Månedlige arkiver: mars 2016

Død snø 2

Død snø 2: Norsk-islandsk splatterkomedie. 2014. 1 time, 40 minutter. 15 år. Regi: Tommy Wirkola. Med: Vegar Hoel, Kristoffer Joner, Amnita Acharia, Carl-Magnus Adler, Jocelyn DeBoer, Ingrid Haas, Martin Starr, Bjarte Tjøstheim, Stig-Frode Henriksen, Ørjan Gamst, Hallvard Holmen.

Kortversjon: Vegar Hoel blir tatt av politiet for mord på hyttevennene sine, men klarer å tilkalle amerikansk hjelp til et siste oppgjør med nazi-zombiene.

terning 5  Dette er enkeltpersonenes og enkelt-påfunnenes film. Rollene funker så overstadig hinsides en normal virkelighet at man sperrer opp øynene og fråtser i hensynsløs frodighet. Enkeltscener skaper så stor begeistring at det er lett å tilgi den lett smadra fremdriften. Det er på tide å ta fram det ufødte begrepet skratt-fnis, som oppstår når den latente tenåringen i deg spruter popcorn over seteryggene.
Derfor er det relevant å starte med det patriotiske: Han er tidenes zombie. Kristoffer Joner kommer sjanglende med rester av den høyre handa hengende som girlander fra skuldra. Han har et fjes som likner hagleskutt smalahove og piper i en blanding av kjæledyr-hengivenhet og Joner-nervøsitet. Etter mye annet fælt ble han overkjørt av stridsvogna. Daudingen Kristoffer er på en måte grøssernes Elling, og det er en skikkelse du aldri kommer til å glemme.

Dessuten er Vegard Hoel en av de få, om ikke den eneste skuespilleren i Norge, som kunne utøve et kunststykke som såvidt kan kalles å sannsynliggjøre denne sjuke hovedrollen. Han kommer ut av den første filmen med grapsa kjæreste og avkutta arm, men politiet tror at han massakrerte en hel hyttefest-gjeng og lenker ham til sykesenga etter at en uheldig kirurg har sydd en nazizombiearm på mannen. Dermed oppstår et slitesterkt «The hand»-syndrom.
Naziarmen kan ikke bare heile, den han hele de sjuke og vekke de døde, den kan slå tvers gjennom voksne tarmsystemer og dra hjertet ut av en stakkars liten 11-årig turist i traktene rundt Tafjord. Eller Tavik.

Hoel starter som relativt blodig krigsoffer og utvikler rollefiguren sin som et slags blodtype-skjema. Mot slutten er antakelig alle tenkelige rhesi representert på det som er igjen av klærne, men han er like fullt en romantisk mann som tett fulgt av Bonnie Tylers «Total eclipse of the heart» oppsøker den uberørte kirkegården ved havet og initierer det som kan komme til å bli norsk films mest rørende nekrofili noensinne. Jeg røper ingenting.

Det er på mange måter en snedden film. I Stavanger betyr snedden småpen. Tommy Wirkola starter fort en flørt med amerikanere ved at han innfører The Zombie Squad. Den holder selvsagt til på nett og består av en frakkekledd eksotisme-nerd som ser ut som et medlem av Talking Heads, ei jente med betryggende strikkevest og ei starwarsianer med Finse-kikkert. Ved forenklinger som ingen vil bebreide den kreative grapsen Wirkola, kommer de til Norge og er med på å utvikle ideen om en til dels underjordisk motstandsbevegelse. Det har ikke skjedd verre vekkelse i Nord-Norge siden læstadianerne. Heller ikke herligere oppstandelse.

