Månedlige arkiver: august 2016

Nightcrawler

Sjukere enn Saga, dødere enn Dracula

Nightcrawler: Amerikansk krimthriller. 2014. 1 time, 57 minutter. 15 år. Regi: Dan Gilroy. Med: Jake Gyllenhaal, Rene Russo, Riz Ahmed, Bill Paxton.

Kortversjon: Arbeidsledig amerikaner oppdager at han kan selge blodige nyhetsvideoer til prinsippløse TV-stasjoner.

terning 3

«Nightcrawler» er de unødvendige overdrivelsenes film. Den er den bortkasta skuespiller-innlevelsens film og en deprimerende historie som eksotiserer seg sjøl langt ut i et parodisk Saga-land. Jeg mener da Saga Norén i «Broen».

Jake Gyllenhaal ser ut som en vampyr som ble sydd av en litt for romantisk doktor Frankenstein. Frank Langellas versjon av Dracula virker småfeit og godlynt i forhold til Gyllenhaal. Det er som om altfor korte frokoster har gjort ansiktet hans smalere enn hesteskjelett, og øynene ligger inne i svarte hull som får den sympatiske mannen til å likne enlegekontor-plakat om aids og 30 prosent blod uten leukocytter. B12 og dagsenter-gym kunne kanskje ha reddet den åpenbart døende mannen, om det ikke hadde vært for at han også er sosiopatisk autist, narcissist og praktiserende psykopat-pedant.

Jeg ser av Kjetil Rollnes sin Facebook-oppdatering at den karikerte «Broen»-damen dessverre har hatt sex igjen. Det er ingenting. Gyllenhaal forhandler seg ubeskjedent fram til kollega-bæng med Rene Russo som en del av Frilansavtalen, mens den litt politiker-femi stemmen hans fremdeles er ufølsomt fast som Raymond Johansens og øynene fortsatt er galere enn gjøk. Han som skrev og regisserte denne filmen må begynne å ta medisinene sine før det skjer en ulykke.

Ellers har «Nightcrawler» en sympatisk handling. Vi som lider oss gjennom kommersielle nyhetssendinger i normal-TV og er nøye med aldri å se videoer i tabloide nettaviser, vi kjenner betegnelsen «sterke scener» som et slags lokkemiddel som skal hyre klikka til de folka som TV-kanalen seinere på kvelden oppsøker for å konfrontere dem med at de ifølge kanalens rekrutter har feil i hodet. Tok dere den vanskelige perioden? Jake Gyllenhaal spiller en arbeidsledig amerikaner som etter å ha livnæret seg på stjålen kobber, finner ut at han skal bli video-journalist. Det er lett.

Louis Bloom er et heftig postulat fra samtida. Han har ingen formell utdannelse, men den ensomme mannen lærte seg en detaljrik veltalenhet ved å google. Han har ingen samfunns-lojalitet, men det har jo ikke amerikanere, og han har heller ingen empati for mennesker han kommer nær. Den sosiopatiske psykopatien er så voldsom at rollefiguren ganske kvikt blir en karikatur, og det er egentlig helt uinteressant hva han gjør eller tenker. Det ville være som å interessere seg for psyken til Jabba The Hut.

.
Bloom kjøper seg et brukt videokamera på pantesjappa og filmer et blodig skuddoffer. Han selger til en liten TV-kanal med desperat seer-trang, og der er Rene Russo nyhetssjef. Hun blir imponert av den steingalne fyren og innleder et fast samarbeid med ham. Bloom hyrer en assistent, og så navigerer de to frilanserne seg gjennom storbyen etter politiradioens stedsangivelser. Snart tar prosjektet seg skikkelig opp med kollega-mord og voldsomme filminger på urydda åsted. Det er da den pinlige romsligheten mellom stolene oppstår, for hovedpersonen er for sær til at det kan bli en skikkelig thriller, og handlingen er for tabloid til at man kan ta den alvorlig som mediekritikk.

