Månedlige arkiver: juli 2016

Sabotage

Sabotage: Amerikansk drama-action. 2014. 1 time, 49 minutter. 18 år. Regi: David Ayer. Med: Arnold Schwarzenegger, Sam Worthington, Olivia Williams, Joe Manganiello, Terrence Howard, Mireille Enos.

Kortversjon: En spesiell avdeling narko-etterforskere forsøker å stjele ti millioner dollar og blir utsatt for noe som likner serie-utslettelse fra hevnere.

terning 4 l Den ene sensasjonen var at det plutselig fantes en film med 18 års aldersgrense. Den andre sensasjonen er en bevisst gammeldags action uten data-effekter, men med et mentalt uvaska persongalleri fra lavlivs-sentralens utleie av tvangsnevrotiske kjønnsbannere. Den tredje sensasjonen er Arnold Schwarzenegger som spiller brutalt, blodig skjebnedrama uten noen form for østerriksk ikon-sjarm.

Dere vil antakelig ikke se filmen, for «Sabotage» er fysisk ubehagelig. Den formidler en slags sjelens råhet som vi i det nye småborgervernet frykter at kan komme til å såre en kvinnelig politiker på Vestlandet eller føre til at overvektig tannfloss-blogger forteller om barndommen sin til VGNett+, bare for abonnenter. Skuespillerne agerer i de oppdikta realismenes taggete utkanter der uflidd psyke blir foreløpig eufemisert. De spiller som om de nettopp slapp ut fra tvangstrøyene i Tourettes-klinikken der de lå og lengta etter hevn og tilbakefall.

Historien starter med at antatt meksikanske narkoskurker torturerer ei dame på tilsendt snuff-film, og Arnold Schwarzenegger er den John som hun trygler om skal komme og redde henne. Han sitter framoverbøyd som en vingeløs biff-ørn. Den aldrende Arnie er et filmfunn. Han ser ut som en whiplash-krage som det vokser mengder av kjøtt på. Han fører ansiktet med en smertefull tyngde som man ellers forbinder med asfalteringsmaskiner og alvorlig hjertefeil. Den 65 år gamle skuespilleren får ikke noen Oscar for rollen som DEA-legende, men Schwarzenegger funker mer enn før fantastisk som fysisk fenomen, han er som en krysning av neshorn og panservogn.

8 måneder etter drar medlemmene av Johns sjeletapte infiltrasjons-eksperter på raid inn i narko-fiendenes sparegris, og med et avsindig penge-kløneri som vi ellers bare kjenner fra Stavangers romantiske dyrkelse av bybanekontor, klarer de å miste 10 millioner dollar. Filmen forklarer ikke hvordan FBI kunne vite det. Men de kunne, og dermed får hele gjengen langvarig husarrest. Av uforståelige grunner endrer sjefen mening. Men da begynner noen å seriemyrde medlemmene i Arnolds bande og henge dem i taket med utlagt tarm.

«Sabotage» er egentlig en sånn film der det godt kan tenkes at meksikanerne gjorde det selv om alle sier «meksikanerne har gjort det», så du vet ikke riktig hva som skal skje. Vel. Logisk blir det aldri. Men det er ikke «Macbeth» heller.
Til å begynne med blir du frastøtt av rollefigurene, som er karikert langt ut i misantropienes mørkeste fantasier om mennesker uten sjel og reint undertøy. Men etter hvert får de en slags fiksjons-sjarm. Uten å ville det reflekterer filmen det ensomme og ubehjelpelige ved voldsmennesker. Dette er folk som ikke har noe. Sam Worthington bærer et pussig forsøk på identitet ved snedig skjegg, men øynene hans sier «mor, jeg vil tilbake». Mireille Enos spiller kamp-kjerring med så usunn aggresjon at hun kunne vært svensk feministblogger med sint flammefrisyre, men dama funker egentlig bare som en patetisk kjønns-fornektelse. Olivia Williams er politi-etterforsker med tøff kjeft og usikre øyne, som en førskolelærer i Nasse Nøff-kostyme på paintball-bursdag. Og arme Arnie som hadde ei kone og en sønn for bare åtte måneder siden, han har bare et tungt hode som ikke hviler i natten.

