Månedlige arkiver: november 2015

Identity thief

Uutholdelig tjukk damevits

 Identity thief

USA. 2013. 1 time, 51 minutter. 11 år. Regi: Seth Gordon. Med: Jason Bateman, Melissa McCarthy, Amanda Peet.

2Denne komedien kunne ha blitt bedre med helt andre skuespillere og en helt annen handling og en regissør med hjerne- og hjertelag, men jeg vet sannelig ikke. Det er noe eget ved søppel. Det bærer med seg den umiskjennelige stanken av forkasta føde.
Jason Bateman er en likegyldig birolle-skuespiller, og i denne helt urimelige komedien spiller han en finans-spesialist som oppgir alle persondata til damestemme i telefonen. Han er med andre ord så dum at han burde fått inndratt skonummeret sitt. Melissa McCarthy var vittig i «Bridesmaids» fordi rollen var friskt uventa, men i «Identity thief» er hun omtrent like overraskende som salt på peanøtter. Dama skal spille en knøttliten, trillrund svindlerske med tusen tjukk-dame-klisjeer hengende ved seg som sopp. Hun stjeler borger-Batemans identitet og bruker alle hans penger på uvittige pinligting. Så må han finne henne, for dumme forretningsfolk mister fortjent jobben sin.
La oss si det sånn: Det fantes en gang noe som het Goldie Hawn som kunne stjele Steve Martins hus, og det var ganske vittig. John Candy reiste med Steve Martin. «Identity thief» er fjortende generasjons garasje-kloning (i et brukt malingsspann) av sånne filmer, og den svir som syfilis på netthinna.
En stund vurderte jeg å sende melding: Geir, bare vekk meg hvis begge hovedrollene dør og Justin Bieber kommer for å synge. Eller at den nye Hells Angels-Paven fra Grordudalen er med. For her inne i sal 2 kommer likegyldigheten i så svære doser at dinosaurene ville ha dødd av den. Med gassmasker. Dette er smertefullt på grensen for hva morfin kan lindre.
Underveis forsøker handlingen seg også med livsfarlige bounty- og gangsterforfølgere, men de pusles vekk som når en full toastmaster forveksler poengene i en nordmannen, svensken og dansken-vits. Ingen ting funker. Alt er feil. Det er som om Eddie Murphy plutselig ble en sykdom, og USA ble smitta av den.

Escape plan

Escape plan: Amerikansk action-thriller. 2013. 1 time, 55 minutter. 15 år. Regi: Mikael Håfström. Med: Sylvester Stallone, Arnold Schwarzenegger, Jim Caviezel, Vincent D’Onofrio, Sam Neill, Vinnie Jones, Farah Tahir og to kvinner med replikker.

terning 4 «Escape plan» er langt fra en duo-versjon av «The expendables». Til det er den for utrangert tortur-voldelig, og dessuten vikler historien seg inni seg sjøl så den etter hvert ser ut som senvase i fuglerede.

Utover det har Mikael Håfström, en skånsk kulturflyktning som laget Clive Owen-thrilleren «Avsporing» og eksorsistfilmen «The rite» med Hopkins, fått til en nok en sjokkerende usvensk underholdning. I «Escape plan» finnes det såvidt to snakkende kvinner, men den ene har så stygg grønn filtkjole at hun går rett i kråkeradaren. Dermed står svenskens film igjen med noen av de tyngste mannerollene i moderne tid; du kan formelig høre dunkelydene av hvit, ekstremt middelaldrende mann som tramper over LillaGumman-landets bebisarte tær.
Sylvester Stallone og Arnold Schwarzenegger spiller usminka, og det gjør at de ser fantastiske ut. I «Expendables»-filmene minner den mascara-skadde Sly halvsvakt om en slags Don Juan De Marco-etterlikning i et Star Tours-karneval. I denne filmen kan du se urenhetene i huden, du kan se alders-tristheten i øyesiget, du kan se den lille anstrengelsesrødmen. Dette er en voksen mann, og sjøl om Stallone har et mistenkelig flatt bakhode, oppnår han en ny og reinere action-troverdighet.

