Månedlige arkiver: oktober 2016

G.I. Joe: Retaliation

G.I. Joe: Retaliation: Amerikansk sci-fi action. 2013. 1 time, 50 minutter. 15 år. Regi: John M. Chu. Med: Dwayne The Rock Johnson, Channing Tatum, Adrienne Palicki, Jonathan Pryce, Byung-hun Lee, Ray Stevenson, Elodie Yung, D.J. Cotrona. Basert på streaming, denne gang fra Get, til 49 kroner i HD.

Kortversjon: G.I. Joe-gruppen blir sveket, og plutselig må de kjempe mot alle mens hele verden står i fare for å bli utrydda med strålevåpenet til Cobra. Den opprinnelige Joe blir med.

terning 5
A propos Robbie Williams, som fikk både seks og fem for konserten i Stavanger: I 2009 ga jeg sekserterning til actionfilmen «G.I. Joe: The rise of Cobra», en begeistring som gjorde at jeg datt ut av aftenbønnen til mange hipsterjævler. Men som også førte til at jeg ble fryktet, slik man frykter en rullestolpasient med diaré.

Det forrige avsnittet var et skole-eksempel på hvordan man ikke skal starte en anmeldelse. Det skal ikke stå noe om Henrik Ibsens ungdom i en innledning, det skal ikke stå noe om den forrige filmen til regissøren, det skal ikke stå noe om etiopiske barns menneske-rettigheter eller prisen på agurker. Det skal stå hvordan filmen er. Derfor starter jeg igjen. Uten kolon.
De som har laget «G.I. Joe: Retaliation» er spinngalne folk, og de gjør det man ikke skal. Man skal ikke ta livet av en hovedperson og populær skuespiller etter femten minutter, for det er juks og kan føre til at den ansvarlige aldri kan bli norsk landslagstrener. På tross av det får den unge regissøren John M. Chu fra California skikkelig fart på filmen sin, og det varer ikke lenge før du glemmer han som ble borte, og så nyter du den plysj-patetiske, men deilige fornemmelsen av «Akkurat sånn var gamle James Bond»-filmer.

Det var de ikke, for gamle James Bond-filmer var slåbrok-kåte kjønnsrolle-katastrofer, og det er ikke rart at Sean Connery måtte gå i terapi til en seksolog.
«G.I. Joe: Retaliaton» er egentlig laga for sånne tiåringer som vil spy i 1D-capsen sin hvis folk kysser på munnen, så den vaser ikke rundt med martinifyrte smoking-ereksjoner. Dette er full fart action, der de to damene er tøffere enn Stokkavatnet-joggere og innleide asiater svever rundt og beviser at man blir lett og sprek av kullhydrater. Bruce Willis er en gammel mann, så han forsøker seg med en Brenda-kommentar (man kaller ikke kvinner Brenda, det er synonymt med «lag meg en kolbe kaffe»), og han blir satt på plass med skarpladde BWC 85 kaliber-blikk.

Vi starter i Nord-Korea der den nesten surrealistisk nakkeløse klumpen Dwayne Johnson smelter gammel-kommunistisk hønsenetting med futurum-hanskene sine. De skal hente en avhopper. Det er ikke Snowden.

I neste sekvens skyter G.I. joene på pakistanske opprørere som drepte sin egen president, og allerede da aner man uråd. USA er utrolig presise når det gjelder å velge feil side, så fienden er antakelig en gjeng idealister fra Amnesty, og de kom for å fjerne en pervers undertrykker som også plaget små lam med høytlesning av halal-ritualer. I alle fall blir kjernefysiske våpen beslaglagt, men så er det dette med den amerikanske presidenten. Han spilles av Jonathan Pryce, og ingen henter inn den britiske mimikk-akrobaten for at han skal spille snill.

Forræderi og svindel fører til at G.I.-soldatene blir angrepet med ørkeneksplosjoner som flammer så vakkert i appelsin-rødt og fosfor-hvitt at man ser seg om etter fruktfatet. Så starter den egentlige filmen.

Den forteller jeg ikke noe om. Men vi får være med til The Rock Johnsons lyckliga gata, det blir klatring i Himalaya-fjell, det blir stormaktsmøte med nedrustning øverst i tidsplanleggeren (politikere er tradisjonalister, og noen av dem har sikkert 7. Sans). Satellitter sirkler i den evige kosmo-natten. Alt er påpasselig høytidelig, alt er ironisk ment på samme måte som Korea-krigen egentlig var det – og alt er bra.

