Månedlige arkiver: oktober 2015

The babadook

The Babadook: Australsk grøsser. 2014. 1 time, 33 minutter. 15 år. Regi: Jennifer Kent. Med: Essie Davis, Noah Wiseman, Daniel Henshall, Barbara West.

Kortversjon: Enslig mor sliter med en aggressiv og forvirra sønn som påstår at barnebok-figuren Babadook kommer for å ta bolig i dem.

terning 5 litenAustraliere er et kompromissløst folkeferd, og fravær av fine fornemmelser kan av og til medføre overraskende film. “The Babadook» er en sånn. Grøssere skal ikke være snille eller medgjørlige, men filmen om Babadooken ville fått vinblekte medlemmer av Monty Python til å gråte på korset. I halvannen time ønsket jeg at den skulle være ferdig, og det betyr at den fascinerte mistrivselen startet bare minutter etter fortekstene.
Det er ikke blod i «The Babadook», og ingen vrir hodet rundt og spyr djevlegrønt. Det finnes egentlig bare ei enslig arbeiderklasse-mor og den tilsynelatende sterkt forvirra sønnen hennes. Jeg hater sosialrealisme. Men dette her er en usjarmerende form for magisk realisme, og hovedpersonene utleverer sin triste tilværelse med stilisert, hjerteskakende oppriktighet.

Du vil føle en ubehagelig medlidenhet lenge før Babadooken kommer inn i filmen. Den sadistiske utleveringen av et gledesløst liv mørner sinnet sånn at du etter tjue minutter ville ha falt om i utrøstelig gråt dersom en flue hadde mistet vingen sin.

Det starter med sveve-mamma i en drøm. Ansiktet hennes er åpent og ubearbeida av L’Oreal eller andre ting hun kunne fortjent. I bakgrunnen jamrer bibelhistorien som om romerne planla å myrde Jahve, men det bor ikke spøkelser i skapet. Dette var det rituelle intro-marerittet.

Dama har mistet mannen sin, og nå jobber hun på et hjem for demente mens hun forsøker å ta seg av en uregjerlig bokstavsønn i magikerkappe. Gutten kan ikke gå på skolen lenger, mor kan ikke sove. Det slitne arbeiderklasse-fjeset smelter smertefullt i en blanding av fortvilelse, aggresjon og ømhet; filmen er som et straffebesøk i foreldres helvete, som vi alle vet finnes.
Så kommer utbrettboka om Mr. Babadook. Gutten Sam er et frampek-geni som kan forutse at Babadooken vil ta bolig i dem begge, for du blir aldri kvitt en Babadook. Mamma skremt. Boka opp på skapet. Da gutten forstyrrer den ensomme mor si midt i masturbasjonen, skjønner du at dette virkelig kommer til å ramme der hvor englene ikke bor. Og verre blir det.

Glass i suppa, legebesøk, sterke tabletter øker den eksistensielle uhyggen; dette er sårbare folk uten prestisje eller ryggdekning, og hvis Babadook tar dem, vil de ikke få hjelp. Dook dook dook. Det banker skjebnesvangert i Universet. Men filmen holder igjen på overnaturlighetene. Mamma tror hun er utsatt for en stalker også når biller kryper ut av veggene. Så kommer den uunngåelige vrien, og den skal jeg ikke fortelle om. Men du vil føle kvalmen fra tolvfingertarmen til den forlengede marg.

De to skuespillerne er perfekte. Noah Wiseman ser ikke ond eller smådjevelsk ut som Damien i «The omen», han har vidåpent, forskrekka blikk, han er som en skremt og vaklende versjon av Munchs introverte Skrik, en tynn gutt som faller fritt i sin egen utrygghet fordi voksenverdenen svikter når mareritt blir virkelige. Det er kult, og det er muligens metaforisk, men først og fremst påtrengende ubehagelig. Essie Davis i rollen som mora er den beste grøsserdama jeg har sett. Den kvinnelige regissøren går tett innpå og lar henne bli en oppfyllelse av alle rykter om Livet som herjer med kvinner og tapper dem for all kraft. Samtidig viser hun en diskret sensualitet som gjør at du tror hun finnes og at du kan føle den ensomme kvinnen som noe annet enn en slags Charlize Theron-rolle for Oscar-gubber. Davis er slik kvinner sjelden får være på film. Herja med, men virkelige, uten sosialpornografisk sentimentalitet. Det er bra med grøsserne. Samfunnet har ikke skylda. Babadookene har.

Regissøren Jennifer Kent debuterer med denne filmen. Hun har håndlaget. Jeg var svett da filmen omsider sluttet, og jeg så den på ipad. Mine tanker går til dere som så den på kino. Hvis den ble vist der.

Hobbiten – Femhærerslaget The hobbit – the battle of the five armies

Hobbiten: Femhærerslaget 3D: New Zealand, USA. 2014. 2 timer, 24 minutter. 11 år. Regi: Peter Jackson. Med: Martin Freeman, Ian McKellen, Evangeline Lilly, Luke Evans, Richard Armitage, Cate Blanchett, Orlando Bloom, Aidan Turner, Christopher Lee.

Kortversjon: Fiskerlandsbyen blir angrepet av dragen, og i fjellet krangler de gode krefter før orkenes angrep kommer.

6 Den tredje og antakelig siste Hobbiten-filmen starter brått, slik råner forsøker å starte gamle Amazoner i parkeringsanlegg og slik pilskåt fredags-ungdom definerer forspill: Den ulykksalige lille fiskerlandsbyen som fingervalne tullinger anla like ved dvergenes digre skattefjell, blir hypnotiserende hett angrepet av den irriterte dragen Smaug i et gnistrende flystevne som virkelig leker pompøst juleshow med alle de tre dimensjonene.
Det finnes ingenting av forfatterens tweed-lune universitets-melankoli i disse scenene. Dragen spruter sin dødbringende nese-napalm ned over fattige utkantfolk, og midt i flammene er folkehelten Bard fanget i borgermesterens fengsel mens ungene hans løper skremte rundt i en brennende by. Allerede da begynte jeg å grue meg til at folk kommer til å skrive om henvisninger til Gaza og Syria. Det er tull. Filmens forferdeligheter kommer fra fantasy-genrens uuttømmelige forråd av action-overdrivelser, så hvis man finner igjen Dagsrevyen-bilder i «Hobbiten 3», er det mye som tyder på at en kort hjernevask ville vært nyttig. Action Jackson driver ikke med analogier, han fortaper seg ikke i tenksomhet. Han er bildenes mann.