Østerrikeren Arnold har virkelig et flott fjes, og han får spille kompromissløs film med et utall mimikk-skifter som gjør ham aktuell som Hitler i «Der Untergang Zwei – Aber Doch, Adolf!» Filmens høydepunkt er da Schwarzenegger, som egentlig aldri sa noe rikere enn «I’ll be back» før denne filmen, tungetaler fram Fader Vår på tysk i isolasjons-cella, en prestasjon som får Bruno Ganz’ frådende Parkinson-parodier til å virke uinspirerte.

Det er så bra. Det kunne vært en nydelig taima innslag i Facebook-kampanjen for ærligere selfies, også kalt «Du skulle ha sett meg hvis jeg ikke holdt pusten lenger!»
Bonus-mann: Vincent D’Onofrio som sikkerhetsselskaps-direktør med stadig håndkrem, som om han har vært i Pilatus-fatet så mange ganger at han fikk tørr hud. Og den pene Mount Vernon-amerikaneren Jim Caviezel, som har fått sadistrollen et sted som du ikke skal vite noe om, for det kan jeg ikke røpe. Ledsaget av Vinnie Jones’ intellektuelt utfordrende hooligan-skikkelse og dessuten legen Sam Neill, som faktisk oppdager Hippokrates’ ed og hva den sier om legers lojalitet til pasientene sine.

Ja, jeg har gått en lang tur før jeg forteller om handlingen, for jeg liker ikke å si noe om den. For det første skal dere unne dere å ikke vite. Det gjør filmen bedre. Jeg misliker tortur i underholdnings-film, særlig når den er påklistra poengløs og bare fører til at det som skulle blitt karisma-basert hygge-action får ufikse skygger av uelegant detaljvold over seg. I tillegg er historien litt rotete. Men det får dere finne ut sjøl. Jeg skal strekke meg til å fortelle at Arnold og Sly kanskje kan trikse seg ut av et litt grimt høyrisiko-fengsel fordi den italienske sjakkhingsten har en snedig evne til å forutse det uforutsigbare som vil få Magnus Carlsen til å føle seg forbigått.

Sentralt i handlingen står Mannheim. Det er en by i Tyskland der den første bilen ble bygd. Men det er altså også forretningsmannen som knekte Island. Det er ikke sikkert at han er basert på en autentisk historie. Men han finnes her.

Omgivelsene i et futuristisk fengsel er styggere enn konserthus og oljemuseer, og det svekker filmen litt. Men volden er den egentlige grunnen til at to kule menn må klare seg med en flau ungdoms-firer.

Dredd

Fakta:

Sci fi action
Dredd (3D)

USA. 2012. 1 time, 35 minutter. 15 år. Regi: Pete Travis. Med: Karl Urban, Olivia Thirlby, Lena Headey, Rakie Ayola.

5 Heller ikke 1995-versjonen «Judge Dredd» var påklengende munter, men årets «Dredd 3D» markerer en gjeldende rekord i dysterhet for denne dimensjonen.
Jeg vil tro at den holder stillingen til «Schindlers liste» blir nyutsendt i 3D.
Filmen handler fra ei stråleskadd framtid der 800 millioner mennesker bor i en blanding av slumruin og morgendags-mareritt. Blokka Peach Trees rommer 75.000 av de skitneste fattigfolka i filmhistorien og er altså omtrent sånn som SVs miljøvernminister vil at vi skal bo framover. Der hersker en vansiret Lena Headey (Ma-Ma) over et selvmorderisk mafia-kollektiv uten nåde, og hun selger Slo-Mo-dopet som gjør at tida nesten stanser.
Til Peach Trees kommer Dredd (Karl Urbans kjeve) og den synske lærlingen hans. Urban ser ut som en halvåpen garasje og snakker slik stålbørster gjør. Olivia Thirby må være dette årets funn, og hun spiller dommer-aspirant med personligheten til en litt schizofren sosionom. De to utsendte panser-juristene blir fanga av Ma-Ma i hennes ugjennomtrengelige stålslott, og så begynner skytinga. Handlingen tar seg nedtrykt og uskjønt gjennom flere nerveslitende vrier, og du skal ikke være flau hvis du bekymrer deg for hvordan det skal gå. Det er en spennende film.
«Dredd 3D» er stort sett laga i streit skitten-realisme, men slo-mo-hallusinasjonene gir logikk til en stilisme som overgår John Woo og får 3D-teknikken til å framstå som en velsignelse.