En detalj må jeg ha med, for Robbie Williams sin skyld: Den rødhåra soldatskreppa Adrienne Palicki råkjører pick-up der Bruce W. sitter bakpå og sprayer fiendefolk med maskingevær. Da alle er døde, snur hun seg mot veteranen og sier: «Er du OK?» Willis svarer med mild stemme: «Kolesterolet er litt høyt».

Regissøren Chu er 34-åringen som laget Bieber-filmen «Never say never» og to «Step up»-filmer. Han er lett å like. Gjett om han skal regissere den planlagte treeren.

Dum og dummere to Dumb and dumber 2

Dum og dummere 2: Amerikansk komedie. 2014. 1 time, 49 minutter. 11 år. Regi: Bobby og Peter Farrelly. Med: Jim Carrey, Jeff Daniels, Laurie Holden, Rachel Melvin, Kathleen Turner, Rob Riggle.

Kortversjon: Harry og Lloyd er blitt tjue år eldre, og fordi Harry trenger en ny nyre, leter de to etter hans tidligere ukjente datter Penny.

terning 4
Det finnes fremdeles to marginaliserte fyrer som ved sin overraskende tosomhet bekrefter det vi alle vet inni oss: Egentlig er du en tulling. Film nummer to er OK, og igjen har jeg følelsen av å se inn i ei sekt som jeg egentlig er medlem av og en sykdom som jeg faktisk har.

Nå skal jeg ta en «allerede de gamle egyptere»-åpning. For tjue år siden laget de ufine Farrelly-brødrene en komedie som ikke skulle kunne gjentas. Hver scene var en forskrekkelse. Nå har de gjort det likevel, og «Dumb and dumber To» virker like smertefullt avslørende som den første. Jeg har kommet til at det skyldes en tidligere ukjent form for psykologi: Vi vet alle at vi egentlig er dumme. Vi har bare fortrengt det.

Da jeg hadde sett filmen ferdig, og egentlig var totalt utslitt av pinlige stigmatiseringer, oppdaget jeg den første bi-effekten. Da jeg kom ned på toalettet, tenkte jeg: «Nå kommer jeg først til å pisse i badekaret og deretter trekke ned i doen.»
Jeg skal ta denne filmen helt på alvor:

Harry og Lloyd er ikoner for en plagsom og pinlig todelthet. Det at vi føler oss kule og verdsatte og smarte er en sosial funksjon. Hvis egenskapene våre bifalles av en referansegruppe, vil du og jeg og Anundsen godta at vi likevel ikke er så dumme som vi føler oss. Vi er fortsatt like dumme, men dumheten oppleves som vellykka fordi noen andre sa at den er kul. Vi er i gruppe-speilet. Vi setter vår ære i å opprettholde troverdigheten til de som skryter av oss. Det var om dette egentlig sarte selvtillit-systemet at H.C. Andersen skrev den lille historien om barnet som sa at keiseren var naken. Det gale ved «Keiserens nye klær» var at alle andre oppdaget at barnet hadde rett. Det ville de ikke gjort. De ville ha kalt ungen for et nett-troll.

Harry og Lloyd har gående en tomanns referansegruppe. Det geniale ved filmkonseptet er at vi befinner oss halvveis inni og halvveis utenfor. Synsvinkelen ligger hos de to idiotene, og vi holder med dem. Når Farrelly-brødrene lar dem drite seg ut, skjer det i et rørende alvor som påkaller normal-empati. Men det de tenker og gjør, er nydelig overdrevet og presist poengtert idioti.
Begge «Dum og dummere»-filmene later som om de er tullete komedier. Det er de ikke. Psykologien er like oppsiktsvekkende og banebrytende som Freud var da han påsto at kvinner var så sinte fordi de savna sex. Teorien om at dumhet er en kultur-avhengig tilstand burde føre til omfordeling av verdiene i skoleverket, den burde føre til at trening i gruppe-identitet blir en del av kroppsøvningstimene. Det vi oppfatter som kvalitetsforskjeller, er ofte bare etno- og sosiosentriske illusjoner. Kjem du frå Tynset, trivs du overalt, og det stedet du er født og de folka du har omgitt deg med, vil bestandig være bærere av sin egen form for logikk. Jeg syns Al Gore er dum. I min verden er han en sosial dyslektiker som leser alle tegn feil. Men han er egentlig bare et annet sted. Han er som Harry og Lloyd. Han bruker erfaring og livsanskuelse som utgangspunkter for resonnementer som alltid vil likne på seg sjøl. Du blir dem du snakker til. Du snakker til de du likner. Sosiale klubber er bortimot evige, med mindre man har det som kalles sosial intelligens og forstiller seg.

