Månedlige arkiver: mai 2016

The secret life of Walter Mitty

The secret life of Walter Mitty: Amerikansk dramakomedie. 2013. 1 time, 53 minutter. 11 år. Regi: Ben Stiller. Med: Ben Stiller, Kristen Wiig, Sean Penn, Adam Scott.

Kortversjon: Life-ansatte Mitty dagdrømmer, men da han mister et viktig fotografi, må han reise ut i verden og oppdage at han funker i virkeligheten.

terning 3

l Når dagdrømmeren Walter Mitty sitter skjeggete og annonsefint allværskledd der oppe på nestentoppen av Himalaya, og Sean Penn viser så mange troverdighetsrynker at XXL burde skrive en sang om ham, da forventer man at det skal skje noe spesielt. Det gjør det ikke, og fraværet av et skikkelig poeng er det som kjennetegner hele filmen.

“Walter Mittys hemmelige liv” er gammeldags småvittig, men på den underytende måten som antyder at den bare vil bli småviktig. Her er en teit, gammel historie som man godt kunne ha skrevet fram til en lysning i bruktbilhaugen av oppbrukte eksistensielle klisjeer, men den smuldrer og smuler det til. Appelsinkake i solnedgang, alminnelighet og sødme. En slags kapitulasjon.
Verden er full av folk som higer etter noe mer enn den daglige dosen med gjentatt liv. Det er litt patetisk, for vi er skapelsens mirakler, og den rutinerte misnøyen er som om Enhjørningen skulle ha sittet småfull på kafé og klaget over at den er noe så alminnelig som en hest med horn. I 1947 var en dagdrømmer en oppkvikkende ting, for virkeligheten hadde nettopp sluttet (annen verdenskrig ble oppheva i 1945), og det var såvidt folk hadde oppdaget radioen. I vår over-utviklende tid da livsinnhold kommer strømmende som en sukkerspinn-tsunami, måtte historien fått et poeng. Her er det plass til en slags erkjennelse av ett eller annet. Her var det plass til et poeng, men det kommer bare et slags Facebooks-paradoks: Hvis denne slutten får én million Likes, skal vi donere trebein til alle landmine-ofrene i Afrika.

Ben Stiller har regissert seg sjøl som Mitty, en mann som ble spilt i 1947 av Danny Kaye, og i James Thurbers novelle var han visst krimbok-redigerer. Stiller-Mitty dagdrømmer voldsomme superhelt-scener, for han er en uanselig negativbehandler i magasinet Life (som må ha vært en fantastisk spennende jobb, egentlig), han har korterma ikke-snakk-til-meg-kostyme, han er en så velbrukt klisjé at folk som har gått mye på kino, ville ha hilst på ham som en gammel venn om han sto i kassakøen på Madla Amfi.
Dette er den dagen bildet dør i USA, for Life Magazine blir lagt ned og erstatta av Life Online, som antakelig skal drives av den nye Aftenposten-redaktøren og hans likesinnede digitalhoder. Mitty oppdager at han har rota bort det viktigste negativet (noe man laget fotografier av i Kodak-perioden) til fotografen Sean, som er en pussig Hemingway-mime. Knust av sin egen ubetydelighet og bildets ubegripelige forsvinning drar mannen ut av sin kontor-uniform. Det blir som når Superman kaster av seg Clark Kent-dressen og viser fram S-brystet: Plutselig er den lille bakroms-nissen en værbitt, skjeggete globetrotter som kaster seg i havet fra helikopter.

Nå er det sånn i vår tid at folk gjør mer fantastiske ting enn å bestige Mount Everest når de blir 62 år og førtidspensjonerer seg. I Norge tar rullestol-brukere seg opp i fjellet. Men OK. For Mitty er dette en slags gjenfødelse.

Grønland er et ødslig sted som virkelig trenger en klima-endring mer enn de trenger isbjørner. Island består av voldsom utendørs-romantikk, og de beste scenene er derfra.