Den fanga Bard finner en løsning som jeg elsker. Han bruker den digre landsbysjefens kropp som anker og lar ham sprenge fengselsmuren. Det er oppskremt heltetid i Peter Jacksons ville visjoner. Far og sønn i toppen av et ustabilt tretårn og en drage som ikke bare brenner byen, men også forsøker å psyke ut den Robin Hood-aktige bueskytteren Bard med en bassrøst som kunne ha brutt ut i «Ol’ man river». Scenen med landsbyheltene og dragen er som en forelesning om hva film er. Voldsomme ødeleggelser, dramatiske skjebner, flerrende frykt og vakre følelser sammen med umenneskelig overmot.

Det kan godt være at denne 3D-magien også kommer til å fange deg på stor TV, men jeg tror jeg vil garantere at «Hobbiten: Femhærerslaget» er en film du skal se på kino, og ferdig med det.

Etterpå bleike postwar-scener med forhutla krigsofre som leter etter sine kjære og forbitrer seg høylydt over en uskjønn skjebne. Det er noe fjernt russisk ved det, som da sovjetiske regissører på femtitallet mintes den store krigen og folkets oppofrelser. Bard vil lede dem til et nytt liv i dvergenes fjell, og flyktningestrømmen vandrer mot dragens fraflytta huler.

Der driver Bilbo og de på. Ravnene har vendt tilbake fordi dragen er død, men det muterte pattedyret etterlater seg en falma, ufrisk zombie-verden. Trilogien startet i frodige skoger med varme eventyrfarger. Nå har alt klorofyll forlatt verden, og mennesker, alver og dverger har ikke kulør lenger. Alvene er hvite som marmor. Dvergene likner små steinstøtter. Dette er en oppbrukt verden, og det eneste som finnes i forlatthetens land, er grådigheten. Inflasjons-skapende gullmengder fyller fjellet, og ett eller annet sted skulle Dyrdesteinen ha ligget, den som gjør herskeren allmektig.

Menneskene fra byen, de hjemvendte dvergene og gjengen med alver blir låst en slags King Lear-knute. Når dragen er borte, oppstår maktvakuum, og det er ingen som vil dele med andre. Dvergekongen Thorin var alltid en litt suspekt leder, og han blir ikke bedre av å vandre i gull. Jeg har alltid følt at alvene er en paradoksalt reisende overklasse av arrogante rasister. Og menneskene fra fiskerlandsbyen kommer egentlig bare fattige og forhutla ut av krigen og vil ha det som de ble lovet. Stengt port. Dvergene har kommet tilbake fra sin landflyktighet, og de slipper ikke inn noen andre. Nei, det er ikke en analogi. Det er Peter, som slett ikke er en sankt, men en frodig eldre-kerub med øyne som er verd milliarder.

I fjellet gjengis Tolkien på sitt mest irriterende og sitt mest fascinerende. Egentlig skulle du ønske at noen fikk fart på ting og falt utfor ei tusenmeters-klippe eller sloss med en Gollum eller sverma med ei alveprinsesse. I stedet står de sjølhøytidelige skikkelsene fra Out of Noway og småkrangler som pensjonist-ektepar i Rema-køen. Men de gjør det med stil. De gjør det med utskårne eventyrfjes, og hver eneste gubbe består av en form-fantasi som på en måte ringer julen inn i norrøne sinn, for denne faunaen av oppdikta troverdighet ligger i dna-et vårt. Det er ikke noe likegyldig med Peter Jacksons skikkelser. Du nyter at de er der, og mellom bautaene vimser dessuten mesteren Martin Freeman i sin detaljrike Bilbo-rolle og utstråler fengende, forskremt vennlighet. Forskremt vennlighet kan vi også. Han er vår mann mer enn depresjonsofferet Frodo var det.

Det som gjør forhandlingene luksuriøst uskandinaviske, er regissørens syn for ansikter. Jeg kan huske starten på den første Hobbiten-filmen. Vi fulgte sjokkert et så langvarig gjestebud at det kunne vært en fransk vaktelfilm fra festivalen i Haugesund 1987 med Stephane Audran. Da jeg så den om igjen, oppdaget jeg ansiktene. De laga sin egen spenning. Scenene var som ekskursjoner i fysiognomiens estetikk. Hvis du lager en film med Matthew McConaughey og Kate Hudson i Syden, interesserer du deg ikke for fjes. Hvis du filmer stort sett bare skuespillere med skeive neser og tyriaktig krymphud, da har du sett hvem vi egentlig er.

Det var en avledning. Den er med fordi jeg ikke rakk hele filmen.

Midt mens Lear-etterkommerne syter, kommer orkehæren. Før det har forresten Gandalf vært fanget i bur og kjempet mot orke-spøkelser sammen med Saruman og Galadriel. En fantastisk grøsserfantasy-sekvens for de gjenlevende smågoterne. Men den store krigen mot orkehæren gjenstår. Som indianerne i svært gamle westernfilmer kommer de over ås-toppene.

På det tidspunktet måtte jeg gå, for visningen startet en time for seint, og sjetteklassinger kommer tidlig hjem på tirsdager. Men jeg følte aldri noen som helst tvil om at det som kom etterpå, antakelig var noe av det beste dere noensinne har sett. Peter Jackson har slept eller svevd sitt talent til toppen. Jeg kunne merke det i åpningsscenen. Bedre enn dette blir han kanskje aldri. Her eksellerer en mester som er blitt 53 år og har utrettet ting som bare Steven Spielberg og kanskje George Lucas kan sammenlikne seg med. Og han har det til felles med Spielberg at han er en stilskaper som ingen kan kopiere.

