Månedlige arkiver: september 2016

The man from UNCLE

5

For de kresne: Dvelende, men velopplagt hentet ut av en TV-serie fra 1964-tallet kommer en stilisert agentkrim med så nennsomme detaljer at de kunne vært utferdiga av en ellevefingra fluebinder eller en gråtende marsipanskulptør. Råskinnet Guy Ritchie har kost for sin indre perfeksjonist med en film som leker med mediet, leker med mytene, leker med skuespillerne og virkemidlene. Over historien om den amerikanske og den russiske agenten som må samarbeide om å stanse Hitlers avfeldige atombombebygger i definitiv ettertid, ligger det humor som er magrere enn morgenrim, tynnere enn pudderlaget i Ernas kinn.

Noen av oss elsker sånt som dette. Når detaljene blir viktigere enn helheten, når finurlighetene heldekker genre-urimeligheter. Når snobbete flinkhet og parodisk finsnekring av rollefigurer blir viktigere enn troverdighet og det egentlig ikke skjer en eneste tilforlatelig ting på to timer.

Sånn er denne filmen.

Henry Cavill spiller amerikansk gentleman-tyv som ble hyra av CIA eller noe for å bruke sin pertentlige frekkhet i Vestens tjeneste. Armie Hammer spiller en KGB-agent på størrelse med Putins hest, en bittelitt naiv hjemme-kommunist som blir pålagt å jobbe med Napolepon Solo (Cavill) etter at han har holdt igjen en Trabant med bare hendene i Øst-Berlin. I den satt også Alicia Vikander, som er dattera til Hitlers bombemann og jobber på bilverksted, for dette er solidaritetens Øst-Europa i den gloriøse kvinnefrigjøringas tid. Siden overtok Vesten.

Den antatt døde pappaen skal overflatet i Roma, der han i Hitlers etterkrigsfravær jobber for sin bror. Han bygger med andre ord atombomber. En organisasjon som er så høyreekstrem at Lars Gule ville fått lykkelig varmeutslett i skrittet, planlegger å ødelegge verden slik vi fortsatt kjenner den. Et campete, gårsdagskaldt komplott som ville fått James Bond til å ta alpinskiene fatt i Østerrikes alper. En søt og nostalgisk gjenkjennelighet som det selv i terrorismens tidsalder er umulig å ta alvorlig.

Og slik har det seg at de tre reiser til Italia for å ta knekken på bombefabrikken. Russeren Ilya skal være Vikanders arkitekt-forlovede og må avstå fra synlig vold. Ja, det skjer bare normalde ting. Det ligger en festning på en øy. Det blir et slags klimaks med forfølgelses-salat som blander det flegmatiske med det maniske, det finnes selvsagt en Fellini-inspirert fatalkvinne med romersk Nefertite-profil, en slags påstand om at Kleopatra fikk avkom med Antonius.

Men det kuleste er detaljene. Sekstitalls-koloritten er ikke påtrengende, men snedig. Armie Hammer er 196 centimeter høy, mens TV-seriens Ilya ble spilt av David McCallum (Ducky i «NCIS») som strekker seg opp til 170 centimeter. Det finnes en fin ironi i filmen og ingenting å bli rørt av. Men bakgrunnen er seriøs nok. Det er 1963, og Sovjet og USA har nettopp utprøvd hverandres poker-egenskaper i Cuba-krisen. Stemningen er anspent. Men de får en felles fiende. 2015.

Hobbiten 2: Smaugs ødemark

Hobbiten: Smaugs ødemark: Amerikansk eventyrfilm. 2013. 2 timer, 41 minutter. 11 år. Regi: Peter Jackson. Med: Martin Freeman, Ian McKellen, Richard Armitage, Orlando Bloom, Luke Evans, Stephen Fry, Evangeline Lilly.