Som røpet kommer dagdrømmeren til Himalaya. Der sitter Sean og stirrer på en katt. Det er da jeg savner et poeng: Det burde ha stått en McDonalds i fjellsida, det burde ha vært en sushi-bar der. Vi har vært over alt. Vi er blitt våte i håret. Eventyrlyst i 2013 er å finne igjen sin egen hverdag og gjøre en visjon av den.

Omtrent.

Spy (2015)

Spy: Amerikansk actionkomedie. 2015. 1 time, 59 minutter. 15 år. Regi: Paul Feig. Med: Melissa McCarthy, Jude Law, Miranda Hart, Jason Statham, Rose Byrne

Kortversjon: En amerikansk kontor-agent i CIA må ut i felten fordi alle de tøffe er avslørte. I utlandet må hun klare seg mot parodiske 007-skurker.

terning 5 Hun redder filmen. Melissa McCarthy har slitesterke tursekk-skuldre og en tilsynelatende motstandsdyktig kropp som man i tidligere tider kunne ha beskrevet som noe Tau-ferja straks legger inn til, men sånt gjør vi ikke lenger sjøl om McCarthy på en måte er de siste åras John Candy. Du ser begeistra på henne på tross av at hun er tjukk, for hun er så flink. Tjukke folk må være sallans flinke. Det er stygg kjeft og søt mimikk som gjør at hun redder en film med mange svakheter. Filmkritikere liker ordet svakheter like godt som de liker ujevn. «Spy» er ujevn og har åpenbare svakheter. Nå føler jeg meg nesten som en kritiker. Ikke bra.
På norsk inviterer tittelen til billig humor, og regissør Feig (som også er en norsk ordvits) har logisk nok skrevet et manus som like gjerne forfaller til «ballene dine ligger mellom melonene mine»-latter som til burleske genre-vitser av den humrete sorten som i enkelt-tilfeller også sjarmerer mennesker som sover med lesebriller. Ujevnt. Tre «som» i én periode. Skikkelig sjukt ujevnt. Mange svakheter.

Jude Law er en fin komiker, og han spiller Bond-agenten Bradley Fine med finslige sjarmør-overdrivelser som kirkemøtet ville ha godtatt uten påtrykk. Neida, han er like heterofil som en støvete Texas-pick-up-truck i dongerishorts, men den pinligpene briten bruker utseendet sitt som en overdrevent kaksete kaffereklame, og det kler filmen. Dessuten dør han ganske fort, etter at skurken Tibomir anvender et overraskende velkledd utendørsparty i Bulgaria til å røpe at han har en atombombe til salgs. Atombomba er gralen. Den må CIA-folka finne.

Melissa spiller agenten Susan Cooper, og hun er Bradleys lojale Sancho Panza som sitter i en nydelig parodiert hemmelighets-kremmerskap i USA og fjernstyrer agentens bevegelser med en blanding av mors-bekymring og konstant eggløsning. Sekretæren blir CIAs utegående redning fordi alle de andre blir røpet, og så må hun fly til Paris for å finne Rayna Byanov (Rose Byrne), krenkende forkledd som amerikansk husmor.
I denne delen av filmen er det detaljene som gjør det. CIA-kjelleren kunne ha vært fra en Hot shots!-film med sine flaggermus og rottebæsj på sjokoladekaka, og McCarthy spiller rookie med et rikt repertoar av resignerte kvinneligheter. Denne delen er en fest. I tillegg kommer den ulydige agentkollegaen Jason Statham og forteller om overlevelsene sine. Og i USA sitter den britiske komikeren Miranda Hart (som BBC-avhengige kjenner godt fra «Would I lie to you?») i en sidekick-rolle som ble skrevet for henne. Etter hvert drar agenten Cooper også til Roma i rosa buksedress og en hårfasong som får henne til å likne en tam Shirley Temple-ballong.