Jeg har forsøkt å kjenne etter om jeg er enig i at det ble tre filmer av «Hobbiten». Sjøl tilhører jeg den litt utålmodige puritaner-gjengen som egentlig syntes at Voldemort burde vært nedkjempa i den første Potter-filmen og i hvert fall ikke seinere enn i den andre. Jeg deler ikke eldre-hipsternes begeistring for føljetongen, men det er noe ved «Ringenes herre» og «Hobbiten» som får deg til å føle tidens selvfølgelighet. Det er noe annet. Filmene har oval identitet, og du godtar dem for det de gjør og det de er, fordi du så vanvittig gjerne vil bli en del av den gigantiske naturvisjonen uten å bli våt på beina. De tre Ringen-filmene og de tre Hobbiten-filmene er verdener, og de har sin egen, enestående berettigelse som man egentlig ikke kan plukke fra hverandre eller underkaste magister-blikk eller snobbete filmklubb-anfektelser.

«Hobbiten: Femhærerslaget» er noe jeg unner alle mine venner og de som likner på dem. Det kommer aldri til å bli laget noe som likner på dette, og dere var der da det ble til.

Spring breakers

Spring breakers: Amerikansk dramakomedie. 2013. 1 time, 34 minutter. 15 år. Regi: Harmony Korine. Med: Vanessa Hudgens, Selena Gomez, Ashley Benson, James Franco, Rachel Korine.

Kortversjon: Fire jenter raner kafé for å dra på vårferie for å dope seg og bade, og der treffer de narkotika-selgeren Alien som tar festen et steg videre. Jeg streama filmen på Filmnet.

2 Denne usammenhengende smiskefilmen har visstnok et ganske godt rykte, og det betyr at noen må ta seg sammen. Den ubegripelige og djupt oppdikta historien om fire venninners opplevelse på vårferie i en sørstat veksler uelegant fra en start som det stinker litt sånn soveroms-søtlig American pai av, og så tripper den unett over i en slags Tarantino-film der puppejentene sitter forheksa og hører på James Francos analfabetiske vagina-monolog. Nei. Han snakker ikke om vaginaer. Han er en. Vi stirrer på tennene hans, som ser ut som en blanding av slåsshanske og tannregulering for uheldige krokodiller. Franco har på sett og vis Woody Harrelson-dagen sin i denne filmen. Han er riktignok ikke slanka ned til imitasjon av flamingo-skjelett, men han geberder seg langt inn i surrealismen. Det vil si at han får Leonardo Da Vincis klokker (ja, jeg vet at det er Salvador Dalis klokker, men det er enda mer surrealistisk å si Leonardo da Vincis) til å fortone seg som kokebok-realisme.

Det finnes ingen grunn til at Francos rollefigur skal være med her, for filmen er dårlig nok så lenge den flanerer med fotografisk forvirra fantablikk rundt blant småjenters 500 grams-bryster. Men antakelig fant regissøren ut at han ville smiske med film-hipsterne. Det vil si, han er en 41 år gammel eldrehipster som i barndommen visstnok skrev «Kids» for Larry Clarke (en film som ikke hadde handling eller noe som likner) og som sier at han forsøker å skape omgivelser som gjengir det han føler er inne i eget sinn.

Det er følgelig ikke sjokkerende at den første timen stort sett viser helt like jenter som viser fram helt like kropper. Dette er noe som skjer med mannlige 41-åringer. De begynner å få visjoner om nakne jentebarn som gnir kroppene mot hverandre.

Skuespillerne er ikke akkurat utrente, men de stiller like bak animasjons-elgene i «Min bror bjørnen» når det gjelder artistisk presisjon. Selena Gomez har en utrolig patetisk rolle som jomfru Maria i Gomorra, på tross av at hun visstnok har vært kjæreste med Justin Bieber, som riktignok også har deita Elizabeth den første, Michael Jackson, delfinungene i Sea World og Polly sine salte peanøtter. Den andre kjente jenta er Vanessa Hudgens, som spilte i «High school musical». Hun fortjener ikke en så lang setning.

Handlingen beveger seg rotete, slik regissøren Harmony Korine tenker. Skolejenter klager over at de ikke har penger til vårferie sjøl om de har velstående krembollefjes og kropper som likner utkokt import-pasta. Før du rekker å tenke «kunne de ikke bare ta en tur hjem til Jabba The Hut», har to av dem rana en slags natt-kafé med voldsomme Quentin-fakter, og så tar de bussen på vårferie. Der oppfører de seg i hovedsak som en spekulativ Dagbladet-sak om hvordan barna dine fester i Syden, og det gjør de i det uendelige. Skildringen av det moralske forfallet når etter en stund det inflasjons-nivået der følsommere folk enn meg kommer til å true med å hive seg fra Prekestolen hvis de får se ei glatt bikini-rumpe til.

Da blir pikene satt på glattcelle. I filmen om «Knerten og Lillebror på Ibiza» ville fengslinga ha ført til tvillingfødselen bot & anger, men ikke her. I stedet for å skjønne at det er feil å ruse seg, forhaster jentene seg inn i et uforklart symbiotisk idioti med den kriminelle rollefiguren Alien (Franco), som bailer dem ut av jailen og inviterer til døgnkontinuerlige avskyligheter.

Ikke i Stavanger museums avdeling for støvete zoologi, ikke i Darwins forkasta Stillehavs-notater finnes det noen forklaring på Francos rollefigur. Dette er en fyr som ikke finnes. Fantasien om den pratsomme dop-forbryteren ville ikke vært så merkelig i en litt dårlig action-film, men «Spring breakers» er tilsynelatende ment å være et komediedrama. Jeg vet ikke det. Men jeg vet at dette ikke er «Expendables 17», den eneste filmen Alien ville følt seg hjemme i.

Alien leder de siste gjenværende fest-pikene ut i en avsluttende volds-karikatur som burde føre til at også de bekjennende hipsterne (som jeg allerede har nevnt) konverterer til katolisismen og for framtida sover i spisse hatter med hendene på dyna. «Spring breakers» er en så ekstremt usensuell film at den burde vært innkjøpt av Menighetsrådenes Anti-ereksjonskomité og vist for konfirmanter. Dette er totally not swag.

Korine skrev altså den semi-dokumentære filmen «Kids» om hvor utsvevende tenåringer med rullebrett levde på nittitallet en gang. «Spring breakers» kunne ha vært en film om ufiks jente-råning når lukta av nyhevda beitemark gjør kalvane vårkåte. I aller beste, utopiske fall kunne det ha vært en film om at sex egentlig består av 80 prosent tillit og 20 prosent mot, og de som ligger med røkla i oppsprita gruppe-kamuflasje, er egentlig bare noen småfeige saue-diltere. Ikke skikkelige kalver en gang. Men filmen er ikke det en gang. Den har rett og slett verken innhold eller perspektiv. Det er nesten litt rart.

