Månedlige arkiver: januar 2016

Epic

Epic: Amerikansk animasjonskomedie. 2013. 1 time, 42 minutter. 7 år. Regi: Chris Wedge. Med norske stemmer da jeg streama den på Get. På Blu-ray får du nok også røystene til Amanda Seyfried, Josh Hutcherson og Beyonce.

Kortversjon: Ingen tror på biologen som påstår at han ser små grønne vesener i skogen. Men da dattera hans dukker opp med alle sine bebreidelser, oppdager hun ei lite hær-samfunn av grønne soldater som slåss for dronninga si.

terning 3

«Epic» var på forsommeren en urimelig opprost film på tross av at den lunter så opptråkka skogsstier at de er i ferd med å bli underholdningsfilmens motorveier. Filmen er en usjarmerende versjon av «Arthur og minimoyene», og den har et slags alve-tema som får deg til å føle at Tingeling plutselig ble så kjønnsmoden og steinkåt at hun la rogn.

Det er for mange små grønne jævler her. De vrimler gjennom en eufemisert bymanns-skog som minner om søndags ettermiddag-oppdateringer på Facebook, og i tillegg er de avskylig, samtidstrofast militære. Alvene har grønne hjelmer og faste blikk. De ser ut som gamle naziplakater med fargefeil, og de ledes av en slags mini-romersk kommandant med nøtteknekker-hake og urimelig kampvilje til å være et lite krek. En slags Putin.

Opprinnelig blir de oppdaga av den forvirra forskeren som har mista både sjelsro og familie fordi han mener at han har funnet kolibrier med sadel på ryggen. Han er en troverdig tynn fyr med en slags normal-britisk sjarm, som om han skulle spille gruvearbeidersønn med hemmelige ballett-interesser. Han bor i et kult hus, og han har en trebeint hund som likner mistenkelig på en skotsk kjøttrett.

Forskeren får besøk av den oppgitte dattera si, men hennes tvil blir gjort til skamme da hun minsker katastrofalt og blir Tommelise i graset.

Der nede treffer hun også en ung gutt som egentlig ikke interesserer seg for militæret for han har bekymringsfrihet som hovedhobby. Ikke desto mindre er det han og de andre alvenes oppgave å beskytte ei bollywood-brun dronning som enten er bi-polar eller har røykt honning, for hun svimer psykopatisk rundt og vil ha oppmerksomhet.

Jeg skal ikke dvele mer ved majesteten. Det skjer ting der.

Det er mer stil på fienden. De er fargeløse, har musekraniker som hjelm og har forvandla landskapet til så grått at det ser ut som om noen tømte støvsugerposen.

Dette høres sikkert ikke så ille ut, og det er det ikke heller. Men for det første tilbrakte jeg høstferien med å se fire Shrek-filmer og «Over hekken», og det var en sjokkerende påminnelse om hvor bra animasjonsfilm egentlig kan være. «Epic» er ikke talentløs, den er bare påbegynt uten at ideene førte til noe. Dessuten finnes det to klassiske paradokser. Når ei jente får en kjæreste som er tusen ganger mindre enn henne, oppstår en sjenerende visualisering av vitsen om musa og elefanten. Dessuten griper biolog-pappaen inn i utviklingen av en fremmed kultur, som om han skulle være en alien som kom til jorden. Det er vi motstandere av.

Dessuten: Snegler er ikke kule animasjonsdyr. Snegler blir myrda i milliontall i norske hager hver eneste sommer, og de er mer forhatte enn flått.

Og de norske stemmene er ikke akkurat på «Shrek»-nivå.

Pacific Rim

«Pacific Rim»: Amerikansk science fiction grøsser. 2013. 2 timer, 10 minutter. 11 år. Regi: Guillermo del Toro. Med: Charlie Hunnam, Idris Elba, Rinko Kikuchi, Charlie Day, Robert Kazinsky, Burn Goman, Ron Perlman.

Kortversjon: Voldsomme sjømonstere angriper de store byene på Jorden, og for å stanse dem, finner menneskene opp gigantiske roboter som blir styrt av heltemodige sjelefrender.

terning 5  Jeg har grunn til å være fornøyd. Jeg etterlyste skikkelige helter på kino. Her er en av dem og ei kvikkfota actiondame på kjøpet.