Roma avslører filmens største svakhet, og det er at manusforfatter og regissør Paul Feig egentlig er en forvirra fyr som ikke klarer å balansere humoren. Av og til skriver han virkelig teite scener, som når Bobby Cannavale skal imitere italiener som er så universelt og fingerunemt kåt at han til og med blir opphissa av en overvektig amerikanerinne i rare klær. Cannavale fører til mange oppgitte sukk, og akkurat det tåler en film som denne dårlig.

«Spy» har en vanskelig tredjerunde, slik mange filmer har. Ujevnt. Svakheter.

Men så kommer kjøkkenslagsmålet og de burleske fly-scenene, og dessuten nesten berusende frekt rånepreik da den tidligere stand-up-komikeren Melissa McCarthy plutselig får spille rå bodyguard for skurkedama. McCarthy kan replikker. Antakelig var det henne forskerne i Oxford tenkte på da de laget undersøkelsen «kvinner med store rumper er mer intelligente enn kvinner med små rumper», og den fant jeg ikke på. Den finnes.

Jeg skal slutte med å forklare terningkasta mine, for det er like ille som når dårlige fortellere foreleser om poenget i vitsen. Men denne filmen får altså femmer-terning fordi jeg hater firere og fordi rollene er så gode og Melissa McCarthy så vanvittig flink. For det må hun jo. Man blir det man må. Meryl Streep har den forstyrrende nesa, så hun var også nødt til å bli flink. La oss være glad for alle skavanker, for de fører til at folk utvikler seg. Pene fotballspillere forblir kjedelige hele livet. Og med den bomba anbefaler jeg «Spy» som pauseunderholdning på neste kirkemøte. For dette er faktisk kvinnenes film. Og før eller siden må jo kirken lære seg å like kvinner. Ennå kan man ikke amme i nadverden. «Spy» er en bra start.

Unbreakable

En god dysterhet fordi

Unbreakable. Regi: M. Night Shyamalan. Med: Bruce Willis, Robin Wright, Samuel L, Jackson, Spencer Treat Clark, Charlayne Woodard. Amerikansk drama. 2000. 1 time, 46 minutter. 15 år.

5 Info til statistikerne: M. Night Shyamalans andre film (egentlig fjerde) likner ikke så mye på «Den sjette sansen», selv om både Bruce Willis og følsom gutt deltar i et populistisk religions-rituale. «Unbreakable» er en blanding av «Den grønne mil» og «Fearless», og den vandrer med risikabel og tabloid høytid rundt i grenselandet mellom Det Nye Testamente og Marvel Comics.

Willis spiller en trist og misfornøyd sikkerhetsvakt som overlever tog-katastrofe og blir kontakta av en handikappa tegneserie-entusiast som mener at mannens frustrasjoner skyldes at han egentlig er en superhelt som ikke vet om det. Nei, dette er ikke gjort med humor. Shyamalan var bortreist da humoren ble oppdaget, og hans forhold til tegneseriehelter gjenspeiler seg i en kloakkdyster åndelighet som er i stand til å tette bronkiene på folk med vanligvis god innlufting. Den utvandra indieren har bare laga filmer om innshyn i shela shi, og derfor passer han midt i den uformulerte ny-religiøsiteten som en gang om ti år skal erstatte Britney-sektas ekstatiske begeistring for karosserier.

«Unbreakable» er et stykke kjøkkenbenk-mystisisme, men den ligger så lavt nede i stemnings-kjellerne at hovedpersonen nesten blir en karikatur. Men dum er historien ikke. Det er et velkjent fenomen at noen mennesker føler at alle ulykker rammer nettopp dem, og at andre føler seg usårbare. Shyamalan mytifiserer denne psykologiske forskjellen og gjør den til en del av den overnaturlige naturen som styrer våre liv. Hvis du er misnøgd med livet ditt, kan det være fordi det var meningen at du skulle bli en helt, men du ga deg aldri sjansen.

