Månedlige arkiver: september 2015

White House down

White house down: Amerikansk action. 2013. 2 timer, 11 minutter. 15 år. Regi: Roland Emmerich. Med: Channing Tatum, Jamie Foxx, James Woods, Maggie Gyllenhaal, Jason Clarke, Joey King, Richard Jenkins.

Kortversjon: Politimann tar dattera med da han søker jobb i Det hvite hus, men akkurat den dagen fylles presidentboligen av alle slags terrorister som tar gisler og truer hele verden.

6 Dette er den beste actionfilmen jeg har sett siden «Die hard», og med det mener jeg ikke at den konkurrerer med den nyeste samlingen av Nietzsches samlede skrifter, men at filmen underholder på et overlegent spenningsnivå der klisjeene kommer tettere enn kanin-orgasmer, men føles sterkere. Antakelig. Du kan kjenne at den gamle kinoen gnir granitt mot granitt av bare underholdnings-hygge.
«White House down» bekrefter det alle egentlig vet: Hvis du skal lage film som væter håndflater og gnisser stolseter, så skal du gjenta det vante, men med så mye ekstra-energi at vanskelig antennelige Venstre-folk vil forlange øyeblikkelig dybde-boring i Lofoten. Med mye bråk! “White House down” treffer den enkle og edle filmelskerens erogene soner akkurat der hvor ingen liker at de er. Action-filmenes viktigste G-punkt er galskap, og her finnes den til overmål.

Channing Tatum er den nye mannen med den møkkete t-skjorta. Han virker breid som en prosjektørfeil, men har så mye blikk inne at burger-metaforene blekner for en mann som er sånn som menn skal være på film. Følsom når dattera blir berørt, vittig uten å sløse tid på lange replikker og så tøff at han ville ha gått rett inn igjen i Pompei med verdens biggeste moddafokkers støvsuger mens Vesuv raste.

Etter ei valgnatt lengter du etter å se en skikkelig mann. Her er klisjeen din. Ikke nevn ham hvis du søker stipend.

Tatum er ekssoldat og livvakt for speakeren i Det hvite huset, og han heter John Cale, som nesten er John McClane. De av dere som ikke husker hvem McClane var, skal straffes med at kollega Dan Tagesen og jeg forteller for nittifjerde gang om det året vi trodde vi skulle se det tyske dramaet «Die Hard» i Haugesund, og så var det altså det årets skitneste biceps, Bruce Willis, som skulle redde kona si fra terrorister.

Ingen har koner lenger. Men fraskilte døtre har de, og John Cale tar med seg sin da han skal søke om jobb i Secret Service, et jobb-intervju som skal skje i det hvite huset.

Mens far og datter er in da house hos den svarte presidenten skjer voldelige ting, og den gamle Lincoln-stova blir invadert av noen av de minst beroligende skurkene siden idioten Harald Hårfarge innlemma Bergen i det nye Norge.

Jason Clarke (torturist i «Zero dark thirty») er en kaldøyd, kyndig og ekkel, en fascinerende fyr som kan spille så ubarmhjertig at du kan se kattunger dø under støvlene hans. Jimmi Simpson har et snedig perverst Gestapo-skin, og han hacker verdens uhackelige hemmeligheter med dissidentens profesjonelle selvfølgelighet, for han misliker Apples strenge holdning til fildelere. Pervoen tilhører Piratpartiet. Det finnes gudskjelov også en mager homeland-nazi med bart puslingbryst og patetiske tatoveringer for at ikke muslimene skal ha noen skyld, og det finnes en god del nakkefeite jobb-psykopater i den kategorien som skal bli drept tidlig i historien.

Presidenten spilles av Jamie Foxx, som er tildelt en mjuk og politisk beroligende rolle. Big Chief har aldri vært soldat en gang, og er så sympatisk at han til og med vil ha fred i Midtøsten. Men duer blir ofte populære skyteskiver, og atskillige folk er ute etter presidenten av grunner som jeg ikke skal nevne. Presidenten som gissel er en karismatisk action-figur. Og det er sannelig også Tatums 11-årige datter (spilt av Joey King), som ser rundt med seg med det statsvitenskapelige kyllingblikket til en forskremt politikk-nerde og gir historien mye effektiv magefølelse.
Dessuten det karismatiske huset. Det gir en egen stemning når folk stormer rundt og knuser kunstferdighetene i presidentens bolig, der James Woods til alt overmål er sikkerhetssjef med milliondollardress, en diagnostisk bisterhet som kan skremme sikkerhetsråd og macho-grå børstefrisyre som ser ut som om den ble laga for rensing av kruttstenkte kanonløp. En storarta mann som vil få eldre-hipsterne til å føle at de er tilbake i West Wing.