Du kommer til å hate «Sabotage» hvis du opplever den som rå splatter-underholdning. Hvis du forestiller deg at Shakespeare skrev dette på en bipolar dag med bakrus og urolig mage, funker den ganske ålreit.

Spotlight

Spotlight: Amerikansk drama. 2015. 2 timer, 8 minutter. Tillatt for alle, passer bare for voksne. Regi: Tom McCarthy. Med: Liev Schreiber, Michael Keaton, Mark Ruffalo, Rachel McAdams, Stanley Tucci.

Kortversjon: Ny redaktør i Boston Globe ber journalistene etterforske påstandene om at den katolske kirken har visst om og fortidd presters seksuelle overgrep mot barn.

terning 6 Liev Schreiber sitter i redaktørstolen og snakker profetisk med den indremedisinsk djupe røsta som er mer troverdig enn Morgan Freemans, for Schreiber spiller et slags orakel med magisterskjegg, og han uttrykker seg kategorisk og beskjedent slik moderne interiør-terapeuter gjør når de skal trene folk i åpne landskap. Men redaktør Barons kompetanse ligger ett nivå over. Hans spesialitet er journalistikkens åpenhet og utilhørighet. Det låter kanskje enkelt og selvfølgelig, men utilhørighet er en form for sosial askese. Når kardinalen inviterer den nye sjefen for Boston Globe til samarbeid med kirken, svarer han: «Jeg tror avisen blir best når den står alene.»

Det er en trosbekjennelse. Baron tror bare på sannheten. Uansett hvor den fører hen. «Spotlight» handler om hvordan lokalavisa Boston Globe faktisk avslørte en hemmelighet som samfunnstøttene allerede visste om: Den katolske kirken kamuflerte og fortidde en utbredt kultur for seksuelle overgrep mot barn, fortrinnsvis barn fra ressurssvake hjem, barn som ikke hadde mot til å forsvare seg. Det er ikke lenge siden, det skjedde tidlig på 2000-tallet. Da hadde hemmelighetene holdt på i hvert fall i 20 år.
I ettertid kan fortielsen virke merkelig.

Kan voksne mennesker i samfunnets lederposisjoner gå stilltiende rundt og vite at barn blir seksuelt misbrukt? Ja, de kan. I dette tilfellet på grunn av de populære mytene om at den katolske kirken hadde gjort så mye godt for samfunnet. Det er en nifs film. Jeg kjente den i magen og syns egentlig den er vanskelig å skrive om. Fortielse er av og til politisk korrekt også hos oss.

«Spotlight» er på et genialt vis også munter. Den behandler det dystre temaet med forskrekka respekt, men skildrer avismiljøet slik det som regel er: Heftig, travelt og storkjefta. Journalister er ikke munker, de er mer leiemordere og dyneløftere og vinduskikkere. Medienes oppgave er ikke å bidra til at samfunnet blir bedre, men sørge for at det aldri er lukket.

En liten digresjon: Hvem skulle ha trodd at de nye superfilmene skulle bestå av amerikanere som snakker sammen. Ikke om førtiårskrisa si. Ikke om sykdommene sine. Men om kapitalismens utilstrekkelighet som i «The big short». Om journalistikk og venne-samfunn som beskytter sine forbrytere fordi de er prester. «Spotlight» plasserer et nerveslitende drama på stygge venterom og i uanselige avislokaler. Ingen slåss mot bjørn. Boston Globe-journalistenes krig føres mot en sterkere og villere fiende, den katolske kirken og den hvite manns sekteriske sharia: Vi må alle ta vare på byen vår.