Sønnen i filmen er Spencer Treat Clark fra «Arlington» og «Double jeopardy». Han har et urovekkende ansikt som i seg sjøl kan forårsake overtro. Robin Wright spiller hustru så følelsesmessig utmagra at du får lyst til å kjøpe henne en fet banan. Samuel L. Jackson har deprimerende hår og en genialt skeiv rolle. Bruce Willis mangler hår og håp, men han er fremdeles noe av det mest troverdige du ser i amerikansk film. Jeg tar sjansen på at dette er en god film fordi. Fordi den overformulerer en tidskorrekt åndelighet som like gjerne kan hentes hos Stephen King som hos Thomas Kingo. Fordi den er så kvelende at man føler seg drukna. Fordi den representerer en dristig mystifisering av psykologiske fenomener som ellers mangler definisjoner. Fordi man skal undre seg. 2000.

3 days to kill

3 days to kill: Amerikansk-fransk thriller. 2014. 1 time, 57 minutter. 15 år. Regi: McG. Med: Kevin Costner, Hailee Steinfeld, Connie Nielsen, Amber Heard.

Kortversjon: En agent før av kreft og oppsøker ekskona og dattera for å fikse arven, mens han også jakter forbrytere i Paris.

terning 5
Tida har sannelig gått. Den stillferdige, lune og skikkelige forstads-cowboyen Kevin Costner har fått et fantastisk ansikt. Fra å likne et edelt, men rustikt hyttemøbel er han blitt til ekte geologiske furer. Han er organisk fjell og mental prærie. Den aldrende Costner er Mannen, på en måte renovert av Mor Tid, ei dame som ikke farer over folk med livsfjerner fra L’Oreal, men syns de fortjener hver eneste dag. «3 days to kill» er en actionthriller med Besson-bånn, sjøl om regissøren heter McG, en faktisk hvit amerikaner som laga «Charlie’s angels» for 14 år siden. Det vil si at historien smerter seg av gårde på egen følsomhet og unner seg hva som helst. Det er derfor jeg liker den moderne Besson. Han lider ikke av fine fornemmelser.
Det starter med albinoen i rommet. Jeg vet ikke om det er lov å bruke mennesker med pigment-utfordring som thrillerpynt, men det funker. Den blekt intense mannen kjenner igjen en servitrise, og noen roper abort. På engelsk. Costner har lova å ringe dattera på bursdagen, og han står i telefonboks (mobil-taushet i bransjen) da raketten rammer og etasjen eksploderer. Agenter faller, hørselen er borte. Veteranen Kevin forfølger albinoen med en utslitt løpestil som ville fått ham ekskludert av Smertis Flinkis-joggen rundt Mosvatnet, og så detter han. På sjukehuset sier CIA-legen at Costner har kreft på hjernen med spredning til lungene. Bare dager igjen å leve. Få orden på livet ditt, mann.

I Paris bor ekskona og dattera. Connie Nielsen er en for lite brukt amerikansk skuespiller fra Fredrikshavn i Danmark. Hun er blitt 49 år og virker som en behagelig påminnelse om hvorfor menn likte kvinner bedre før, da de slappet av i mer lavmælte former for utseender. Egentlig minner Nielsen om en likegyldig rampunge med silkesinn, og hun kunne ha spilt Mad Maxine i stjålne postwar-filler uten å forandre image det minste.
Hailee Steinfeld er den fantastiske jentungen fra Coen-brødrenes repetisjon av «True grit», og hun er blitt en flink tenåring som ikke spiser tunfisk en gang.

Fra det øyeblikket agenten Renner treffer igjen den tidligere familien sin i Paris går filmen inn i en nevrotisk dualitet: På den ene siden en døende mann som forsøker å opprette og opprettholde glemte evner til nærhet. På den andre sida en totalt anarkistisk terror-thriller som blir styrt av ei typisk kvasi-futuristisk Besson-dame. Vivi (Amber Heard) er filmens Transformer-leketøy.