Handlingen skal jeg fortelle ingen ting om. Men Roland Emmerich treffer både med de voldsomme spesial-effektene og med de enkle emosjonelle tinga som holder engasjementet på topp. Viktigst av alt: Figurer og bifigurer står til hverandre, effektene er vidunderlig drøye, farten er flott og man blir nesten rørt og takknemlig over fraværet av pauser og dumheter. Dessuten: Skurken spiller Beethoven, heltene jubler til Rolling Stones. Overstadig.

Men kanskje det viktigste av alt: Oppskriften på vellykka action er gjentakelser. Lag en ny vri på en egentlig gammel handling og skyt koffein inn i den. Vi samles ved latte-maskinen!

Bare en liten advarsel: Roland Emmerich er regissøren som laget “Independence Day”, “The day after tomorrow” og “2012”. Hvis noen sier ordene politikk og Emmerich i samme setning, faller bokstavene sammen i krampelatter. Ikke gjør den tabben.

Bare en liten advarsel: Roland Emmerich er regissøren som laget “Independence Day”, “The day after tomorrow” og “2012”. Hvis noen sier ordene politikk og Emmerich i samme setning, faller bokstavene sammen i krampelatter. Ikke gjør den tabben.

Lincoln

Lincoln.

USA. 2013. 2 timer, 30 minutter. 15 år. Regi: Steven Spielberg. Med: Daniel Day-Lewis, Sally Field, David Strathairn, Joseph Gordon-Levitt, Tommy Lee Jones, James Spader.

Kort versjon: President Lincoln er en politisk svindler som driver med løgn og manipulasjon for at ikke idiotene i hans egen regjering skal oppdage hva som skjer mot slutten av borgerkrigen i 1865. Hadde det vært i dag, måtte Aaserud ha gått. Daniel Day-Lewis reflekterer sorgfylt den utvalgtes djupe smerte. 

terning 5 litenSteven Spielbergs statsvitenskapelige avhandling om dannelsen av grunnlovstillegget som avskaffet slaveriet i USA, starter med noe som likner tre dagers landesorg og ett minutts stillhet og burde vært gjemt til Supermanns siste kryptonitt-krasj. Den Bin Laden-lange presidenten snakker med fargede soldater slik Jesus talte til de spedalske, og de salver ikke akkurat hans føtter, men til gjengjeld kan de resitere i detalj presidentens klokskap som om han var av Kim Il Sungs ætt og nettopp hadde gjenoppfunnet tørkerullen.

Borgerretts-pianoet klunker folkelig. Vi stirrer nedslått på Lincolns djupt deprimerte silhuett, et slags skygge-nips i en tung verden.

For at vår fornemmelse av Den Første Familie skal være et fullbrakt martyrium, sitter Sally Field med hånden mot sin migrenepanne som om hun forsøker å både vinne en Oscar og stjele oppmerksomhet fra en president som er så nedfor at han sparer på parafinen. Det er ikke rart. Lincoln vil ha vedtatt slaveloven før krigen er forbi, som om Jens sosialiserte bankene i august.

Rundt Lincoln sitter flosshattene og kinnskjegg-ofrene og resiterer kursiverte sannheter fra historiebøkene, uten å skjønne at det er en grunn til at sånne ting finnes i historiebøker som bare leses av de som blir tvunget til det.

Jeg kjenner at jeg liker denne Lincoln-figuren. Han er som Gud, bare lurere. Han lider under tapet av sin døde sønn, han lider under menneskenes dårskap og politikkens regler. Dersom det blir fredsforhandlinger kan han risikere at opprørsstatene i sør plutselig er stemmeberettigede i unionen, og så blir slavene aldri frie. Dette er den statsvitenskapelige cliffhangeren. Politikerne i nordstatene må fader ikke få nyss om at sørstatene har sendt en forhandlings-delegasjon til Washington. De må tro at de skal vedta slaveloven for å stanse borgerkrigen. 