Filmen er genial. Du holder med to frihjula tullinger og føler motvillig: Man kan føle seg skikkelig kul og likevel tenke, gjøre og si åpenbart tilbakestående ting. Det er som å se Grand Prix med sanger fra Øst-Europa: Dette er så harry at det kan ikke være sant! Men det er sant. Det er en nasjonal versjon av intelligens og musikalitet. Av og til ser jeg på nettside-fronter som er så fulle av det jeg oppfatter som epidemisk ukeblad-galskap at jeg tenker: Hvordan i himmelens navn kan noen ha laga dette her? Svaret er antakelig at også en avisredaksjon er Harry og Lloyds land der de internerte sannheter fungerer. Tenk på det.
Denne gang er Harry og Lloyd blitt tjue år eldre. De er utsøkt sjabby på en ny måte som egentlig bare alder kan påføre mennesker. Lloyd sitter i komatisk taushet på et mistenkelig luksuriøst pleiehjem, antakelig fordi han ikke kan komme over ei dame. Pasienten får besøk av Harry, som har oppvartet kameraten trofast i tjue år. Han fjerner et kateter på en måte som menn vil kjenne helt opp i urinlederne, men som er ganske effektiv. Og siden vi først snakker om tiss, han forteller at han trenger en nyre. Harry har oppdaget at han har en ukjent datter på tjue år og mener at hun er den ideelle donor. Du kjenner at det er forferdelig, du kjenner at dette er vondt. Men det er fordi du har sosiale fordommer. Ideen er rasjonell.

Dattera til Harry er som Harry. Dattera til Harry er som Harry. Hun tilhører faktisk samme umiddelbare referansegruppa som pappaen og kameraten hans. Dermed utvides teorien om sosialt betinga identitet til genetisk betinga sosiale avvik. Dette er virkelig en interessant film. Og Turner i tillegg! Kathleen Turner spiller en seksuelt oppsøkende 61-åring og har utvikla sin opprinnelige vulgaritet til en logisk voksenversjon. Så oppstår en klassisk amerikansk roadmovie etter en alternativ forståelse av geografi.

Er det morsomt? Ja, det er ganske morsomt, men mest smertefullt. I de blindes land er den seende klovn, og det er ganske pinlig å bli minnet på at en professor ser ut som en uvitende idiot hvis han forsøker å jobbe i fjøset. Bare tenk på Sylvi Listhaug. Carrey og Daniels spiller rollene sine med rørende lojalitet. Harry og Lloyd burde egentlig hatt hver sin Oscar. Det ville også ha fullbrakt det filosofiske elementet i filmen, som da Bush II ble president.

Non-stop

Non-stop: Amerikansk thriller. 2014. 1 time, 46 minutter. 15 år. Regi: Jaume Collet-Sera. Med: Liam Neeson, Julianne Moore, Scott McNairy, Michelle Dockery.

Kortversjon: Flyvekteren Liam Neeson blir med et fly der ukjent mann truer med å myrde en av passasjerene hvert tjuende minutt hvis han ikke får 15 mill.

