joggesko fra Obs, og han ville ha spist rare matpakker for han bodde med mor si. Men mannen er et geni på sitt eget felt, han er en helt i sin egen konsentrerte virkelighet og på Mars kan han skape et botanisk mirakel med astronaut-rasjonene, dobøtta og røde masser som neppe kan kalles jord, men muligens mars.
Samtidig med botanikererens tildels risikable eksperimenter flytter handlingen vekselvis tilbake til NASA, der andre nerder jobber med løsninger på et slags intuitivt helgen-vis. Dummingen Jeff Daniels er NASA-sjef med behagelig resolutt indianer-flegma. Sean Bean er sjef for Mars-reisen. Chiwetel Ejiofor gjør enda en skikkelig rik rolle. Chastain er Hollywoods nye superkjerring, og hun kombinerer alle sine stålfemi evner til å være både fast og følsom.

Matt Damon er en av de mest velfungerende skuespillere jeg vet. Han driter seg aldri ut ved å være ekstra mye speeda Damon, slik Nicholson og DiCaprio og Theron kan finne på. Damon er kontrollert mangfoldig. Han gjør akkurat det han skal.

I utkantene finnes verden.

Når skjebnen skal avgjøre om botanikeren skal leve eller dø, da er alle verdens medier kobla på direkte. CNN-reporteren lirer av seg journalistisk fastfood, og dessuten skal noen snakke med en psykologi-ekspert om påkjenningene. En kjapp, mild satire over en overformidlende offentlighet som stort sett lar seg underholde av tragedier som ikke angår dem.

Ridley Scott har funnet formen. Han regisserer fast og uten jåleri, med en sikker balansering mellom det informative, det visjonære, det vittige og det skikkelig rørende. «The martian» er en imponerende overveid film. Den underholder ved sin lojale soberhet.

En liten ting til slutt: For en Minecraft-spiller er det en glede å følge en eventyrer som kommer nesten tomhendt til en farlig verden og må finne materialer og skape en verden. Damon driver riktignok med avanserte ting, men til gjengjeld har han ingen monstre å slåss mot, annet enn planetens ugjestmildhet.

En annen liten ting til slutt: I 2013 kom «Gravity». I år får vi «The martian». To stilige spacefilmer uten lasersverd. Noe fint skjer. Vi vil ha mer.

Transcendence

Transcendence: Amerikansk science fiction thrillerdrama. 2014. 1 time, 59 minutter. 11 år. Regi: Wally Pfister. Med: Johnny Depp, Rebecca Hall, Morgan Freeman, Paul Bettany, Cillian Murphy, Kate Mara.

En nevro-digital forsker blir forgifta ved et teknologisk gjennombrudd, og han og kona planlegger å klone hjernen hans inn i en datamaskin.

terning 2
«Transcendence» er egentlig en deprimerende småkalkun og en normalt tekno-fiendtlig Jehovas Vitner-film som med en etter hvert urovekkende mangel på følsomhet forgriper seg på kjærligheten med en oppstasa skrivestue-følsomhet som like gjerne kunne vært bipolar influensa. Men Johnny Depp er innledningsvis behagelig, og det rolige og kroppsnormale mennesket Rebecca Hall (fra «Vicky Cristina Barcelona») gir troverdighet til varm og nær framtidstro. Filmen starter bra. Siden blir det gløm det.

Depp spiller en kul forsker med kobbernett mot uønska digital utenforhet, men han og kona Hall har like fullt forsket seg fram mot et nevro-teknologisk gjennombrudd som på ferden mot kunstig intelligens kan bety så djup visdom om menneskekroppen at vi virkelig kan klare å kurere sykdommer.
Det er egentlig bare sutrete og trist her etter hvert, og i ei tid da enfoldige emmericher annen hver uke spår at teknologiske ragnarakkere kan ødelegge den ødelagte kloden igjen, var «Transcendence» i tjue minutter en oppløftende film. Det virker befriende med folk som faktisk utretter noe for framtida og ikke bare sitter i sitt indres teite Tibet og munker på kjerreveiene. Framtidstro og optimisme er genuint rørende fenomener som ikke trenger døgnfluenes gruppe-sentimentalitet for å bevege publikum. Og teknologi er vårt fremste åndsverk. Dostojevskij er en amatør i forhold til han som fant opp hårføneren. Like fullt skal all utvikling ende i dystopisk forferdsel.