«Død snø 2» vinner på en kompromissløs oppfinnsomhet. Politi-satiren med en parodisk nordnorsk tourettes-tjenestemann ligger i den småstive utkanten og sliter halvgode replikker, for å si det pent, men de groteske detaljene er fantastiske. Den absurde splatter-humoren frisk som fersk slakt, og det i en genre der det meste allerede er utretta. Det er som om Wirkola finner en ny måte å pynte juletreet på.
Hoel spiller med et velgjørende alvor og troverdig frustrasjon. Bjarte Tjøstheim som kommer fra en kristen familie på Randaberg, spiller småbannende prest som også blir tvangs-konvertert til den internasjonale zombie-rørsla, og en av de minneverdige scenene utover i filmen er da den snille Joner sitter overskrevs på den milde Tjøstheim og banker ham mens blodet flyter. Det er ærlig talt ikke noe du ville ha venta å se på film. Det er ærlig talt et ekstremt trivelig påfunn. Det er det også når Hoel strekker sin ene blodstenkte hånd mot dashbordet – ikke for å starte bilen, men for å skru av P2.

Det er vanvittig mye tarmer i denne filmen, og folk blir reduserte til et detaljnivå som gjør dem best egna til å agne skrei-lina med. Dette er en splatterfilm, det er ikke en thriller om turen på landet. Så snakker vi ikke mer om det. Det er en skjønn film i slinser og biter.

Kvinnen i buret Kvinden i buret

Kvinnen i buret (Kvinden i buret): Dansk krim. 2013. 1 time, 37 minutter. 15 år. Regi: Mikkel Nørgaard. Med: Nikolaj Lie Kaas, Fares Fares, Sonja Richter.

Kortversjon: Uheldig politimann ved drabsavsnittet kommer tilbake og settes til å katalogisere henlagte saker. Der finner han forsvinninga til en dansk politiker.

terning 2

Egentlig syns jeg Nikolaj Lie Kaas spiller en grei og behagelig fåmælt etterforsker. Han skal jo lide. Han er jo etterforsker. Vær nå glad for at han stort sett holder kæft.

Man må antakelig lære å akseptere den kaldhjerta avledningen i moderne krim: Vi skal være mer bekymra for politiet enn for ofrene, en pervers følsomhet som også Jo Nesbø driver med. Denne danske krimmen nøyer seg på danskers vis med det sentimentale, og det logiske blir hengende med røven ute. Men det er som venta. Krim er inne i en nedviklende periode. «Broen»-seriene viser at idiotisk føleri lønner seg. Det er deilig å være dum i Danmark.
Etter en action-scene der politimenn blir merkverdig skutt, starter filmen med at Lie Kaas tar en Bodnia: Han kommer tilbake til etaten som en sjeleskaka og håndskjelvende nevrotiker som har mista kona si, partneren sin og politiets tiltro. Ansiktet er like uttrykksfullt som en svart-hvit Nixon-maske, og det liker jeg egentlig, for jeg tør ikke tenke på konsekvensene hvis det antatt hjerneskadde vraket hadde tødd opp og snakket ut om det.

Fares Fares spiller den nye assistenten hans, en klok og integrasjonskul innvandrer som riktignok ber til Gud på medbrakt teppe, men ellers oppfører seg som en eksemplarisk og underdanig dr. Watson. Jeg liker Fares. Han tilfører alltid film-scener en form for trivsel. Det arabiske halvmåne-fjeset strutter av liv og intelligens. Filmens detroniserte opprører-klisjé Lie Kaas blir av en opprømt politisjef-klisjé satt til kontorarbeid blant nedlagte saker i kjeller-avdelingen K11, der Kafka antakelig tilbrakte en del paranoiske år. Sammen med Fares.

Så har det seg sånn at mannen med steinfjeset oppdager en egentlig vanvittig usmuk henleggelse. En kjent kvinnelig politiker som til og med heter Merete (som er et nøkternt navn) forsvinner fra ei ferje (faktisk antas hun vel å ha hoppet fra broen) der hun etterlater seg en sterkt handikappa bror, og politiet har konkludert med at hun tok sitt eget liv.

Ja, det er lov å le.
De to utskuddene Lie Kaas og Fares setter i gang etterforskning etter metoden «hvem så du henne sist sammen med da?», og samtidig skjer det katastrofale at filmen forteller oss alt som har skjedd med den arme dama. Hun blir kidnappa på båten, hun fanges og tortureres på flere slags vis og blir i scene etter scene mer og mer like sjuk og galen som en Zara. Det er ei plage å se på, og det tar luven fra etterforskninga og kveler rytmikken i den.