Nå har jeg antakelig gjort noen folk nysgjerrige, men sånn er det jo. Det finnes også de som syns det er interessant å se bilder fra henrettelsen av James Foley på Youtube. Fargerikt fellesskap. It takes all kinds to make a world.

2 guns

2 guns: Amerikansk actionthriller. 2013. 1 time, 49 minutter. 15 år. Regi: Balthasar Kormákur. Med: Denzel Washington, Mark Wahlberg, Paula Patton, Bill Paxton, Fred Ward, James Marsden, Edward James Olmos.

terning 5 liten Når en action-komedie starter med at Denzel Washington bærer lakonisk stråhatt i samme oktan-sleden som Mark Wahlberg og han har den gamle sniper-capsen, da vet du at dette antakelig blir en film med uansvarlige oppgjør og uhøflige samtaler.

Vi som ikke nødvendigvis får hår under armene av filmer der middelaldrende kvinner kjenner etter om de savner krigen, vi liker sånt som dette, for det er seksti meter høst mellom huset og garasjen, og alt som kan minne om at sevje stiger, ønskes velkommen. Hvis du står opp om morgenen og føler at blodtrykket krymper til og med når du ser økonomi-nyhetene på TV2, da tenker du ikke «nå skulle jeg hatt en skje tran og en Bergman-film», du tenker rock’n’roll og marsipanbrød til espresso-kakaoen.
«2 guns» er en sånn film. Den er så full av sukker og koffeiner at den er dømt til å lide samme skjebne som kaffe-drikkere: Etter voldsom mental opptur faller de sammen som en bipolar regnværsdag, men heldigvis kommer ettermiddagen med wienerbrød og cappucino. Jeg vil ikke si at «2 guns» er kjedelig i midten. Den er bare naturlig. Det vil alltid finnes en typisk arbeids-etappe mellom forspillet og orgasmen. «2 guns» er en sånn film.

Her i Norge elsker vi islendinger, for vi innbiller oss at det fåtallige vulkanfolket bærer et hemmelig Norge-gen bevart dypt mellom svartadaudir og utvanna gammalnorsk. Vi syns de er bedre enn oss i fotball. De er bedre enn oss i film. Baltasar Kormákur imponerte noen med den deprimerende NAV-filmen «101 Reykjavik», der den arbeidsledige pornoslaven lå med sin mors elskerinne. Han imponerte også meg & oss andre med den amerikanske actionfilmen «Contraband». Mark Wahlberg spilte også i den, og i actionkomedien «2 guns» viser Baltasar at han ikke bare er en lavasvart sosial-kikker, men også kan regissere elegant komedie-underholdning. Historien er hentet fra en tegneserie-roman, og den er fiks nok. Kjappheten, rytmen og den smilende likegyldigheten er Kormakurs.

«Aldri ran en bank ved den mest populære smultring-sjappa.»

Det er filmens eneste budskap. Washington og Wahlberg planlegger å ta den lille nipsbanken rett overfor dineren, men vi skjønner ikke hvorfor. Det er fordi de ikke er det vi tror de er. Noen av dere vil ikke vite hvem de egentlig er heller, så jeg skal ikke røpe det – men de andre gjør det, så ikke les dem.

Fordi Washington og Wahlberg til sin egen og mange andres overraskelse bærer 43 millioner dollar ut av banken, oppstår det som i dårlig administrerte sykehus heter uforutsette komplikasjoner. Én viktig komplikasjon er den meksikanske dop-fyrsten Edward James Olmos, som har en hær av olme undersåtter og mange onde okser. James Marsden er også en uforutsett hindring. Han er fin i uniformen, mamma-kort på håret og bakepulverskurt i tantes yndlingsfjes, men gutten er uforutsigbar. Den viktigste forskrekkelsen står Bill Paxton for. Han ser ut som en sodomittisk Gestapo-offiser fra «’Allo ‘Allo», kommer ut av ingenting og et regjerings-helikopter og vil ha de svarte pengene tilbake.

Jeg har fremdeles ikke røpt hvem Markberg og Denzelton egentlig er når de ikke flørter rundt undercover, og jeg kommer ikke til å gjøre det. Men de har sine hemmeligheter.

De to hovedpersonene står fint til hverandre. De krangler uten å påføre deg fornemmelsen av mislykka familie-selskap, og Wahlberg fornærmer folk med en detaljert innlevelse som det egentlig burde være en egen Oscar eller MTV Award for. De utfører et ran som er stilig med sløyfe og to billetter til operaen sammen med dyr champagne og peanøtter. Mange scener er faktisk så elegante at du fniser.

Du kan ta tran i stedet, hvis du absolutt vil.

Mad Max Fury Road

Mad Max: Fury Road: Australsk-amerikansk actiondrama. 2015. 2 timer. 15 år. Regi: George Miller. Med: Tom Hardy, Charlize Theron, Nicholas Hoult, Hugh Keays-Byrne, Nathan Jones, Rosie Huntington-Whiteley.

Kortversjon: Max blir tatt til fange av ørkenbandittene og brukt som blodgiver. Da den kvinnelige tankbilsjåføren rømmer med herskerens unge koner, blir Max med i kampene.

terning 6
Mesteren Miller er tilbake og han kan gå tørrskodd over Styx på bensin, tårer og blod. Den nye Mad Max-filmen bringer den post-apokalyptiske dystopien om galningen Max ned fra vhs-hyllene og inn i operasalene, for i «Fury Road» brøler menneskenes framtidsjammer seg opp til en spinngalen action-patos som utvider genrens formspråk så voldsomt at det antakelig oppstår en ny estetikk, millerismen.