Den enkle svindelen overmannet meg, og etter først å ha ansett Daniel Day-Lewis og hans rolletolkning som et umedisinert eksempel på akutt method-acting, begynte jeg å like den sleipe mannen med den milde røsta. For når du først har oppdaget at Lincoln var en luring som visste at idealisme også er evnen til kompromissløs svindel, da skjønner du hvordan han kan lunte tvekroka rundt i 1865-skyggene som en forhutla Dickens-figur. Day-Lewis-skikkelsen er bondeful. Den er drepende intelligent, men ugjennomtrengelig mild. Kynikeres verste fiende er den underliggende følelsen av skam. Spielbergs Lincoln er en mann uten skam. I stedet har han smerte. Du kan lese besluttsomhetens lidelser i ansiktet hans, og i stedet for å bli forstyrra av de endeløse historiske tablåene begynner du å følge en skuespiller som knirker og stavrer fram et ikon. Daniel Day-Lewis! Et geni som av og til sporer av. Men her får han det til.

Har du lest i mediene at USA overvåker oss og avlytter sine allierte? Way to go. Lincolns ånd. Hvis det kan frigjøre folka og fortsatt holde dem frie, så gjør du det du må.

Og når seeren først har fått feelinga av førstemannen på laget, begynner også de andre å se ut som eventyrlige føljetong-figurer. Field har ei kyse som ville fått henne uskadd inn i Saudi-Arabia og ukyssa gjennom Ungkarsfestivalen i Tysvær eller hvor den er. Men hun er full av feminin faenskap og ville vært en utfordring for Freud, hun er en nedsunken lampeskjerm og et ørlite krinoline-tårn av sinne og sorg. 

Tommy Lee Jones har håret til Marge Simpson, og han spiller en buldrende autoritet som forsyner omgivelsene med hensynsløse utskjellinger av kommentarfelt-kvalitet. Sånn kunne altså politikk ha vært: Menn sto opp og hånte hverandres stygge ansikter og tomhjerna idioti. Siden kom kvinnene inn i politikken, og da var moroa over. Tommy Lee Jones er min mann, også når han tar av seg parykken.

Det går an å kjede seg med «Lincoln». Den beskriver tross alt amerikanske skole-elevers pensum. Men kommer du på innsida av presidentens og hans klassiske dilemmaer, blir filmen en rein nytelse.

Broken city

Broken city: Amerikansk krimdrama. 2013. 1 time, 49 minutter. 15 år. Regi: Allan Hughes. Med: Mark Wahlberg, Russell Crowe, Catherine Zeta-Jones, Barry Pepper, Jeffrey Wright, Alona Tal, Natalie Martinez.

Kortversjon: Mark Wahlberg mister jobben som politimann og blir hyra av borgermester Russell Crowe til å spionere på den vidløftige hustru Catherine Zeta-Jones. Filmen er regissert av Allan Hughes fra The Hughes Brothers, som laget «Menace II Society».

terning 4

liten Hvis man helst vil se tuslete menn har Woody Allen stilt sitt nevrose-rike kinokø-liv til disposisjon, og mange har hatt glede av en mann som syns det er macho å huske Schopenhauer-sitater. Men ikke Wahlberg. Det er greit at han blir lurt, som i «Shooter». Men han skal ikke lunte uskjønt i den drikkfeldige ordførerens skygge som når haleløs hund logrer.

«Broken city» er en uelegant blanding av amerikansk kommune-pampanoia, politikk-moralisme og privatdetektiv-romantikk, og filmen overspiller seg sjøl som en meddelsom småparti-politiker med plutselig mikrofon-tilgang.

I midten av en vagt klassisk krim-konflikt vagger den sørgmodige action-mannen Mark Wahlberg, en fyr som ble skapt for at de urettferdige skulle jage ham som freda vegetar-ulv i blodstenkt saue-biotop. Wahlberg ser alltid lei seg ut. Det er fordi han har rett, og de andre tar feil. Det var ikke han som spiste Blåmann, Blåmann bukken sin. Det var ikke han som skøyv Lille Trille ned av veggen.