Jeg skal selvsagt ikke røper hvordan filmen slutter, for det gjør den heldigvis ganske kjapt. Men motivet for forbrytelsen er patetisk, og cliffhanger-slutten er elendig porsjonert.

Jeg innbiller meg nok en gang at elendigheten skyldes smitte fra TV-seriene. Ingen filmatisk eleganse, ingen påfunn, ingen replikk-kreativitet, ingen personlighets-snop, ingen hendelser som skiller seg ut og gir filmen fart og styrke. Bare den evindelige langsomme og sentimentale dridlinga gjennom selvfølgelighetenes småskog, der banal skjensel og psykiatriske lidelser går rundt i klovnekostymer og driter seg ut.

Hansel & Gretel Witch hunters

Wirkolas blodføyke rett i trynet

 Fakta: Eventyrgrøsser
Fakta: Hansel & Gretel (Witch hunters).
USA. 2013. 1 time, 28 minutter. 11 år. Regi: Tommy Wirkola. Med: Jeremy Renner, Gemma Arterton, Peter Stormare, Famke Janssen, Ingrid Bolsø Berdal, Vegar Hoel.

5

Sånn skal et eventyr fortelles: Fliser og flammer flyr i forvirra 3D inn i salen sammen med så dekonstruerte damedemoner at du tar du tar deg til pannen etterpå for å kjenne om det sitter noen kjøttbiter der. Nordmannen Tommy Wirkola har laget ei hekkans huskestue med Hans og Grete og den etter hvert hodeløse Bjørn Sundquist, og det er vanvittig, sjenerende moro.
La meg bare si at jeg har en drøm. Jeg skulle ønske at Wirkola kom hjem og filma Hamsuns «Pan», Ibsens «Gengangere», Kiellands «Gift» og «Kristin Lavransdatter» i en ny og kanskje mer tidsmessig dramaturgi. Jeg lengter etter å høre Osvald jamre blodig «Give me the fuckin’ sun, ma!» før han stikker kandelaberen gjennom heksemammas svarte bryst.
«Hansel & Gretel» starter med at det skremte søskenparet blir forlatt i skogen av en dyster pappa. De kommer til heksas skjelettliknende sukkertøyhus (dette burde de bygge opp i Dyreparken i Kristiansand), og hun forsøker å feite dem på karbohydrater før ungene brenner kjerringa.
Deretter er de blitt voksne og har startet den tyske bondebygdas Redningsselskap, tungt bevæpna med kule fantasyvåpen og kledd i rånekostymer som kommer til å hisse opp Shades-of-Grey-fansen. I Augsburg i Bayern driver Peter Stormare og torturerer rødhåra og finske Pihla Viitala som må overleve fordi hun i seinere scener skal bli bukseforlova med Hans i en healer-kilde.
Gemma Arterton legger Peter Stormare flat, og deretter tar heksejegerne ansvaret for å befri tyskerne fra den onde Janssen-heksa i skogen. Det blir ikke lett, for det er ei utkrøpen fortryllerske med dårligere hud enn Vesuv ved utbrudd.
Så topper historien seg. Heksene må ikke få tak i det tolvte barnet. De må heller ikke få den hvite heksas hjerte. Jegerne får mye okkult juling, og Jeremy Renner blir hengende i tre som strange fruit før den finske jenta berger ham. Men til slutt samler de kreftene og supervåpnene til en final showdown med karnevalsfrisk heksesabbat. Godt hjulpet av et troll som likner Hellboy og oppfører seg som King Kong, kaster de seg inn i en lydsterk og visuelt eventyrlig splatter-kamp med så mye organisk shrapnel at Dr. Frankenstein ville lagt vekk sytøyet sitt i resignasjon.
«Hans & Gretel» er ikke for alle. Det er kanskje ikke «Lincoln» heller. Men det er deilig å se en norsk regissør som tar ut det som finnes av fantasier, og det er befriende å se norske skuespillere som ikke diskuterer barndommen sin. Ingrid Bolsø Berdal er ei storarta heks, og Sundquist troverdig tysk holzbilly. Vegar Hoel ble borte for meg i blodføyka.
Filmen har 11 års aldersgrense. Det er en skikkelig rå spøk.