Kortversjon: Dvergene og Bilbo og Gandalv drar inn i dragens okkuperte land for at hobbiten skal stjele Dyrdesteinen. Revolusjonen kommer sakte.

terning 6
«Hobbiten» viser seg foreløpig å bli en henrykkende overflødighets-basun som ingen kunne ha forestilt seg. Noen kanskje. Ikke jeg. Del to av Peter Jacksons ubesindig ambisiøse Tolkien-filmatisering tar både handling og stil opp der hvor de feite damene synger. Voldsomheten er visuelt praktfull og berusende som ei tivoliferd med løpsk rollercoaster. Dvergenes motvillige Exodus fra den æreløse fred til sitt fraflytta hjemland har en stamina som må stamme fra puritansk kosthold. Når Action-Jackson først har pøst på med detaljflinke, presise handlingsbrokker som det lukter svett skogsfuru av, så pøser han enda mer. Og så spruter ilden og gullet om kapp, før ei av de mest mislykka helteferdene i eventyrfilmens svimle historie ebber ut med at nye katastrofe-trusler sendes av gårde i ei grå, gåtefull natt.

Denne historien har så mye pupp i parkasen at den formelig strutter.
Man skal aldri stole på hukommelsen når det gjelder den frodige regissøren, men jeg syns han virker i enda bedre humør enn før når han får åpna goth-sjela si i den blymørke ødemark inne i Smaugs domene. Han fantaserer og dikter noe som av og til ligger på grensen til action-komedie, som når alven Legolas balanserer på dvergehoder mens han bueskyter orker i titall. Den som har forbundet Tolkien med en streng fakultets-fortellerstil, vil juble når tønner med flyktninger skeiner nedover elva mens Evangeline Lilly fra «Lost» streifer etter fordi hun er øm i ovarien.
Denne Hobbit-filmen har nemlig noe så stilig som en ekte R+J-romanse. Det oppstår en poetisk tiltrekning mellom den bueførende alve-soldatersken og den litt storvokste dvergen Kili (Aidan Turner). Barnlig voksen-nerde-film får et innslag av varm, men ærbar jenteroms-menneskelighet. Du kan merke romantikken som en plutselig lukt av fersken i stinn brakke. Som når kvinner streifer innom kinnet ditt akkurat mens du banner over fastklemt sag i huntonitten.

Det var egentlig ikke meningen å beskrive «Hobbiten: Smaugs ødemark» som fortløpende action-maraton. Når Jackson bruker to timer og tre kvarter på den midterste filmen, er det både fordi historien har mange gode vinklinger og dessuten fordi regissøren gir scener tid til å sette seg.

Det var nesten enerverende tydelig i den første Hobbiten, da dvergene kom til ubedt gjestebud hos Bilbo. Scenen satte seg rett ned i sitt eget matjabb og breia seg ut. Men stilen har en fin rytme. Også i «Smaugs ødemark» får personene litt ekstra tid til å utvikle et solid miljø rundt seg, og Jacksons presisjon og omtenksomhet gjør at bildene aldri virker overflødige eller langvarige. Tvert om. Man rekker å fordøye de digitale kulissene og finne seg til episk (hihi-ord!) rette i vekslende eksotisme. For det er utrolig mye kult å se på. Hobbiten er laget med utsøkt visuell fantasi. Den bringer eventyr-forestillinger om monstre og udyr til måperienes betingelsesløse beundringsnivå. Plattform-action med edderkopp-uvenner. En varulv-bamse med egen skogs-støl. Og dertil de perverse orkene, som blir så hensynsløst sjikanert i filmen at den antakelig ikke kan vises i Sverige.

Handlingen skal dere egentlig få se sjøl.

Gandalv fører den bistre dvergekongen Thorin og hans menn på en risikabel natursti med tjuven Bilbo diltende (fristende å skrive dridlende, men bare stavangerfolk over 50 skjønner det ordet) på slep. Bilbo har gjenvunnet litt av roen sin, men er forvirra over ringen han fant og dessuten modig på en litt småtrippende, nevrotisk måte., som også har sammenheng med at han utprøver ringens superhelt-krefter.
Martin Freemans mimikk er i rosin-klasse. Jeg er sikker på at han egentlig er hobbit langt tilbake i slekta, for han har en slags seintenkt vaktsomhet som må være henta fra genene. Som alle sikkert husker, finnes det også en lett oppløst necromancer på ferden, og den enarma banditt-orken fotfølger dvergene gjennom landskap som ikke en gang Aftenbladets guide til strevsomme søndagsturer ville ha anbefalt. På friskluft-ferda treffer de også der sure alvene (Orlando Bloom ser ut som om det er rett før han tar med seg ballen og går hjem), for det er sånn i disse traktene at ingen liker dverger. De er verdens utstøtte, de er utlendige og elendige som må føres av en sopelime-lang og urovekkende lakonisk trollmann tilbake til sitt forjettede land. Som trua israelitter i et landskap av etnisk fiendskap. Det kan virke som om alle folkeslag hater alle folkeslag også i Tolkiens Norden-imitasjon. Dvergene er naturlig nok blitt gretne av all forfølgelsen og stort sett uenige. Men også besluttsomme på et passivt aggressivt vis. Fascinerende og stygge små Husfliden-figurer uten egentlig erotisk sjarm, bortsett fra den ene.