I livet her ute er det nemlig ikke galninger som står for ufølsom journalistikk. Det er de normale, sarte sønnene og døtrene av bønder, bakere, redaktører, prester og lærere. De drar hjem til rekkehuset på Furuset når arbeidsdagen er slutt, og de følger jentungen på fotballtrening og guttungen til balletten, for de er moderne mennesker. Det er PK-folka som står for brutaliseringen av journalistikken. Og det er i nettavisene de utfolder seg mest.

Jeg er forsåvidt glad for at filmen ikke forsøker seg på troverdig drama. Drama er for de ekstremt flinke, ja enda verre: Drama er for de få geniene. Men jeg tror «Nightcrawler» kunne blitt en ålreit thriller om Gyllenhaal ikke ble instruert til å spille en altfor stinn diagnose.

Gåten ragnarok

Gåten Ragnarok: Norsk actioneventyr. 2013. 1 time, 40 minutter. 11 år. Regi: Mikkel Brænne Sandemose. Med: Pål Sverre Hagen, Nicolai Cleve Broch, Sofia Helin, Bjørn Sundquist, Maria Annette Tanderød Berglyd, Julian Podolski.

Kortversjon: En norsk arkeolog forsker på rare teorier om vikingene og reiser til Finnmark for å finne det udyret som de jaktet på for tusen år siden.

 

terning 2 l Den norske eventyrfilmen om «Gåten Ragnarok» er en aggresjonshemma skuffelse for oss eksotikere , en fortelling om Midgardsormen som gjør tidligere tiders marine monster til en bekymra mor i et tjern i skogen. I skogtraktene innafor ferdes en trist menneske-far med oppfinnsom guttunge og ei datter med humøret til en fibrose-bloggerske. Han blir sveket to ganger etter nøyaktig samme kriminologiske system. Men han galer ikke. Og det gjør ingen andre heller.
Mikkel Brænne Sandemose har tidligere laget «Fritt vilt III», så han står ikke på lista mi over pistrete osloregissører. Men «Gåten Ragnarok» må ha ramla mellom stoler som sto så langt fra hverandre at en orienteringsløper ville ha gått seg vill. Tiåringen min ville ikke se filmen, for han mente den var for skummel. Jeg trodde også den var i overkant nifs, for den ble markedsført som en eventyr-action med pupill-store utforskere i skrekkslagen utmark. Men sånn laget de den aldri.

Den første halvtimen går med til å presentere en enslig far og arkeolog. Han er sørgmodig, dattera hans er sur og sønnen litt oppvakt. Den arme fagmannen foretar en redselsfull americanisme – han glemmer at dattera skal synge på skoleavslutning. Det gjør ikke norske foreldre. Ikke en gang generaldirektører i Hydroene gjør det, ikke fedre i delirium eller mødre i yoga-stilling gjør det. En bagatell, men symptomatisk. For «Gåten Ragnarok» ser ut som om den er smitta med den dødelige NRK-genet, det som lager småsnurtne Smørøyet-filmer for halvstore Marienlyst-barn.

Pappa tror at Gokstadskipet seilte helt til Finnmark. Pause. Helt til Finnmark? Den eventyrlige Heyerdahl-sensasjonen i denne filmen er at Gokstadskipet kan ha seilt langs kysten enda seinere enn Hurtigruten, og så kom vikingene til Finnmark?
Jeg kjente at forventningene mine krympa som kulderamma kjøttmeis-testikler. Jeg kunne ha ropt til regissøren: Nå må du færsken mæ få til litt hælvete her! Regissøren gjør ikke det. Han trekker inn Bjørn Sundquist og Nicolai Cleve Broch i handlingen. De spiller i og for seg utmerket, men det følger ingen spenning med dem, det følger ingen redsel & romantikk med disse mennene. I en kritisk fase der bare Conan the barbarian ville ha redda oss ut av likegyldighet, kommer det to halvsnille barnebok-tosker inn i filmen.

Pause. Det var antakelig aldri meningen at «Gåten Ragnarok» skulle bli nifs. Den var tenkt som en barnefilm som ikke skremmer noen. Jeg satt der aleine og så et norsk action-eventyr fordi sønnen min var redd for å bli skremt, og den kunne egentlig blitt sendt som serie på NRK3 etter skoletid.