Men her kjenner vi alvorlig tvil om heltens integritet. Den skjeggete purken Wahlberg starter filmen med å skyte en afro-amerikansk ungdom i seine natta. Gutten var riktignok blitt frikjent for voldtekt, men man dreper ikke svarte streetfolk i amerikanske filmer, og så er alt helt greit.
Derfor må Wahlberg bli privatdetektiv i sidesprang-bransjen og ordførerens bitch. I «Broken city» er både sannheten og rettferdigheten ofre for den krongletheten som oppstår når manusfyren har tenkt at dette vil nok folket skjønne av seg sjøl. Lenge vet du ikke om Catherine Zeta-Jones trekker sitt emiratiske hodeskjerf langt ned i øynene fordi hun skammer seg over utroskap. Kanskje er hun rett og slett en sleip utøver av førtiårskritisk bymiljø-aktivisme og har giftet seg med borgermesteren for at han skal hisse henne med leopard-håndjern og korrupsjons-bekjennelser? Dama har riktignok så innbydende sminke at hun likner et Instagram-foto av spansk frokost-tapas, men det trenger ikke være for at hun skal lokke den mystiske mannen til sengs midt i valgkampen. Er det en dokumentrull, eller er du bare glad for å se meg? Wahlberg overvåker borgermesterens kone og tar bilde med smittende gledesløshet.
Russell Crowe spiller den blide mayor. Vi som pleier holde med Crowe, er mest tilbøyelige til å fortsette med det, men vi aner tidlig at han har viet sin whisky-blide karriere til amerikanske krimforfatteres pjolter-mareritt om autoriteters uunngåelige yrkes-uærlighet. Crowe er så usympatisk at han ikke kan få influensa.

«Broken city» er en sein og sedvanlig indignasjons-krim, men den blir litt for rotete underveis, og man blir ikke hjertebankende engasjert. De sarte vil kjenne det litt i tynntarmen.

Expendables 3

 

Expendables 3: Amerikansk action. 2014. 2 timer, 6 minutter. 15 år. Regi: Patrick Hughes. Med: Sylvester Stallone, Mel Gibson, Jason Statham, Arnold Schwarzenegger, Harrison Ford, Wesley Snipes, Dolph Lundgren, Kelsey Grammer, Jet Li, Antono Banderas, Glen Powell, Ronda Rousey.

5 Yes. «Expendables 3» tilhører nok de filmene som ikke skal anmeldes i framtida, og dermed ville ingen fått vite at det finnes fragmenter av festforestilling her, og menn med synlig levesett går foran alle andre og gjør det kvinner ikke får lov til: De romantiseres for det de er, med rynker og furer og valker og en ytre feilbarlighet som ikke en gang badespeil bør vise fram. Dette er en hyllest til modige mannlige skuespillere og den regissøren som bestemte seg for å fotografere folk slik de ser ut. Noenlunde.

For noen fantastiske trolldeig-tryner:

Sylvester Stallone er blitt flat i fjeset, som om han gikk på sin eget sjølbilde i stor fart. Samtidig er han rund i kjakene, han går med ubesværa selvironi, men når dramatikken tetner til som i en tippeliga-slutt, da kan han spille intensere enn noen av de kjute kattungene.

Arnold Schwarzenegger likner i gode stunder et livsfarlig kusma-eksperiment, men han valker gjennom filmen med et strålende humør som folk kanskje oppnår når de ikke lenger må lese de sosietets-orienterte Twitter-meldingene til Maria Shriver. Han ser ut som en Marvel-figur når regissøren slipper ham til med maskingevær fra rølpete helikopter.

Mel Gibson er i storform. Også hans ansikt er forma av Fader Tid, og han har så mange ujevnheter der andre folk har hud at han kunne vært sandblåst teskurd utført av dopa motorsykkel-tapere fra «Mad Max». Men vakker er han. Og splitter pine gal. Ikke mange filmskurker kan kopiere Gibsons psykotiske sadistblikk.

Harrison Ford kommer innom som lekelysten CIA-sjef (eller noe). Egentlig ser han ut som en avgående visepresident med det forskrekka og gråbustete håret. Men også han har action-sjel og kompromissløs selvutlevering.

Jeg trodde egentlig Wesley Snipes måtte være død eller borgermester for fire strandbarer i California. Men han er framleis en ressurs. Det var en stor opplevelse da jeg omsider oppdaget at han var med i filmen.

Antonio Banderas spiller på en måte Shrek-komedie og gir kropp til en vilter latino-galning med kastanjett-tunge og meddelelses-tsunamisk åpenhet. Banderas har gjort mange teite roller de siste ti åra, men her blir han sluppet løs i en nesten absurdistisk rolle på grensen mellom plastisk geni og takk for i dag.

Kelsey Grammers flegmatiske særegenheter passer nydelig inn i rolle-galleriet. Han er en mann med bøttehatt og familiefar-image, en rølp i Marlboro Classic-klær.