Det er en flott gjeng som nærmer seg det okkuperte fjellet. Og underveis får de også venner i en sjøfolk-landsby etter at waliseren Luke Evans har smugla dem i pram. Jeg kommer aldri til å glemme scenen med det ustabile gullet, og jeg skal bare røpe såvidt at dragen Smaug har en framskutt birolle med Benedict Cumberbatchs stemme og så overraskende fornuftig argumentasjon at den kunne vært en ny Frp-statsråd.

Av alt dette ble jeg så begeistra at jeg ikke fikk med meg hva hensikten med Dyrdesteinen egentlig var. Jeg skal følge bedre med neste gang.

Dum og dummere 2 Dumb and dumber To

Dum og dummere 2: Amerikansk komedie. 2014. 1 time, 49 minutter. 11 år. Regi: Bobby og Peter Farrelly. Med: Jim Carrey, Jeff Daniels, Laurie Holden, Rachel Melvin, Kathleen Turner, Rob Riggle.

Kortversjon: Harry og Lloyd er blitt tjue år eldre, og fordi Harry trenger en ny nyre, leter de to etter hans tidligere ukjente datter Penny.

terning 4

Det finnes fremdeles to marginaliserte fyrer som ved sin overraskende tosomhet bekrefter det vi alle vet inni oss: Egentlig er du en tulling. Film nummer to er OK, og igjen har jeg følelsen av å se inn i ei sekt som jeg egentlig er medlem av og en sykdom som jeg faktisk har.

Nå skal jeg ta en «allerede de gamle egyptere»-åpning. For tjue år siden laget de ufine Farrelly-brødrene en komedie som ikke skulle kunne gjentas. Hver scene var en forskrekkelse. Nå har de gjort det likevel, og «Dumb and dumber To» virker like smertefullt avslørende som den første. Jeg har kommet til at det skyldes en tidligere ukjent form for psykologi: Vi vet alle at vi egentlig er dumme. Vi har bare fortrengt det.

Da jeg hadde sett filmen ferdig, og egentlig var totalt utslitt av pinlige stigmatiseringer, oppdaget jeg den første bi-effekten. Da jeg kom ned på toalettet, tenkte jeg: «Nå kommer jeg først til å pisse i badekaret og deretter trekke ned i doen.»

Jeg skal ta denne filmen helt på alvor:

Harry og Lloyd er ikoner for en plagsom og pinlig todelthet. Det at vi føler oss kule og verdsatte og smarte er en sosial funksjon. Hvis egenskapene våre bifalles av en referansegruppe, vil du og jeg og Anundsen godta at vi likevel ikke er så dumme som vi føler oss. Vi er fortsatt like dumme, men dumheten oppleves som vellykka fordi noen andre sa at den er kul. Vi er i gruppe-speilet. Vi setter vår ære i å opprettholde troverdigheten til de som skryter av oss. Det var om dette egentlig sarte selvtillit-systemet at H.C. Andersen skrev den lille historien om barnet som sa at keiseren var naken. Det gale ved «Keiserens nye klær» var at alle andre oppdaget at barnet hadde rett. Det ville de ikke gjort. De ville ha kalt ungen for et nett-troll.