Her er en klisjé som virkelig skal brukes med kjærlighet og omtanke: Jeg merket ikke at tida gikk. Det er en deilig, uforklarlig sensasjon at «Spotlight» vant idiotenes gullgubbe foran naturdramaet «The revenant». Kanskje har rasekritikken mot Oscar-juryene ført til en slags partiell oppvåkning: «Vi kan ikke se ut som harrygubber hvert år.» En annen klisjé som virkelig må brukes med den mest paranoiske forsiktighet: «Spotlight» er en film som fungerer så godt på så mange plan at den føles som en tidsstopper. Du ser eller opplever mange ting samtidig, som om noen stanset verden for å fremheve de små nyansene. Jeg liker godt avis-filmer, for sann, kompromissløs informasjon er den eneste helligdommen jeg vet om, så den må møtes med skepsis hver dag.
Filmen forteller som nevnt en historie om avisa Boston Globe som fikk så ny redaktør at han sto utenfor det lokale sharia-samfunnet i byen. Schreiber spiller en nesten forsagt fyr som hvisker når han roper og ikke smiler hvis han er fornøyd. Redaktør Baron er som en mytisk Clint Eastwood-skikkelse, en sånn som drar fra sted til sted og utfordrer løgnen til duell, en som aldri blir så lenge på ett sted at han blir en del av samfunnet. Rollen er vakker og mild, men samtidig et sordinert ballespark (vattert fot) til journalister og redaktører som driver kampanjer for lokalsamfunnet og er hverandres toastmastere. Det hadde nemlig Boston Globe vært til han dukka opp.

Den nye redaktøren har lest en blogg om at kardinal Law må ha visst om seksuelle overgrep utført av katolske prester. Han vil til bunns i den. Med en nesten bibelhistorisk saktmodighet vil han utfordre et samfunn som på mange måter er styrt av den katolske kirken. Det er det andre planet. Religiøse miljøer utøver brutal selvoppholdelse. Vennskap er demokratiets viktigste knebel. I Boston var det ingen som forestilte seg at det gikk an å vinne mot den katolske kirken, for den hadde alle på sitt parti.

Forskrekka, men oppildna journalister starter etterforskningen av de katolske prestenes seksuelle overgrep mot barn og av kirkens møysommelige dekkaksjoner. Michael Keaton er den daglige lederen for gravegruppa Spotlight, en mann som egentlig befinner seg på det ubehagelig klissete stedet mellom brødet og osten. Mark Ruffalo spiller fabelaktig som den ivrige etterforskeren som sammen med blant andre Rachel McAdams leter opp prestenes ofre. Stanley Tucci er den ignorerte advokaten som jobbet med dem i årevis. Gravinga i «Presidentens menn» var mer dramatisk, for det gjaldt tross alt Nixon. Denne er til gjengjeld mer troverdig.

Filmen er laget med en rørende renhet. De kunne ha meska seg i detaljerte skildringer av ufyselig seksualitet. Det finnes ingen. Overgrepene blir omtalt av ofre, og ordene deres gjør sterkere inntrykk enn bilder av pedofili ville ha gjort. Det følelsesmessige klimaet i filmen er smitta av respekten for ofrene. Nothing to see here. Men mye du vil høre.

Jeg ble sittende igjen med uro. Det er ikke sånn at vestlige land er uten sharia-lover. De har alltid vært der, og de finnes overalt. I Sverige ble det for kort tid siden ble avslørt at politiet fortidde overgrep utført av utlendinger av politiske grunner og at ledende aviser deltok i kamuflasjen. Fortielse skjer også i vårt land. Fortielsen er en del av det politiske systemet, og i de sosiale medienes kaotiske informasjons-tsunamier velger også avisredaktørene tausheten når den politiske sjela deres føler seg utfordret.

Men ingen kommer utenom sannhetens imperativ: Utilhørighet er sosial askese. En redaktør eller en journalist skal ikke bli likt av noen, for da har han sviktet noen andre.

Bølgen

Bølgen: Norsk katastrofe-thriller. 2015. 1 time, 44 minutter. 15 år. Regi: Roar Uthaug. Med: Kristoffer Joner, Ane Dahl Torp, Jonas Hoff Oftebro, Fritdjov Såheim, Arthur Berning, Laila Goody, Thomas Bo Larsen.

Kortversjon: En geolog skal flytte fra Geiranger med familien, men på sin siste arbeidsdag oppdager han rare utslag på datasenssorene i fjellet. Så kommer raset. Så kommer bølgen.

terning 6 Et så spennende forspill som det «Bølgen» hisser opp folk med, får jeg ikke til likevel, så jeg hopper rett i konklusjonen på den gode, gamle harry-måten: Dette er den beste norske thrilleren noensinne, og den er en av de beste katastrofe-filmene jeg har sett i årene som har gått etter at Ramses II og jeg pleide å se VHS i sarkoen. Det har med anspenthet å gjøre. Den lett smertefulle angst-sitringa bør smitte som flatlus i syttitalls-kollektiv, og den skal gjøre kinolivet ditt miserabelt og fryktsomt. Og det gjør den.