terning 5
Jeg skal starte med noen relativt trygge vitenskapelige observasjoner: Liam Neeson er i ferd med å utvikle et panne-nesebein-parti som gjør ham fortjent til hederstittelen Årets Neshorn (Rhinocerotidae). Yrkesgruppen psykopatiske massemordere har utviklet sin absolutte omnipotens henimot religiøs fullkommenhet. Flyvertinner har kontaktlinser som hypnotiserer dem så voldsomt at de likner komedie-brura i en film om utdrikningslag – eller de tar stoffer som er så heavy at ikke en gang Venstre vil selge dem fritt i butikker.
Det var avledningene. Av de mer opplagte nyhetene: Jaume Collet-Sera fra Barhelona («Unknown») har regissert en action-thriller fra innsida av flygende fly som kommer til å holde feste deg i setet med ryggsvette og lamme deg med bange anelser. Dette er naturligvis en overdrivelse, men Collet-Sera har faktisk fått til en spennende film som følger verdens kuleste mann så tett at du kan kjenne igjen lukta av gammal irsk whiskyfyll. Neeson spiller flyvakt, men livet hans og psyken hans er så elendig at han kunne vært noe Jo Nesbø hadde funnet på. Ikke bare er han kassert og skilt politimann med kreftdødt jentebarn, han jobber som alkoholisert kabinvakt med så liten prestisje at han sorterer lavere enn måke i maskinen. Men slåss kan han. Å jøye meg.
Det er absolutt ingen lyspunkter i «Non-stop». Filmen starter med at Neeson smådrikker og kommer seg om bord på samme flighten som Julianne Moore. Hun preges som vanlig av samme resignerte gledesløshet som lam i slaktekøen eller Viking-spillere før tippeliga-start, og det ville vært en sann fornøyelse om Julianne viste seg å være en militant dansk islamist i forkledning. Men sånn er det ikke lenger. Sjansen for at skurken er en hvit mann med briller ligger antakelig på mellom 80 og 90 prosent. Hvis du dessuten er en tjukk hvit mann med gammel Nokia-telefon, blir du helt sikkert stansa av sikkerhets-kontrollen og kasta ut av flyplass-området sammen med allsangheftene dine.

Likevel stirrer kameraet mistenksomt på kjortelgubbe med muslim-skjegg, det merker seg at det er svarte mennesker om bord, og alt er for at vi skal bli urolige. Men vi vet at en araber er det i hvert fall ikke.
For det viser seg at det er en morder på flyet. Hvis han ikke får 150 millioner dollar til en løgnaskonto, vil han myrde noen i flyet hvert 20. minutt. Dette tekster han Neeson om. Og siden Liam er fra IRA-land og heter Bill, går det ikke lenge før han faktisk er den hovedmistenkte i et verdensomspennende TV-drama om kapring og terrorisme. Mer kan jeg ikke si om det. Men han som spådde mord, tulla ikke. Han har beundringsverdige, guddommelige kvaliteter, og alt han sier skal skje, skjer. Frp burde hyre ham til program-arbeidet.

Mer er det ikke, bortsett fra det med ryggsvetten og lammelsene. Jeg er nødt til å ta med Malaysia jabb jabb jabb piloter jabb jabb jabb, for det er hva man skal skrive om denne filmen i dag.

Til slutt: Dette var en anbefaling. Hvis det ikke ser sånn ut, så er det bare fordi jeg virkelig ikke hadde det godt i de 100 minuttene filmen varte.

The big short

The big short: Amerikansk komediedrama. 2015. 2 timer, 10 minutter. Alle: Regi: Adam McKay. Med: Christian Bale, Steve Carell, Ryan Gosling, Marisa Tomei, Brad Pitt.

Kortversjon: Finansfolk med forskjellige utgangspunkt oppdager at en krise i verdensøkonomien er på vei, krisen som ikke skulle kunne skje. Filmen har såvidt jeg kan skjønne fem Oscar-nominasjoner.

terning 6
Jeg går ut fra at vi alle har en erogen sone der usjenert behag oppstår fordi form og innhold plutselig treffer hverandre like vakkert og totalt uventa som skjæreskit og solbærgelé. «The big short» er stilisert der ute hvor jeg sier «Endelig hjemme!» og «Her skulle vi hatt hytte». Stilisering kan være noe overtydelig som det er altfor lett å omgjøre til redegjørelse. Sånn er ikke denne. Den er musikalsk og anti-satirisk; det siste ordet har jeg oppdaget under en død svane, og det betyr at geniene ikke karikerer for å være slemme, men fordi karikaturer er de eneste sanne framstillingene av folk som finnes. La oss si det sammen, dere.