Etter ti minutter var jeg kvalm og ulykkelig. Jeg følte meg som McEnroe da han la opp tennisen: Dette går nesten for fort for meg, dette er nesten for hardt, det er som å bli slått og tråkka på mens du glaner forført på støvlene som tramper. Etter tjue minutter var ordet imponert blitt så lite at jeg fant ut at det igrunnen ikke kunne brukes til noe. George Miller treffer blink bortimot én gang i sekundet, og det tar aldri slutt. Det finnes ikke svakheter i «Mad Max: Fury Road». Miller har skrevet filmen sammen med to andre, og de må ha en presis visuell fantasi som antakelig bør henvises til fastlegen, for friske er de ikke.

Ting har skjedd i verden. Ingen har lyttet til Norge, som hvert femte år erklærer olje-alderen for avslutta. Folk og land har kriga seg til ødemarker og vanskapninger på grunn av olja, og da vi treffer den minne-skadde Max Rockatansky, spiser han ei øgle og blir tatt til fange av ørkenherskerens monstermobilister. Inne i et tørt fjell bor det en sjuk maskebærer som får luft fra pustebelg bak nakken og kalles Den Evige. Som krigssvindlere flest lokker han med gjenfødelse og evig liv for kamikaze-soldatene som får bruke Max som stabbur-hengt blodgiver.
Det er en apokalypse-klisjé med dype røtter i et sted virkeligheten. Finn det ut sjøl.

Herskeren kontrollerer vannet og ville blitt guvernør i California. Han kontrollerer også bensinen, og han har unge kvitkledde konkubine-hustruer i avl for egne gener, han har ferme barselsdamer som melkes i ørken-meieriet. Rundt ham finnes en gammel bibelhistorie-time av legemsskadde freaker, det er som om lepra-lauget har slått seg sammen med gene-tapernes landsforening i et støyende Kongeparken uten luer.

Så kommer historien. Den er snedig og sleip, men veldig bra. Det skjer et feministkupp. Charlize Theron skal egentlig kjøre den digre tankvogna til Bensinbyen, men i stedet har hun fylt et hemmelig rom med herskerens unge koner, en gravid i siste måned. De undertrykte kvinnene vil rømme til en utopisk og usannsynlig bedre verden. I den groteske, voldsomme, maskuline estetikken virker jentene surrealistisk importerte, som engler i orgien. Modellfjes og modellkropper, hvite gevanter og så fruktmjuk hud at det antakelig finnes smoothier som er oppkalt etter den. Egentlig kunne de vært et kjønns-agn, men i denne filmen er akkurat det logisk. De patetisk overdrevne jomfru-imitasjonene er forma av en pervers overgriper, de er utstyrt for å behage grenseløse menn og derfor likner de noe som vi daglig forbruker i reklamer og sånn. Tafatte blondine-sinn har de ikke. Kvinnene slåss intelligent, leda av den enarma banditten Furiosa (Theron) med en øyensminke som får alle tragiske maskara-uhell til å se akseptable ut.
Miller har laga en feministisk heltefilm. Jon Hustad kommer til å blokkere ham på Facebook. Ute på den håpløse prærien forenes hustruene til alt overmål med en motorsyklende gjeng sandblåste eldre-feminister som kunne ha vært økologi-avhengige rømlinger fra Laurel Canyon og som fader meg er tøffere enn Listhaug. De ville ha feid ørkenen med First Houses hvite motvindsrose. For de har frøa. De har framtida for jorda. Og de vokter den som gull.

Jeg skal ikke rølpe mer av handlinga, for filmen er noe så sjeldent som både kaotisk, velpleid og spennende. Jeg tok ikke etter mobilen én eneste gang på to timer. Det skjer ellers bare når jeg sover.

Jeg nevnte estetikken. Den er egentlig ubeskrivelig. Miller og folka hans har skapt en så frodig og forferdelig bildeverden at øynene svikter. For oss som hater modernismen, blir det en skjønn oppvisning i sprikende, stikkende, uferdige og fatalistiske former som skjærer i stykker et kjedelig sinn. Bensinbyens hersker har kjetting kobla til brystvortene av seksuelle grunner, og til og med klumpfoten hans er som en inspirert skulptur. Kjøretøyene er så overstadig varierte at de egentlig er laga mest for måping. På lange stenger vaier stagsvevere. I sumpene vandrer tause styltevesener rundt i mørket. Foran på Immortan Joes forseggjorte teknomareritt står det en gal rockegitarist fastspent, og han spruter aggresjonsrock og brennende drivstoff fra gitaren sin. Midt opp i dette vår mann Max, som kommer inn i krigen fordi han er en såkalt blodpose og ligger lenka på krigsbilens front når alle onde krefter jager etter Theron og hennes ville vogntog. Hva som skjer med ham etter hvert får dere se sjøl, men Tom Hardy gjør en rolle som til og med får Mel Gibson til å blekne.

«Mad Max: Fury Road» holder en umenneskelig fart i to timer, og den bommer ikke på ett steg. I ett lite øyeblikk helt mot slutten får du såvidt øye på et sandfjell med grønt på toppen. Da tenkte jeg: Å tusen takk, det blir euforisk å klippe plenen framover.

Interstellar

Interstellar: Amerikansk science fiction drama. 2014. 2 timer, 49 minutter. 15 år. Regi: Christopher Nolan. Manus: Christopher og Jonathan Nolan (bror til Christopher). Med: Matthew McConaughey, Anne Hathaway, Jessica Chastain, Matt Damon, Mackenzie Foy, John Lithgow, Michael Caine.

terning 6 liten Dette er en tidsstanser-film. Når du kommer ut fra visningen, kjenner du ikke igjen verden. Christopher Nolans space-eventyr er så suggererende laget og så velforma at den kunne fått deg til å tro på julaften-snø og nisser i mai. «Interstellar – Atmos» opphever din indre kyniker, den er så besnærende, bekreftende og befriende at den egentlig inneholder en eller annen ufødt fyr sitt livssyn. Filmen åpner rom i deg som du aldri bruker. OK. Nok foreløpig. Dette tror du ikke på, likevel.

Åpningen er perfekt. I et frustrert, men tilforlatelig bondelandskap bor rappkjeften Cooper (Matthew McConaughey) sammen med sine to barn og en svigerfar. Den ti år gamle jentungen Murph ser spøkelse på rommet sitt, og hun uroer med-elever med løgnaktige historier om at USA landet mennesker på månen på 1960-tallet. Ekspertene sier at det aldri skjedde.