Charlie Hunnam er en gutt fra Newcastle, en av de tre vesentligste engelske byene Newcastle, Liverpool og Manchester, og han har Steve McQueens avisbud-kvikke rampeguttfjes og umedgjørlige tiggerprins-adferd. Hunnam er selveste mannen i Guillermo del Toros intense monster-kaos i Stillehavet, en science action som kan sprenge de veikbrystas lungeblærer og er like hjertestansende intens som å sitte på med øst-europeisk lastebil.

Det starter dypt nede i Stillehavet, et oceanisk miljø med et uvanlig ironisk egen-navn. Der får vi se hvordan tidenes biggie-monster kaster seg over menneskeheten med lavarød kjeft og kjøttrik predator-kropp i Godzilla-format. Slekta til kaiju-ene (japansk for rart beist) har imidlertid ikke Godzillas sjarmerende dinosaur-snute. I følge en eller annen logikk ser munnen ut som åpen gane fra «Alien», og kjevepartiet alene er i stand til å skremme vann av verdenshav. Meksikaneren del Toros japanske uhyrer er digre og klumpete som haleløse mutant-hvaler, de er som sjuke barba-mammaer fra helvete og de er ute etter sivilisasjonen vår i likhet med alle andre.

For ikke å bli akutt utsletta av monstere som kan knuse skyskrapere, finner menneskene opp digre roboter styrt av menneskepar. De heter Jaegere, og Hunnam styrer en sånn sammen med den åndelig tilkobla bror sin i starten.

Ingen grunn til å røpe hvordan det går, men del Toro er en uspekulert sadist. Han kombinerer TV-serie-sentimentale allmenneske-følelser med voldsom undergangs-dramatikk, sånn at verken den sarte sjela di eller mottaker-apparatet for fysiske overdrivelser får hvilesekund. Ikke før er de hjerteskjærende scenene med kinesisk småjente borte, så dundrer jegermeistere (den måtte komme) og kaijuer sammen i opprørt hav, og virkningen er slik hunder opplever tordenvær, og den voldsomme slagsmålsdramatikken dundrer mot deg som en ubønnhørlig mur av lyd og lys. Det er utrolig bra gjort, og igjen: Medietilsynet burde ikke gitt filmen 11 års aldersgrense i og med at den åpner også for yngre kinogjengere. Dette er ikke for de som er under 12 år.

Historien balanserer ganske slankt. De uunngåelige scenene med sjefen i Verdens Kontrollrom blir tilsatt følsomme sidehistorier, og dessuten har handlingen to humoristiske forskere som antakelig ble ferdig uteksaminert fra Monsteruniversitetet. Ron Perlman er kul sjef i den Blade Runner-aktige anatomisjappa. Den lille kinesiske stavsprang-jenta (Rinko Kikuchi) har smilehull som antakelig kopierer mandarinske hjelpeverb. Fra Russland kommer Blondus og Blondine og likner begge på Dolph Lundgren.

Mens folket gjør opprør mot myndighetene i den store Stillehavs-våren, forbereder monster-jegerne seg på å redde hele hekkans menneskeheten. Så kommer neste timen. Den så jeg ikke, for kompanjongen ble skremt av Stillehavskrigen så vi gikk hjem og samtalte om naturen. Det gjorde ikke noe. Den siste timen hadde jeg ikke røpet uansett.

Guillermo del Toro har sagt at han er inspirert av gamle japanske monsterfilmer. Det kan godt være at han har tenkt sånn, men «Pacific Rim» er en moderne maskineri-psykose, og det skjer nesten en hel film i løpet av de første 15 minuttene. Filmen funker som effekt-eventyr, men den mangler mystikk, og igjen savner man den litterært kompliserte mareritt-uroen fra mytiske møter med ondskap som vi kjenner fra for eksempel «Alien»-filmene.

«Alien»-serien fikk oss til å forvente mer. Filmer som «Pacific rim» får oss til å bli fornøyde med mindre.