Jakten Jagten

Blodsvimmel dansk indignasjon

Jakten (Jagten).
Danmark. 2012. 1 time, 55 minutter. 15 år. Regi: Thomas Vinterberg. Med: Mads Mikkelsen, Lasse Fogelstrøm, Annika Wedderkopp, Alexandra Rapaport.

4Her er en slags terning-bekjennelse: Denne filmen var en toer den første timen. Så ble den en sekserterning, og i merkelig kjappe, men forutsigbare sluttscener datt den ned til en litt forundra firer.
Sånn er verden. Mjuke Mads Mikkelsen er verdens skjønneste barnehage-onkel inntil lille Klara føler seg irrasjonelt avvist av ham og sier til førskoleheksa at hun hater Lucas og han har en tissemand der står rett opp. Storebrors kompiser har nemlig vist henne pornobladbilder.
Dermed går førskoleheksa i fistel, og uten at han får vite hvorfor eller hvem, kaster den gale kvinnegjengen Lucas ut av barnehagen, godt hjulpet av en dødsteit psykolog. Og ikke bare det: Han forfølges overalt hvor han viser trynet sitt, lokalkjøpmannen banker ham, naboer dreper hunden hans og hiver stein gjennom vinduet, banker sønnen hans osv. Bare den tøffe innvandrerkvinnen med god utdannelse og kjip jobb er annerledes.
Dette er føleri på volum 11, og ekstremt engasjerende. Men indignasjonen utvikler seg med det samme fordomsfulle hysteri som den anklager folket for. Historien klarer ikke å stå på to bein av bare rettferdig harme, for antakelig har regissør Vinterberg sett klassikeren «Jagdszenen aus Niederbayern» (1968), og han vil levere blod og tårer og skrikende urettferdigheter.
Så når filmen mirakuløst fram til det reflekterende, empatiske, det pålitelige og trofaste, det gode i mennesket. Og da blir alt veldig bra. Men du frykter hva den blodsvimle Vinterberg skal finne på i slutten. Etter å ha hoppet ulogisk over alt det vi egentlig ville se, lager han en lettvint slutt uten vett og forstand.
En film forteller aldri om virkelighet, den røper bare hva skaperen har ment at dere skal tenke på. Men Vinterberg vil ikke at dere skal tenke, han vil bare at dere skal grine på kino.

Furious 6 Fast and furious 6

Møte med det heilage hekkan

Furious 6: Amerikansk action. 2013. 2 timer, 10 minutter. 15 år. Regi: Justin Lin. Med: Vin Diesel, Paul Walker, Dwayne Johnson, Michelle Rodriguez, Jordana Brewster, Tyrese Gibson.

Kortversjon: Dominic Toretto og gjengen hans slår seg sammen med etterretnings-purken Dwayne Johnson for å stanse terrorist og få tilbake dama til Dom, som egentlig var død. Sett på Blu-ray. Finnes også på streaming.

terning 5 liten OK. Guttene svulmer. Kjøret funker. Bil er hellig. Familie er hellig. Du skal ikke smile når du omtaler bil, og du skal ikke smile når du snakker om familien. Men hvis du noensinne finner på å holde en fartsgrense, må du gå i reine dametruser og fredagshusarbeide-tørkle og dessuten lage muffins.
Jeg tror jeg begynner å få grepet på «Fast & furious»-filmene nå. Opprinnelig oppfatta jeg dem som rein Turtlewax-zoologi med eksos-hymner til bilpolare (ja, jeg vet at det ikke heter bilpolare) lidelser. Historiene var som roadkill-fascistiske frihets-seremonier. Menn levde i sjølvalgt konflikt med samfunnet, og damer uten førskolelærer-utdannelse gneid de nybonte bommene sine mot panseret som en markering av at bak en fri mann står alltid en ufri kvinne. Det var i beste mening Frp-stoff. Individet i sentrum. Og i sentrum feilparkerte de, og tok konsekvensene.

