Månedlige arkiver: desember 2015

Solan og Ludvig – Jul i Flåklypa

Solan og Ludvig: Jul i Flåklypa: Norsk animasjonskomedie. 2013. 5 år. 1 time, 10 minutter. Regi: Rasmus A. Sivertsen. Med. Stemmene til en del norske skuespillere.

Kortversjon: Snøen kommer seint i Flåklypa, det går mot en bar julaften og lokalredaktøren er i ferd med å bli skikkelig desperat.

terning 5 l For oss store er den risikable Flåklypa-toeren en stor oppmuntring. Den er nesten for god til å være sann.

For barn kan det bli en traumatisk greie, for de er ikke vant med norske filmer uten mobbing, miljø-angst, skilsmisse-hat og jålete vestkant-unger uten sjel og empati. Noen må snakke med barna og fortelle dem at Norge var ikke alltid sånn som landet er nå. Det fantes et sunt og ubekymra Norge en gang i tida, og Kjell Aukrust var kanskje det sunneste av alle.

Jeg vet sannelig ikke hva som imponerer mest.

Manuset tar vare på den kronglete alvdølens fantastiske overdrivelses-prosa, for han skreiv med samme infløkte formingsglede som han tegnet.

I denne filmen undrer den hedonistiske kråka seg over nevrose-pinnsvinets bestrebelser i høyden, ettersom han pleier bli svimmel av å ha på tjukke sokker. Flåklypa-stilen har en frodighet som utrydder minimalismen, som når det heter lakonisk om Solan Gundersens passiv-aggressive personlighet at han trives med det meste bortsett fra bok-ettersyn og polstreik. Filmen har arva nok av Aukrusts formuleringsglede, men den overdriver ikke, så man kan trygt ta med barn som et tilvendt nettmedienes snusk-tørre reklame-prosa.

Persongalleriet er fremdeles så perfekt at man antakelig må til NAV-registrene for å finne et tilsvarende mangfold. Den storkjefta kråkejævelen Solan drikker konjakk ved høylys dag, og det er egentlig verre enn kors i Dagsrevyen. Ludvig-skikkelsen er gjenskapt med kjærlighet og forstand, og det sarte lille piggvesenet vekker både ømhet og sympati. Reodor Felgen pleide å ha skyggelue og Northug-nese. Uten hodeplagg ser han forstyrrende ut som Tarjei Vesaas med sin blanke skalle og tunge underkjeve, men det virker egentlig logisk.

Redaktør Frimand Pløsen viser fram avisas digitale hode.
Sentralt i handlingen står medie-teamet Frimand Pløsen og Melvin Snerken. Pløsen utvikler seg til en dr. Frankenstein-gal tabloid-redaktør, for opplaget i Flåklypa Tidende synker faretruende siden abonnementsavisa gjentatte ganger har lova en julesnø som aldri kommer. Uten å røpe for mye, skal jeg også ta med at den mentalt ubalanserte opplags-hysterikeren kopierer trollmannens læregutt fra Goethe og sannsynliggjør at kampanje-journalistikk egentlig er å skape katastrofer i stedet for å skildre dem.

Snerken er avisas late journalist, og til min gigantiske begeistring skriver han innimellom på en skjerm som tilsynelatende har grønn Hercules-grafikk og ND tekstbehandling

Moderniteten besøker den veggskeive lille innlandsbygda da redaktøren i fortvilelse henter fram fra skapet en slags moderne Aftenposten-journalist, et digitalt hode med få motforestillinger og skremmende automatiserings-journalistikk. Det sitter en nasefin hvit hare på den snølause stien og er altfor synlig når vinteren kommer seint til Flåklypa. Det går en tannlaus gubbe rundt i tettbygd strøk og er irritert fordi han investerte i ny snøskuffe under påvirkning av sensasjonspressen.

De er perfekte. Slik interørene hos Felgen er det, og hele den eufemiserte norskhetens godlynte bygdesjarm.

Jeg skal ikke røpe dramatikken. Men det finnes en ny racer her, for Aukrust var en tilhenger av raske biler. Ubekrefta anekdote fra gamle dager forteller at han skulle kjøre ti minutter til kiosken for å kjøpe Dagbladet, men ble forbikjørt på Mosseveien av en svenske i Volvo. Da han omsider ringte hjem, hadde den bilgale tegneren kappkjørt med svensken nesten til Göteborg. Jetkjelken Sklimaks eller hva den het, er i opphavsmannens ånd, og det er visst hele filmen, på et virkelig mirakuløst vis.

Den nye Flåklypa-filmen ble virkelig sjokkerende vellykka.

En dans på roser La vie en rose La môme

En dans på roser

NRK2 21.40

6 Slutten på den franske Piaf-filmen så jeg egentlig ikke. Da den skapdøde lille skapningen sang «Je ne regrette riens», rant tårene som varsler om overfloder, og kroppen verket. Ikke bare fordi det var synd på Edith Piaf. Enda mer for at den kraftfulle, svake rennesteinsspurven også representerer Britney Spears og alle de andre som blir ulykkelige av å bli lykkelige.