Iron man 3

Iron man 3: Amerikansk sci fi eventyr. 2013. 2 timer, 10 minutter. 11 år. Regi: Shane Black. Med: Robert Downey jr. , Gwyneth Paltrow, Guy Pearce, Ben Kingsley, Jon Favreau, Don Cheadle, Rebecca Hall.

Kortversjon: Fortida dukker opp i Tony Starks liv. Guy Pearce spiller den avviste tekno-galningen som i bitterhet har utviklet apparater som omformer hjerner og resten av kroppene. Terrorist-trussel oppstår.

terning 5
I «Iron man 3» er humoren så befriende at du kommer til å kjøre på venstre side av veien etter å ha sett den. Robert Downey jr. er en eksistensielt endrende livsstils-artist enten han spiller Sherlock Holmes eller drakt-misbrukeren og militær-magnaten Tony Stark. Robert Dj formidler den utilbørlige og ugripelige teflon-utsida til den klassiske mannen: Han er så sjarmerende at han ville fått sitte i regjering sjøl om han vernet Lofoten. Innbakt i sin digitale skrapjerns-installasjon blir han tralfa-hannen (til dere som ikke er fra Jæren: Tralfa laget roboter), en skapning som på Arnolds vis skulle ha rasla rundt i fabelprosaisk sjølhøytidelighet. Men RDj har den fantastiske evnen at han oppløser alvor. Hvis jeg noensinne skulle overraske familien med å dø, vil jeg helst ha Downey jr. der mens han vitser med at huden min ser ut som vannskadd fårepølse.

I «Iron man 3» er til og med den Bin Laden-inspirerte terroristlederen en vits. Ben Kingsley ser ut som Fu Manchu, og han truer alle med utslettelse og annen registrert elendighet, men den vitaminrike filmen tar en Peter Sellers-vri som er så elegant spilt at det egentlig burde ha oppstått en ny serie-figur. Som jeg ikke kan røpe. Kingsley eksellerer kontrollert. Her har vi den egentlige Gandhi.

«Iron man 3» overlever til og med nærværet til et søtt barn i den snøskadde utkanten Rose Hill,Tennessee. En liten gutt som er lei seg fordi han blir mobba, lei seg for at faren er borte, lei seg for det meste. Der havner mester-mekkeren Stark uten drakt, stjeler en tre-indianers poncho og ber det arme barnet slutte med sutringa. Slik oppstår et befriende (der var ordet igjen, jeg visste det ville komme) lite søtt vennskap som ikke er basert på fremtidig vern av Lofoten og Vesterålen. Ja, jeg kommer til å nevne Lofoten og Vesterålen ofte.

Guy Pearce spiller en slags skurk. I 1991-versjon likner mannen en slags sjelelig uvaska marihuana-nerd, og det er veldig synd at han strammer seg opp i nåtid og erverver seg den glatte nervøsiteten til en ubalansert mobil-gründer.

Jon Favreau er også et velforma paradoks. Peppers bodyguard ser ut som en trist sacco-sekk og heter Happy. Han har et kommunalt talent for det selvfølgelige og er skjønn som en klønete onkel. Gwyneth Paltrow spiller Pepper med en milditant selvstendighetsfryd som vil begeistre alle som liker musiker-hustruer i trange kontorskjørt. I hvitt ser hun ut som en malerbok-figur som man skal få lyst til å farge sjøl, mens det rødgule håret allerede er overstadig ferdigmalt av en begeistra 9-åring.

For å irritere Christopher Nolan-fansen vil jeg også nevne den infame spøken at mannen med hjertestarteren gjennom hele handlingen blir grepet av angst-anfall. Jeg velger å oppfatte det som en stygg Batman-harselas, for som vi alle vet, var Christian Bale den andre (Will Smith var den første) superhelten som utvikla så menneskelige trekk at filmklubb-nerdene smelta.

«Iron man 3» har digre eksplosjoner, maksimalt utnytta heisekraner, hus som sprenges og mye stilig data-action. Men først og fremst er det en oppvisning i å være mann: Du snakker fort i korte setninger og fornærmer alle.