La meg fortelle om roller som er så gode at gåsehuden ikke kommer til å bli borte før du får se de første gåsungene.
Christian Bale spiller en mild, barfot autist som sitter i et usannsynlig enkeltkontor og er finansanalytiker for investorfond. Autist er også en sykdom, men det kan være en egenskap, siden sosialt talent egentlig bare består av underkastelse. Bale banger på trommene sine mens metalrocken ryster et ellers sterilt lite blårusslokale, og han leser tall med kompromissløs forstand og sier at de andre ikke har skjønt noe. Han sier det ikke sint. Han sier det ikke oppgitt. Han bryr seg ikke om dem. Han har mimikk som ikke skal noe sted. Det er genialt. En skuespiller klarer å bruke ansiktet sitt til ikke-budskap som ikke skal formidle noe til noen. Finansanalytikeren har ikke kroppsspråk, og Christian Bale er et geni. Men han bryr seg antakelig ikke.

Steve Carell er sint. Ja. Det er faktisk Steve Carell. Den 40 år gamle jomfrua er henta ut av Hollywoods triste og overbetalte klubb for skuespillere uten verdighet, og de har gitt også ham en rolle i ytterkanten av innlevelsen. Han er så bra at det smerter. Carell er forbanna på verden, og kanskje er grunnen et dødsfall i familien, kanskje er han bare sånn fordi det er riktig og sant å være sånn. Som en slags munk med direktekontakt til Gud kommuniserer Carell egentlig bare med kona si, Marisa Tomei. Han kommer for seint inn til gruppeterapi-time, ignorerer påbudet om å vente på tur, skjeller ut verden, starter en samtale på mobiltelefonen og går. Den lille scenen er som en ballett om den relevante aggresjonens skjønnhet.
Ryan Gosling liker jeg egentlig ikke. I «The big short» spiller han en karismatisk finans-overdrivelse, en sminka mann med vulgærsvart korpiehår, en slags Gandalf som ung. Han snur opp ned på kontoret der Carell jobber med esoteriske vanvidds-varsler om ei forestående finanskrise, og han er delvis en Tarantino-figur og delvis en Stone-figur, men jåler ikke. Han er ikke rørende. Han er ikke tøff. Han er ikke imponerende – han er en framstillingsform. «The big short» er en film med nydelig stiliseringsnivå. Paradokser oppstår som om de skulle være nye dyrearter.

Når amerikanske skuespillere får et skikkelig manus og en visjonær regissør, blir de verdens beste. Oscar kan stå der avkledd i hjørnet sitt og se ut som porno-agn fra en homoversjon av «Goldfinger». Noen ganger kan amerikanske skuespillere være så gode at han ikke fortjener dem.

Sånn er det her. Rollene er perfekte, for de er ikke realistiske. Det betyr ikke at de skeiner fritt, de beveger seg tvergtimot i rommet som presisjonsflygere samtidig som de uttrykker en slags teori: De gale ser sannheten. I følge filmen har noen sagt at sannhet er poesi (Truth is like poetry). Men folk liker ikke poesi. Så de ser ikke sannheten.

Brad Pitt spiller den pensjonerte finansakrobaten som sitter i et slags Rambo-kloster og har latt paranoiaen overta. Han har sett for mye av verden. Han har analysert utrolige mengder av sannsynlighet. Han har vært synsk som yrke, og det har gjort at han mistenker alt. Når de to oppkomlingene trenger hjelp, kommer han dem til unnsetning, samtidig som han sier: Dette er verdens undergang. Murakami har sagt at vi alle går og venter på verdens undergang.
Og det var det. I 2008 forsvant kapitalismen slik vi kjente den. Amerikanske småtullingers boliglån var sjakaliserte av en hel finansverden av blinde dollardyrkere. Forutsetningen var en amerikansk løgn, en slags billig Trump-klisjé som sa: Folk vil alltid betale boliglånet sitt. Men folk gjør bare det så lenge de har jobb og en trygg tilværelse. I filmen foretar to av hovedpersonene en slags Alighieri-reise ned i den underverdenen der amerikanere bor. Der har finansfolk aldri vært. Da krisen nærmet seg så boligstrøk allerede ut som spøkelsesbyer. Verden skulle gå under.

Filmen er laget av Adam McKay, og stilen hans er overlegen. McKay vet at ingen kommer til å skjønne detaljene i den økonomiske logikken, så han lager et meta-nivå i fortellingen. I et boblebad i dobbeltbetydning sitter skuespillerinnen Margot Robbie og foreleser blidt om obligasjonssystemet. Skuespillere henvender seg til kameraet og sier «Dette skjedde egentlig ikke, men dette skjedde faktisk», og det gir filmen en kynisk form for lekenhet som oppleves som galgenhumor på gravkanten.