Og Jason Statham er som vanlig perfekt. Han er en av de skuespillerne som skjønner action-film med bensinbegeistring, Brut og ubarberte baller, og han bidrar seriøst til det gode humøret.

Jeg sier igjen. Dette er voksne menn i alders-ironiske roller som kvinner ikke får spille uten at man lager kjønnsløse fruentimmere av dem. For sjøl om veteranene ser gamle ut, kan du merke at de skal forestille menn med erter i belgen.

«Expendables 3» er klart og tydelig en uvesentlig film, og hvis jeg måte velge mellom å se den eller Fernando Solanas eventuelle «Syd 2», så ville jeg nok ha nølt. Men nå har jeg tenkt å lese om igjen Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid» siden tittelen fungerer som relevant, så da kan jeg tillate meg å feire uvesentlighetens merkverdige evne til å vokse mens du ser på. Men jeg er redd for at etter hvert som medier leter etter begrunnelser for ikke å sende kritikere til kinoen, kan nok stasfilmer som «Expendables 3» havne utenfor av snobbe-grunner. Da blir det bare meg. Det blir leit.

Når alt utenomsnakk er rutinemessig ferdigstilt: Dette er en action-film uten respekt for noen Nobelpris-vinnere i fysikk, og da mener jeg særlig Newton. Vekslende, skroteferdige manneting bildelegges med rå, gammeldagse actionbilder. Replikkene kommer som snakkebobler. Når man først engasjerer seg i direkte åpen strid med dødelige våpen, skjer det med overdrivelser av den sorten som man må være født med for å sette pris på.

Du vet dessuten at det er en vellykka actionfilm når sjetteklassinger reiser seg fra sofaen og blir stående og småhoppe midt på golvet mens politisk sterkt ukorrekte tanks fra et fantasiland på størrelse med Usbekistan dundrer sine prosjektiler gjennom rivningsklare ruinvegger sånn at murstøv på tykkelse med Gjesdals-lefser legger seg over den velsigna nyoppstandne Snipes. Og alvorlig talt er ute i forfallet: Når så dere Snipes i en skikkelig velstandsfilm sist? Hæ? For oss som fylte videobutikkene lørdag ettermiddag, er et gjensyn med Wesley som to Viagra og én Vitaepro. Dette er stas.

Handlinger skal man røpe minst mulig av. Men Stallone syns gjengen bør gi seg, så han hyrer ungdom i stedet. De er OK. Så tar filmen seg både hit og dit, for å si det enkelt, først og fremst befrakta av sjefens gamle haikjeft-fly. Egentlig skulle skurken hentes hjem og dømmes av Menneskerettsdomstolen i Haag. Men Sly stirrer ikonisk på den gamle Rambo-måten og sier tungt: «Jeg er Haag».

Og så slutter filmen med en fantastisk spøk. De kule ynglingene som fikk være med de voksne på jobb, synger felles-karaoke på bar: Neil Youngs tekstlinje «Old man, look at my life. I’m a lot like you were» runger over den egentlig groteske postwar-idyllen. 2014.

Django unchained

Django unchained

USA. 2012. 2 timer, 45 minutter. 18 år. Regi: Quentin Tarantino. Med: Jamie Foxx, Christoph Waltz, Leonardo DiCaprio, Samuel L. Jackson, Kerry Washington.