This is 40

his is 40: Amerikansk komedie. 2012. 2 timer. 11 år. Regi: Judd Apatow. Med: Paul Rudd, Leslie Mann, Maude Apatow, Iris Apatow, Jason Segel, Albert Brooks, Megan Fox, John Lithgow. Sett på Blu-ray.

terning 5

Judd Apatow har laga en uventa replikk-vittig og rørende film om sjølopptatte mennesker som burde skamme seg, men det gjør ikke folk, så hvorfor har vi egentlig tatt vare på det ordet? Antakelig for å ære generasjonene før Freud.

Pete og Debbie var bipersoner i «Knocked up», og nå lever de med to oppvakte jentebarn i et snusfornuftig forstadshus og blir førti år. Nettopp. Jeg skulle også ønske at noen skrev «Who cares?» med reklame-røyk på himmelen, men Apatows film sjarmerer til og med meg, som hater det når ungdom klager over at de ble gift og fødte barn. «This is 40» er det man i klisjéskadde stunder kaller et overskudds-fenomen av en film, og jeg kan ikke tro at jeg virkelig skrev det.

La oss først gjøre én viktig ting klart: 40 år er den alderen da egosentrisiteten blir en form for religiøs ekstremisme og slår inn med patologisk styrke. Patologisk betyr at man er så egosjuk at man må slutte med å gå til lege, for folk blir enda mer sjølopptatte av legebesøk. «Det er ikke umulig at de som går sjelden til lege, lever lenger», sier fastlegen min. «Takk for i dag,» sier jeg da. «Jeg kommer innom og tar den blodprøven hvis jeg får tid.»

Filmen starter med bursdags-samleie i dusjen. Den begeistra ektemannen Paul Rudd (44) avslører at han har tatt Viagra for å stivne opplevelsen ytterligere, men kona hans Leslie Mann (41) sier at «vi er unge og trenger ikke medisin» og «jeg vil heller ha den halvslappe pikken din».

Det høres litt underlig, og det er det. Men i «This is 40» blir underlighetene holdt på plass og samla i severdige kirsebær-klaser av helt reelt vidd, av lekelyst med ord og situasjoner. Tenåringsjenta i familien har klesproblemer med alle de usannsynlige overdrivelsene som gjør henne gjenkjennelig. Minstejenta på ni framstår som den skjebneskadde bæreren av en halvt filosofisk fornærmethet, en egenskap som faktisk er ganske sjarmerende hos ressursrike barn som ikke slår dyr eller bomber varehus. Rudd trener frenetisk på førtiåringers vis og sitter i halvtimer på do for å få fred med ipaden. Med stemmer som ligger der oppe hvor nervesammenbrudd til slutt brister i vakker bløming, krangler de om kaker og barn og svigerfedre. Men ikke på den nedslående, skandinaviske måten. Ikke slik føkkings Kim Bodnia gjør det, som en slags fortsettelse av en eksistensiell anger, en beklagelse over at menneskene bor på jorden og spiser hakkebøf. Nei. Dette er livs-ironi med snert, med fortellerglede. Og under det ligger medfølelsen og hygger seg med smuler fra de frustrertes bord. Det er deilig. «Ikke fis i senga!»

Filmen vrimler av sjokkerende intelligente ufinheter. Som den der ekteparet må møte rektor og Tom Petty-trynet Josephs utfrika mor Melissa McCarthy – og hvis du ser ettertekstene kommer en nydelig sketsj der McCarthy improviserer sin aggresjon ytterligere. Scenen der den hekse-hormonelle Mann truer en mobbete guttunge, er også stor. I tillegg finnes noen fine, reelt rørende scener med intelligent avstand. Vi snakker ikke om dem.

Skuespillerne er velplasserte, som var de skapt av en full, forelska og glad gud på ferie i Toscana. Paul Rudd er søt på en helt unødvendig måte som passer godt i filmer som denne. Leslie Mann likner akkurat på førtiåringer som du ser i nordsjøritt og sånn, og som alltid fører til at du tenker: Hva gjør du her? Du ser jo perfekt ut. Men det er redselen. Redselen for endring og fattigdom og en framtid med stygge sko.