Harry og Lloyd har gående en tomanns referansegruppe. Det geniale ved filmkonseptet er at vi befinner oss halvveis inni og halvveis utenfor. Synsvinkelen ligger hos de to idiotene, og vi holder med dem. Når Farrelly-brødrene lar dem drite seg ut, skjer det i et rørende alvor som påkaller normal-empati. Men det de tenker og gjør, er nydelig overdrevet og presist poengtert idioti.
Begge «Dum og dummere»-filmene later som om de er tullete komedier. Det er de ikke. Psykologien er like oppsiktsvekkende og banebrytende som Freud var da han påsto at kvinner var så sinte fordi de savna sex. Teorien om at dumhet er en kultur-avhengig tilstand burde føre til omfordeling av verdiene i skoleverket, den burde føre til at trening i gruppe-identitet blir en del av kroppsøvningstimene. Det vi oppfatter som kvalitetsforskjeller, er ofte bare etno- og sosiosentriske illusjoner. Kjem du frå Tynset, trivs du overalt, og det stedet du er født og de folka du har omgitt deg med, vil bestandig være bærere av sin egen form for logikk. Jeg syns Al Gore er dum. I min verden er han en sosial dyslektiker som leser alle tegn feil. Men han er egentlig bare et annet sted. Han er som Harry og Lloyd. Han bruker erfaring og livsanskuelse som utgangspunkter for resonnementer som alltid vil likne på seg sjøl. Du blir dem du snakker til. Du snakker til de du likner. Sosiale klubber er bortimot evige, med mindre man har det som kalles sosial intelligens og forstiller seg.

Filmen er genial. Du holder med to frihjula tullinger og føler motvillig: Man kan føle seg skikkelig kul og likevel tenke, gjøre og si åpenbart tilbakestående ting. Det er som å se Grand Prix med sanger fra Øst-Europa: Dette er så harry at det kan ikke være sant! Men det er sant. Det er en nasjonal versjon av intelligens og musikalitet. Av og til ser jeg på nettside-fronter som er så fulle av det jeg oppfatter som epidemisk ukeblad-galskap at jeg tenker: Hvordan i himmelens navn kan noen ha laga dette her? Svaret er antakelig at også en avisredaksjon er Harry og Lloyds land der de internerte sannheter fungerer. Tenk på det.
Denne gang er Harry og Lloyd blitt tjue år eldre. De er utsøkt sjabby på en ny måte som egentlig bare alder kan påføre mennesker. Lloyd sitter i komatisk taushet på et mistenkelig luksuriøst pleiehjem, antakelig fordi han ikke kan komme over ei dame. Pasienten får besøk av Harry, som har oppvartet kameraten trofast i tjue år. Han fjerner et kateter på en måte som menn vil kjenne helt opp i urinlederne, men som er ganske effektiv. Og siden vi først snakker om tiss, han forteller at han trenger en nyre. Harry har oppdaget at han har en ukjent datter på tjue år og mener at hun er den ideelle donor. Du kjenner at det er forferdelig, du kjenner at dette er vondt. Men det er fordi du har sosiale fordommer. Ideen er rasjonell.

Dattera til Harry er som Harry. Hun tilhører faktisk samme umiddelbare referansegruppa som pappaen og kameraten hans. Dermed utvides teorien om sosialt betinga identitet til genetisk betinga sosiale avvik. Dette er virkelig en interessant film. Og Turner i tillegg! Kathleen Turner spiller en seksuelt oppsøkende 61-åring og har utvikla sin opprinnelige vulgaritet til en logisk voksenversjon. Så oppstår en klassisk amerikansk roadmovie etter en alternativ forståelse av geografi.

Er det morsomt? Ja, det er ganske morsomt, men mest smertefullt. I de blindes land er den seende klovn, og det er ganske pinlig å bli minnet på at en professor ser ut som en uvitende idiot hvis han forsøker å jobbe i fjøset. Bare tenk på Sylvi Listhaug. Carrey og Daniels spiller rollene sine med rørende lojalitet. Harry og Lloyd burde egentlig hatt hver sin Oscar. Det ville også ha fullbrakt det filosofiske elementet i filmen, som da Bush II ble president.

The November man

The november man: Amerikansk britisk agent-thriller. 2014. 1 time, 48 minutter. 15 år. Regi: Roger Donaldson. Med: Pierce Brosnan, Luke Bracey, Olga Kurylenko, Will Patton, Lazar Ristovskij, Mediha Musliovic.

Kortversjon: Pensjonert CIA-agent blir vekka av gammel kollega til finurlige konspirasjoner og forviklinger i Russland.

terning 5
Det var nå Pierce Brosnan skulle ha spilt James Bond. Aldring gjør noe fint med pene menn (stygge menn blir seende forferdelige ut, men sånn er DNA-ets terror). Huden finner seg endelig til rette og utsletter en del overfladiskhet. Pene unge menn ser merkelige ut, som uferdige prototyper som står til tørk i en tålmodig kunstners entré. Når en mann som Brosnan blir så gammal at han vurderer å samtale med andre mennesker om vannlating og mørke netter, da blir ansiktet omsider til, da formes et uttrykk og et budskap i fjesets fantastiske flertydelighet. Med litt mascara. Men det starter kvinner med når de er åtte.
Der starta omtalen slik den ikke skal, med en esoterisk digresjon. Jeg ber om forlatelse og skynder meg videre.