Skuffelsen var så direkte plagsom at jeg syntes trærne så stygge ut. Den kompliserte geografi-turen ble plagsomt udramaturgisk og rotete. Arkeolog-faren blir først lurt av en person sånn at han ikke skal komme seg videre. Litt seinere blir han lurt på samme måten av en annen person. Man kan teoretisere seg til at manusforfatteren hadde glemt den første episoden da han skrev den neste, men man kan også anta uten saklig grunn at han tilhører den tallrike lav-adelen som syns det er kult med Mac, så da trenger man ikke talent eller noe å fortelle. En sånn som holder med Liverpool på Twitter.

Men fremdeles gjenstår Monsteret.

Vi som har et liv utenfor klosteret, har sett monstere før. Brænne Sandemose har klart å lage det kjedeligste. Jeg kan jo ikke røpe hva monsteret gjør, men beskrivelsen ville ikke tatt stor plass.

Pål Sverre Hagen spiller litt sympatisk arkeolog, men talentet hans ble nok mer utfordra i rollen som Heyerdahl. Sofia Helin har den rollefiguren som gir filmen temperatur og lidenskap i noen korte scener. Du får lyst til å bli bedre kjent med henne, du får lyst til at hun skal gjøre galne gutteting, for hun ser ut som om hun har ild i sinnet. Ingen andre ser ut som om de har ild noe sted som helst.

Bullet to the head

Fakta: Action
Fakta: Bullet to the head
USA. 2012. 1 time, 32 minutter. 11 år?? Regi: Walter Hill. Med: Sylvester Stallone, Sung Kang, Sarah Shahi, Jason Momoa, Christian Slater.
4Den jernkanta gamle røveren Walter Hill har ikke laga skikkelig film siden 1996 («Last man standing»), men han gjør det fremdeles på sin måte. Hill er ikke en estetikk-orientert voldsnerde. Han er vidunderlig blodharry.
Noen takknemlige folk vil huske hvorfor de kjørte søndagsettermiddag til Lene eller Thomas på Videoverden og leide uverdige kassettfilmer som burde vært nevnt i skilsmisse-statistikken. Hill laga legendariske filmer som «The driver», «Nattens krigere», «48 timer», «Streets of fire», «Rød purk», «Johnny Handsome». Ahh. Sukk.
«Bullet to the head» er en by-rusa overmenneske-action fra New Orleans, og den starter med at Sylvester Stallone og kameraten stikker innom hotellrom og knerter en halvnaken purk rett før kokainkosen. Deretter blir det feler og kontrollert fyll og pissoarfight i cajun saloon. Sly har egen brygge i sumpen. Stemmen er som knitringa i et sammenkrølla seriehefte, og det passer bra, for historien er henta fra tegneserie. Stallone har dessuten et slags haiku-knapt Belmondo-fjes, og det passer også bra, for den oppstandne Christian Slater snakker framleis med froskestemme, og det passer bra, for det er mye fransk i Louisiana.
I løpet av sekunder med eksplosjonsstøy og urban-dialog har leiemorderen Bobo fått Den Nye Conan Jason Momoa som ressursfiende og Sung Kang som motvillig, importert purkevenn fra D.C. Mange dør uten at sorg oppstår.
Hill lager film på gamle måten. Nærlinser trekker detaljene inn i bildene og slører ut omgivelser. Det elektriske bylivet ser ut som en sykdom eller som et uunngåelig feilgrep, limousinene siger gjennom den ekle velstanden som perverse drømmer om Kondomeri-verktøy med glidemiddel, de utkledde gomorrianerne fra ulykkelig uferdig kapitalisme kunne vært styremedlemmer i Impotensforbundet og de deltar i grådighetsmunkenes ubesindige felles-desperasjon. Ingen damer bærer bh i Hill-filmer, han er tross alt åttitalls-feminist, så noen av dem har ikke klær en gang.
Stallone ser ut som ei støtte. Han har illustrert rygg som likner på Brudeferden i Hardanger (uten master), han har datter med instinktivt nittitallsfjes – og han er av den sorten som ikke ville ha sluppet ut katten uten ei fjernstyrt bombe.
Så vet dere alt. Bortsett fra én liten ting. Kinoen påstår at «Bullet to the head» har 11 års aldersgrense. No way.