Dypest sett handler filmen om at amerikanere har begynt å frykte penger. De tror på nederlag. De tror på konkurs. De tror at huset blir borte sammen med potensen og at begge deler er en slags straff for at de hadde sex i ungdommen. Kanskje er det sant. Gud jobber på merkelige vis.

Men det er ikke ofte at redsel for virkeligheten er så stilig gjenfortalt som dette.

The Dallas Buyers Club

The Dallas Buyers Club: Amerikansk drama. 2013. 1 time, 57 minutter. 15 år. Regi: Jean-Marc Vallée. Med: Matthew McConaughey, Jared Leto, Jennifer Garner, Steve Zahn, Griffin Dunne.

terning 3  Matthew McConaughey starter denne rollen som en slags tivoli-artist. Cowboy-mager, Hollywood-realistisk rodeo-harry som er så ekkel at han vi ønsker at han skal dø før handlingen kommer i gang. Han ender filmen som en tidvis helsunn Mor Teresa som kjøper cabernet til doktor-daten sin og kunne fått fredsprisen av en flegmatisk imponert Jagland. Transformasjonen er så påtrengende at den virker deformistisk; den gjør skikkelsen like latterlig og demonstrativ som den frelste forbryter i en frikirke-pamflett.

Antakelig er filmen laga for en menighet. Alternativ medisin-gjengen er tallrik og desperat. Hvis de får se en film om en detronisert geni-lege som sitter i Mexico og helbreder aids med larve-sekreter, da går de rett til helsekosten og kjøper bivoks til bihulene.

Nå har jeg sett tre amerikanske filmer basert på sanne historier. Alle tre er Oscar-nominerte, såvidt jeg vet. Den første avslørte den 200 år gamle slavehandelen i USA, og figurene var stereotype som brosjyre-illustrasjoner. Scorseses «The wolf of Wall Street» eufemiserer ikke hovedrollen, men gjør ham til et ikon for det menneskelige forfallet som følger med rikdom. Folka er ovedrevne innenfor en apokalyptisk-sarkastisk stil og funker fantastisk. «The Dallas Buyers Club» handler om en aidssjuk oljearbeider og rodeo-dust som får aids og forsøker å helbrede seg sjøl.

Filmen har et par gode folk med, men dreper seg med to roller som overdriver seg sjøl så monomant at du skulle ønske det fantes skolemedisin mot dem.

Matthew McConaughey er slanka 23 kilo og ser tynn ut. Det er ikke en kvalitet. Tvert om. Det gjør ham uønska som en gjest som spyr på det nye golvteppet. Men skuespilleren er tilsynelatende så besatt av sin egen rolle-hengivenhet at han flasher den, han blir en sørgelig ekshibisjonist som viser seg fram når han burde ha gått i skyggene. Dessuten overspiller han rollen som pokergubbe fra hore-avhengig idiotmiljø som om han medvirka i en svart cowboy-komedie. Alt han sier er parodisk. Alt han gjør er patetisk. Du ønsker virkelig at han skal dø. Men han blir jo så forbanna grei etter hvert. Rollen starter som aggressivt homo-fiendtlig og ender med at en klisjé-transe er blitt den beste vennen i hele livet. Hele livet. Hele livet.

Syns du at du har rett til å mislike en så flott fyr?

Jeg har, for jeg blir kvalm av Jared Letos (også han uttynna som en kristen damedrink) alminnelig-amerikanske skildring av den rørende homofile. OMG. Ingen har rett til å bruke seksuell legning som unnskyldning for å skildre mennesker som altruistiske sengekant-engler bare for at ikke noen burger-gubber i Texas skal mislike dem. Jeg blir forbanna og fornærma når man over-eufemiserer for at jeg skal skjønne hvor fine mennesker homsene er. Jeg er ikke så dum. Jeg har sett «Milk». Hører dere det: Jeg likte Harvey Milk, jeg er et fint menneske og dere trenger ikke behandle meg som en jævla harry.

Leto er ille. Rørende ille. Utagerende ille. Godhjerta homse-ille. En skikkelse for «Naked gun»-filmene.

