Månedlige arkiver: april 2016

Star Wars VII: The force awakens

Star Wars VII: Revenge of the daisies med Jesu søster
Star Wars VII: The force awakens: Amerikansk science fiction eventyr. 2015. 2 timer, 14 minutter. 12 år. Regi: J.J. Abrams. Med: Daisy Ridley, John Boyega, Adam Driver, Oscar Isaac, Harrison Ford, Carrie Fisher, Andy Serkis, Max von Sydow, Mark Hamill, Domhnall Gleeson.

Kortversjon: Ei skraphandlerske i ørkenen finner en viktig robot og en avhoppa stormtrooper, og så må opprørerne få kartet som viser veien til den forsvunne Luke Skywalker.

terning 5 Jeg har to svært forskjellige innledninger, som man kan velge mellom. Den rånete er sånn: Hvordan i svarteste Vader skal vi klare å venne oss til den speiderflinke Katniss-jentungen? Den andre er sånn: Den sjuende Star Wars-filmen lanseres for en verden som lengter barnlig etter Kraftens storslagne åpenbaring i vår egen besudla tid, samtidig som de fleste vil være smertefullt skeptiske, som hvis J.J. Abrams påsto at han kom med et nytt evangelium til Det Nye Testamente, og det handla om Jesu søster. Ambivalensen er perfekt: Ikke søren om denne helt sikkert fantastiske filmen kan bli bra.

Den ble. Men på en infamt tidstilpassa måte. Jesus hadde faktisk en søster. Hvis jeg tenkte meg om på forhånd (noe jeg aldri gjør når jeg skal se film, for jeg innbiller meg at tankeløshet inneholder en naiv, illusorisk uskyld) ville jeg sett at starwarsiverset ikke funker uten en Vader. Det funker dessuten best med en kul padowan og en halvvill luftens røver. Og jeg burde skjønt at det ville dukke opp ei Hunger Games-jente.
Det er imponerende at de spawna en ny Darth rett ut av et frekt ingenting. Adam Driver er kalifornier, men har egentlig et slags gruveguten Sam-fjes. Til Rollen som Kylo Ren har man utvikla alt det sarte og feminine i utseendet hans på en forfina grinegoth-måte, sånn at han egentlig ser ut som Marilyn Manson med mensen. Fordi han er grepet av The Dark Side forsøker den svartkledde guttungen med maska å uttrykke uforbeholden ondskap, men han ser samtidig ut som ei forskremt jente. Han er den nye sønnen i Star Wars-tragedien. Jeg skal ikke fortelle hvem han er sønn av, for det gjør idiotene, men far-sønn-forhold i det allerede godt brukte stjernekrig-konseptet er ikke blant de ting man skal glede seg til.

Bli for all del venner med far din før du går på kino.

Så blir vi kjent med skuespillerinnen Daisy Jazz Isobel Ridley. 23-åringen fra London kommer dettende ut av TV-serienes halvskjulte myriader av skuespillere man gjesper av. Men jenta er den mest vitale overraskelsen i «The force awakens». Jeg skal gå på akkord med taushetsløftet mitt og røpe at hun har med Kraften å gjøre. Først lurer du fælt. I en av disse ørkenlandsbyene der befolkningen likner Frelsesarme-pledd kommer scavengersken Rey ramlende på en sliten luft-traktor og finner BB8. Han er en rulle-robot. Han har hemmeligheten. Daisy Jazz har et julemjukt eller mulemjukt lite fjes som er nesten uten trekk og nesten uten identitet. Når du ser henne første gang, får du lyst å tegne mustasjer på jenta. Men hun vokser, for Rey likner litt på den unge Barbara Hershey, hun har øyenbryn fra Flyvåpenet – og etter hvert oppdager du at jenta også har blikket. Da tenker du ikke mustasjer mer. Daisy har både blikket og fjeset. En slags Listhaug.
I løpet av litt tid blir Rey historiens reaktor. Jenta er den nye Star Wars-tingen, den nye Luke, og det er nesten uforskamma politisk korrekt å gjøre skywalkerens etterfølger til hunnkjønn (ja, jeg vet om hu med hijaben i tegnefilmserien «Clone wars»). Men det funker. Ikledd en slengete ørkenhabitt som antakelig ble sydd for folk som soper kamelskitt, aksler hun seg inn i sentrum av en tung space-legende og blir der.