«Bølgen»-regissøren har funnet den eneste norske skuespilleren som kunne ha spilt hovedrollen. Jeg har aldri glemt den lørdagen for noen år siden da Kristoffer Joner skulle lede Statoil-konserten i uskyldstidenes ute-Bjergsted. Han hadde på seg en semska jakka som mor mi ville ha kalt pødepesj og åpnet med å si:

«Her komme’ dagens mest nervøse mann.»
Joner har aldri trengt å overdrive nervøsiteten sin. Den er der som et mellomnavn. Anspenthet er Kristoffers livsenergi, den bivrer slik frøken Sørensens sydamebryst gjorde, den putrer som lava, og styrken i Joners formidling av nevrotisk intensitet er så praktfull at jeg kunne være frista til det Cohen-sitatet som egentlig er forbeholdt kvinner: «I can feel you when you breathe».

Nei. Det betyr ikke at geologen Kristian er en nerde-fjetra Woody Allen i farlige fjellstrøk. Joner starter som en blid fraflytter med litt oppgitt familie. Han skal til oljebransjen i Stavanger etter å ha drevet med ras-overvåking i Geirangerfjorden. En kul fyr, men litt rar. Han tar avskjed med kollegene, han småsnakker med den flytte-uvennlige tenåringssønnen. Men så ser han feil søyler på de dataskjermene som han egentlig ikke har noe med lenger. Grunnvannet ble borte.

Sakte, finslig og helt nyvaska for overdrivelser går filmen inn i en kortvarig og diskret «Haisommer»/«En folkefiende»-fase. Joner liker ikke det han ser. I stedet for å tilkalle TV2 Nyhetene og la dem plassere kameraer i fjellet (et nærvær som ville ha ført til at Gud utsatte raset på ubestemt tid), mumler han om evakuering til sjefen. Sjefen sier ting om turistsesongen. Indikasjonene er svake.

Det syns ikke jeg og Einar og Henning i sal 2. Indikasjonene er sterke nok for oss. Her kommer det uten tvil til å skje husvelter-ting og forverring av levevilkåra i vakre utkantstrøk. Hva med den magre og hyperaktive kona (Ane Dahl Torp)? Hva skal skje med henne der hun piltrer energisk rundt og tar seg av hotellgjester? Hvordan skal det gå med den storøyde lille dattera som er opptatt av sjelen? Og den opprørske sønnen? Det skjer alltid noe skikkelig fælt med opprørske sønner i filmer som dette, for at de skal skjønne at det hvem de skal lytte til hvis ukrainerne kommer eller Storm melder ekstremtorden med nedbør. For ikke å snakke om Joner sjøl. Jeg har aldri tenkt på ham som spesielt svømmedyktig.

Filmen nøler og dveler med forbilledlig kontroll. Det kan den fordi skuespillerne er gode. Når regissører holder igjen, kan to reaksjoner oppstå i popcorn-gjengen. Enten fornemmelsen «Å, kom i gang!» eller den motsatte «Å herremin, jeg håper ikke det skjer noe.» «Bølgen» er en sånn film der du vet at noe gale må skje, men du vil helst vente med det. Noen av oss har overdreven krisebevissthet, og vi burde stille på kino med tilgang til sterke medisiner. Men jeg tror også at flegmatikerne og de fantasiløse kommer til å kjenne noia-trykket fra handlingen som de vet må komme. Det hekkans fjellet kommer til å rase. Kanskje geolog-familien rekker til Stavanger før det?

Roar Uthaug er en intelligent regissør, og han sniker stemning på oss, han holder svanger uvisshet svevende akkurat så lenge at da det plutselig detter stein på klatrekledde fagfolk, da blir vi like overraska som dem.
Sånn skal film være. Da har Joner tatt med dattera til gamlehuset en siste natt, og han sitter og stirrer ut av vinduet med et brennevins-glass i hånda og bekymra, men avventende blikk. Gjennom vinduet ser vi den rolige fjorden.

Så kommer snart raset.