Handlingen forteller nesten at Legemiddeltilsynet i USA er kjøpt og betalt av legemiddel-industrien, og den forteller nesten at et stoff som var nytt i 1985 funka som rein gift og at det var mord å anvende det. I ettertekstene står det at akkurat det middelet som er filmens krypton, har reddet mange liv, brukt i medisiner i mindre doser. Filmselskap vil ikke bli saksøkt for én milliard.

Også sånn detter bånn ut av filmen. Den har egentlig en ganske OK historie om et råskinn som fikk til en medisinklubb. Men han burde holdt seg inne i rollen hele tida, han burde ikke ha drukket vin med Jennifer Garner og han burde ikke ha blitt en slags gründer-kjekkas som plutselig flyr til Japan og trikser industrifolka der. Som om han skulle være George Clooney på bonusjakt. Det blir for dumt.

McC og Leto er nominerte til Oscar for beste hovedrolle og Oscar for beste birolle siden begge har kroppsendra seg.

De har fått Golden Globe, så det er for seint å be til Gud om at de ikke får hver sin Oscar.

Micmacs – Det glade vanvidd

2

«Micmacs – det glade vanvidd» (Micmacs à tire-larigot): Fransk komedie. 2009. 1 time, 40 minutter. 11 år. Regi: Jean-Pierre Jeunet. Med: Dany Boon, André Dussolier, Nicolas Marié, Jean-Pierre Marielle, Yolande Moreau, Domonique Pinon.
Også skjebnen til «Micmacs – det glade vanvidd» er så sørgelig at skammen burde føre til at Frankrike la ned nasjonaldagen sin. Jean-Pierre Jeunet har laget særegne filme! r som «Delicatessen», «Den fabelaktige Amélie fra Montmartre» og «De fortapte barns by». I en tid da fransk film er omtrent like interessant som Danmarks hopplag er han et gallisk ikon, en poetisk galning som dikter annerledes bilder og forskjellige historier. Men «Micmac» er filmen til en mann som gikk seg vill i sin egen eksklusivitet og forfalt til uspennende, forutsigbar feiring av ryktet om seg sjøl. Dette er filmen til en Jeunet som forsøker å se ut som Jeunet, men kunsten hans er blitt selvopptatt, selvnytende, tankelaus og faktisk ganske pinlig.
Også denne franske filmen handler om en mann som overlever mirakuløst. Dany Boon blir skutt i hodet av en forbikjørende motorsyklist, og det fører til at livet hans faller fra hverandre slik at han blir adoptert av skrap-gøynerne ved søppelplassen. De er klovner underveis, de er program-erklært merkelige og vidunderlige, de er omgitt av Jeunets oransje-grønne surrealistfarger som om kinematografien var en! visuell redningsflåte. For her skjer det ikke stort. Av årsaker som jeg aldri skjønte skal raringene fra raringeland hjelpe den hodeskutte med hevn mot våpen-industrien, og det gjør de ved å igangsette en slags Alene Hjemme-teknologi som er omtrent like spennende som lapping av sykkel. Filmen sleper seg av gårde uten spenning og sjarm, det skjer ikke egentlig noe. Det er som å være på sirkus når du egentlig heller ville vært på fotballkamp.

The imitation game

The imitation game: Britisk-amerikansk drama. 2014. 1time, 54 minutter. 11 år. Regi: Morten Tyldum. Med; Benedict Cumberbatch, Keira Knightley, Charles Dance, Matthew Goode, Mark Strong.

Kortversjon: En ung professor kommer til britisk etterretning i starten av annen verdenskrig og sier at han kan løse krypteringsgåten rundt tyskernes kodemaskin Enigma.

terning 5 Jeg legger meg flat for Morten Tyldum, en filmskaper som jeg i den dypeste uhemmelighet har kalt Morten Skogmus fordi han er så positiv, ordentlig og blid. Desto flottere at en av Hakkebakkeskogens nordiske smådyr faktisk har regissert «The imitation game», som er en av de sterkeste film-opplevelsene jeg har hatt på lenge. Den er i «Kongens tale»-divisjonen, og Tyldum balanserer intelligent et nervepirrende mangfold av drama-elementer som hver for seg slår deg i solaris kompleksus, den delen av mellomgolvet som får deg til å se lyset samtidig som du slutter å puste.