Dette er nemlig fra ei framtid da Jorden er blitt så utbrukt at det nesten bare er igjen nitrogen i atmosfæren, og støvskyer og oksygenmangel dreper maten og truer menneskeheten. Fordi alle gode krefter brukes til landbruk, lyver myndighetene om teknologi. Den finnes ikke. Den fantes aldri. Skildringen av håpløsheten er romantisk som et gammelt cinemascope-drama, og man følger måpende med når Coop og jentungen kjører gårdstruck gjennom maisen for å fange en gammal indisk overvåkingsdrone. Det store ved «Interstellar» er blant annet at den ikke sitter ned og er varig lei seg. Voldsomme stormer av brunt støv overfaller de gjenstridige farmerne, men det er bare sånn det er. Det spennende ved Nolans historie er at han har gått kilometerlange omveier rundt Roland Emmerich. Han eksotiserer ikke elendighet, og han har motstått fristelsen til å politisere endetiden. Uunngåelige ting skjer med Jorden, slik sånne ting kommer til å skje en gang, og det er menneskenes historiske lodd at de må bruke vettet til å komme videre i Universet. They were flying Mother Nature’s silver seed to a new home in the sun (Young).

Visuelt er filmen en svever. Den løfter og bærer. Den bruker bildene til å skape voldsomme forventninger, og den gjør det ikke med englefingre og new age-luftighet. Denne filmen er stofflig. Den dundrer seg gjennom kroppen din med bilder og lyd; en poetisk koloskopi av Universet, om du kan forestille deg noe sånt.

Den fantastisk pompøse musikken kommer som en melding fra smertende stjerner og størrelser som vi aldri har ant, den er som å bo inne i et schizofrent orgel. Storheten i tomhetens tusen synth-piper skyver bildene, presser følelsene og gjør deg til et mottakelig begeistrings-vrak.

Så vet jeg ikke hvor mye dere vil vite.

La oss si at ting skjer, og begivenhetene fører til den uunngåelige uutholdeligheten at den tidligere piloten Cooper forlater barna sine og gården for å dra på en ekspedisjon til ormehull ved Saturn. Bare det kan gi menneskene inngang til en ny verden. Sammen med ham drar professor Brand (Anne Hathaway) og et beskjedent antall fysikere. Cooper er ferjemannen. Men han har etterlatt en tiåring som grein hjertet sitt tomt for indignasjon og sorg i forsøket på å holde igjen faren. Det er som å se alle barns sinte uforståenhet ved døden, og ut i rommet reiser en pappa som er sjeleskadd av sitt eget valg og besatt av tanken på at han er nødt til å komme tilbake.

Det er de bildene som egentlig skaper filmen. Forholdene mellom folka er reine og entydige, det finnes ingen spor av den dystopiske sosialrealismens deprimerende følelses-relativisme. Familien elsker hverandre med storhet og selvfølge. De ser rett på hverandre. De snakker rett til hverandre. Vi har sett mennesker ta på seg romdrakter og dra på risikable turer før. Men jenta blir hengende igjen i sjela vår. Hun er mentalt til stede i hver eneste scene i de tre timene «Interstellar» varer, og det eneste du tenker på, er om hun får se faren sin igjen. Det blir mye for et blødende hjerte, for Nolan lager space-romantikk med en lidenskap og en framdrift som ikke bare tar den sedvanlige pusten fra deg, men den stanser kroppsfunksjoner og gir deg fornemmelsen av at filmen er en ubarmhjertig virkelighets-skildring helt i enden av den eksistensielle fantasien vår. Du kan forsøke å bruke kynismen din til å pønske ut hvor historien kommer til å glippe, for dette kan aldri gå bra. Men de tre timene farer som på ryggen av apokalyptiske jernfugler gjennom tiden, og du rekker aldri å tenke, du rekker aldri å huske hva skepsis var.

Dette er bra. Det er virkelig bra. Det er halvdelen ukonfesjonell religiøsitet, nyskapning av The Holy Ghost, det er noen fjerdedeler tekno-mystisisme, det er Universets ufattelige tidløshet og menneskenes guddommelige overlevelsesevne. Det er industri-optimisme, det er tekno-teisme og mye fantastisk som dere skal finne ut sjøl.

Det ville ikke være riktig å fortelle hva som skjer der borte i det uventa himmelrommet. Men jeg kan si at filmen bever og rister hypnotiserende mellom voldsomme dramaer og actionspenning. Det er som å se en genre bli født, det er som å se noen lage den ytterste space-filmen, det er de tinga som «2001, et romeventyr» aldri ble fordi den var uklar og fordi den manglet Nolans usjenerte dyrkelse av den mest barbeinte følsomhet. Jeg innrømmer at jeg måpte mer enn McConaughey i denne filmen. Da jeg etter en stund sto ved bilen min i parkeringshuset på Jorenholmen, oppdaget jeg at jeg hadde betalt billetten og kasta den etterpå. Det føltes helt riktig, og jeg fant den aldri igjen.

Matthew McConaughey spiller Coop helt i ytterkanten av sitt talent. Han presser cowboy-imaget til den kanten der hvor dongeri frynses av belastningen, samtidig som han har en innlevelse i den sorgtynga pappaen som fullstendig overrumpler og imponerer deg. Han funker, og jeg er glad for at de ikke satte noen andre til den rollen. John Lithgow er en konge på lerretet, slik også Michael Caine er. Anne Hathaway spiller rolig og tilbakeholdt, og filmens troverdighet er avhengig av at hun ikke begynner å jente seg. Dette er McC sin film. Den beste han har gjort. Og jentungen Mackenzie Foy har et fjes du aldri vil glemme.

En setning blir hengende igjen. Oppe i Universet forklarer Cooper hvorfor han ikke fortalte hvor gale alt var: «Når du er forelder, forteller du aldri en tiåring at verdens ende er nær». I vår virkelig av begeistra voksen-skremsler burde vi ta med oss den.

Kick-ass 2

«Kick-ass 2»: Amerikansk actionkomedie. 2013. 1 time, 43 minutter. 15 år. Regi: Jeff Wadlow. Med: Aaron Taylor-Johnson, Chloe Grace Moretz, Christopher Mintz-Plasse, Jim Carrey, Morris Chestnut.