Jeg så «Furious 6» samtidig med at Frp og KrF falt hverandre om halsen i dypt rørt kristen-anarkisme. Derfor oppdaget jeg omsider at de frie mennene på de frie veiene, de er egentlig familiens forsvarere. De er ikke fuck-around-The-Christmas-tree-sladdedasker. De tar vare på familien sin som om den skulle bestå at jomfru Maria, det lille Jesus-barnet og ei heil korg med grillklare duer.
Dette er substansen i «Furious 6», og den er lett å like. Den rånete action-filmen er laget med et fravær av sjølironi som feier både Harald Eia og Bård Tufte Johansen av bagasjebrettet. Bil-fundamentalismen er et opprør mot det useriøse nittitallet. Det er følelsen av høytid som skaper filmen. Når disse singletkledde kroppsbyggerne kommer sammen ved barbequen i arbeiderklasse-strøket, er det som ei improvisert høymesse for skråsikre religions-stiftere. Familien. Du gjør hva som helst for den. Du møter til og med opp i bursdager der de ikke serverer øl.

Vel. Teoretisk. Her serverer de øl.

Handlingen i «Furious 6» kommer antakelig ikke til å løfte ditt sinn. Men det er høytiden som gjør filmen. Og jeg ga egentlig terning 4 fordi den starter litt teit og fordi jeg var lei av å gi 5-er-terninger, men egentlig fortjener en forkynnelse som dette at man verdsetter den.

Starten er fra Kanariøyene, og det er sjokkerende ukult. Vin Diesel og Paul Walker kappkjører på soltørka kystveier som om de befant seg i en spesielt avfeldig Bond-film, og så når de fram til stua der kona til Paul og søstera til Vin føder. Gutte-høhø: Det gamle livet er forbi. Sannelig om jeg vet.

Men der tar de feil. Dwayne The Rock Johnson ankommer med gul konvolutt fra myndighetene. Vin har fått hvit singlet fra himmelen og ser ut som en protein-frelser. Dama hans har like hvit singlet. Hun ser ikke ut som en engel. The Rock sier til Vin, som nettopp har utforska den bibelske metoden med den blonde kjæresten da hun ennå ikke hadde klær: «Du må være med og finne dama di, for hun er ikke død likevel».

Shit! Familien! Vin var mannen til Michelle Rodriguez, men hun døde. Men Dwayne har gul konvolutt fra myndighetene. Den triste blondina som nettopp var naken, er en engel likevel og sier at hun ville ha dratt sin vei hvis hennes mann hadde gjenoppstått. Familien!
Dermed kommer Michelle Rodriguez inn i føljetongen igjen med sin slum-bistre, men sympatiske steinbitt-mimikk. Det blir byrace, det blir slåssing, det blir skyting, og vi får fantastiske replikker som disse: «You want bloody we can do bloody». «What u found out is for u, what we gonna do now is for her.»

Det blir ikke lett for Letty har utvikla et solid hukommelsestap. Da har filmen gudskjelov flytta seg fra Kanariøyene til London. Det varer bare en stund. Etter en del unødvendige eufemiseringer av Englands hovedstad, drar folka tilbake til Spania. Der aksler menn og kvinner sitt massive oppdretts-kjøtt til solid action først på bru og deretter i vanvittig digert lastefly da det går mot klimaks.

Da kom Gabriel på ti utilsikta inn i stua, og han hoppet i sofaen av bare innlevelse. Hopping i sofa er den beste karakteren en gutt kan gi film, også når aldersgrensen er feil.

PS: Etter-tekstene røper at Jason Statham er med i «Furious 7». Kommer neste år.

The internship

The internship: Amerikansk komedie. 2013. 1 time, 59 minutter. 7 år. Regi: Shawn Levy. Med: Vince Vaughn, Owen Wilson, Rose Byrne, Aasif Manvi, Max Minghella, Josh Brener.

Kortversjon: To utdaterte amerikanske selgere forsøker å finne nåtida og framtida ved å søke seg jobb i nerde-bedriften Google. De to spilles av Vince Vaughn og Owen Wilson.

terning 3
Owen Wilson og Vince Vaughn er både sammen og hver for seg de siste årenes Eddie Murphy; de gir den samme håpløse frykten som ubehagelig nei-ikke-nå-igjen-skeining med slitte helårsdekk på julivarm asfalt, de er som Helan og Halvan-imitatorer på et tredjerangs tivoli. En treer-terning til en Wilson-Vaughn-komedie er egentlig et vennligsinna kjærtegn. Den reddende attraksjonen i denne filmen er Google.