Sånn som dette kan voksenfilm være. Usentimental og kynisk og vittig, men forstandig. Djupt intelligent og forstandig. Den er ikke nødvendigvis sann. Ingen filmer er sanne. Men denne lyver i det minste sånn at du blir et mer årvåkent menneske av det.

Fire with fire

4
«Fire with fire» handler selvfølgelig om en brannmann. Det er det som er det fine med menneskene: De kan skape et språklig slektskap. Hvis filmen hadde handla om en baker, ville den kanskje blitt kalt «Dough for death», hvis en fisker fikk være med i actionfilm, en rolle fiskere altfor sjelden har på tross av Per Sandberg, kunne tittelen blitt «Trawling terror» og så videre.

Josh Duhamel spiller en fredelig brannmann. Etter at han har redda en kasse whisky fra brennende hus, slamrer han flørtent med øyevippene som en dreven eskortepike og varsler bransjefest med ildvann. Duhamel er en stor og fin fyr. Han er penere enn utsikten fra Tau-ferja også i stille vær, og han fører seg med avventende høflighet og en filantropisk mandighet som kunne fått FN til å flagge.

Duhamel spiller ikke en voldelig fyr. Da han blir vitne til at den totalt psykopatiske amerikanske rasehateren Vincent D’Onofrio tar en pause fra hakekorsa sine for å myrde far og sønn i nattbutikken, blir han så redd at han stikker av i stedet for å bombardere bandittene med dødelige doruller og den slags. Men han har sett fjesene. Og han plukker ut den ville rasisten Vincent i line-up, og så begynner elendigheten.

Bruce Willis er med. Han går så flegmatisk rundt i sin egen politistasjon at bananfluene ville ha trodd at han var en forlatt grønnsak. Willis smiler skulpturelt, og han er Ville Vincents verste fiende, men han har aldri fått tak i ham. Nå har de skurken, men da må Duhamel vitne, og det vil han. Derfor blir den snille brannmannen vitne-beskytta og får ny identitet så langt på landet at de fremdeles husker Rosario Dawson. Hun er politidame. På tvers av politivedtektene om bruk av samfunnets kropp blir hun kjæreste med den anonyme, og det går ikke bra.

Fra storbyen kommer både en innleid sniper og Vincents like ville venn Vinnie Jones, og så begynner kriginga. Det fine med brannmannen er at han ikke liker å ta liv. Han er aldeles fortvila over at han faktisk blir nødt til å skyte, sjøl om han er nødt til å ane uråd når han er med i en actionfilm. Men han blir flink, og den siste delen av filmen viser hvordan en enkel mann av folket, en smilende brannmann som redder brennevin fra brann, kan forvandles til en samvittighetsskadd morder. Veldig lei seg. Oioioi, der døde visst det svinet og! Så leit, så leit. Bruce Willis utretter nesten ingenting, men han forsøker å stirre i hjel Vincent. Rosario Dawson bekymrer seg slik kjærester skal og filmen er ganske underholdende på en slags uengasjert tirsdagsmåte.

Det er noe hemma og forskremt med filmen. Det er ikke sånn at mannen som blir utsatt for ekstrem vold blir en multitaskende megamann og tar igjen med verdens beste samvittighet. Han blir en slags Egeland som relativiserer sine egne reaksjoner og klandrer seg sjøl for at han ikke tar med galningene hjem til rekkehuset og leser Ole Brumm-aforismer for dem og spiller Bruce Springsteen. En snill samfunnstjener som vil gi førstehjelp til skutte psykopater. En barne-TV-helt. Ikke noe galt i det. Men det føles litt rart når ukas hjerteligste voldsbegeistring kommer fra Erna Solberg.

Det blir jo en del action på tross av hemningene. Dette er egentlig sånn som jeg kaller VHS-film. Action uten forventninger. Film som du pleide å leie i potetchips-sjappa fordi du kunne. Og nå kan du bruke Netflix med kos uten Kims. «Fire with fire» ble laga i 2012, og jeg tror aldri den var på kino.