6 Hvis du faktisk tror at du misliker ekstrem volds-estetisme, så likevel: Gi dette blodbadet en sjanse. Hvis du tror at indignasjonen over slaveriet i Amerika er utbrukt, kjenn etter i Tarantinos stilistiske mesterstykke. Og om du også tilhører de moralsk harmoniske som misliker hevn og vanligvis ikke reiser deg jublende i benkeradene hvis sjuke rasisters luksuriøse overgrepsbinge smelles til himmels. Vel. Gi denne en sjanse.
Quentin Tarantino har et annerledes filmgrep. Kanskje har han det med seg fra videosjappa. Han har sett hva som gjør inntrykk, han har opplevd den paradoksale styrken i mediets innebygde ironi. Film består egentlig av patetiske overdrivelser. Tarantino framfører mediets egenart med så svære fakter at både sjel og skinn blir revet med. Han er en kompromissløs form-mester som skaper den gode smak i stedet for å følge den.
«Django unchained» handler om en «niggerslave» i 1858 da flere generasjoner kidnappa afrikanere ble ydmyket og misbrukt av kristne hvite menn med anlegg for pisking og perversiteter.
Tarantino setter seg ikke i Oprahs sofa og forklarer at dette var vondt og urettferdig. Han gjøgler og underholder. Han skaper skrudde, men veltalende stereotyper. «Django unchained» er en anarkistisk moralistfilm med støyende, støtende godt humør. Da Jamie Foxx og resten av lenkegjengen blir ført fra menneskemarkedet, dukker det plutselig opp en ekstremspråklig reisende tannlege med vogn. Christoph Waltz fra «Inglourious basterds» spiller en vennlig tysk innvandrer med kaptein von Trapp-hår og velstelt Sigmund-slkjegg.
Han kjøper Django på dramatisk vis og setter ham på en hest. Det er et potent symbol. «Nigger on a horse» i Amerika i 1858 var verre enn kvinne bak rattet i Saudi-Arabia 150 år seinere, og da menneskejegeren dr. King Schultz med de milde bestefar-øynene gjør en kammertjener av den unge slaven, fører det til skremte blikk både i den indolente gjengen av hvite western-harryer og de indoktrinerte afrikanerne.Dere kommer til å elske det. Til byen kommer en snakkesalig tannlege og en svær afrikaner til hest i blå hallik-silke. De går på pub. Svarte skulle ikke gå på pub. Det er fantastisk cowboyfilm-surrealisme, det er overraskende og forventningsskapende samtidig som du allerede etter en halvtime lurer på om den sterkt inspirerte Quentin kan klare å holde denne stilen i to og en halv time.
Han gjør det. «Allow me to unring this bell», smiler tyskeren verdensvant når han mister grepet på begivenhetene. Tarantinos replikker er himmelske. En vellykka filmreplikk ikke skal gjengi hva et menneske ville ha sagt i den aktuelle situasjonen, for dette er ikke virkelighet – samtale skal sitte som staur i myr, som brudgom i brud, som finger i rekesalaten, og den skal gjøre så sterkt inntrykk at situasjoner forandrer seg. I «Django unchained» holder du pusten når folka snakker, og puster lettet ut når de skyter hverandre. Tarantino har filmet et langt middagsselskap i sørstatskaksens konditorslott sånn at du sitter helt ytterst på den virkelig ikke særlig slitte stolkanten. Du vet at én eneste replikk kan velte spillet. Du vet at en «nigger i salongen» er en sosial ubalanse som ikke kan ende med «koselig å se deg, takk for i dag».
Bare Denzel Washington og Jamie Foxx kunne ha spilt Django, og siden Denzel er en litt gammel og feit dramagubbe, måtte det bli den fysisk imponerende og fullstendig fantastiske Mr. Foxx. Tarantino leker med Django-skikkelsen som en henrykt unge. Han skaper en superhelt som vi ønsker tro på. Tidløst kul i mørke Lennon-briller og den gjenfødte Hopalong Cassidy som vi jublet for hver gang han viste seg på tre-forestillingen i Verdensteatret. Christoph Waltz gjør nok en gang en rolle av den sorten som man får lyst til å hylle på en eller annen måte.
Leonardo DiCaprio har endelig funnet noe han passer til. Fremdeles ser han latterlig ung ut, men det kler rollen. Rikdom og makt er i bunn og grunn en sosial diagnose, og Leo er en velstående kjæledegge fra liksomlandet Hollywood, så dette kan han. Dessuten overspiller Samuel L. Jackson nydelig en teatralsk hovmester og ond konvertitt, en svart-rævva-neger som daglig svikter sine afrikanske brødre.
Det ville ikke vært Quentin Tarantino om filmen ikke inneholdt de mest overdrevne blodsprut-oppgjørene siden splatter-Jackson drev på i New Zealand. Det har en mening, for som Roy Harper synger: «A shooting star has summoned its dark angel from his night». Filmen hiver seg brutalt og begeistra inn i skytescener som både understreker regiens absurde humor og gir oss minneverdige skadefryd-klimaks som overgår det meste.
Dette er ikke akkurat «Schindlers liste», men det er film på sitt aller mesterligste. Tarantino har gjort en guttegalen overskudds-film med vinkling, stil, forunderlig musikk-komp, humor og raseri. Det er film med voldsomheter og kjærlighet og tårer, men uten at du føler at noen lurte deg til å sitte på NAV-venterommet når du egentlig skulle på kino.
Det kommer aldri en ny «Pulp fiction». «Djano unchained» er det beste Tarantino har laget etter den.