John Boyega har fått den litt vanskelige rollen som rømt samvittighets-soldat fra stormtrooperne, og han famler rundt i en personlighet som ligger et jufikst sted mellom Eddie Murphy og Denzel Washington. Jeg tror manus-giganten Phil Kaufman ikke helt har visst helt hva rolleskikkelsen Finn skulle brukes til. Men Boyega likner Muhammed Ali på skolebolle-diett og han elsker jenta. En av de to tinga funker jo alltid. Oscar Isaac som den pene helten kommer bare såvidt innom med parentes rundt smilet sitt. For den sjuende filmen er virkelig genrens revenge of the britneys. Eller rettere sagt: The daisies. I avdelingen for meriterte mytevesener i plakatstørrelse gjør Carrie Fisher en Hillary Clinton-figur som opprører-dronning og bekrefter inntrykket av at «Star Wars VII: The force awakens» er en vellykka kvotert film for spacehelter som sitter når de tisser. Til og med skurken er litt androgyn.
To menn gjør inntrykk. Harrison Ford er et mirakel av troverdighet i rollen som Han Solo. 73-åringen er mye bedre år han inntar Millennium Falcon enn han var som den voksne Indiana Jones. Ford har fått sjansen til å revitalisere en vill ungdoms-identitet, og han tar imot invitasjonen med satanisk smil og flammeblikk. Dessuten finnes det et kort gjensyn med Mark Hamill, som ikke ser ut som ei padde slik han gjorde i ungdommen, men har en slags Billy Joel-glød over modningen sin. Menn fra de tankefulle årene over midten har det godt i kvinnedominerte filmer der de slipper å vise fram sixpacken sin.

Chewbacca is back. Han ser fortsatt ut som en godt brukt dokost og brumler sine totalt fremmede vokaler, slik wookier skal. Slektstreff er følsomme i fint vær. Den nye lille roboten er fiks til minste pip, den fæle fiskefyren med rasta-profilen er borte, R2D2 er i koma, 3PO er fortsatt arrogant som en senil butler – og høyt oppe på kongestolen sitter en svær versjon av den supreme leder Snoke, spilt av Gollum. Han er kul, han og.

Action-scenene kommer seint i gang, men etter hvert kjenner du farten blafre i kinna. Slekt skal følge slekters gang, og Kraften skal manifestere seg i uventa folk før du vet ordet av det, og noe skal være skikkelig leit og noe skal være ganske deilig.
Skjønte du noensinne politikken i stjernekrigene? Antakelig ikke. Men OK, skjønte du Vietnam-krigen og Dulles-doktrinen og oppløsningen av Warszawapakten? Man skal ikke skjønne krig. I den sjuende filmen får Imperiet seg en skikkelig på trynet. Opprørerne blir viktigere enn noen gang. Den svarte sida herskes av en psykopat på trone og den vanskelige sønnen bærer maske for å irritere foreldrene. En hvit skare soldater starter med å utrydde en landsby av noe som kan minne fjernt om ørkenfolk, en scene som IS blir glade for. Men så skal de ondes supervåpen starte utryddelsene av alt som finnes, og det er mye verre. Opprørerne må finne den forsvunne Luke Skywalker, som antakelig sitter i et buddhistkloster i Bhutan og ser gamle Rambo-filmer.

Det er kult når Universet må reddes uten at KrF eller MDG får medvirke. Det er som om du kan høre Knut Arild Hareides Jar Jar Binks-stemme i bakgrunnen: «Men oss då? Me vil at pilotane ska ta bussen, elles støtta me itje regjeringå.» Livet er godt. Jeg håper de lager fem-seks filmer til.

The call

The call: Amerikansk thriller. 2013. 1 time, 34 minutter. 15 år. Regi: Brad Anderson. Med: Halle Berry, Abigail Breslin, Michael Eklund, Morris Chestnut.

