Månedlige arkiver: februar 2016

Birdman

Birdman: Amerikansk dramakomedie. 2014. 1 time, 59 minutter. 12 år. Regi: Alejandro Gonzalez Inarritu. Med: Michael Keaton, Edward Norton, Emma Stone, Zach Galifianakis, Naomi Watts.

terning 5

«I don’t belong in this shithole».

Michael Keaton spiller den middelaldrende manns skjebne som uhenta søppel i en deilig film som på et skeivt vis minner meg om «En handelsreisendes død», kanskje fordi amerikansk teater-dramatikk blir rått og varmt parodiert. «Birdman» er skuespillernes film, den er de viltre og vellystige replikkenes film, den er romantiske myter om teater og teaterfolk, en konstant, genial selvopptatthet og en velspilt film der du lytter så intenst at bildene nesten blir borte.

I tillegg: Inarritu er en vasekopp.
Han rolser vekk alle poengene sine de siste tjue minuttene, og det er helt greit. Så bra var filmen den første timen at det ville vært uanstendig av den å fortsette. Som om den ville ropt «barneskirenn!» i all sin suverenitet.

Nå må jeg dessverre redegjøre for en del ting som jeg egentlig driter i. Michael Keaton er skuespilleren Riggen som spilte superheltfiguren Birdman på film fram til 1992 og deretter har gjort lite av sånt som gjør biografenes hender svette. Han forsøker å gjenoppstå, akkurat som Di Caprio i Inarritus «The revenant». Av mystiske grunner får den falne superhelt-kjendisen sette opp en scene-versjon av Raymond Carvers novellesamling «What we talk about when we talk about love» på Broadway. Det er her shithole kommer inn i bildet. Riggen er instruktør, og han blir misfornøyd med fravær av lidenskap hos en skuespiller som straks får en lampe i hodet og havner på sjukehus. Dermed får Riggen den unge legenden Mike (Edward Norton) inn som erstatter. Da starter mannjevningen.

På den opplagte overflaten der popcornposen rasler, og kanskje også sushien, spiller Keaton en feira fyr som ikke takler at han er blitt en etterlatt smule på gårsdagens lunsjbord. Fantasifiguren Birdman plager ham med flengende dystopier, og han flerres av usikkerhet og fortæres av flammene fra en helvetes fortid. Keaton har forresten benektet at Birdman-rollen har noe med ham sjøl å gjøre. Keaton spilte Batman fram til 1992.

Der stanser vi. Keaton-figuren er noe mer. Riggen er en mann som faktisk vet at han kan. Den fryktelige, fryktede fornemmelsen av evner man ikke får vise manifesterer seg ved at skuespilleren sitter i garderoben sin og flytter ting med tankene. Han er magisk. Riggen er The Man, og ingen vet det. Han kan hive ting i veggen uten å ta i dem. Når ungdom føler usikkerhet gjør det ikke så mye, for de er så vakre. Middelaldrende kan vite og kjenne at de kan ting, men det er ingen som vil se det. Keaton sitter kuet som gapestokk-figur ved speilet sitt, Birdman-stemmen håner ham, tankene får ting til å flytte seg og i teateret og utforbi forandrer verden seg intenst som ved en naturkatastrofe.

I det øyeblikket Nortons rolleskikkelse Mike kommer inn i teateret, oppstår et anarkistisk tronskifte. Mike er en utagerende, kompromissløs og nevrotisk ekshibisjonist som søker sannheten og virkeligheten på teaterscenen, og han har solgt seg til den, slik at han ikke funker i virkeligheten utenfor. Han er en slags superhelt som drikker seg dritings på scenen, blir mobilfilma på generalprøven med ereksjon og vil ha skikkelig samleie mens publikum ser på. Mike kan bare bli virkelig i en fiksjon. En fantastisk filmrolle som ifølge sladrerne forholder seg til Nortons rykte som en vanskelig mann å samarbeide med.

Jeg tror ikke på det. Jeg tror både han og Keaton viser det overmenneskelige konglomeratet av galskap og geni som en filmrolle kan være når alt stemmer. For alt gjør det. Keaton spiller som han aldri har gjort. En rolle du vil nekte å glemme. En rolle for Trivial Pursuit, en rolle for nachspiel-samtalene, en rolle som du kan snakke så varmt om at du plutselig sjekker damer med stygge sko og flotte sjeler. Michael Keaton. Edward Norton.
Emma Stone spiller Riggens datter Sam. Hennes nervesystem går ut av teatret og inn i virkeligheten. Midt i en pause setter Riggen fast slåbroken i bakdør, og må gå i bare trusa nedover Broadway for å komme inn i teateret igjen. Youtube-videoen av ham blir delt mange hundre tusen ganger på Twitter, og som ved en paradoksal velsignelse ble Birdman synlig igjen. Viral. Det var hva som skulle til. At han ble filma i underbuksa av en mobiltelefon.