 

Red 2

Red 2 Amerikansk agentparodi-action. 2013. 1 time, 56 minutter. 11 år. Regi: Dean Parisot. Med: Bruce Willis, John Malkovich, Mary-Louise Parker, Helen Mirren, Anthony Hopkins, Brian Cox, Catherine Zeta-Jones, David Thewlis.

Kortversjon: Bruce Willis og kona hans hyres motvillig til kampen for å finne den bortgjemte vitenskapsmann og hans superbombe i Moskva.

5 «Reds 2» er slett ikke noen spenstig film, og det bør ikke overraske noen siden den bare er en skøyeraktig etterbyrde i et seriesyndrom. Men to betydelige komikere gjør den anstrengte agent-parodien til en liten fest i hvert fall. Som en hybelfest for tante Trauma, hennes flekkete tokjønna katt med arme riddere til kvelds. Ikke storarta, men særegent.
John Malkovich spiller halvpensjonert CIA-agent med en urealistisk blanding av absolytt kyndighet og en frakobla «finnes det en ferje til fjellet?»-fjernhet som er nesten ubeskrivelig. Det er som å se milde serier av små, små hjerneslag, det er som å se en mann som konsentrerer seg så uhensiktsmessig om bagateller at han fungerer som sitt eget haleheng. Han er fantastisk. Malkovich belærer forvirret omgivelsene som når en gammel lærer forteller om bussruter som ble oppheva i 1953. I denne filmen finnes mye deilig-dumt småsnakk. Mange vil like det.

Mary-Louise Parker spiller kona til Bruce Willis. Hun er eventyrlysten på en litt fornærma måte, som når kvinner klandrer spontanitet for at den ikke er planlagt godt nok. Hun forskrekkes kontinuerlig over verden med rare små, pipete damelyder som minner om den nesten tause jamringa fra sultne tarmer eller uventa sex.

Parker og Malkovich er vittige hele tida, også når handlingen skeiner usosialt rundt i sin egosentriske oppfatning av humor.

Det starter med at Malkovich dør. Døden er velkomment lakonisk behandla. Døden er en spøk.

r
Så begynner freakshowet. Blond galning med vampyrører sender rare speidergutter etter hovedpersonene før The Pale Rider detter inn i filmen med hagle, hatt og en forbauset ikke-tilhørighet som kunne vært henta fra Beckett. Deretter en asiatisk supermorder som origamier folk i hjel. Og så Helen Mirren, som tilhører MI1 med utringa aftenkjole og syttitallsfrisyre, sexy som ei Roald Dahl-heks og stappfull av få overflødige forklaringer.

Og deretter Anthony Hopkins som småsnål vitenskapsmann. Han har vært sperra inne så lenge i et safehouse at han likner Arne Strand, og han fant opp den ultimate atombomba. Nydelig gal. Et snedig revynummer midt i en film med nok raringer fra før.

Den eneste som bommer her er Catherine Zeta-Jones. Hun skal spille forførerisk russisk agent, og det bør man ikke gjøre. Zeta-Jones har uvillige, sjokkbrune valiumkinn og likner en hepatittplaga gnager. Det følger mye manglende arbeidsglede med Catherine.