Folk som er flinke til forspill er ikke nødvendigvis så interessante fornikanter. Men «Bølgen» skuffer ikke. Her svimer ingen fintenkere. Her kommer helvete. De digitale spesialeffektene er nydelige uten at de blir så eksotisk storarta at stedfølelsen blir borte. Alt skjer akkurat her, ikke i en alternativ data-virkelighet. En trollvond, kastende, flerrende superbølge hiver seg over Geirangerfjorden, og i tettstedet har folk ti minutter på seg før tsunamien. Dette er kaos-scenene, og de funker. Joner forsøker å berge seg og dattera, kona skal redde et helt hotell og en sønn som åker brett i kjelleren og ikke svarer på mobilen (hadde han vært fra Stavanger, ville han ikke fått lov til å ha med mobil for at han ikke skulle ødelegge naturopplevelsene med Snap).

Neida. Jeg skal ikke fortelle alt som skjer, bare rope ut min overdøva beundring for nydelig og relevant foreldre-noia og destruksjons-action, samt gi meg helt over til de post-kaotiske derpå-scenene. Jeg kan ikke fortelle om dem heller. Men de er rå, og de er beinharde, og dramaet i sluttminuttene er sånn at du ikke vet hva du skal tro, men auene svir og pusten lider. Dette var virkelig heavy shit.

Dessuten skjer det noe stilig med hovedpersonene. Joner kan ikke bare spille oppskaka og nervøs, han er like overbevisende og medrivende som en besluttsom og sterk hverdagshelt. Det samme gjelder Ane Dahl Torp. Hun er best når spurvene går i fjøsvifta. Hun er best når hun er der hvor norske skuespillerinner egentlig aldri skal komme: En satanisk handlekraft og et rått overlevelses-raseri. Torps rolleskikkelse tilhører actiongenrens adel: Damer det ikke er synd på. Utryddelsestrua art i Skandinavia. Joner bærer filmen, men den siste halvtimen ville aldri blitt så vellykka som den er uten Dahl Torps velgjørende voldsomhet. ‘

Mange har nok tenkt at Norge er et takknemlig land å lage utendørsfilm i. Og det er jo sant. Naturscenene fra Vestlandet er både vakre og litt skremmende. Det er som om Gud har forlatt halvgjort arbeid, og snart detter det han glemte å sikre skikkelig. Det flotte med «Bølgen» er at estetikken og katastrofen flyter sammen i en følelsessterk felles-idengtitet, og dessuten er det ansiktene som betyr noe. Fjellene er majestetiske som Ari Behn, fjorden er opprørt og vill. Men ingen av dem kan konkurrere med menneskenes ansikter, for de har øyne. Og øyne er det mest fantastiske som finnes i all natur.

Med andre ord: Dette var virkelig bra.

Spectre

Spectre: Amerikansk-britisk action-eventyr. 2015. 2 timer, 28 minutter. 15 år. Regi: Sam Mendes. Med: Daniel Craig, Léa Seydoux, Christoph Waltz, Monica Bellucci, Ralph Fiennes, Ben Whishaw, Naomie Harris.

Kortversjon: James Bond får husarrest etter eventyr i Mexico, men han har en hemmelighet som han må følge og jobber risikabelt på egen hånd.

terning 6 OK. Jeg gir meg. Daniel Craig er den beste James Bond noensinne, og jeg syns ikke jeg er forplikta til å ta hensyn til hvor forskjellig tida var den gang da de andre spilte 007 eller at teknikkene har utvikla seg eller at vi skylder dem alle stor takk for at de parodierte en mannsrolle. Craig er noe helt annet enn Connery og Moore. Bakfra likner den kortklipte Cheshire-briten befriende på Mikke Mus, som er et ironisk alias i filmen. I sine beste stunder ser han ut som en surikat med whiplash. Men han er også best.

«Spectre» er ikke rosinpølsa i ei langvarig søndagssuppe, den er kjøkkenet. Filmen er som et byggesett for gamle minner, den er et laboratorium der konsentrater av nostalgisk Bond-romantikk tar seg sjøl flere skritt videre, og jeg mener ikke sånne skritt, for det britiske samveldets trofaste trener framstår med delvis lukket gylf som kjærlighetssøkende og biologi-tikkende samboer-emne i førtisjuårs alderen, og det gjør ingenting. Det er vakkert når machoene mjukner på midten.