Som nåtidsbeskrivelse er iakttakelsen så presis at det nesten blir for mye. Den egentlig glemte Bowie ble magisk igjen ved at han genialt nok døde, og dame-bloggersken med puppen ble utkonkurrert en hel dag. Smerten ved nåtid blir sjelden skildra. Her er den. Det kreative sinnets konstante helvete, kunstens innebygde krav om at du lener deg utover stupet, galskap og lidenskap som verktøy for en virkelighetsopplevelse som bare kunst kan gi for du skal storme fram som en gal hest.

Replikkene i «Birdman» er rein nytelse. Replikkene i skuespillet de øver inn er som en satire over amerikanske dramatikere som Eugene ONeill, Tennessee Williams, Arthur Miller. Et elegant underliggende vidd beundrer og fornærmer samtidig.

Men Inarritu er en vasekopp. Han gir filmen to slutter som er rolsete, upresise og unødvendige. Jeg bare later som om de ikke finnes.

Mud

Mud: Amerikansk drama. 2012. 2 timer, 10 minutter. 15 år. Regi: Jeff Nichols. Med: Matthew McConaughey, Tye Sheridan, Jacob Lofland, Reese Witherspoon, Sam Shepard.

 

Kortversjon: To 14-åringer finner en båt i et tre, og de finner også en særegen mann på flukt fra politi og røvere. Fordi han elsker kompromissløst, vil skilsmisse-barnet Ellis at de skal hjelpe ham.

 

terning 5 l «Mud» ble en uventa fast og vinnende film, og som opplevelse overgikk den sin detaljerte fortellerglede og ble til forstand. Filmen står ikke helt som spett i matjord, men den forteller noe viktig om hvor forferdelig det føles for de unge og de idealistiske når kjærlighet svikter.

 

Jeg fryktet opprinnelig at «Mud» skulle være en film der voksne er sadistiske mot barn, siden sadisme er et slags trend-fenomen og folk helst vil grine på kino. Men sånn var det ikke. Jeff Nichols, som også har skrevet manus, skildrer på mumlende indiefilm-vis snille og feilbarlige mennesker som prøver å være bra for både seg sjøl og andre, men ender med å være gode bare mot seg sjøl. Filmens sårhet ligger der, for det er sånn de voksne er. Etter alt de har sagt, etter alt de har lest, etter alt de har lovet ender de stort sett med å være gode mot seg sjøl.

 

 

Det er ikke lett å være ganske ung i en verden som dyrker svik. Omskiftelighet er de voksnes vesen og barnas svøpe. Voksne mennesker er som barn. De er uforutsigbare i livsvalg og kjærlighet, de vaser rundt i tilværelsen med alle sine konkurrerende behov, og man skal være et sterkt og ganske flegmatisk barn for å holde ut med dem.

 

14-åringen i filmen holder ut, men hjertet hans blør og øynene lekker. Barn er voksne. Lojale og trofaste.

 

«Mud» betyr slam eller søle, men jeg ser ikke noen dypere grunn til det. De to guttene Ellis og Neckbone bor ved Mississippi et sted i Arkansas. Pigg-sveisen Neckbone med onkelen sin som dykker etter østers. Ellis med mor og far i en husbåt. De er fattigfolk og sosialt halvtilpassa, men filmen gjør ikke så mye ut av det, sjøl om pappaen til Ellis har ei lue som ser ut som om den deltok i sprengninga av Statens Hus i Oklahoma.

 

Ellis og Neckbone har funnet en båt i et tre på lita øy i elva. Den kom med flommen. Det viser seg at den voksne streiferen Mud bor i den båten, og Mud er en veldig spesiell fyr. Etter innledende skepsis velger de to guttene å hjelpe ham sjøl om han er ettersøkt. Dette handler filmen om, så det forteller jeg ikke. Bortsett fra at de flytter en shitload av jønk til holmen.

 

Det er noe berørende ved den geografiske stemninga i filmen. Elva blir som en metafor for den illusoriske bestandighet. Den ser ut som trygg fars-rygg, men det følger bare omskiftelighet med ei elv. Den frakter trøbbel til deg, og den flyter håp bort.

Kingsman: The secret service

Kingsman: The Secret Service: Britisk agentkomedie. 2014. 2 timer, 9 minutter. 15 år. Regi: Mathew Vaughn. Med: Colin Firth, Taron Egerton, Mark Strong, Samuel L. Jackson, Michael Caine, Sofia Boutella, Mark Hamill.

Kortversjon: Eggsy er en ung mann som blir redda av gentleman-agenten Galahad inn i et hemmelig brorskap av engelske agent-riddere. De må ta klima-fanatikeren Valentine.

terning 5 liten «Kingsman: The Secret Service» har noen utropstegn-scener som kanskje kommer til å bli husket helt til neste dag, og det er kriteriet for klassisk varighet i våre dager (hvem kan fortelle noe fra «50 shades» denne uka?) Dessuten er filmen skøyeraktig, og den har en befriende uhip hovedperson. Nordmenn liker briter. Vi føler oss vel med disse dårlig kledde tradisjonsbærerne som framleis feller tårer når de ser Jane Austen-filmer og ikke en gang kan bli politi-etterforskere uten at de utvikler bisarr psykiatri-mimikk og klisjé-nevroser. Det føles som et litt luksuriøst gjensyn med Ashton-familien når Britannia ruler.