Egentlig er det ikke noen særlig handling. Folk skifter kostymer bråkvikt og uten egentlige motiver, og i tillegg samtaler de om bomba som er gjemt et sted i Moskva før den kan komme til å utslette verden. For å være helt ærlig kommer du til å føle like lite sorg for verden som for Malkies død, og i så måte er «Reds 2» en behagelig film og en påminnelse om at lykken der å drite i alt.

Jeg streama denne filmen på Headweb, og den var OK, men nok en gang savna jeg Blu-ray. Å se film på nettlinjer i stedet for på mirakeldisker er et feil valg.

Lawless (2012)

Enkel, intens, perfekt

6 Dette er nok sesongens mest vellaga film. Det kan være det dukker opp mer vesentlig, men gangster-western-dramaet om den udødelige Bondurant-familien midt inne i hjemmebrentens hundremeterskog er den beste.
Bildetett på en antakelig nostalgisk måte som bringer folka innpå deg med alle sine uhøvla egenheter. Nydelig skrevet av Nick Cave, med økonomisk replikk-kunst som ser ut som ekkoer av ansiktene. Intens og flegmatisk, en slags legende hentet fra en opprinnelig manneverden der skjebnen går rundt i enkle klær og styrer livet med bisetninger.
Skuespillere som gjengjelder kameraets uforstilte kjærlighetserklæringer.
Tom Hardy spiller Bondurant-broren Forrest med et sjenert, monument-tungt bakoversinn som antakelig skyldes at han er en krysning av rev og bøffel. Hardy spiller sånn at navnet Albert Finney dukker opp i minnet, og han skaper den elokvente ubevegeligheten som alle trakter sånn etter. Jason Clarke er den konstant alkoholpåvirka Howard med brennende bitterhet i blikket og en villdyraktig vaktsomhet i sjelesunnhetens grenseland. Shia LaBoeuf spiller pinglete ungdom og villstyring som jokker prestedatteras ankel i stygge gangsterklær. Guy Pearce spiller den ekleste skurken på veldig lang tid – han er den innkalte, perverse og forfengelige sadisten som etterforsker for en korrupt statsadvokat.
Det handler om primærnæring. På tjuetallet laget Bondurant-brødrene traktenes beste sprit, men myndighetene ville ha sin del av de ulovlige pengene, slik kommunefolka tar bompenger fra uønska biler og staten håver avgifter fra dødelig tobakk.
Bondurant-brødrene sier nei. Da starter krigen.

Fakta:

Westerndrama
Lawless

USA 2012. 1 time, 55 minutter, 15 år. Regi: John Hillcoat. Manus: Nick Cave. Med: Tom Hardy, Shia LaBoeuf, Guy Pearce, Mia Wasikowska, Gary Oldman, Jason Clarke, Jessica Chastain.

Farvel til mafiaen The family

Farvel til mafiaen (The family): Fransk-amerikansk thrillerkomedie. 2013. 1 time, 51 minutter. 15 år. Regi: Luc Besson. Med: Robert De Niro, Michelle Pfeiffer, Diana Agron, John D’Leo, Tommy Lee Jones.

Kortversjon: En mafiafamilie slår seg ned i Frankrike for å unngå hevnerne fra USA. Der opplever de franskmenn og forsøker å overleve hevnere. Obs: Jeg streama filmen på Headweb for rundt 40 kroner.

5 Vel, dette er en skikkelig rå mafia-komedie. De er sjeldnere enn du tror. Robert De Niro er med, vakkert innpakka i sitt eget gråstenkte kunstnerhår, en farlig familiemann uten begrensa spontanitet. Når den franske rørleggeren kommer med ufine honorarkrav, knuser den utvandra gangster-pappaen knærne hans med hendig lita slegge. Jo, det er fryktelig vittig. Eat your heart out, pingler, med flau bearnaise og lunken rødvin.
Det befriende ved Luc Besson er at han verken er skandinav, brite eller amerikaner. Skandinaver og amerikanere er egentlig fine folk som tar vare på pinnsvinene og går i fakkeltog mot kanel i bebimelk på Madagaskar, men i hovedsak mangler de den egentlige humorens ubefesta kynisme. Du lager ikke morsomme filmer hvis Facebook-kontoen din er full av «Gi olivenolja tilbake til italienerne»-grupper. Briter bryr seg ikke om andre folk, men til gjengjeld er de så opphengt i sosial armod og fiskestinkende lowlife-vulgaritet at filmene deres blir en utfordring for matlysten.