Det er ikke lett å kombinere rollene som pappa og leiemorder, og du kjenner det i magen at Costners kropp dør hvert minutt. Gudskjelov kan den kyniske forfører-bitsjen fra Bond-ligaens reservedelslager tilby Frankrikes mest alternative sprøyte-medisin rett som det er. Men Costner må ta The Wolf. Ingen bønn, ingen WWF-innvendinger. Vargen må dø for at Costner skal leve. Det er nesten som å se sauen Shaun ruste seg til kamp mot Storeulv.
Men han har grepet. Til og med dere fedre som vaser vekk livet på identitetsfalske TV-serier, vil bli imponerte når han leter etter dattera i æreløse nattklubber med så skitne toaletter at jeg mintes den franske natta da jeg påtok meg jobben som do-guide for en lang kvinne-kø på Petit Carlton i Cannes for at damene skulle få tisse i avtredet til herrene. Franske møkka-pønks lurer Costner-ungen inn på doen for å øve vold, og pappa banker dem så grundig at det oppvakte barnet lurer på hva slags forretningsmann han egentlig er. Enkel moro. Noe Steven Seagal kunne gjort. Men dette er Kevin Costner, og han ser seriøsere ut enn Jonas Gahr Støre også når han spiller røverfilm.

Fort avbrutt av Ville Vivis seksuelt smittefarlige løgnas-action kommer det noen kule scener. Pappa må lære den nesten-voksne jenta å sykle. Han kidnapper en halvkriminell, men familiekjær italiener mens han snakker med Hailee i mobilen og må lure ut oppskriften på spaghetti-saus av offeret. Jeg har siden brukt den. Kapers og hvitløk, skrelte tomater, persille og rødvin og sukker. Han er også danselærer for et barn som vokste opp uten far. Disse scenene sinker filmen på en behagelig arteriemåte: Du kjenner at du har et bankende hjerte, og det er nesten oppe i halsen.

Da den nedslitte agenten plutselig drikker rødvin med ekskona si, begynte jeg å bekymre meg for Lucs metode. Skal dette bli en slags Mandoki-thriller der helten dør i slutten etter at han har gitt barn og kone en påminnelse om hvor godt de kunne hatt det? Eller? Aldri stol på en europeer.

Før midnatt Before midnight

Fæle førtissers feriekrangel

Før midnatt (Before midnight): Amerikansk dramakomedie. 2013. 1 time, 49 minutter. 5 år. Regi: Richard Linklater. Med: Julie Delpy, Ethan Hawke.

Kortversjon: Ethan Hawke og Julie Delpy er i den tredje filmen gift med barn, og de bruker den siste kvelden av Hellas-ferie til å krangle om ekteskapet sitt.

terning 2
Kanskje 90 prosent av de som sier at de elsker hverandre, gjør ikke det, de bare hater forandring. Folk som elsker hverandre, tar på hverandre. De andre kan holde kjeften sin. De sier at de elsker fordi det er det beste for barna, og det er det. Når de treffer ei ny dame som jobber i Norwegian og har egen symaskin, sier de «Nå elsker jeg deg ikke lenger, for med den andre dama kan jeg reise mye og dessuten blir yndlingsfrakken min reparert.»

Disse folka gjør mye rett før de treffer hun fra flyselskapet. De blander ikke seksualliv og oppdragelse, for de tingene passer ikke sammen. Dessuten snakker de ikke om alt som er galt, for da blir det galt. Bebreidelser er den pinligste formen for kommunikasjon som finnes.

«Before midnight» er treeren om Ethan Hawke og Julie Delpy, og den består av feika kjærlighet og idiotiske, jålete bebreidelser. Den bør hates mer enn svulster.

Richard Linklaters masete repetisjoner mangler spenst og eleganse. Hawke er blitt en dongeriskjorte-kledd gamling på 41 år som forulemper den greske ettermiddagssola med oppkava sexprat. Julie Delpy har utvikla seg til en lite troverdig bitterfitte som føler det som er martyrium at hun kjørte tvillingvogn med sine egne to barn.
Regissørens poeng er ikke at de er blitt kjedeligere enn dameblader. Han mener vi skal lytte til deres virkelig ustoppelige snakkerader av kinakake-klokskap og ufullført russetids-resignasjon. Han er virkelig ikke sann.