De fleste vet at Google er en søkemotor og som folk bruker hvis de må svare på hva som er forskjellen på 2 ganger 2 eller hva de heter. Google er også et sjølopptatt Askepott-selskap der geek- og nerd-idealer er blitt virkeliggjort i en utopisk nåtid som kan tillate seg å være rar fordi Google aldri kan falle.
Den amerikanske mannen er det motsatte av Google. Den amerikanske mannen er en dementert gigant. I 2013 finnes ikke den stramme sjekkhefte-cowboyen Gordon Gekko. Den amerikanske mannen er en haleløs dinosaur som selger illusjoner i mørke utveier. Wilson og Vaughn spiller klokkeselgere som mister jobben og må finne noe nytt, de er på en måte urbefolkning i en tid da folk ser på mobilen for å sjekke klokkeslettet. Filmens tragiske fiksjon er at de får praktikant-stillinger hos Google sammen med en amerikansk intelligensia på under 21 år. I løpet av nesten to timer skal de bruke sin bikkje-kjute ubehjelpelighets-sjarm som kompensasjon for både ungdom, intelligens og kunnskap.

Filmfolka har fått bruke Google-bygningen til en handling som først holder hekkan med det eksentgriske (skal være eksentgrisk) cyber-tempelet og siden seifer seg ut av satiren og blir en trygg hyllest. Praktikantene ser ut som et frammøte til The Gathering, og alle har fargerike vindmølle-luer. Våre to venner svarer feil på alle spørsmål og tror at en bug i data-programmet er et skjult insekt.

Hvordan skal dette gå? Dere får se sjøl. Manuset komposterer seg. Møkk oppstår. Outsiderne bruker Flashdance-metaforen til selverkjennelse og prestasjonisme, og så klisser filmen av gårde med mye småsøt hygge og jabbete urimelighet.

Men jeg likte fire ting. Google er en kul og trivelig turist-attraksjon. Vince Vaughn får ikke kjæreste. De to førti-åringene blir stigmatiserte som åttitalls-oldiser uten X-men-kompetanse, og hvis du ser nøye etter, ser de faktisk både gamle og redde ut. Dessuten sier den unge sjefnerden i Google «nice» når datating stemmer, akkurat som Youtube-spilleren Addexio når noe stemmer i Minecraft Tekkit. Gud heter forresten ikke Google, han heter Youtube. Du-røret.

Every picture tells a story, don’t it. Til og med denne. Samtidig som det er et paradoks at nettopp Google faktisk er i ferd med å gjenoppfinne armbåndsuret.

Jeg er veldig uenig i at filmer med lap-dance på strippeklubb og samtaler om anal-sex skal ha sju års aldersgrense. Medietilsynet er også en middelaldrende dinosaur, og det vet ikke hvordan vi vil ha det.

Maleficent

Maleficent: Amerikansk eventyrdrama. 2014. 1 time, 37 minutter. 11 år. Regi: Robert Stromberg. Med: Angelina Jolie, Elle Fanning, Charlto Copley, Sam Riley, Imelda Staunton

.

Kortversjon: Stefan den foreldreløse svikter sin alvekjæreste Maleficent, og så blir det krig mellom kongedømmene og en Tornerose-versjon.

terning 5
Jeg brukte lang tid på å bestemme meg for om eventyrfilmen «Maleficent» var den råeste feministfilmen siden «Charlie’s angels». Uklare tanker er seigere enn snott. Men Disney-folka har faktisk fått til en slags hyllest til matriarkatet. Men det blir ikke lett å beskrive reindyrkelsen av panteistisk kvinnesamhold og jenters politiske følsomhetslojalitet når du ikke kan beskrive hvorfor. Jeg skal prøve å ikke røpe alt.