Jeg legger meg også flat for Benedict Cumberbatch, men det overrasker antakelig ingen. Han spiller rollen som Alan Turing med en nevrologisk inderlighet og presisjon. Cumberbatch minner deg på hvor bra filmroller kan være, hvor virkelig bildediktning kan bli når skuespilleren og rollen ifølge en tilsynelatende banal skjebne-logikk ser ut til å ha venta på hverandre. Cumberbatch er ikke stygg, og han er ikke pen. Ansiktet hans er laget for å bli brukt; det er fjeset til en foranderlig Klingon-rase som kan gjette hva du ønsker å føle og forandrer seg etter det. Han kunne antakelig ha fått «Max Manus» til å fungere. Engelskmannen spiller en mann som det faktisk er virkelig synd på, men det syns ikke på ham. Turing plager oss ikke med patetisk arroganse, han eier virkelig en verden som han er stolt av å ikke forstå. Matematikeren har mye han kunne ha snakket ut om, for å si det sånn. Det gjør han ikke. Han bærer sine særegenheter som en ridderkappe. Det er forbilledlig. Han liker oss rett og slett ikke.

Jeg stirret i stigende spenning for hva den andre verdenskrigen skulle finne på, mens Turing, tre menn og ei dame utviklet det som til slutt ble ett av de mest befriende Petter Smart Moments som jeg har sett på film.

Historien er fragmentert og risikabel. Om den underveis skulle vise seg å ha noen svakheter, kommer jeg aldri til å nevne det for noen. Alle scenene har sin egen fortellersjel, alle kommer til å fascinere en eller annen. Det er en rik film fordi den klistrer seg til følelsene dine, enten de er mottakelige for en mobba kostskolegutt, om du blir overstimulert av å se intelligente mennesker løse sinnssyke gåter, om du fascineres av autistens særegne renhet fordi han er fritatt for sosial intelligens, om du gråter for den torturerte brite som så seint som i 1954 ble utsatt for umenneskelige overgrep på grunn av seksuell legning. Og det finnes mye mer enn det. Det intellektuelle dilemmaet som spøker for oss hver eneste dag i en tid som er styrt av sentimentalitet: Skal man gjøre det som føles godt eller det logiske? Turing reddet millioner av mennesker fordi han ikke lot seg forføre av medlidenhet til å redde noen få. Den ene scenen er verd hele filmen. Og dessuten Keira Knightley som svarer med det filosofisk overlegne spørsmålet «Hva så?» og med den suverenes likegyldighet åpner for en kjærlighetsforståelse som bygger bredde til begrepet erotikk. Det er flott, og tårene skvetter litt beskjemma foran TV-en, men det er også intelligent.
«The imitation game» er følelser med bravur. Filmen rører deg også fordi den er uimotsigelig klok.

Tyldum har regissert ut fra en roman basert på såkalt sann historie. Jeg bryr meg ikke om sanne historier, men det er et faktum at Turing eksisterte, at dronninga i 2013 ga ham den anerkjennelsen som hemmelighold hadde forhindret og at det britiske rettsvesenet drev ham i døden da han var 41 år.

Filmen forteller om Turings skoledager og vennskapet med kameraten som ga navn til maskinen som helst burde avgjøre krigen. Den delen er hva vi vil kalle alminnelig britisk, men den er fint innlemma i historien og kommer ikke til å plage noen. Skulder mot skulder med eksperimentene i den ikke-eksisterende etterretnings-tjenesten MI-6 finnes en handling i andre enden av kronologien: Mange år etter krigen etterforsker Manchester-politiet et innbrudd hos Alan Turing og finner ut at han ikke finnes. Idiotene triller sin fattigslige logikk, og en katastrofe venter. Den handlingen er polemisk indignasjons-porno, men den funker perfekt.