Det starter i bilen da han har sendt sin sønnen hjem fra ferie i Hellas til den fæle mora i New York. Mens jentebarna til Julie og Ethan klokelig sover i baksetet, snakker de to foreldrene seg opp i en amfetamin-energisk overflødighet av pludrende informasjon som de antakelig burde ha forsøkt å unngå når barna sov. Lyd er for de som har noe å si. Taushet er for de som bare kommer til å gjenta seg sjøl.

Dernest Delpy i tomat-åkeren i et bråkvikt Instagram-moment av billig motlys-poesi: I stråhatt ser hun ut slik turister elsker å oppfatte seg sjøl. Vakre, intellektuelle alver i evig ettermiddags-skjønnhet, omgitt av vertskaps-nasjonens beundring og kjærlighet. Den neste utstuderte ustanseligheten foregår med litt skojne grekere rundt et frodig matbord, som «Stjernene på slottet» i gjensidig sjølopptatthet. Et middelhav av middelmådighet serveres sammen med vinen, og du får følelsen av å sitte på en charterflyplass der du kan høre alles tanker – men det verste er at det vet de, så de anstrenger seg for at det banale skal virke smart.

Et grumse-manus sender ekteparet aleine på et hotellrom ikke langt unna den siste kvelden, og hele vitsen med det er at Delpy skal ta av seg på overkroppen, klage på ektemannens seksuelle variasjonslyst og framstille seg sjøl som the nigger of the world. Hvis man skal ta filmen på alvor, finner jeg bare dette budskapet: Kvinner er drittlei av å føde barn, og vitenskapsmenn burde ta seg sammen og overlate det til menn.

«Before midnight» er den siste filmen i en trilogi. Den første var en sjarmerende, overflødig romanse om forelskelse. Den andre var en flau film om gjensynets ubotelige kjedsomhet. Denne er en katastrofe. Alle de dummeste banalitetene om voksenhetens lidelser blir gjentatt i et oppstasa søndagsspråk. Det er som å se gammal matsøppel bli båret ut i fiks hipster-emballasje.

R.I.P.D.

R.I.P.D.: Amerikansk sci-fi actionkomedie. 2013. 1 time 33 minutter 11. år. Regi: Robert Schwentke. Med: Jeff Bridges, Ryan Reynolds, Kevin Bacon, Mary-Louise Parker, Stephanie Szostak, Marisa Miller, James Hong.

Kortversjon: Ryan Reynolds dør og kommer til en himmel der man må bruke eks-purk som bounty-huntere for å finne rømte døde på jorden. Han blir partneren til westernsheriffen Jeff Bridges.

4 Science fiction-humor og kvernende amerikansk nasjonal-ironi er OK. Men den viktigste grunnen til at jeg ser film i stedet for å lese bøker, er at jeg trenger en skikkelig helt. Som Bonnie Tyler heser det ut i sangen som ble skrevet til “Footloose”:

I need a hero
I’m holding out for a hero ’til the end of the night
He’s gotta be strong
And he’s gotta be fast
And he’s gotta be fresh from the fight.