Det skjer også i denne filmen. Ikke før har man falt til ro med Johnny Depps beroligende vitenskapelighet, så kommer øko-terroristene og forgifter ham med radioaktivitet, sånn at forskeren bare har én måned igjen å leve. I hans og konas laboratorium oppstår den ville ideen å klone Depps hjerne inn i en computer og bevare ham vel for kjærlighet og forskning.

I min naivitet syntes jeg det var en god idé. Frankensteins ulykkelige torden-monster hadde jeg helt glemt. Super-Depp blir demonisert til en selvopptatt og ond digital imperialist som vil underlegge seg kloden og utrydde den svakelige, organiske verden. Det er her Jehovas Vitner kommer inn i filmen. Den nokså glemte sekta er motstander av de fleste former for helbredelse, og det er sannelig filmen også. Lege-vitenskap er ikke bra, og friskna folk går rundt som Johnnys zombie-garde i en oppgradert steppelandsby der fiendtlige pixler svever som sommerfugler. Vi må ikke tukle med menneskene. Ikke vaksiner dem. Ikke gi dem blodoverføringer. Ikke tull med genene.
Filmen er med andre ord brutalt alminnelig. Det er som hvis man sitter nedgravd i en djupt engasjerende samtale om eksistensielle visjoner, og så ankommer en ny gjest i ferskenfarga buksedress og sier: «Guri så fælt med First House. Nå må Siv Jensen ta seg sammen». Midt oppi utbrukthetene går terroristen Kate Mara og briefer med åttitallsblikket sitt sammen med en konsekvent forskrekka Paul Bettany og Morgan Freemans uforstyrrelige manus-klokhet. Cohen-sangen «Death of a ladies’ man» kommer drivende i minnet som et vardøger: It would leave us all so vacant and deeply unimpressed.

Etter en halv time er imponertheten kvalt. Kalkuna gobler om hjelp, og Rebecca Hall lukker sitt øye mens verden går tilbake til sykkel uten elektrisk motor og antakelig aldri klarer å finne opp elektrisiteten mer. Brutalt uinspirerende. Og spennende var det heller ikke.

Winter’s tale

Winter’s tale: Amerikansk romantisk drama. 2014. 1 time, 58 minutter. 11 år. Regi: Akiva Goldsman. Med: Colin Farrell, Jessica Brown Findlay, Russell Crowe, Will Smith, Jennifer Connelly, William Hurt.

Kortversjon: En forfulgt tyv i New York 1895 treffer den tuberkuløse ungjenta Beverly og opplever den djupeste meningen med lyset, kjærligheten og miraklene.

terning 5
Jeg elsket å se denne kjærlighetsfabelen. Den har nok det vi i den begeistringshemma evalueringsbransjen kaller dramaturgiske svakheter, men reindyrka romantikk har lett for å fortape seg i sin egen verden. Det syns jeg er helt greit.
Forelskelsen representerer den mest gjenstridige dyrkinga av metafysikk. De som er merkelig og forvirra berørt av den guddommelige osmose mellom mennesker, de tror på den sekundlange evigheten, de tror på at det finnes én vingefør svever som er den rette, de tror på at skjebner skapes i et blendende motlys i himmelen og at man kan eksplodere inne i et menneske man elsker uten å gjøre annet enn godt. Også de forelska har hørt om hormoner, men de tror ikke at hormonene er årsaken, de er bare verktøyet. Den kompromissløse kjærlighetsmystikken lever et forsømt liv i TV-serienes tid. Psykopatene har overtatt den vaglen der englene satt. Derfor er det helt uunngåelig at en film om kjærlighetens overnaturlighet vil føre til at mange stusser. Dette er en allmenn stussefilm. Men hvis du overgir din indre fjortis til opplevelsen, er den mirakuløs.