Kortversjon: 911-operatøren Halle Berry har fått nerveproblemer, men hun må trå til igjen da et bortførings-offer ringer midt i en student-omvisning.

terning 4
Dette er enda en solid firerkrim, for den har egentlig ikke særegne kvaliteter som gjør at navnedroppende filmnerder og nervøse blind-datere vil snakke om den for å bli mer akseptert, den er bare OK. Halle Berry var såvidt jeg husker ikke spesielt oppkvikkende som Catwoman (jeg kan ha tatt feil der), men dama har Houston-karisma og får deg til å føle engstelig engasjement bare hun henter seg en Biola i kjøledisken.

Før jeg sier noe mer om Halle, må jeg nevne at regissøren Brad Anderson laget «The machinist» med hud-gespenstet til Christian Bale i 2004, så han er liksom ikke en vanlig 50 år gammel Madison-gutt med stygg utelue.
I «The call» spiller Berry 911-operatør i Los Angeles. En nesten teologisk jobb, for i ett eneste digert rom sitter en bråte offentlig ansatte og tar i mot nødhjelp-samtaler fra en verdensby, og hvert eneste ord de svarer, kan bety forskjellen på liv og død. Kirurger har det ganske greit. 911-operatører representerer den eneste formen for engle-inngripen som vi vet om, og de burde være mer nevrotiske enn fotballtrenere og Frp-statsråder og framtids-forskere og folk som heter Finn.

Berry har en hårfasong som ser ut som om katten har vært i lader-ledningene, hun er like kaotisk på innsida av hodet og dessuten skikkelig lei seg. Hun var så dum at hun ringte tilbake til jentunge som gjemte seg under seng sånn at forbryteren hørte det og fant offeret sitt.
Så en dag ringer Casey Welson (Abigail Breslin) fra bagasjerommet til en bil, og hun er åpenbart blitt bortført av en steingalen morder og vet ikke sin arme råd. Nervevraket Berry tar samtalen, og så starter en detaljrik «gjør som jeg sier»-samtale som skal tilføre den ulykkelige jentungen de arme rådene og dessuten rettlede bagasjeroms-offeret sånn at politifolka fra 911 kan finne henne. Det minner litt om Kim Basinger-thrilleren «Cellular», men filmen er langt fra lik.

De svært kresne vil stusse på utviklinga fram mot klimaks, men de skal nå alltid klage. Historien er ikke hemma av ydmyk troverdighet, den skeiner av gårde slik thrillere skal. Det hjelper godt at morderen (nei jeg røper ingenting, vi vet hvem han er) blir spilt av Michael Eklund, for kanadieren ser så åndelig uhygienisk ut at han ville blitt forsmådd av monsterflått og Ebola-viruser.

Jeg så filmen på Blu-ray, og bildene er OK.

The counselor

PÅ trynet i Sartres Satan-humor
The counselor: Amerikansk thriller-drama. 2013. 1 time, 57 minutter. 15 år. Regi: Ridley Scott. Med: Michael Fassbender, Javier Bardem, Penélope Cruz, Cameron Diaz, Brad Pitt, Rosie Perez, Rubén Blades.

Kortversjon: En advokat skaffer seg øyeblikkelig finansieringsbehov og involverer seg med den delen av virkeligheten der man tjener penger fort. Det er også den delen av virkeligheten der alt går galt.

terning 5

Å Ridley, å Ridley, du lager så elegant film at jeg får følelsen av å se et stykke hermetisert fortid. Folka dine er riktignok umulige å like, men antakelig mener du noe med det. For «The counselor» er en ordrik og egentlig filosofisk film. Den er også en dypt tilfredsstillende underholdnings-thriller med sensualitet i utkanten av det smakfulle, som vi også kan kalle det smalføkka, og den har overlegent lange replikk-vekslinger av både filosofisk og sarkastisk karakter. Det vi kan kalle karsastisk. Nydelig formulert av Cormack McCarthy, som skrev romanen «The road».
Filmen starter med et luksus-problem. Michael Fassbender er en lite troverdig sengemann som tilfredsstiller Penélope Cruz med en slags bresen sjåvinisme som gjør at du fornemmer at du ser en av historiens mest åpenbare orgasme-feiker. Kjærligheten skal være til stede i dette rommet, men sengetøyet damper mer av lidenskap enn folka gjør. I ettertid tenker jeg: Det er det antakelig en mening med. Dette er elskoven til en bortskjemt sjølnyter som vil vise seg for dama si og kjøper noe han ikke har råd til. Han skal være en patetisk lidenskapsklovn.