Waliseren Taron Egerton spiller lowlife-agenten Eggsy. Skuespilleren ble født samtidig med den økonomiske krisa i 1989, og han er stinn av beroligende kvaliteter. 25-åringen har så tunge arbeider-øyelokk at de ser ut som genetiske minner om gruvestreiker og kullstøv. Det er noe oppriktig engelsk ved ham, noe ufint, men behagelig. Han kunne ha vært et gjenfunnet medlem av Oasis. Han likner litt på Tintin i den rutete dressen. Egerton er forfriskende som nyrepai i en sushi-joint. Det var han.
Gutten i filmen kom opprinnelig fra en hyggelig familie, men pappa ble drept i kongemennenes tjeneste, og så forfalt den enslige mammaen til fyll og voldelig ektemann, et normalt terapeutisk valg i England. Den oppvokste ungdommen Eggsy har gode evner, men svake vaner. Men det er bare inntil Colin Firth tar tak i ham med sine humlesnurrige gentlemans-fakter og sin litt oppgitte, men like fullt overstadige kampsport-magi.

Men nå går jeg for fort fram.
Filmen starter i Midtøsten i 1997. Der skal en antatt terrorist forhøres av maskekledde engelskmenn, og på det viset mister pappaen til Eggsy livet, men han redder Firth. Hennes Majestet, Hans Michael Caine, Perfekte Colin Firth og flere holografiske riddere av et firkanta bord er evig takknemlige, og den farløse lille gutten får en medaljong med et nummer han kan ringe hvis han trenger hjelp. En av disse dagene da stefaren sitter i sofaen og rauter fritert fisk ut av råtne tannmellomrom mens mor drikker og bebien griner fordi den mista smokken sin – en sånn dag kommer Eggsy i konflikt med en verdiløs utelivs-kverulant, og plutselig trenger han Colin.
Scenen som følger tilhører de enkle, velregisserte tilfellene av kinematografisk mirakel-vellyst. De du egentlig går på kino for. Firth ser klisjé-engelsk ut som en snobbete te-reklame, men da pub-pøblene forsøker seg på sosialt betinget vold, våkner trollmannen i ham, og så skvetter skamslåtte briter uten utdannelse over hele lokalet. Vi liker det. Vår lojalitet med den filmfeira underklassen finnes egentlig ikke, vi kunne bare latt være å se Mike Leigh og han andre sosial-sutreren, for vi liker at fattigfolk får juling. «Manner maketh man», sier Colin. Det sa også filmskaperne som laget «Dr. No» da de fikk se den uvørne skotten Sean Connery for første gang. Så tok de ham med på fin restaurant og lærte ham å spise med kniv og gaffel. Det er omtrent det samme som Firth gjør med Eggsy. Kulturhistorisk.

Pub-episoden fører til at vår working class hero blir tatt med på opptaksprøve i den hemmelige etterretnings-organisasjonen Kingsman som akkurat i denne tidsperioden er veldig opptatt med å forhindre at en rik amerikaner utrydder menneskeheten. Vi har nå kommet til Samuel L. Jackson, en ufin parodi på mektige Bond-skurker. Han lesper uimotståelig og forsvares av ei slags karosseripynt-dame med martial art-skills og nyslipte Pistorius-bein. Jackson spiller den gale klima-fanatiker. Han er på Gore-vis fortvila over klimaendringene og jorden som lider, og i likhet med andre miljø-aktivister har han funnet ut at det er menneskene som er i veien.
Dette kan jeg ikke fortelle mer om.
Men kampen mellom de gode og den onde topper seg mot slutten i et festfyrverkeri som du aldri har sett maken til, ledsaget av pompøst lykkelig nasjonalmusikk og brystsvulmende råskap. Da har du allerede før i filmen fått delta i en zombie-inspirert kirke-massakre som kommer til å føre til at publikum reiser seg i salen og klapper.
«Kingsman» er en komedie. Den er også en nokså moderne komedie, for humoren ligger i det frekke liksom-alvoret, den ligger i leken med referansene, den ligger i konvensjoner som blir velta rundt som rullestol-brukere i en jordskjelvramma sjukeheim. Samtidig som den flørter: «Dette er ikke denslahgs film». Forfatterne dyrker ikke fine fornemmelser. De forsøker ikke å lefle med hipsterne, de forsøker ikke å få noen menneskerettighetspriser eller fine skussmål for kultivert omgang med metaforene. Dette er rølp. Det er silkerølp, men også sjeleløftende hyggelig folkerølp som ikke blir sjenerende vulgært og som så vidt jeg kan se ikke fornærmer noen religioner. Dette er en humor som langt på vei opphever behovet for en ny James Bond-film samtidig som den parasitterer gledestrålende på den sjølopptatte smoking-harryen.
Film-glede skaper «Kingsman». Takknemligheten over at spiontøyset er tilbake i England der det hører hjemme og gleden over at noen gidder å underholde oss på den fundamentalistiske måten som ikke bryr seg om sinnets helse. Jeg elsket denne skiten.