47 Ronin

Tomrommet Keanu i Slåbrokland

«47 ronin»: Amerikansk historisk actiondrama. 2013. 1 time, 58 minutter. 15 år. Regi: Carl Rinsch. Med: Keanu Reeves, Hiroyuki Sanada, Ko Shibasaki, Tadanobu Asano, Min Tanaka, Rinko Kokuchi.
2 Hva i helsike tenkte de på: Et seint og oppstylta bunadsdrama som kunne vært framført under Verdensvenene-veka til folkemuseet eller blitt sendt til toppidrettssjefen med beskjed om at elendigheta manglet både operasangerinne og melodi. Det er som et stevne-besøk i en fjern forverring av Setesdalen. Hva tenkte de på? Det utvalgte barnet Keanu Reeves er en slags anti-materie når det kommer til karisma, og han dreg med seg et digert hol hvor enn han går i li og fjell. Grunnen til at mannen funka i «The matrix» var jo nettopp at han aldri ser ut som om han hører hjemme på vår jord. Når han spiller reserve-samurai blir det bare som om sjela har forlatt ham.
«47 ronin» er en slags japansk Terje Vigen om de 47 samuraiene som først ble ronisert av storegubben og siden henretta i all offentlighet fordi de hadde vært like flinke som hjemmefronten.

Nei. Det var ikke å røpe noe. Dette er en kjent historie. Folk i busser besøker deres gravsteder og legger ned Nikon-kranser.

Men hva i helsike tenkte de på da de bestemte seg for å filmatisere en intern-japansk folkeakademi-fortelling uten verken å ha en visuell filosofi eller engasjerende skuespillere. Owen Wilson ville ha vært bedre enn Reeves, og ungene til Jackie Chan ville vært like høytidelige som den triste gjengen med japanske tablå-skuespillere. Og de er kinesere.

Ronin er en varg i veum. En hel haug av samuraiene til Asano blir herreløse fordi de lot bastarden Kai (Reeves) illudere som samurai. Siden gjør de opprør. Det er det filmen handler om.

Men først føres vi inn i en fortekstverden av epilepsi-bilder som ikke kan forhindre at blodtrykket synker til nivået for sovende vampyr da alle de slåbrok-kledde bunadsfolka samles med krigere i kostymer som ser ut som om de ble laga på sløyden. De er strevsomme å se på. Hvis bare noen hadde gjort noe med lyset. Hvis noen hadde gjort noe med replikkene og handlingen, kunne vi ha likt dem. Men ingen gjør det. Hva i helsike tenkte de på?
Keanu har kommet dit som ikke raserein, så ingen skal snakke med ham. Men i Prøysenvise-sola sitter han og koser med lille Mika som har fotballfrue-stemme og er datter av sjefen. Keanu er visstnok litt magisk, for han ser heks i skogen. Lite annet skjer enn at bastarden dreper en åtte-øyd superbøffel. Det regner. Hashtag paraply i skogen. Folk likner tevarmere. Det har gått tjue minutter, og filmen er kjedeligere enn finsk Grand Prix.

Så kommer den sleipe karaoke-fyrsten Kira inn i filmen med sitt uvesentlige Elvis-fjes, og han har ondt i sinne og så spres det trolldom og så må Asano foreta seppuku iført frisyren til en gammel husstell-lærerinne.

Da skal Kira i følge storegubben gifte seg med Mika, så det ser ut som om det blir noe trieri på Reeves. Han føres bort for å dø med mindre innlevelse enn når spillere i annendivisjon får rødt kort. Ett år seinere dukker ideen om opprør opp. Keanu blir mobilisert i scener som minner om Pirates of The Caribbean, militsen oppsøker trollmennene i tenguskogen og så messer den hevngjerrige samuari Oishi sånne høytidelige ting som tilbakestående kulturer omga seg med: Vi skal hevne vår herres avfeldige frisør, vi skal hedre vår mesters syntetiske mesk, kjempe til døden for slimet i vår slush, for harmonien i vår hønes hav og hasten i vårt hekletøy. Sånne ting.

Og så starter krigen. Henimot slutten oppstår to ganske greie boss-fighter, men det hjelper fint lite. Fordi filmen er basert på autentiske hendelser som bare blir husket av de som er mer enn 200 år, må den ha en forferdelig teit slutt.

Hva i helsike tenkte de på?