Fassbender gjør en storarta rolle, bortsett fra at han ikke funker som forelska mann. Jeg har et problem med den tyske skuespilleren, for jeg har sett for meg at han kunne komme til å spille i «40 shades of Grey» (men det skal han ikke), og bare tanken på at det kunne skjedd er nok til at jeg syns han ser ut som et kiosk-påfunn.

Han drar til Amsterdam og kjøper en dyr diamant som man bare ser i gamle filmer. Dermed trenger han penger. Mye penger. Uten at vi blir plaga med prosessen roter han seg borti meksikaneren Javier Bardem, som jobber med anestesi i helvetes forgård, der alle følelser og all tilgivelse forlengst ble brukt opp.

Da jeg fikk se Bardem med et hår som får ham til å likne Tim Burton like etter frokost, tenkte jeg: Nei, hør her, nå får vi en grusom «Freefall»-rolle igjen. Men det gjør vi ikke. Bardem er i stand til å bære sin ukule luksus-ham med patos. Han spiller som om han vet at han er en latterlig figur, og han snakker deilig.

Cameron Diaz har ingen av disse fortrinnene. Dama ser redningsløst vulgær ut som en 90 år gammel handelsreisendes drøm om eskorte-jente med Brasil-understell. Hun er forferdelig på alle tenkelige måter. Det forvirrer meg, for jeg innbiller meg at hun skal framstå som jegeren i denne filmen. Hun sitter i sexy-mjuk kveldssol og ser på at yndlings-gepardene hønter ned harepuser, og helt fra starten blir det åpenbart at det er Cameron som er det dødelige pelsdyret i historien. Men hun ser ut som juksepels, og erotisismen hennes er så ufiks at den vil kunne kurere porno-avhengige. Kanskje er det en mening med det også. Kanskje skal dama være så uspiselig at du begriper den utvida eksistensialismens æreløse biotoper.
Den siste store personen er Brad Pitt, som kommer slengende i hvit løgnasdress med langt, viltert hår og litt pils-runde kjaker som gjør at han etter hvert ser litt ut som et marsvin. Han spiller nedtona og bra. Han er den onde brudbinger. Jeg mener budbringer. Glem det med brura.
Jeg røper helst ikke handlinger, men her kommer en litt flat antydning i kamuflasjefarge: En av Guds små detaljer forvandler advokaten Fassbenders kriminalitets-eventyr til en verifisert katastrofe. En smart meksikaner redegjør for eksistensialisme for viderekomne i telefonen, mens Fassbender lytter slik Dante gjorde da de fortalte ham at Beatrice sitter der borte i lavapølen og svir tærne sine. Den forenkla, gammeldagse hverdags-eksistensialismen er at du skal gjøre dine valg slik Nike gjør dem. Bare gjør det. Du er laga for valg. Men for de avanserte er det omtrent sånn, om jeg forsto cantina-geniet rett: Ditt liv er ikke bare de valg du gjorde. Livet ditt består også av de helt uforutsette komplikasjonene som oppstår i utsidene og etterkantene og i parentesene til et tilsynelatende enkelt valg. Helvete er usynlig, men det var du som skapte det. Oppdatert Sartre. Ny-Sartre med Satan-humor.

Cormack McCarthy har skrevet et manus som består av nesten perfekte replikk-vekslinger. Fassbender spiller en puslete mann som blir så forelska at han forlater det trygge fundament. Dermed havner han i Uforutsigbarhetenes Helvete. Der hersker de fantasiløse. Som Brad Pitt sier i en oppsummering av den utvida eksistensialismens moral: «Disse folka tror ikke på tilfeldigheter. De har hørt om dem, men har aldri sett en.»

Dere trenger ikke vite mer enn det.

«The counselor» er en nydelig laga film med mennesker på kanten av parodien, men det funker. Å veksle mellom telelinse og vidvinkel-shot er også på kanten av parodien, men det funker. Lyset ligger og velter seg i filmen som det nysølte innholdet i en eksotisk aftendrink, og det er umulig å ikke føle sensualismen. Sjøl om salpeter-dama Diaz er med.