Besson er et råskinn. Han har alltid vært det. Luc lager film, og han driter i verden. Filmene hans er i hovedsak laget med glatt, hard thriller-sentimentalitet og følsomhets-fjernende kynisme. Man kjenner seg rensa for rosetogenes ettersmak når man ser en Besson-film.
La oss komme i gang.

De Niros familie består av han sjøl og Michelle Pfeiffer med to ganske store barn i baksetet. Filmen starter forfriskende med at en familie blir myrdet ved middagsbordet for å avgi fingeravtrykk, noe som er enklere når fingeren ikke lenger tilhører eieren. Dernest kommer den amerikanske rømlinge-familien sigende over Normandie, på leting etter enda en hideout. De er fredelige folk. De Niro har riktignok et hemmelik i bagasjerommet, men problemene deres virker hjerteløst trivielle, tatt i betraktning at de tilhører et miljø av irriterte masemordere, som aldri vil gi seg når de er på jakt etter en tyster.

Besson kan franskmenn. De er latterlig arrogante og uhøfligere enn ferjemannskap, så det varer ikke lenge før den erfarne gangsterhustruen Pfeiffer har gjennomført en dagligvare-hevn og den mobba sønnen har kjøpt seg beskyttere som skamslår franske skolebarn. De Niros datter har ei vanvittig mjuk side og ei vanvittig hard side. Da hun har truffet en bebrilla fransk i intellektuell av den sorten som åttitallskvinner drømte om fordi de hadde Sartre-vide bomullsbukser med legg, blir hun så sensuelt slått ut at hun burde vært innlagt på tårevåt iskrem-talkup hos Jane Austen. Den harde sida er når hun banker date-rape-gutter med tennisracket besjelet av villere ødeleggelses-lyst enn John McEnroe.

Problemene for den rømte mafiafyren starter da han finner en gammeldags Brother skrivemaskin og setter seg i skuret for å holde dommedag over sitt liv. Tommy Lee Jones er FBI-mannen som skal holde ham unna trøbbel, og han vokter den uforsiktige livskrise-gangsteren med et så presist ubevegelig fjes at han antakelig ville ha vunnet en indianer-konkurranse i etnisk koma. Det er virkelig ikke hans skyld at en gammel mafia-historie havner som dikt i lokalavisa, og at lokalavisa som en del av sommerfugl-prinsippet – vel, dere får se sjøl.

Dystre, men urkomiske tilfeldigheter griper hverandre i hendene med ubetenksomt entusiastiske førsteklasseklør, og så kommer et langvarig action-klimaks som er akkurat som du ville ha venta av Besson. Kanskje til og med litt bedre.

Michelle Pfeiffer spilte «Gift med mafiaen» allerede i 1988, og hun gjør den middelaldrende vrien med både evighets-skjønnhet, karakteriserings-intelligens og stålkontroll. De Niro likner litt på ei mett og sur bikkje, men med øyne som er vakrere enn Bretagne utendørs også i godt lys. Det finnes bare gode roller i denne filmen, og det er antakelig fordi Besson kan skrive karikaturskarpe folk som ikke vandrer følsomt langs kirkeveggen på leting etter meningen med livet.

Sånn. Da er det gjort. Nå har jeg beundret en franskmann og kan leve godt på minnene.

A good day to die hard

 

Fakta: Action
Fakta: A good day to die hard
USA. 2013. 1 time, 37 minutter. 15 år. Regi: John Moore. Med: Bruce Willis, Jay Courtney, Sebasitan Koch, Yulia Snigir.