Det som skaper den solide opplevelsen av «The imitation game» er selvsagt fortellingen om Turings Tenkemaskin. Fra scenen der mannen med den autistiske mangelen på humor og høflighet sitter i etterretnings-sjefens kontor og påstår at han kan redde krigen, til scenene der det konfliktskadde teamet nærmer seg en krypteringslogikk som løfter sinnet opp i de glade høydene hvor filmseere foretrekker å bo. Det skjedde antakelig ikke sånn, for ingen vet hvordan det skjedde. Men det betyr ingenting. Handlingen i «The imitation game» gjengir det som kan ha vært sjela i et vitenskapelig mirakel. Dette er ikke «Kon-Tiki», der alle kan se at historien er feil fortalt, dette er en fortelling som blir til for antakelig første gang og skal få lov til å være demagogisk eller følerisk eller litt feil. Filmen er slik den burde være. Det ser vi jo, det kjenner vi jo.

Hvis «The imitation game» hadde droppa de såre kostskole-scenene og politiets forfølgelse på femtitallet, kunne den blitt en stilistisk fryd. En rein og fin skildring av en annerledes mann som det ikke var synd på. En feiring av identitetsgleden, av den egentlige menneskeligheten, som er en overlegen evne til å tenke seg om.

Nå er den bare en fryd, og du kommer til å kjenne den vokse nede i den opprinnelige filmseers torturerte mage. Det kan være ganske vanskelig å legge seg flat når sjela verker. Gjør det for det.

Parker

Parker»: Amerikansk action. 2013. 1 time, 58 minutter. 15 år. Regi: Taylor Hackford. Med: Jason Statham, Jennifer Lopez, Michael Chiklis, Nick Nolte, Emma Booth.

Kortversjon:

Jason Statham spiller mandig raner som drepes av kameratene sine og begir seg ut i tvilsomme deler av USA for å få sinnsroen og kontantene tilbake. Der treffer han Jennifer Lopez.

terning 4

Hvis du velger å se en Jason Statham-film er det ikke fordi du mener at voksne menn skal dele Spotify-lister med yoga-tilhengere eller klikke på Liker sånn at den røde retrieveren i Texas får haleoperasjonen sin. Det er fordi du nyter det når en rettferdig mann sier: «Jeg har sagt jeg skal gjøre det, og da gjør jeg det». Fremdeles finnes de som gjør sånt. Uavhengig av støttekonserter holder de på Stortingets vedtak. Det er nesten som en sykdom. Hvis planen var at du skulle tenne på halmhaugen langt borte fra gassflaskene, så skal du gjøre det. Sjøl om du er prinsipiell tilhenger av å se damene kle av seg og driter i lov og rett.

For Parkers vedkommende er forklaringen grei: Han er en rånete raner som stjeler penger fra et krøtter-orientert masse-arrangement som heter Ohio State Fair. Parker er utkledd som prest med grått hår og velutvikla utilnærmelighet, så han likner en fremtidig Viking-trener og har stor troverdighet.

Men forbryteren har dumme og prinsippløse venner som ville ha hjulpet Mulla Krekar til ny OBOS-leilighet hvis bare Ole Paus sang om det. De skjønner ikke at man alltid må følge planen, og de skyter i hjel Parker på øde veistrekning uten autovern.

Slik oppstår filmens religiøse vekkelse: Etter en surrealistisk oppvåkning som er like sensasjonell som om Bunuel sto opp fra de døde og jaget sauene ut av kirka igjen, begir Parker seg ut på et hevntokt som også skal føre til at han får de pengene han rettmessig ranet. Livet etter døden er like velopplagt som dagen etter spa, og Statham kles opp i Bjøro Håland-klær og treffer Jennifer Lopez. Hun er eiendomsmegler i en by der det stort sett bor amerikanske pensjonister, så du kan tenke deg hva slags samtaler hun må føre. Derfor ser dama ut som en bønn om evig husmorferie, og ikke en gang når hun kler av seg til det svarte undertøyet gidder den ensdomme hevneren ha sex med henne. Jenny henter fram sørgmodigheter fra mimikkens museum, og så går filmen mot et mirakuløst klimaks som bare kan toppes av at Rigmor Aaserud blir statsminister.