Og glem ikke filmens snedige lærestykke: Den onde delen av verden er ikke stilig, og den tenker ikke. Den er vulgær og uintelligent og kompromissløs. Aldri gå dit. Hold deg hos sosialdemokratene.

Abraham Lincoln – Vampire hunter

Eventyrgrøsser

Abraham Lincoln: Vampire hunter
USA. 2012. 1 time, 45 minutter. 15 år. Regi: Timur Bekmambetov. Med: Benjamin Walker, Rufus Sewell, Dominic Cooper, Anthony Mackie, Mary Elizabeth Winstead, Erin Wasson.

3 Antakelig foregikk det slik: To slitne filmprodusenter deler en IFA-pakke og to fingerbøll kokain på nachspiel-toalettet, og den ene sier: «Hva gjør vi nå? Harry Potter møter Snøhvit?» «Vi kan gjøre en film der Lincoln jager vampyrer.» «Hva har Linkedin med vampyrer å gjøre? «Lincoln. Abraham Lincoln. Han magre fyren med skjegget.» «Å ja. Er det lov?»
Noen filmer er vitnesbyrd om den ytterste desperasjon. Filmkaksene vet at spesialeffekt-folka kan få til alt, men hjernen er ikke lenger i stand til å takle alt. Alt er for mye. Og alt er gjort.
Det bærer filmen preg av. Fra den edle befrierens edle barndom til en sammensyrisk og blodig borgerkrig der familien til Edward McCullen kjemper på sørstats-harryenes side, mens vampyrjegeren Abraham er blitt en distré femtiåring som snakker i marmor og vil at alle folk skal bli så uendelig befridde at det eneste de har å bekymre seg for er finans-fascistene i Wall Street. Men det er en annen sak.
Jeg kjenner at jeg føler en viss motvilje overfor de evindelige plikt-beskrivelsene av flammehav, av udødelige skapninger med antydninger til åreknuter som flyr rundt i lufta, mens alle roper tegneserie-ting til hverandre: «Aaargh!» Den kasakhstanske regissøren Timur Bekmambetov («Wanted») er begeistra som en Ellis Island-gubbe; når vampyrene kaster Abe og hans venner i husveggen, skjer det ved at de skreller kledningen i vanvittige flisverk og flyr mot himmelen som om St. Peter hadde gitt dem gratis-billett. For det er bare pixler. Blodet vil du kjenne igjen fra «Call of duty»-spill – det er pixel-blod av den sorten som halvstore Xbox-unger øser litervis av i løpet av en sommerferie.
Fordi historien i «Abraham Lincoln: Vampire hunter» er så tynn, blir det lettere å oppdage det evig uinteressante i action uten følelser og uten festlige folk. Benjamin Walker har hovedrolle-debut og er en sympatisk fyr, men han spiller et menneske som er så utbrukt at det bare egner seg til parodier. Når den unge Lincoln svinger sølvøksa si som om den var en tannpirker fordi kameraten lærte ham superkrefter, da dauer mye sannsynlighet. Ja, jeg vet at udødelige blodsugere ikke tilhører det dokumenterte universet, men folk gjør. Abraham Lincoln gjør.
Det vil være lett for de velvillige å drite i alt og nyte bildene. Men når handlingen har kommet så langt at vampyrene griper inn i den amerikanske borgerkrigen, da skal man gå på sterkere ting enn halstabletter for å unngå følelsen av likegyldighet.
Mary Elizabeth Winstead spiller hustru med Mary Pickford-munn og husarbeid. Dominic Cooper er en glatt og nødvendig svart venn. Anthony Mackie ser ut som om han datt av en Oasis-turné, men det gjør jo egentlig ikke mye, for filmen er en anti-historisk og fanatisk anakronisme. Nok om det. «Trolljegeren 2» kan handle om Wergeland.