Angelina Jolie har den avgjørende styrken i filmen. Hvis en eller annen Thanksgiving-snakker eller Meryl Streep hadde spilt den fundamentalistiske vinge-alven i skogen, ville filmens mystikk antakelig ha krympa til et kantine-opprør med bh-nekt. Jolie ser ut som en superhelt-animasjon. De kalde øynene ligger i venteposisjon i perfekt skulpturerte marmorhuler, og kinnbeina stikker fram som retningsskadde hjørnetenner eller en mutert skjelett-fornyelse. Kvasse horn skyver seg ut i et virtuelt eventyrrom og understreker at dama er et mytisk dyr på linje med enhjørningen og Marit Bjørgen.
Under hennes tapte vingespenn spiller uanselige Elle Fanning et forbannelses-truet blondine-vesen med naive ressurser som spontanitet og rettferdighetssans, mens skogens darke dronning har en hel tilværelse å forsvare. Hun skal redde naturens renhet tilbake fra den kolonialistiske kongekødden som hun dessverre kysset en gang i sin alve-pubertet. «Gutter jeg en gang likte.» En skam for de fleste jenter.

Filmen starter med å konstatere at i verden finnes to kongedømmer. Ett styres av en grådig gubbe, det andre er naturlig og ledet av en alv. I skogen møtes den snilt foreldreløse Stefan og lille Maleficent med de svære vingene. Langs litterært overdynga idyllstier går tynne troll og andre skapninger med tvilsom DNA, og som sekstenåringer kysser altså ungdommene hverandre og erklærer sann kjærlighet.

Men så er det dette med menn og jobb. Den egentlig greie guttungen med lakenblikket vil bli til noe i kongedømmet, og han imponerer den døende gamlekongen da han kan beseire myrenes forsvarsminister Maleficent ved å klippe vingene hennes. Dama stoler på en mann. Men han stoler bare på sjefen. Det er som når Frp-ere får teften av ministerposter og blir tilhengere av bomstasjoner. Kongen dør, og Stefan, nå spilt av en litt uflidd Sharlto Copley, blir ny konge. Det er ikke lett å forsvare myrlandet mot idiotene når Maleficent ikke lenger kan fly, men hun får hjelp av ei forvandla kråke.
Jeg må nok også røpe at kong Copley får ei lita datter, men trollkvinnen Maleficent besøker hoffet på dåpsdagen og spår at jentungen skal gå i varig koma når hun stikker seg på en spinnerokk på sekstenårsdagen. Nå har alle skjønt at Fanning spiller Tornerose og Jolie den onde fe. Men ingenting blir som forrige gang.

Jeg skal gjøre det kort. Kongen dumper alle rokker i landet og sender dattera si i eksil til et slags England i skogen der hun passes av tre menneskeliggjorte alver som minner om kvinner i Jane Austen-filmer.

I eventyret skal en mann komme og kysse den komatiske kongedattera tilbake til hoffliv. Ikke her. Menn er drid. Charles Perrault (1628-1703) sin merkelige eventyr blir omgjort til et nydelig, atavistisk, panteistisk feminisme-manifest; den blir som en salongversjon av naturmystikken i von Triers «Antichrist». Jeg kan jo ikke røpe hva som skjer, men stor kjærlighet oppstår, og den gjelder verken konge eller prins. Prinsen forsøker riktignok å kysse den sovende blondina, men da er vi allerede smitta med manns-skepsis og regner med at han bare har tenkt å ta henne på brystene og deretter fortelle om det til kameratene sine.

Underveis blir vi eksistensialisme-tilhengere lykkelig minnet på Sartre-regelen om at ingenting kan gjøres om i verden, ingen ting kan tas tilbake, alt som har skjedd, har skjedd og så går tiden videre og av den skaper du din neste skjebne. De som tror at den opprinnelig så romantiske og fattige Stefan skal oppdage sin dumhet og få film-tilgivelse, kan bare glemme det. Sartre herjer i skogen sammen med Simone de Beauvoir.

Nå har jeg brukt altfor liten plass på å fortelle at «Maleficent» er en visuelt magisk film. Den er Disney-vakker på en skrudd og mørk måte, og innimellom oppstår det fabelprosaisk action av den sorten som gir poesien trygg ryggdekning. En utrolig rik film egentlig. Men litt merkelig.