«Winter’s tale» er rein romantisk mystikk. Den har absolutt ikke en eneste fornuftig ting å formidle, den er muligens hva man i forbigående kynisme kan kalle skjemma av new age-forvirra verdensroms-anskuelser, men den er så vakker. Om det finnes noen ørsmå smuler av svermer inne i deg, så vil de vokse til brød (uheldig bilde) etter hvert som Colin Farrell elsker seg tvers igjennom isflata og blir en udødelig engel.
På ett tidspunkt hviska jeg til Kristin i nabostolen: Der blei fader meg ei jomfru redda av en helt på hvit hest, det har jeg ikke sett på smertelig lenge.

Da skjønner dere at dette ikke er en film, men en djup hjertemassasje, en slags østrogen-injeksjon som i beste fall også vekker svermerisk overdrivelses-glede i noen menn. De er ikke mange. Det finnes flere folk som føler at de blir ignorert på grunn av OL, enn det finnes romantikere. Men de som virkelig er der, de svikter ikke. Og de kommer til å nyte i hvert fall annet hvert sekund.

Det som gjør «Winter’s tale» til noe mer enn en Tingeling-film, er den snedige thriller-settinga. Her finnes det en demon. Han spilles av Russell Crowe med et hode som ble laga for at noen skal skli det inn i boet. Demonens fjes sprekker av sinne, han har magisk ødeleggelsesevne og en dyster, mørk Crowe-stemme som låter som et mørkeskadd orgelstykke fra helvete. Han stirrer som en nåsån. Når demonrussellen går på visitas til Djevelen i smuget, er det faktisk Will Smith som sitter der som en arvtager etter Morgan Freeman. Lyset er vakkert og ondt. For oss som elsker djevlefilmer gir det en følelse av å komme hjem.
Guddommen i historien er lyset. Lys er magisk, alt i Universet er forbundet med lys, lyset er et mirakel som utsletter Opplysningstidens litt kjedelige vitenskap og byr på bevinga hester og skjebner som strekker seg over mer enn 100 år.

1895. Colin Farrell er en enkel tjuv. Crowe er ute etter ham. Men han har en skjebne, og ved en tilfeldighet treffer han den tuberkuløse ungjenta Beverly som må sove i et telt på taket for å holde feberen nede og straks kan dø. Hun er datter av William Hurt, som er redaktør (et yrke som ikke finnes lenger) og hun har en vakker og overraskende åpenhet som gjør at jenta og den unge tyven fanger hverandre i en sånn romantikk som folk pleier å lese på do. Samtalen mellom Crowe og Hurt er en fabelaktig påminnelse om at filmen ble laga etter en roman. Og demonen fra Australia følger etter den sjuke jenta for å hindre at skjebner blir oppfylt, og for å ramme gutten som ble funnet i en modellskute som bebi.

Filmen beveger seg over lange tidsavstander slik new age-filmer ofte gjør, og den snakker tildels i villelse om stjernene og miraklene og feber-fantasiene og alt det der. Mest krevende er overgangen til 2014. Jeg skal ikke røpe hva som skjer verken før eller nå, men sjøl når skrivinga begynner å miste grepet, overlever forelskelsen i filmen på rein og skjær treghet. Jeg driter i om fortellinga glipper noen minutter. Menneskene har vært så vakre, uforstandigheten har vært så hypnpotisk at du egentlig ønsker å fullføre hele greia enten det skurrer eller ei.

Colin Farrell er en vakker mann med et blikk som kan fylles av en kvinnes feber og få den til å bli lidenskap. Når Farrell elsker noen på film, da tror du på det. Han har den oppskaka, forvirra galskapen i øynene, han ser ut som om han har tenkt å dumme seg lidenskapelig ut når som helst. Sanne elskere gjør det. Jessica Brown Findlay (Beverly) vil noen huske fra TV-serien «Downtown Abbey» (vask munnen din, Arild), og hun spiller ungjente med en uimotståelig, intuitiv mottakelighet som ganske sikkert er både risikofylt og politisk tvilsom, så ikke prøv den hjemme.

Regissøren Akiva Goldsman er best kjent for at han skrev manus til «I am legend» og «Da Vinci koden». Han er en sann og svermerisk mann. Den skal han ha. Filmen er for de som svermer som ham.

Ta meg med!