5Er det sånn at du husker John McClane som en familiekjær steelcar-cowboy som kom dettende i hvit t-skjorte gjennom glassruter? Han gjør det igjen. Bruce Willis spiller politimannen fra New York helt på grensen til det utidig rutinerte, men han klarer seg akkurat, for han har fanden i øyerynkene og han kan si til og med ganske flate replikker med scenevant showsug. Jeg får av og til en forstyrrende følelse av å se Han Innante med Modern Warfare-tunge automatvåpen. Men det varer ikke så lenge. Det er egentlig mest skallen som likner.
Russerne er stort sett proteinhjerna torpedoer med panser-torsoer, og de ser ut som analfabetiske statister fra en Dolph Lundgren-film. Det er det tunge, heftige actionkjøret som redder filmen når «Max Payne»-regissøren John Moore slipper løs sin vedvarende utryddelsesstøy på sart høyttaler-elektronikk.
«Die hard» var den selvutslettende omsorgens film, der Willis trengte inn i en kapra skyskraper med sitt uutslettelige sprangridning-utrop «yippi ki yay». Han redda den perfekte hustru-skuespilleren Bonnie Bedelia og blødde overfladisk. Mannen var motoren. 25 år seinere er det maskinen som er mester. Allerede tidlig i filmen gjennomfører Moore et demolition derby gjennom Moskvas gater der Willis på sitt beste overkjører rushtrafikken i sin robuste Mercedes, mens bilmerker fra flere verdenshjørner kaster seg rundt i sanseløse turnoppvisninger og blir knust til resirkulasjonsmaterale som tyggegummi-Ladaer. Biler i spagaten. Biler i pilates-stillinger.
En del av dette er nok computergrafikk, men mye nok ser ut som stunts. Vi liker det. Skikkelig vond jernverk. Og særlig i naboskapet til rikelige eufemiseringer av det vi som barn kalte plaffing.
Handlingen starter som pysestoff. En fengsla dissident blir trua av en slags russisk Alec Baldwin som påstår at han eier alle i rettssalen, en påminnelse om det vidunderlige demokratiet som oppsto etter Gorbatsjov. På nattklubb der menn sikkert snakker respektløst til unge jenter, skyter McClanes sønn John en rik mann og blir arrestert. Det gjør at den amerikanske politimannen må ta Aeroflot til Moskva for å redde gutten, men ting er ikke helt slik de ser ut. Jeg røper ikke det. Sønnen er sur og McClane litt defensiv, og for å være helt ærlig ønska jeg at de skulle komme bort fra hverandre ganske kvikt.
Det er slutt på den tida da film-ungdom var spedlemma, men pene små fyrer. Den unge McClane spilles av den unge australieren Jay Courtney fra tv-serien «Spartacus», som er omtrent like høy som Willis, men er firkanta som en Minecraft-Steve. Han har fjeset og humøret til Vinnie Jones og blir ikke tålelig før han omsider smiler. Far og sønn driver med kjerringaktig småkrangling, og samtalene kommer ikke til å skape forventninger om at replikk-forfatterne i USA er på bedringens vei.
Både dattera til den antatte Komarov og unge McClane sutrer om at fedrene bare var på jobb hele tida. I ei tid da halve USA går arbeidsledige klager denne filmen på de som faktisk utøver et yrke. Det er ikke bare sviskete Oprah-skitt, men politisk umusikalsk i tillegg.
Filmen redder seg av gårde til det mest uventa stedet i verden. Skurkene ikler seg drakter som ville ha holdt infuensaen ute i en heftig stavangervinter og tar seg inn i spøkelsesverket i Tsjernobyl. Dit kommer også McClane-familien i tynt sommertøy, og de gir seg ikke før skurker blir rotorkutta slik man ellers bare ser i Happy Wheels (sjekk google).
Hvis folk ikke hadde snakket til hverandre i det hele tatt, ville denne filmen vært perfekt. Nå er den bare litt mer enn bra nok.