Men “R.I.P.D.” er bare enda flere ironi-skadde dauinger på kino, denne gang innenfor det religiøse regimet til en innbilt rydde-Gud eller en slags ærends-Gud som må bruke tidligere politifolk for å finne zombier på jorda. Historien, som paradoksalt nok ble skrevet som Dark Horse Comic-tegneserie for gutter som elsker helter, innbyr til risikabel omgang med muntre science fiction-konvensjoner, og man skal være en manusforfatter av djupere makters unåde for å kunne finne på noe vesentlig nytt.
Jeg vil ikke at noen skal bli overrasket, så jeg røper dette med en gang: Samtalene i «R.I.P.D.» er skrevet av forfattere som med fordel kunne bli satt til å dikte bursdagsglasur på billige marsipankaker eller av forfatternes ubestemmelige fetter. Det finnes lange sekvenser der til og med «Gratulerer med 93 års dagen fra mor og far» ville blitt et litterært høydepunkt. Jeff Bridges spiller en brummende evighets-sheriff som likner Buffalo Bill-attraksjonen i et Hedmarks-tivoli i regn, og han har fått sommersesongens foreløpig ubrukeligste replikk-ark. Stemmen til Bridges er en legende blant folk med stemmegaffel i hjernen, og i «R.I.P.D.» har et famlende, snublende overtall manusfolk gitt cowboyen sadel-tomme vitser av den sorten som gjør at du forlater venterommet med brekt bein rett før dama sier «neste».
Det er leit. Bridges ser ålreit ut. Litt for glatt etter min smak, men OK.

Ryan Reynolds har fått en rolle som kler talentet hans. Det følger ingen forventninger med den 37 år gamle kanadieren. Du føler ikke at buddy-krangler og småsalige kjønnsvits-rester blir en trussel mot hans verdighet.

Til å begynne med er Ryan R. i live. Kona hans (Stephanie Szostak) har kul klatremus-snute og klyver trusekledd på ektemannen sin med livsvarig hengivenhet. Det er OK. Allerede da han kommer på jobb starter bange anelser å boble, for forfatterne markerer nivået sitt med håndkle foran tissen-humor i politigarderoben. Det er intellektuell slum.
Puritanerne ute på nettet syns sikkert at det er helt greit hvis jeg røper at Kevin Bacon spiller kollega av Reynolds. Jeg skal ikke fortelle hva han gjør.

Noe må jeg ha med: På jobb blir Reynolds uavvendelig skutt, sånn at verden omgjøres til still leben, og mannen sjøl porteres til en portal i skyene. Vi nervøse i salen kan advare med John Irvings “keep passing the open wind-doors”, men før vi vet ordet av det sitter Reynolds hos kontordama Proctor (Mary-Louise Parker) og blir hyra som evighetens bounty hunter – det vil si at han skal finne og sette håndjern på døde som har rømt tilbake til jorda. Jo, det lukter Men in Black. Odøren gjelder også veteranen Jeff Bridges, som spiller den gretne gamlingen (som Tommy Lee Jones) Roy og skal være Ryans partner.

De reiser til jorda.

En bønn, sjøl om det antakelig er feil ord: Kan ikke noen konstruere udøde som ser litt kule ut? Ofrene for drømme-teamets rydde-aksjon er ikke bare ekle. De ser ut som lateks-installasjoner fra Eddie Murphy Plastic Band, og har ikke vært interessante siden «Professor Klump». Likevel er de for lite med. Filmen består først av altfor lange samtaler, men så samler den seg til en noenlunde OK handling. Skurkene tar en demolition-Risa med Tanke Svilandsgate-hus, det samler seg Ghost Buster-skyer over jorden, Kevin Bacon blir ekstra sprø og de siste femten minuttene er ganske ålreite.

Forestillingene om det evige livet veksler veldig fra film til film. I denne formidler man den typisk vestlige versjonen at Himmelen er et uforsiktig og utrygt sted der politiet strever skikkelig med å holde orden, som om Rigmor Aaserud eller Grete Faremo satt ved den ofte omtalte høyrehånda. Jeg vil tro at den muslimske himmelen er ordentligere, om ikke den endeløse arabiske våren har nådd dit også.

Blitz

Sadistisk sosialsmørje

Blitz. Britisk actionkrim. 2011. 1 time, 37 minutter. 15 år. Regi: Elliott Lester. Med: Jason Statham, Paddy Considine, Aidan Gillen, David Morrissey. 