Jeg skal ikke bruke mye plass på dette, men jeg så nylig om igjen «Casino Royale» og oppdaget at filmen egentlig er en rørende og langvarig kurtise mellom Daniel Craig og Eva Green, som spilte Vesper. Bond-klisjeen har virkelig blitt voksen. Uten å henfalle til menstruasjons-empatier (som er det ypperste av manns-følsomhet) eller farvel til våpnene har den bufaste agentmyten tilegna seg en forvirrende menneskelighet.

Den er ikke så veldig forvirrende lenger. Jeg kan huske at jeg ble ganske sur da Craig ble nedgradert til uføretrygda med elendig pistolsikte. James Bond skulle ikke være svak. Nå ser jeg at det var sånn det skulle bli. En oppsøkende verdensrydder med følelse og forstand, en flerdimensjonal helt som også lider og elsker. Det gir historien skygger og sjel, og filmen får andre bildemuligheter. Jeg forbinder James Bond-estetikk med noe solrikt og flatt som liknet Olsenbanden-filmer eller Geilo-plakater. «Spectre» beveger seg i en til dels poetisk bildeverden med overraskende skjør skjønnhet og robust romantikk.
I en merkelig gravferds-scene forfører Bond enka Monica Bellucci, men under mocca-bildene og den nesten surrealistiske sirups-sensualiteten ligger en kastratsang og forstyrrer virkelighetsfølelsen, så det blir musikalsk forståelig at agenten etter å ha avvist enkens sorg, går like tett på henne som en nærsynt kiropraktor og innleder billig trøst mens 51-åringen stønner og peser som om hun fødte en ny italiener. Det er helt på grensen til Aune Sand. Men det holder.

Scene etter scene er uventa vakre, som når Bond og jenta han skal beskytte, tar toget i gammeldags, melankolsk spisevogn gjennom noe som kanskje er Sahara. Alt ser gammeldags ut. Alt er som en nostalgitripp på økologisk meskalin, og det blir bare enda bedre når de blir satt av på et slags fravær av jernbanestasjon et sted i western-genrens minnealbum for deretter å bli henta i Rolls Royce. Sjøl falt jeg for ei seng i Tanger. Noen dobbeltsenger bare har det. Denne hadde det.

Jeg forsøker å få fram at filmen svever litt. Du får den fine fornemmelsen av fantasi og drøm og tankeflukt. Hva er det for eksempel med Christoph Waltz da han tar imot i krateret sitt? Bærer han en slags blanding av Nehru-jakke og Beatles-dress? Uten slag, knept i halsen. Tidløsheten går gjennom filmen som en rørt gammelmanns-spøk, det er som å bla i en nær slektnings fotoalbum. «Oi. Der er den hvite katten!» Til gjengjeld holder action-scenene følelsene i sjakk. Det blir aldri tid til føleri og fortapelse. Bond ekstrem-flyr to flytyper og krasjer i hvert fall én bevaringsverdig Top Gear-bil. I den ene scenen løper han med automatgevær i hoftehøyde og dreper flere bevegelige BOT-er enn en erfaren Black Ops-spiller. Utfordringene kunne vært henta fra ei ærgjerrig alternativ-messe, for alle naturlover blir tilbakevist eller overvunnet, og vel, spesialeffekter nevner vi ikke om lenger. Det blir som å opplyse om at folk har på seg sko.

Handlingen starter i Mexico, der utkledde meksikanere gjennomfører en paradoksal Dødens Dag-hyllest, og så forlater James Bond sin date og går ut på gesimsene for å ta livet av en fyr som ser ut som Jeremy Clarkson i piratkostyme. Forsøket har en katastrofal Mr. Bean-framdrift sånn at sjaber meksikansk bygningsmasse detter i grus og Bond blir satt i husarrest i London. Men der kan han ikke bli. For han har en hemmelighet, og den røper jeg ikke, sjøl om filmen gjør det ganske kvikt. I stedet reiser han altså til en begravelse i Roma, og så blir det leting etter The Pale King, mens arbeidsplassen hans dessverre blir overtatt av en ekkel korpi-guttunge som mener at erfarne medarbeidere er overflødige og digital overtakelse er uunngåelig. Helt likt de som forandra Aftenposten.