Ta meg med: Norsk musikkfilm. 2014. 1 time, 22 minutter. 7 år. Regi: Per Olav Sørensen. Med: Frank Kjosås, Marion Ravn, Kjersti Elvik, Haddy N’Njie, Magnus Rønneberg.

Sangene til Halvdan Sivertsen og Jan Eggum spinnes sammen til to tre kjærlighets-historier i et idyllisk nabolag.

terning 3

Denne filmen er en mild hån mot filmkritikere, den er en rått naivistisk hån mot filmkunsten og mot den seriøse visesangen og mot regnværet, drabantby-bebyggelsen og den gode smak. Men dere blir muligens sjarmert.
Bildelegginga av Eggums og Sivertsens musikk fortjener egentlig terningkast 1, for «Ta meg med» er en nesten forbrytersk platt idyllisering av to nevrotiske visekunstneres halvstø univers. Dessuten er det enda verre at filmen bildelegger sangene slik barne-TV gjør med Prøysen-viser: Hvis teksten sier at bestemor gynger på ei stor potet, så får du se ei gammal mus på rotfrukt.

«Ta meg med» lar sangere være skuespillere i en solfylt, gammal trehusgård et sted i den mest femtitalliske syttitallsdelirium. Blomsterkasser og malte trevegger tar i mot beundringen til ei ustanselig sommersol som kjinner inn gjennom vinduene til kjærlighetens håpere og kjærlighetens ofre. Også når livet blir for svært og døden ikke heller, fortoner filmen seg som en kjerretur med vin og frukt og Durex og baguetter: Hvis det finnes eller fantes noe som heter søndags-selvmord, så hører de hjemme i denne kompromissløse banaliseringen av ulykkelighet og lidenskap.

Ikke spiller de spesielt godt heller, disse sangerne.

Men synge kan de. Det går litt mer enn en halvtime før det er bra nok.

Før det hadde jeg tenkt å anbefale forestillingen til en drøy time mellom vorspiel og pubtur, sånn at man på vei videre i lykksaligheten kunne more seg med å imitere Magnus Grønnebergs ansikts-iver når han sang «kjærlighet» i innledningen. Men til og med de hjemmerusa barjævlene kommer til å bli rørt etter hvert. Det er noe med artistene og det er noe med sangene til Sivertsen og Eggum som overvinner deg i løpet av tid. Framføringer er fantastiske. Og så oppdager du at du har det fint.
For meg skjedde det akkurat da jeg satt og syntes det var latterlig at Frank Kjosås forsvant i taxien sin fra statoilen der Marion Ravn jobba mens hun satte i gang med «Ta meg med». Men så sang Ravn så hjertet mitt revna, og dermed gikk mye god og relevant kynisme rett i dass. Den som knekte siste motstand var Frank Kjosås. Jeg strevde først med at fotografen i annethvert bilde fikk ham til å se forstyrrende androgyn ut, men så kom scenen der han sang «Mor jeg vil tilbake» med en stemmeprakt og en intensitet i ansikt og uttrykk som fikk natta til å stå opp. Sånn skal Kjosås filmes. Inderlig og likevel litt rå.

Liksom-handlingen i denne endeløse musikk-videoen er til å grine av. Kjosingen er forelska Haddy N’Jie (som godt kan satse på film, for hun gjør det bra), men det liker ikke burgerjenta Ravn, og lærersken Kjersti Elvik sviktes så voldsomt av den gifte kjæresten sin at hun drikker anesteserende pappvin mens hun retter skolebøker (Røe Isaksen må ikke se denne filmen) inntil Grønneberg kommer luntende med rosa si på stilk

Det skjer nesten ingen ting, men alle synger som om det gjorde, og etter hvert oppløser romantikkens vesen seg i et følsomt simsalabim.

Ja, det er antakelig inspirert av «Hver gang vi møtes», men Eggum og Sivertsen medvirker bare som litt rufsete statister utenfor kjerka, så vi slipper å se på at de deltar i hagefester og frokoster med utsøkt sunn mat. Egentlig har jeg et prinsipp som sier at filmer som rørte meg til tårer, skal ha minst terningkast 4. Men det får være grenser.

Quiz: Tror du tekstlinja «og vinden ifra høyre snart vil snu» er med i «Kjærlighetsvise»?