Verden er full nok av folk som ikke føler seg komfortable med suksess. De føler seg merkelig ufortjente, de føler seg ubehagelig overeksponerte, feilplasserte og direkte driti ut av andres oppmerksomhet. Og de drikker seg sanseløse, de tar dop så sjela kreperer og de dør ensomme og forskrekka i trivialiteter og toalettspy. Janis Joplin, Marilyn Monroe, Kurt Cobain – den som egentlig var liten og ulykkelig blir knust av å oppleve noe så skummelt som lykke. Akkurat det er genialt ved «En dans på roser». Edith Piafs liv var som en hån fra gudene. Hun ble satt til verden av en motvillig hore, hun vokste opp i et bordell, hun sang på gata for småpenger – og for det belønnet skjebnen henne med en serie ulykker som man ellers bare finer i skillingsviser. Ikke bare var hun svak og herjet av sykdommer. Alle hun var glad i ble på en eller annen måte forferdelig, uutholdelig borte.

Piafs liv parodierte den fruktige sentimentaliteten i franske sanger og til slutt satt en rasert, narkoman alkoholiker igjen i pleddet med underlig rødt dokkehår og et ansikt som forlengst hadde forlatt denne verden.

Genialiteten i «En dans på roser» er antakelig ikke at filmen er en nøyaktig gjengivelse av Edith Piafs liv. Den er et skrik med guddommelig stemme og noen franske rrr-er som bare kan beskrives i dikt. Framstillingen av Piaf er nesten surrealistisk, filmen blir som et infernisk mareritt der sangerinnen skikkelse er et symbol for alle de som dessverre er for små for seg selv.  Hun er oppkomlingenes helgen.

En dag i den andre verdenskrigen kommer en soldat på vei til fronten inn i rommet til en oppgitt Piaf og ber om å få spille en sang han har laget. Han får fem minutter, setter seg til pianoet og synger «Je ne regrette riens» nesten ugjenkjennelig. Men dama kjenner igjen alt hun har følt og vært og roper: «Endelig sangen jeg har ventet på».

Med noen siste krefter går hun på scenen og synger «jeg angrer ingenting». Verken det fine de gjorde mot meg eller ondskapen. Alt er meg likegyldig. Det er det slåtte menneskets stolte løgn. Det er på sett og vis Britney hos frisøren – «jeg driter i hva dere syns om meg».

Edith Piaf er de små og de ulykkeliges skytsengel, og de kommer til å elske filmen om henne fordi de vil føle at noen har sett dem. La det renne for Britney. La det renne for Janis, la det renne for Kurt. Det skjer ikke ofte, det skjer nesten aldri at en film er så stappfull av voldsom lidenskap, vonde følelser og menneskelig innsikt som «En dans på roser».  2007.

Insidious Chapter 2

Insidious Chapter 2: Amerikansk grøsser. 2013. 1 time, 46 minutter. 15 år. Regi: James Wan. Med: Patrick Wilson, Rose Byrne, Barbara Hershey, Lin Shaye, Ty Simpkins, Steve Coulter.

Kortversjon: Familien fra den første filmen blir etter et besøk i pappas barndom plaget av en dauding som vil ett eller annet.

terning 4  Spøkelsesfilmer er reint fysiske opplevelser, som oppkast-sjukdom, motbakker og ubrukte ereksjoner. De slår deg akkurat når du mest venter det, og så kjenner du blodårene krympe seg i nakken. Det er OK, og «Insidious Chapter 2» har evnen. Den kleiser riktignok på med alt en ond okkultist kan tenke ut, men det virker.
Jeg så ikke «Insidious», men ryktene insisterer på at den var mesterlig, mens toeren osv. Toeren er bra nok for meg, og jeg vet hva det kommer av. For å drive med spøkerier skal man ha skikkelige hus. Gudene vet om folka i denne filmen vokste opp i et Steinerskole-reservat, men de har hus og innredninger som ser ut som gamle Ibsen-kulisser eller hippe-heimer fra syttitallet. Mørke, kronglete romantikk-farger som nesten ikke reflekterer lys. Et grosserer-flygel, mellombølge-radio, psykedeliske skjønne minner om bomulls-fortid da ingen hadde hørt om den djevelske minimalismen.

Interiørene er perfekte. Du ville ha følt nærværet av okkult fortid om aldri en eneste entity dukket opp. Men det gjør de altså.

Filmen forteller en relativt ornamental komplikasjons-historie om hvordan en familie kom i konflikt med de transvestistiske levningene etter en mishandla gutt. Det trenger jeg ikke fortelle mer om, men to ting kan jeg røpe: I dødsriket er det ingen grunn til å oppholde seg, for der jamrer og bråker de misfornøyde lika verre enn varehuskunder. Det andre er: Aldri undervurder en paranorma-nerde. Det finnes tre-fire ghostbusters i denne filmen. De ser litt ut som naturfaglærere, men er fader meg modigere enn Frp-folk som blir statsråder. Da de får mistanke om at hemmeligheten kan spores fra Elises hus til det forfalne Crane-huset, begir de seg inn det insidiøse med flakkende lommelykter og forvirra pågangsmot.
Fram til da har mamma Renai utviklet synlig skepsis overfor sin mann Josh, mens de faderlige av oss skrukker tarmene av forskrekkelse over at det finnes to sarte gutter og en bebi i huset. Dessuten er Barbara Hershey (65 år) med, og de flinke av oss husker hvordan det gikk den gang hun møtte entiteten (1982). Finslig var det ikke.

«Insidious Chapter 2» er den filmen du skal se hvis du virkelig føler for å bli skikkelig skremt. Jenter kommer til å krøsje popcorn-begeret ditt, gutter med tynn stemme vil skrike i mørket og ingen bryr seg om at filmen er et overstadig virvar.