1 Seriemorder-thrillere er en egen genre der overgrepene mot normal fornuft er viktigere enn vold mot mennesker. Man kan ikke koble overnaturlighet til noe som likner engelsk sosialkrim for rekkehus-TV. Det blir for dumt. «Blitz» er for dum.
Det blir også som kanel på makrell å koble Guy Ritchie-inspirerte, sadistiske østkantvittigheter til en seriemorder-historie. Fordi han skal framstille ’irty ’arry-tøff sjablong-villmann blir politimannen Jason Statham en eklere skurk enn massemorderen, for han styres ikke av psykiatrisk sammen-fnist underlegenhet – han misbruker makt og myndighet til å mishandle de stakkarene som er mindre enn ham. Det er en umusikalsk og totalt feilskrevet rolle, og filmen burde ha sluttet med at han brant i helvete eller måtte undervise i ungdomsskolen. I stedet må vi slite med en sjølfornøyd «Vi er gutta»-sleip lykke-ending som skaper sympati for seriemorderen.
Filmen har to venstreføtter fra start til slutt, enten den skildrer hvordan Statham torturerer en tuslete tyster i campingdress eller snørrer seg til med stakkarslig kvinnelig politidame som bare trenger en kald dusj for plutselig å bli dopfri. Filmen har to så overlange forfølgelser at de kunne gått på NRK2, og den forsøker å innbille oss at Londons mest eksponerte morder kan ta en shakespeare og usynliggjøre seg i en politi-begravelse ved å bære lue.
Den vimsete handlingen forteller om hvordan et bittert offer for Stathams politi-brutalitet begynner å myrde politifolk som hevn. Etterforskerne vet hvem han er, men den patetiske særlingen er intelligentere enn hele Scotland Yard, så de finner ikke ett eneste bevis i bilen hans en gang. Vi som ser CSI, vet at det alltid finnes bevis i biler. Og midt oppe i det hele spiller Paddy Considine en politimann som er råkul gutt og gudskjelov voldelig sjøl om han er homofil. Noen få filmer er virkelig alt feil med, og «Blitz» er en av dem.
Seriemorder-thrillere er en egen genre der overgrepene mot normal fornuft er viktigere enn vold mot mennesker. Man kan ikke koble overnaturlighet til noe som likner engelsk sosialkrim for rekkehus-TV. Det blir for dumt. «Blitz» er for dum.
Det blir også som kanel på makrell å koble Guy Ritchie-inspirerte, sadistiske østkantvittigheter til en seriemorder-historie. Fordi han skal framstille ’irty ’arry-tøff sjablong-villmann blir politimannen Jason Statham en eklere skurk enn massemorderen, for han styres ikke av psykiatrisk sammen-fnist underlegenhet – han misbruker makt og myndighet til å mishandle de stakkarene som er mindre enn ham. Det er en umusikalsk og totalt feilskrevet rolle, og filmen burde ha sluttet med at han brant i helvete eller måtte undervise i ungdomsskolen. I stedet må vi slite med en sjølfornøyd «Vi er gutta»-sleip lykke-ending som skaper sympati for seriemorderen.
Filmen har to venstreføtter fra start til slutt, enten den skildrer hvordan Statham torturerer en tuslete tyster i campingdress eller snørrer seg til med stakkarslig kvinnelig politidame som bare trenger en kald dusj for plutselig å bli dopfri. Filmen har to så overlange forfølgelser at de kunne gått på NRK2, og den forsøker å innbille oss at Londons mest eksponerte morder kan ta en shakespeare og usynliggjøre seg i en politi-begravelse ved å bære lue.
Den vimsete handlingen forteller om hvordan et bittert offer for Stathams politi-brutalitet begynner å myrde politifolk som hevn. Etterforskerne vet hvem han er, men den patetiske særlingen er intelligentere enn hele Scotland Yard, så de finner ikke ett eneste bevis i bilen hans en gang. Vi som ser CSI, vet at det alltid finnes bevis i biler. Og midt oppe i det hele spiller Paddy Considine en politimann som er råkul gutt og gudskjelov voldelig sjøl om han er homofil. Noen få filmer er virkelig alt feil med, og «Blitz» er en av dem.