Men godt hjulpet av Moneypenny og unge Q klarer altså den følsomme agenten å holde seg i virksomhet i nesten to og en halv time, og det skjer mye. Og det er flott. Midt i filmen dukker Léa Seydoux («Blå er den varmeste fargen») opp som beskyttelsestrengende lege og morderdatter, og etter hvert til og med østerrikeren Christopher Waltz. Han spiller Franz Oberhauser med en luren tilbakeholdenhet, som om han vet at han ikke må jåle seg til slik Bardem gjorde. Waltz er filmens svakeste punkt, og det er ikke hans skyld. Replikkene er tamme. Når han skal redegjøre for handlingskraft i en kaotisk verdenssituasjon, låter han som Børge Brende med jetlag. Det er ikke fart eller fandenskap i resonnementene.

Det gjør ingenting i denne herlige filmen. Å spille Bond-skurk er vanskeligere enn å spille Hitler i et romantisk julekort, og å skrive replikkene til en Bond-skurk er vanskeligst av alt.

Derfor vil jeg gjerne si at musikken er fantastisk. Noen ganger kommer den stormende, noen ganger legger den seg ned og kan kløs – andre ganger er det bare som om et blågrått stålbånd bølger seg under handlingen og gir fra seg en vakker troverdighet.

Det er utrolig stilig. Bilen er kul, farta er fin, engasjementet holder og du er lykkelig imponert helt til slutt. Jeg må slutte med å se film på kino. Det digre lerretet og takhøyden forhekser meg av og til fra første bilde. Mye bra kynisme har havarert på kino. Jeg unner dere det samme.

Forretningskvinnen Management

tja
Velkommen til den sløve uka
«MANAGEMENT»: Amerikansk komedie. 2008. 1 time, 30 minutter. 11 år. Regi: Stephen Belber. Med: Jennifer Aniston, Steve Zahn, Fred Ward, Woody Harrelson, James Hiroyuki Liao.
3 Noen uker er sløve på det viset at det bare dukker opp filmer som Darwin og Gud egentlig var enige om å skrape, men så ble gomorriseringen stanset av en eller annen pengesterk hedning. Jennifer Aniston-filmer er interessante på samme måte som fredag ettermiddag – i beste fall kan de føre til avslapning. Når hun spiller mot Harry-filmenes veistøv-kerub Steve Zahn oppstår en likegyldighet som nesten har litterære kvaliteter: Minimalismen har fått to ansikter.
I «Management» spiller Aniston en handelsreisende i kunst. Hun har korpie-skjørt og knitrestrømper, og hun sitter med pc på fanget på motellromsenga og ser ut som hår under armene. Manageren på motellet spilles av Zahn, og han er praktiserende rumpe-fetisjist, altså halvt utvokst annenklassing. Begeistring for livets baksider forårsaker at han forelsker seg i den triste reisedama, og det får etter hvert katastrofale resultater. «Du kan ta på rumpa mi, men da må du gå etterpå», er ikke av de store replikkene det året.
Zahn pleide å se ut som rabisplaga prærieulv, men han har roet seg. Mannen ser ennå ut som en misbruker av varehus-shampoo som er dømt til livsvarig campingvogn, men han klarer å sutre på seg bordkant-sex, som egentlig kommer inn under kategorien uskjønne møbel-misbruk, og han følger etter korpistinnen til Baltimore. Der deler hun ut Burger King-rabatter til hjemløse og matfrie og går på yoga og gifter seg med en fullstendig rabiat psykopat, spilt Woody Harrelson uten gyldige vokaler eller konsonanter.
Jo. Jeg innrømmer at dette kan virke vittig når jeg forteller om det. Men filmen er laget med en uvesentliggjørende energi-svakhet som man antakelig har tenkt skulle være stemning. Den latterliggjør kjærligheten som livsmotivasjon og får livet til å se ut som en glemt skittentøykurv.
Kolleger sier at Jennifer Aniston muligens deiter Brad Pitt igjen for at Angelina Jolies seks barn skal bli faderløse. Er Pitt også rumpe-fetisjist. Og hvorfor blir han da ikke heller i heimen?