Kortversjon: Kick-Ass er blitt en etablert superhelt og engasjerer seg i en vigilantegruppe. Hit Girl savner pappaen sin og forsøker å tilpasse seg et vanlig ungdomsliv.

terning 1 Det finnes katastrofer som er så perfekt ustabla at det nesten ikke finnes noe å si om dem. De ramler om seg sjøl i ubeskrivelig fyllmasse og man kan tenke: Det er ikke sånn at ord ikke strekker til. Det er sånn at orda både enkeltvis og samla er for gode for dette mølet. Alle sammen. Det er kanskje å skyte spurv med elefanter, men slik foregikk en reise mot den absolutte tomheten.

Det gjør vondt når det som egentlig var en satire, begynner å ta seg sjøl på alvor. Oppfølgeren til den anstrengende geek-spøken «Kick-ass» vakler fra første scene av gårde i en stilistisk ambivalent fiasko-komikk som fort svaier fall-truende mellom bablende pubertets-fantasi, fjorten milligram uengasjert superhelt-humor og snurtent, sentimentalt TV-snakk av sorten «hvis du tror at jeg er en sånn som bryter et løfte, kjenner du ikke meg».

Merkelige Mindy (det allerede utbrukte hjertetynet Chloe Grace Moretz) er blitt beklagelig pappaløs og bor sammen med en slags svart Michael Caine som forsøker å passe på at superdama ikke drar av gårde og dreper folk, for han er jo politimann. At det lille vimsevesenet var en kaldblodig morder funka som genre-skrudd vits i den første filmen. Her er overdrivelsen oppgradert til virkelighet i den grad at mutant-ungen snakker om at «det er dette jeg er», som om filmen inneholder et eksistensielt dilemma. I den opprinnelige ideen var Hit Girl en slags alien, et oppdikta anti-vesen med kort holdbarhet som galningen Nicolas Cage hadde oppdratt til vigilante-vold. Oppfølgeren skildrer henne som litt oppgitt forstadsjente med plagsom ekornstemme. I en knestående hyllest til det absolutte idioti har manusforfatterne dessuten latt henne bli med i en gjeng rike clueless-jenter der hun vinner danse-konkurransen. Det er ikke vittig, det er utenfor fortvilelsens rekkevidde.

Ordene svikter, de segner om og blir liggende gispende på golvet med beina i været.

Aaron Taylor-Johnson gjentar rollen som Kick-Ass, en ubestemmelig og sjarmløs gutteroms-geek som ved et uhell ble usårbar. Den idiotiske forvandlingen hans var den opprinnelige filmens eneste poeng. Igjen: En spøk har avleira seg som grunnfjell i manusforfatternes virkelighetsoppfatning, og plutselig driver gutten og diskuterer James Dean-ting med pappa. Min far forstår meg ikke. Han syns ikke jeg skal kle meg i grønt og banke folk.

Adjektivene og adverbene er døde, det går små tog av modale hjelpeverb gjennom sal 2, og de chanter falskt om alle tings ubestandighet.

Med totalt tomme hjerner sitter vi der og ser den skandaløse forverringa av en idé som var tvilsom nok fra før. En ugjenkjennelig Jim Carrey setter opp vigilantegruppe av idiotiske nabolags-superhelter uten at det fører til friskere ting enn at bikkja heter Eisenhower og den militære karikaturen henfaller til «bit ham i tissen»-humor. Og det verste av alt, og kanskje en slags milepel når det gjelder suicidale filmpåfunn: Den rottørka grønnsaksungen Christopher Mintz-Plasse spiller overklassegutt som blir så frustrert at han utvikler seg til dugelig superskurk, iført et overdådig tivoli-kostyme. Mintz-Plasse kunne spilt farlig gjengleder slik Woody Allen spilte elsker – med en lun ironi og visshet om skikkelsens sarte urimelighet. Men her er det rett på med full traktorspeed og høy harryfaktor.

Ord råtner i denne filmens nærhet.

Filmen er dessuten latterlig voldelig uten at blodsølet fører til de befriende knis.

The bling ring

The bling ring: Amerikansk komediedrama. 2013. 1 time, 30 minutter. 11 år. Regi: Sofia Coppola. Med: Katie Chang, Israel Broussard, Emma Watson, Claire Julien, Taissa Farmiga, Georgia Rock, Leslie Mann.

Kortversjon: Marc kommer til taperskole for rikinger. Der forelsker han seg platonisk i Rebecca, som drar ham med på tyveritokter i rike hjem. Etter hvert blir de en hel gjeng, og etter hvert stjeler de mye.

terning 5 liten Hvis du på tross av statsborgerskapet (der det stort sett henger fire jeans og en dunjakke) skulle tilhøre de som vet navnet på utenlandske skomerker og blir forvirrende opphissa hvis du får se en dyr Merde du Mouton-veske, da bør du ikke se Sofia Coppolas «The bling ring». Den er en apokalyptisk film om rikdom, og den vil gjøre det samme med begeistringen for dyr stil-stash som «Etegildet» gjorde med matlysten.

Handlingen beskriver noe såkalt autentisk. En gjeng overklasseunger i Hollywood brøt seg inn i hjemmene til kjendiser og stjal deres bling, som er en hip hop-betegnelse på glitter og stas.

Coppola er en stilsikker og intelligent observatør, og hun har helt tydelig ikke laga filmen for å drite ut noen sjukt oppdratte clueless-unger. Sjøl om den eneste virkelige satan-skikkelsen i filmen er den rosa mora som hjernevasker jentene sine i en slags halv-okkult new age-versjon av skikk- og bruk-skolen, er det heller ikke foreldrene som slaktes og flås. Dette er en film om at rikdom er synd. Rikdom er øgli som bare fasiken. Idiotene i den nifse sløsinga med deprimerende graps er innbrudds-ofrene. Man fascineres først av at noen late Hollywood-unger skal vise oss hvordan den andre tusendelen bor. Men nysgjerrigheten forvandles raskt til avsky og vemmelse: Har folk som Orlando Bloom og Megan Fox virkelig så mye dyr dritt?. Lever de i en slags bad taste-orgie, blir de ikke kvalme av den nesten dystopiske oppsamlingen av sinnssykt kostbar småjente-stash? Er dette de folka som vi ser i rørende dramaroller og dikter menneskelige egenskaper inn i? Lever de i patetiske nouveau riche-binger?