«The november man» ser egentlig betryggende ut som en low energy-film uten egentlige ambisjoner om å bli lagt merke til mellom to gamle skinkesmørbrød og en ukokt asparges, den ser ut som en VHS-nostalgi eller noe som katten slepte inn den dagen alle kråkene døde. Men boka av Bill Granger ble belønna med Edgar Allan Poe-prisen tilbake i 1981, som nesten var før VHS-en, og filmen er regissert av en skikkelig veteran. Roger Donaldson har laga så mange filmer at bare Rainman ville giddet å ramse dem opp.

Brosnan spiller mot Luke Bracey, en australsk 27-åring som ser ut som en kristen fotballspiller, men gjør seg godt på film. Han er den talentfulle, men altfor ivrige agenten som blir oppdratt av Brosnan, men dessverre havner der elever ikke skal gå. Han blir mannen som skal innhente og avlive og stoppe ut og glemme den aldrende agenten, som riktignok har overnaturlige pensjonist-evner når det gjelder å vinne seg ut av håpløse kamp-situasjoner. Dessuten dukker hu Olga opp. Kurylenko har en stilig rolle i dramaet «A perfect day», men før det levde hun av imaget russisk actionfilm-beib uten egentlig innhold eller forstand. I «The november man» er hun ålreit. Etter at Mediha Musliovic blir beklagelig drept ut av filmen, blir det Kurylenko som skal følge Brosnan i hans humørsjuke kamp mot venner og fiender.
La oss nå se.

Det starter egentlig med at Brosnan gir den unge agenten et kurs i samliv. Ikke ha det. Mordere skal ikke ha kjærester. Det gjør dem sårbare. Vil du ha et forhold, skaff en hund. Han glemmer at folk ofte elsker hunden sin mer enn de elsker kjæresten.

Deretter dreper agentene uheldigvis ei lita jente som ikke er spion, bare i veien. Så går det fem år.

Da kommer en av disse uunngåelige messenger-psykopatene og henter Brosnan fordi den avhoppende russer-Natalie med alle informasjonene bare vil snakke med den gamle agenten. Etter at Natalie har vært redhead med hele overkroppen oppstår en haug med infløkte situasjoner. Men de skremte ikke meg, for TV2 Nyhetene har en fast Russland-paranoiker, og det skjer ikke noe fælt i denne filmen som TV2 ikke kunne ha overgått i tomrommet mellom Sporten og en skøyeraktig Telenor-reklame. Alt dreier seg om Federov. Han er en slags Putin, og han vil bli sjef for Russland for å utslette verden og omegn mens han antakelig sitter med kvit katt som testikkelvarmer eller noe. Federovs baller har vært med på utprega ukule manneting. Fæle lurerier mot Tsjetsjenia er ikke bra, og overgrep mot kvinner er enda verre. Kurylenko er sørgmodig spesialist på begge deler, for hun har jobba med russiske kvinner på flukt i Beograd, og rømte kvinner snakker fort. Filmen foregår for det meste i Beograd, for Berlin ble for dyr.
Mye voldsomt skjer i utenrikspolitisk warp-fart og gledelig avstand til sannsynligheten.

Ei russisk halvmåne-morderske har Zlatans profil og dystrer seg ubønnhørlig rundt i terrenget. Det oppstår russisk rulett. Det blir kidnapping av et barn som jeg ikke skal røpe noe om. Det blir lojalitets-dilemma og valg-frustrasjon for den unge agenten Mason (Bracey), som dessuten får kutta arterien i låret sitt uten bedøvelse sjøl om han ledes av en visjonær overvåkingsdrone. I det hele tatt. De som syns at nyhetene er ille, vil sukke tungt over depresjonsnivået i filmen om november-mannen Brosnan, som blir kalt det fordi alle dør der han har vært.

«The november man» er en fargerik og frodig film. Fordi jeg ikke hadde orket å skru den av sjøl om vegetarburgerne brant seg i ovnen, må den ha terning 5. Alle som egentlig savner kassetthyllene i Videoverden vil ha forståelse for det.