After earth

5

Før pressevisningen ble jeg enig med meg sjøl om at «After earth» hadde fått møkka-karakterer på imdb, og følgelig ville den bli slakta av den ukentlige trilling-bursdagen i VG, Dagbladet og Aftenposten. Noe måtte gjøres. Det måtte kunne gå an å skrive Shyamalans film opp til en femmer. Det var ikke noe problem i det hele tatt. Jaden Smith er sart i flere kvadratmil med rå natur. Du kan føle ham skjelve.
Science fiction eventyr

After earth

2013. 1 time, 40 minutter. 11 år. Regi: M. Night Shyamalan. Med: Jaden Smith, Will Smith, Sophie Okonedo, Kristofer Hivju, Zoe Kravitz.

Natur er texture-basert, og ved sin stofflighet overvinner filmen alle teknologiske urimeligheter og amerikanernes post-hippiske militarisme-begeistring. M. Night Shyamalan har forstand på naturen. Han kan føle dens evige uro, han elsker den kompromissløst og han ser at den lever etter sine egne regler.

Naturen skaper intensiteten i far-sønn-dramaet «After earth». Den er til stede i filmen som en skapning, som en ustyrlig ånd, som en kontinurlig og uutslettelig kraftutfoldelse samtidig som bildene formidler det stofflige på en sånn måte at du kan kjøles av doggen og kjenne den sure lukta av jord. Det ble jeg imponert av, og det ble jeg forført av. Så får jeg heller godta at framtidige romskips-mennesker med teknikk som overgår Samsung Galaxy IV, faktisk ikke har utviklet relevante våpen mot en barbarisk geléskapning som heter ursa og antakelig er av naken bjørneslekt.

Starten er så banal at den kunne vært et møte med Aftenpostens miljø-journalistikk. Menneskene gjorde jorden ubeboelig, og de måtte flytte utover i verdensrommet. Nok et teknologisk paradoks: Vitenskapen hadde kommet så langt at den kunne bryte Einsteins lover om befordring, men den klarte ikke å rense atmosfæren for CO2. Dette er hva idioten Gore har gjort med USAs evne til å tenke seg om.

Menneskene flytta til Nova Prime der de marsjerer rundt i Flash Gordon-trikoter og ser sjenerende militære ut.

Will Smith spiller pappaen til sin virkelige sønn Jaden Smith. Gutten er flink, men nervøs. Han duger ikke i felten. Pappaen er den nye verdens John Wayne, han kan til og med ghoste, som er å usynliggjøre seg ved fravær av frykt. Pappaen er en sann psykopat, og gutten skvetter kontinuerlig som en bikkjeskremt katt. Han er tynn og skranten som kanelstang og må bevise seg for far sin. Rebel with a cause.

Så detter de ned på jorden fordi romskipet treffer et steinsprang i himmelen. Familieutflukten har ikke nødraketter, men en galaktisk nødstråle, og den ligger 10 mil borte fra far og sønn og superpappa har brukket begge beina. Gutten må ut i den evakuerte Jorden og lete etter redningen. En skjelvende unge fra verdensrommet på en frodig jord der dyra har overtatt det hele, der hvalene vaker i havet og paradoksale monstergribber kaster seg over forsvarsløse sveveskapninger. Frosten kommer jevnlig farende og fortryller skogen. Lavaen renner uforstyrra fra vulkanen, det er som å bla i en populærvitenskapelig guttebok fra femtitallet, og det funker aldeles fortreffelig.

Jeg skal ikke røpe detaljene i det som skjer, men de er vakre og spennende. Will Smith forsøker å være Gud i himmelen på link fra vraket, men det er guttungen som må klare å bli seg sjøl og makte det umulige i søt framtidsdress. Tøff i pyjamas.

Blue Jasmine

Blue Jasmine. Amerikansk drama. 2014. 1 time, 38 minutter. 11 år. Regi: Woody Allen. Med: Cate Blanchett, Sally Hawkins, Alec Baldwin, Bobby Canavale, Andrew Dice Clay.

Kortversjon: Jasmine husker fortidas sang «Blue moon» og klarer ikke leve i virkeligheten da den rike ektemannen blir fengsla for svindel og hun må klare seg sjøl. Streaming og DVD.

terning 2

l Woody Allens oppskrytte drama «Blue Jasmine» er ikke noe annet enn en ordrik banalisering av fatalismens problem: Alt blir bare hestadrid uansett, og du bør være forsiktig med det lille du har. Filmen minner litt om et parodisk drama som heter «Monster», der Charlize Theron spiller bitter prostituert morderske med en så svær selvmedlidenhet at den egentlig krever sitt eget solsystem.