Vel. Bare hjemmet til Paris Hilton er virkelig. Men de andre tilhører den samme påstanden om estetisk helvete.

I bånn av Coppolas onde utleveringer ligger en smart erkjennelse:

Stygghet er masse. Hvis alle vegger i byen og alle gatehjørner og kafeer og offentlige bygninger var dekorert med Picasso-bilder, ville Picasso føles plagsom og vulgær. Hvis Youtube utelukkende besto av søte kattunger og labbene deres, ville søte kattunger være det pinligste du visste om. Hvis alle synger «What does the fox say?» hele dagen i alle land, vil Ylvis-brødrene bli et skjellsord.

Hvis vi skal tro Coppola: I Hollywood har de rike folka skuffene sine overfylte av grusomme whatdoesthefox-banaliteter. Garderobene og skuffene deres reflekterer den filosofiske selvfølgeligheten at virkelig rikdom er ubrukelig. Man kan ikke fly på førsteklasse hver dag hele livet, man kan ikke tilbringe mer enn tre kvarter på den private tennisbanen, det er grenser for hvor mye champagne man kan drikke uten å dø, en indrefilet er det samme på Helgø og i Sunset Boulevard, og det er grenser for hvor dyr mat det går an å få tak i.

Derfor kjøper rike folk mye overprisa dritt, og livet deres blir sært, stygt og uvirkelig. I hyller og garderober ser ikke stashen ut som stilige misunnelses-ting fra Tiffany’s og Dior. Du får følelsen av å måtte glo på smykkesamlinga til Fretex satt sammen med en litt tragisk loftsrydding på gamle Eiganes. Dyre ting blir påtrengende ekle når det finnes mye av dem.

Det handler «The bling ring» om. Filmen utleverer den kaotiske, barnslige styggheten ved rikdom i mengder og i detaljer. Den mesker seg i virkelig sjokkerende mengder fjortis-bling som koster formuer og likner Halloween-partier eller bad taste-lek med overdrevne teater-effekter. Coppola bruker mye filmtid på mengdene. I likhet med oss bryr hun seg ikke så veldig om den dumme B-gjengen. De var rike, og de stjal. Det er egentlig hva overklasse handler om.

Filmen starter med at Katie Chang og den Google-kyndige lavlivs-sleperen Israel Broussard starter innbrudd hos kjentfolk som hobby. Filmen følger dem lidenskapsløs fra milliardbrakke til milliardbrakke, og så treffer de Emma Watson og den sære familien hennes. Watson er en ivrig, men ukarismatisk skuespillerinne, men i en udramatisk film som denne virker hun troverdig i stedet for kjedelig. Vi får følge ungene til de omsider blir tatt. Da oppstår omsider den rå satiren.

“The bling ring” er ingen stor opplevelse, men den kommer til å forandre livet ditt. Så får det heller være greit nok at Kleenex-pakka ligger uåpnet i sofaen.

The frozen ground

The frozen ground: Amerikansk dramakrimthriller. 2013. 1 time, 45 minutter. 15 år. Regi: Scott Walker. Med: Nicolas Cage, John Cusack, Vanessa Hudgens, Dean Norris.

Kortversjon: Nicolas Cage spiller politimann i Alaska, og han overtar en kidnappingssak og må overbevise kolleger og statsadvokat om at en fyr er seriemorder. Jeg streama filmen.

terning 4
liten Sjøl om Nicolas Cage er med og faktisk den urovekkende voksen-versjonen av John Cusack er med: Alaska-thrilleren «The frozen ground» er ikke så god at du virkelig fryder deg over å se seriemordere i snøen. Men den er bra nok, og en film med Nic Cage er alltid som å få donert en lille julaften midt i februar.

Vanessa Hudgens blir hyra som påledanser og.
For de som vokste opp med «High School Musical» og nå har konvertert til porno-prosjekter som «Moren» og «Fifty shades of Grey», kan jeg nevne at Vanessa Hudgens er med. Var ikke hun kjæreste med Justin Bieber? I denne filmen spiller hun jønkihore i demotiverende minusgrader, men Nicolas Cage tror på henne, for han er en alvorlig mann med nycunnet østrogen-fedme og viker så vakre som sørlandssomre på begge siden av hodet. En stødig fyr.

Jeg vet godt at Cage ikke skal spille stødige karer. Og jeg kan tenke meg at han ble ganske utagerende da agenten hans kom og sa at han måtte spille utendørs-politimann i Alaska, som de fleste veststats-amerikanere tror er hunden til Sarah Palin. «Men hva med National Treasure 14?» spurte Cage. «Skrapa,» sa agenten. «Men hva med Ghost Rider 8?» spurte Cage. «North to Alaska,» svarte agenten med et lite smil.

Filmen starter med at politiet finner blodig dame på bad og ikke tror på noe hun sier. Det er nemlig sånn at Hansen har alibi, og i etnisk interesserte nordområder er det ingen som heller fester sin lit til brunøyde horer enn til samfunnsstøtter som heter Hansen.

Men så kommer den avtroppende utkant-politien Jack Holcombe (Cage) inn i saken, uten at kjapptankenes bypurk blir spesielt glade for det. En ung politimann med skjegg tror også på Hudgens, og han begynner å rote i gamle forbrytelser som ligger så langt i ødemarka at de ble skrinlagte for at ikke politistyrken skulle få blærekatarr.
Vinterkrim er den beste som finnes.

Ingen interesserer seg egentlig for å oppklare forbrytelser i badesesongen. Men vintermørket og alle kuldegradenes geografiske prøvelser bekrefter ryktene om menneskets ondskap. Folk må jo bli gale som finnmarkinger i det hekkans været!

Cage farter rundt og forsøker å skaffe nok bevis til en husundersøkelse hos Hansen, men dommeren vifter arrogant med sakligheten sin, og Cage blir uroligere enn en tenåringsfar i russetida.

John Cusack spiller en nydelig psykopat og er en opplevelse. Seksualnevrotiker-forbundet burde gjøre ham til æresmedlem med utmerkelsen Den Gylne Skalpell.

Filmen er basert på en hendelse. Debbie Peters spilles av Gia Mantegna, som er datter av Joe Mantegna.