Fakta:

Western- action- drama

A walk among the tombstones

A walk among the tombstones: Amerikansk krim. 2014. 1 time, 54 minutter. 15 år. Regi: Scott Frank. Med: Liam Neeson, Astro, Dan Stevens, David Harbour.

5
Det er noe fint ved «A walk among the tombstones». Den fyrer opptenningsvæske på en gammel, egentlig fuktig forkjærlighet for melankolsk krim, og måtte eventuelle guder tilgi meg sesongbruken av metafor. Musikken ligger under den avventende fotograferinga som en allvitende venn som egentlig ikke vil fortelle noe, bare nyte øyeblikket. Når Liam Neeson vandrer gjennom en slitt by, dukker det opp fine små fotografiske detaljer, og så finner du ut at filmen faktisk er laget med en smektende (bevisst anakronistisk ord) forkjærlighet for estetikk. Estetikk var noe folk dreiv med før, og den gjorde mange lykkelige og litt ukritiske. Derfor virker filmen til Scott Frank (som skrev manus til «Minority report) som et kort, ubeskjemma hvilesteg bakover. Kan det tenkes at de vil begynne å lage sånn film igjen i rumpeflashernes gomorriske tid? Neida. Said the raven: Nevermore. Men denne funker bra.

Neeson kommer inn i filmen som en så slentrende skikkelse at du får følelsen av at han har skeive skosåler, krystallsyke eller murstein i lommene. I 1991 er han en langhåra, skjeggete alkis-polis som skyter bar-ranerne iført et svart skjegg som også hipsterne fra helvete vil synes er litt overdrevet, for han minner om Wyatt Earp, og det er antakelig der Tombstone-ordet kommer inn.

I 1998 er han blitt en velpleid representant for det private næringsliv, slik vi alle ble i de årene. Neeson lever tydeligvis av å være en grei privatdetektiv. Men da den rehabiliterende narkomane fra AA-møtene vil at han skal hjelpe dopselgerbroren med å finne ut hvem som kidnappet, torturerte og drepte kona hans, da nøler Neeson, som vi egentlig kjenner best som fundamentalistisk voldspappa og albanernes verste venn.

Han gjør det likevel. Med seg i utforskingen av den menneskelige elendigheten får detektiven en veldig ung afroamerikansk uteligger med mye kunnskap og brysk bitterhet. Han er også en søt klisjé, og den funker på en naiv måte, som når førtifireåringer sier med grånende stahet: «Jeg vet jeg er gammal, men jeg bryr meg ikke. The Smiths var ei fin gruppe.» Guttungen har til og med to-bokstavers navn. Han heter TJ og er en moralistisk Sancho Panza-veggis som vi liker etter hvert fordi også han er estetikk. Det er velsigna styggvakkert der nede hvor Untermenschene holder til.

Olympus has fallen

Olympus has fallen: Amerikansk action. 2013. 2 timer. 15 år. Regi: Antoine Fuqua. Med: Gerard Butler, Aaron Eckhart, Morgan Freeman, Radha Mitchell, Finley Jacobsen, Rick Yune, Dylan McDermott. Stream på Headweb. Bra kvalitet. 39 kroner.

4 Denne andre filmen om terrorist-angrep på Det hvite huset i Washington er så lik «White House down» at sammenlikningen blir litt pinlig opplagt. Som å være den naive nassenøffen som oppdager at Luke er Darth Vaders sønn i 2006. «Vet du hva!?» Ja, vi vet hva.

De to største forskjellene er sånn: «Olympus has fallen» baserer dramatikken på pedantisk og usannsynlig sadisme, og det gjør den av mangel på sjøltillit. Regissør Fuqua stoler ikke på folka sine. En stund føles det befriende at terroristene kommer fra et av virkelighetens møkka-land og ikke er politisk nøytrale og halvt anonymiserte sjablong-fascister uten land og ideologi, men med puslete psykopatiske traumer som egentlig hører hjemme i en Raundalen Reality. Men sosialismens lojale nord-koreanere er virkelig ikke superskurker, og de kommer aldri til å besette noe som helst. Den skal de ha.

Likevel: Det er barnlig morsomt og eksotisk med Hvite Hus-action, så hvorfor kommer to filmer om kidnapping av amerikansk presidenter først nå? Hvorfor ikke for sju år siden, hvorfor ikke mye før det igjen?

Svaret er greit:

USA måtte først få en president som noen brydde seg om. Hvis commander in chief ble angrepet mens George Bush var president, ville noen feite kristen-fundamentalister fra Texas ble lei seg, mens resten av verden lo seg skakke. Hvis Bill Clinton ble tatt, ville vi fått en pornofilm.