Thor: The dark world

Thor: The dark world: Amerikansk fantasy-action. 2013. 2 timer. 11 år. Regi: Alan Taylor. Med: Chris Hemsworth, Tom Hiddleston, Natalie Portman, Anthony Hopkins, Rene Russo, Christopher Eccleston (Malekith), Jaimie Alexander, Kat Dennings.

terning 5

Thor-toeren er tøffere enn den første, full av helt urimelige påfunn som kommer til å bringe norrøne mytologer og danna kulturmennesker fra gatene rundt Aftenposten til ny fortvilelse og kronikk. Det er nok ikke rett at gudene i Åsgård skjøt med laserspyd, og det er ikke riktig at de ble angrepet av Star Wars-jagere. Men det virkelig urimelige ligger på jenteplanet: Hva ville en heftig håndverker som Thor med den pysete laboratoriedama Natalie Portman?
– Du sa du skulle komme fort tilbake, jo. Natalie Portman og Chris Hemsworth.
Nå er det sånn i happy-harryenes heaven at vi kritiserer ikke kameratenes valg av dame. Men var jeg Thor, ville jeg til og med heller hatt Miley Cyrus, for hun har i hvert fall lidenskap og faenskap i hele kroppen. Portman er en seilbåt uten vind.

I så måte skiller hun seg ut, for filmen om Thor og vennene hans mangler ikke akkurat utagerende ungdom i festklær.
Det starter med at de mørke alvene som kjent mista Eteren, og det ble Malekith alvorlig sur av. Men tapet skapte fred i de ni verdener (filmen er mer multikulturell enn et julekort fra FN), så alle burde være glade. Loke er henvist til fangehullet, og det gjør heller ikke noe. Thor bør gifte seg med ei innfødt Åsgård-jente dame som har utseendet til ankerkvinner i TV2, for hun kjempet med ham i Vanarheim, som ikke er en kafé på Lura. Men han kan altså ikke glemme Jane Foster fra steingalne Stellans forhutla flokk av lett-nerder.
Menneskelige ting skjer på Jorden. Portman dater en dust, men kan ikke konsentrere seg. Gamle Skarsgård løper naken rundt i Stonehenge som en Ylvis-video. Jorden kan gå under. Noen unger i ei bakgate har funnet en svevende buss og et hull i virkeligheten. Når de hiver søppel nedi der, forurenser de faktisk en annen dimensjon. Natalie P. måper med utkanten av sitt talent og måler universet med et slags bebi-nettbrett som likner en Kurio. Og så står plutselig Thor i gata, med gåbort-drakta si.

«Du sa jo du skulle komme snart tilbake, jo!» sier Portman.

Men det som verre er. Jane Foster (Portman) fraktes heim til Åsgard av den nytente Thor, for jorddama er blitt fylt av energi og kommer til å dø. Det er en jorddameting. Energi tåler de ikke. Så de må enten kjøpe sko eller snakke i timesvis på kafé for å bli kvitt den igjen.

Nå må jeg ikke røpe mer. Men det er nå det skjer, og jeg trenger virkelig karakterstyrke for ikke å fortelle om detaljene. I dyngen sitter Loke og ser ut som Nick Cave i bakrus. Åsgård må kjempe mot de mørke alvene i et land som likner på Island en stormfull januardag. Jeg må røpe at Portman svever som svart svane og har et blikk som man ellers bare får av islendingers lava-brennevin, og at Thor som spilles av en australier og følgelig bruker Mjølner (som kan risikere opprykk til 2. divisjon) som bumerang, har boksekamp med ei overnaturlig ku.

Nå skal jeg ta det med ro.

«Thor: The dark world» er fargerik og full av kule «hit the pedal heavy metal tell me you care»-påfunn. Den er goth-dystert fantasy-vakker, og de digitale spesial-effektene er overlegent elegante. Igjen er det sånn at de som egentlig ønsket å sitte hjemme med «Kristin Lavransdatter» eller «Filthy shades of Grey», antakelig vil føle seg bortkomne i en fortelling der det faktisk skjer noe. Du føler ikke at du blir skikkelig kjent med personene. Takk for det. På mine knær: Takk for det!