Cate Blanchett er bare nesten morderske, og hun er bare nesten prostituert, men dama gjennomlever det sosiale sammenbrudds etterveer med en mimisk fullkorna, brutalt gjentakende avfeldighet. Når filmen er slutt aner jeg ikke hva poenget var, bortsett fra at jeg får følelsen av at Woody har projisert sin undergangs-fornemmelse av at aldring er det samme som plutselig fattigdom inn i en tidsriktig kvinneskikkelse et sted mellom Claire Danes FBI-etterforsker og Therons hore.
Blanchett kaller seg Jasmine, for hun hadde dessverre den sosiale oppdrifts kreativitet. Hun var gift med den sleipe forretningsgubben Alec Baldwin inntil han ble fengsla for svindel, og så datt den sarte silkebånnen ut av luksus-hustruens tilværelse. Filmen hekter seg på henne da hun plager gammel dame på fly med en uendelighet av psykotisk snakk, men da aner vi ikke at seerne i løpet av 1 time og 38 minutter skal føle seg som den plaga dama. Jasmine har sett ned på søstera si, for hun lever stadig med verbalt tjukke menn fra arbeiderklassen. Men da det går dårlig med overklassefruen, er søstera god nok for henne, så hun flytter fra New York til San Francisco, og der setter hun i gang med å være patetisk ufyselig etter tredemølle-prinsippet. Rundt og rundt, men ikke én centimeter videre. I mer enn halvannen time er Blanchett en gjentakende over-karakterisering, hun repeterer de to-tre egenskapene til en støyende kvinne slik en sint eksmann ville gjort det: Hun var ei røy, hun var ei røy i sjakkrutete strømpebukser.

Jasmine er et usjarmerende menneske som det antakelig er synd på, for medlidenhet følger kvinner i film med mer konsis regularitet enn mensen. Hun skal forsøke å studere, men det er slitsomt, hun vil ha seg en mann, men han skal ikke være noe så teit som håndverker eller tannlege. Hele tida tar hun svære doser nervepiller og drikker brennevin. Ansiktet har trekninger som får deg til å tenke på stumfilmens dager. Kvinnelige skuespillere får Oscar-nominasjoner for trekninger som i det virkelige livet er like sjeldne som hobbiter.
Så er det oss som ser på. Vi sitter i en god stol med en kopp kaffe og vet at alt er håpløst. Dette skal vare nokså lenge. Jasmine skal bli verre og verre. Fortida skal innhente henne slik kynismen innhenter søstera. Alt er forutbestemt, og i tillegg er det kjedelig som formiddagssåpe. Dette gidder vi ikke. Jasmine burde ha beholdt Jeanette-navnet og studert antropologi i stedet for å falle for en mann, for kvinner med rike menn blir sosialt invalidiserte og kan ikke klare seg sjøl når mannen faller bort. Vi skjønte det etter to minutter. Alle kvinner burde holde seg ved røttene sine og studere antropologi.

En deilig distraksjon: En gang i tida ble det laget en film som het «Kvinner som elsker». Den fortalte (slik jeg opplevde den) om to par som utforsker og utvikler kjærlighetens muligheter, og kvinnene er ikke ofre, de er oppdagere. I våre dager ville den blitt kalt «Kvinner som lider», og damene ville vært utnytta incest-ofre. Vi har et forferdelig kvinnesyn, og nedvurderingen av rolleskikkelsen Jasmine er et symptom på en hel sivilisasjons manglende evne til å oppleve kvinner som varierte, variable, irrasjonelle og geniale erfarings-reisende i et liv som forandrer oss alle hvert minutt og gjør oss til nye mennesker. Bortsett fra kvinner. De blir de samme stakkarene som de var da livet starta.

Cate Blanchett er en overvurdert skuespiller fordi hun ser ut som alle englers mor og har gjort noen skjønne roller. I denne filmen tyr hun til det opplagte, og den beste skikkelsen er søstera Ginger som spilles av Sally Hawkins. Dessuten liker jeg at Andrew Dice Clay fra «Ford Fairlane» dukker opp igjen, sjøl om det er som 140 kilo harry.