Det geniale med «White House down» er at presidenten faktisk framstilles som en uomtvistelig afro-amerikaner med Nobel-temperament. I «Olympus has fallen» spilles residenten i Det hvite huset av Aaron Eckhart, sønn av en barnebok-forfatterinne og søvndyssende inne-lun som en lang opplesning av «Det suser i sivet». Bortsett fra at førstemann vrenger på seg et litt patetisk raseri-tryne så lenge han sitter stripsa og ikke kan gjøre noe likevel, blir Eckhart en av disse tomme parentesene i amerikansk film. En slags genser-mann. En hvit Cosby, som kunne båret Benetton-kreasjoner fra det mønstrete åttitallet uten å virke utkledd. Eckhart er hyggelig, men la oss være ærlige: Han kunne like gjerne vært dau.

Men det er da heller ikke han vi skal bry oss om.

På samme måte som Tatums oppvakte datter er den lille strikkmotoren i «WHD», blir det omsorgen for presidentens veslevoksne sønn som holder engasjementet vårt i gang. Sjøl når den kvinnelige forsvarsministeren blir avskylig torturert av en steinfjesa koreaner, bekymrer vi oss fremdeles for at Gerald Butlers lille bestekamerat Connor. Han mista tross alt mor si. Man kan ikke miste både mora og livet i samme filmen. Den underholdnings-filosofiske konsekvensen av disse to filmene må virke nedslående på tilhengere av republikk. Kinogjengere bryr seg ikke om at presidenter dør. Men den koselige ungen må overleve. Og helst hunden hvis den er med. Og nonna. Hvis hun er med.

Helten Gerald Butler er virkelig ingen Channing Tatum. Butler spiller en av disse miskjente politimennene som var ute og spaserte akkurat den dagen da huset til president Asher ble utrolig merkelig angrepet av en gjeng som ser ut som om den kom for å bytte pakning på blandebatteriet på badet. Mens det amerikanske forsvaret blir meia ned av et fåtall utlendinger slik det pleier, stikker Butler rundt hjørner og skyter så mange beinsterke nord-koreanere at han antakelig har krav på tivolibamse. Det virker latterlig uforklart at den amerikanske staten angriper med et soldat-team som kanskje ville vært tilstrekkelig til å jage de siste camping-turistene fra Mosvangen. Du får følelsen av Nedre Buskerud politidistrikt. Men kampene er litt rare i denne filmen. De føles ikke virkelige.

Butler er forsåvidt OK, men han snakker ut av den ene munnviken slik nylig bedøvde rotfyllings-pasienter gjør, og på meg virker han først og fremst som en intelligent, men distrahert operette-figur som gleder seg veldig til å synge.

Skurkene i «Olympus has fallen» er henta fra de billige vhs-enes utømmelige forråd av ubetydeligheter. Rick Yune spiller den fanatiske og ubeseira skurken Kang, men han vet at han bare vikarierer for noen folk fra Jemen og virker heler tida som en kronisk snill mann som egentlig skulle ha båret rundt posten. Han har med seg ei pregløs computerdame som trolig ville ha strøket i Schibsteds intensivkurs for digitale hoder. I det store og hele blir Washington besatt av en hverdags-trist gruppe ipad-soldater som ingen tror på.

Det blir umulig å imponere bortskjemte film-streamere med heltens fortreffelighet så lenge han bare skyter folk som Mister Bean ville ha vunnet over.

Jeg tror amerikansk film har et fiende-problem. Al-Qaida gjennomførte en psykopatisk vellykka terrorist-aksjon inne i USA i 2001, og de skremte vettet av Hollywood. Dessuten tror hele den liberale befolkningen at det er rasisme å bruke ordet muslim (som jeg ikke sa), akkurat som hvis du sier neger. Som jeg heller ikke sa. I ikke-krigens ikke-aggressive etterpåhet lages action-filmer som skildrer terrorisme på samme måte som hvis du filma annen verdenskrig-historie i Europa uten å ta med noen tyskere.

På grunn av Connor blir det likevel en spennende film. Og Gerard (som dessverre er navnet på hønene i Addexios Minecraft-videoer, nei det er Gerald) funker når det virkelig begynner å smelle. Og som nevnt: Det er kult når Det hvite huset brenner. Man skal være ganske intellektuell for å stå i mot.