12 years a slave

12 years a slave: Amerikansk biografisk drama. 2013. 2 timer, 14 minutter. 15 år. Regi: Steve McQueen. Med: Chiwetel Eijofor, Michael Fassbender, Benedict Cumberlatch, Paul Giamatti, Paul Dano, Brad Pitt, Lupita Nyong’o.

Kortversjon: Solomon Northup er blitt en fri mann i New York 1840, men luringer kidnapper ham og selger ham som slave i sørstatene. Der kjemper han for å få livet sitt tilbake.

terning 2
Det er alltid noe galt med filmer som får mange Oscar-nominasjoner («Hurt locker» var et unntak), og denne er tung i buksa av piss og tårer. Grusomhetene under slaveriet i Amerika var helt sikkert mye verre enn hva et biografisk drama i det hele tatt kan vise, men film og virkelighet er konkurrerende dimensjoner i livet ditt. Når film er god, forteller den sånn at du får lyst til å tenke og føle videre. Film som har fylt opp den sentimentale småborger-vomma di med sympati før det er gått en halv time, burde vises med bøtte. Dette er bulimi.

Nå skal jeg røpe regelen denne ene gang: Følelsens metthet er tankens død.
Steve McQueens biografiske drama bommer på det meste. Filmen er basert på ei bok fra 1853, skrevet av afro-amerikaneren Solomon Northup, som ble en fremtredende motstander av slaveriet i de viktige åra fram mot borgerkrigen. Det starter med at Northup er en fin mann i New York, en populær felespiller med velkledd kone og to barn. Men han har vært slave, og sleipe tivoli-luringer kidnapper den frie newyorkeren og selger ham til slave-handlere fra sørstatene.

Dermed starter en historie som virkelig ikke utmerker seg ved kunstnerisk fingerferdighet, men skildrer tungt og dumt og forutsigbart som om noen hadde laga en musikal uten nevneverdig mye musikk.
En gammel digresjon i reprise: Da Henning Larsen hadde videobutikk kom det inn en stille fyr og spurte om de hadde «Mississippi burning». Nei, den var utlånt. «Har dokker en aen film der de slår negrar?»

Det gjør de til gagns her. Den ene hvite kjendis-skuespilleren etter den andre paraderer flott inn i handlingen som psykopater fra første rad, og etter at Benedict Cumberbatch har vært nokså snill kristen en stund, viser det seg at også han er fæl fyr. Da dybdepsykoen Paul Dano er småbankt, tar Michael Fassbender kaka med et kaklende, skulende og småblekt overspill som hører hjemme i en tragisk komedie. Han holder på lenge og er filmens verste tempo-drap; men det skal skje såpass mye voldtekt og tortur på hans gård at regissøren nesten slår seg til der. På den bomullsfarmen treffer vi også filmens eneste hvite kvinne: Hun er nådeløst ond og sadistisk akkurat som mannen. Og slik alle de andre mennene er, unntatt Brad Pitt som kommer streifende inn i soga med et håndverker-hår som får ham til å likne fugleskremselet fra Oz. Pitt lekser opp politiske sannheter for Fassbender. Han er filmens Marie Simonsen.
Tarantinos «Django unchained» ble en sterk film om slaveriet, for den var en action-komedie og skapte en avstand til rollene som gjorde at vi kunne føle for dem. Folka i denne filmen kliner seg innpå deg med en ubehagelig selvmedlidenhet. For igjen: Film er ikke virkelighet. Det blir ikke god film av at rollene på lerretet føler dobbelt så mye som deg. Det blir kliss. Hvis man skal karikere og eksotisere despoter, skal man gjøre det i en nennsom avstandsform, ikke som løgnasen Hitler i «Der Untergang», med scener som i ettertid er blitt Youtube-hits. I en scene i «12 år som slave» kommer en god kvinne og gir den opphengte Solomon vann fra en klut, omtrent som Jesus på korset. Det er patetisk. Det er fingeren i halsen.

For den som venter noe mer enn langvarig og sammenhengende medlidenhet, er slavefilmen utålelig kjedelig. Chiwetel Eijofor har fått ingen ting annet å spille på enn lidelse, så i mer enn to timer ser han ut som en gråtemaske fra Thalias templer.

Hollywood er kynismens høyborg på jord. Der teller de tårer med kassa-apparat. Denne filmen er behørig kommersielt laga, som et tablå-basert, oppramsende småborger-runk. Noen intense minutter, og så rett i toalettet. Det er bra finans, men dårlig film.