Månedlige arkiver: juli 2015

The wolf of Wall Street

5
The wolf of Wall Street: Amerikansk biografisk dramakomedie. 2013. 3 timer. 15 år. Regi: Martin Scorsese. Med: Leonardo DiCaprio, Jonah Hill, Matthew McConaughey, Jon Favreau, Rob Reiner, Kyle Chandler, Margot Robbie.

Kortversjon: Jordan Belfort blir såvidt aksjemegler før krakket i 1987, men han oppdager mulighetene til å jobbe seg opp i småsparer-markedet og utvikler en grotesk livsstil og et halvkriminelt yrkesliv.

Jeg er nokså lykkelig over å kunne skrive at kapitalismens svakheter ikke er grunnen til at jeg liker Martin Scorseses brultete finans-komedie. Heller ikke at den med burlesk helvetes-svie utleverer pengers forgiftende virkning på sinnet, samt rikdommens iboende trang til tingliggjøring av kvinner. Det er filmen som imponerer. «The wolf of Wall Street» er en velskrevet, nydelig porsjonert og overraskende film der Leonardo DiCaprio gjør sitt livs Nicholson-rolle og imponerer meg så mye at jeg skal glemme «Blood diamond».

Dette er den andre biografiske filmen denne uka, og siden den handler om en hvit, rik mann, skildrer historien et moralsk forfall og et kulturfattig og ekstatisk hovmod som kunne ha skremt sodomere så kraftig at de ville ha sletta gomorrerne som Facebook-venner.

Dette er amerikanernes «Le grande bouffe», også kjent som «Etegildet». Filmen forteller om hva som skjer med ganske vanlige mennesker når de både får penger til og aksept for et skjørlevned som må ha fortonet seg som en bibelsk feltutflukt til skjærsildens evig fortapte for den presteutdannede katolikken Martin Scorsese. Det hele er basert på bokskrivinga til hovedpersonen, og han er en utkrøpen kremmer som vet hva som selger. Det er så mye kokain her at du kunne ha snølagt femmilsløypa i Sotsji, og om noen skulle gi seg til å telle over hvor mange okersminka modellkropper som vandrer nyvoksa gjennom filmen, vil de antakelig resignere med ønsker om at det heller skal komme innom en russisk kulestøterske i barnehagedress. For det er mye. Det er inflatorisk. Scorsese liker kanskje å vise fram nakne jenter. Det får være hans sak. Men i denne filmen fører opphopninga av dem til frykt og avsky, for det blir etter hvert noe ekkelt og begeistra rumpeglatt ved filmen som gjør at du helst ville ha fløsja den rett i do.

Jeg velger å tro at alt er bevisst. Det er for mye av alt her, og det er logisk. Hvis man slipper laus dumme mennesker fra moral og medlidenhet, er de i stand til å ydmyke seg sjøl og andre i ufattelige mengder. Vulgariteten i Scorseses film blir til en integrert del av folka. De finnes ikke lenger som tenkende mennesker, de er fulle, kåte, brautende og brølende på en måte som egentlig skulle tilsi at Herrens engler møtte opp sammen med FBI og bare utsletta hele driden.

I midten av det hele Leonardo DiCaprio, som er med i nesten alle scenene og viser en evne til lidenskap og galskap som jeg aldri hadde tiltenkt ham. Dette kan være arvtakeren til Jack Nicholson. Han bruker ansiktet til det nesten sprekker, som Nicholson gjorde, han er sløvt og sleipt innsmigrende, han er vulgært karismatisk som en samvittighetsløs legpredikant eller en dreven førstemai-taler. Han kan spille narkotisert vrak i «cerebral parese»-fasen, han kan være redd og dum og fullstendig som en ynkelig oppkomling. Det er som om Scorsese har tenkt: «Nå skal jeg, Herren være mitt vitne, vise hva som bor i denne guttungen!».

DiCaprio er imponerende.

Det er også filmrytmen. Scorsese tar seg tid til noen nydelige enkelt-samtaler som er presise som kortfilmer. Du kommer aldri til å glemme en alarmerende frisert Matthew McConaughey i rollen som synlig hodeskadd aksjemegler-kakse og chanter. Den blide samtalen med FBI-mannen om bord på yachten er en nytelse av smilende aggresjoner og intens understatement. Scenen der Jonah Hill (han er også ekstremt god) og DiCaprio tar et dop som de tror ikke virker. Masse-suggesjonen i et rufsete aksjemegler-firma der alle galningene, alle de alminnelige har fått en sjanse til å parodiere den amerikanske drømmen: Alle kan bli til noe i Amerika! Han med matta, han som brukte fem år på high school, blessed are the meek, for they shall inherit the earth. Og de gjør. Gjett om de gjør. Penger forvandler dem til villdyr som ingen noensinne ville finne på å frede.

La oss si det sammen: Penger er konsentrert aggresjon. Dop er egentlig også konsentrert aggresjon, for det slipper dyret fri. Sex er også aggresjon, for når penger gjør menn uimotståelige, kommer det latente kvinnehatet fram. Nå har de endelig beseiret de bitchene som fikk dem til å føle seg små.

Du kan tro at du ser en vittig film, men den er som en saudi-arabisk bannbulle («päpstliche Urkunde über die Verhängung des Kirchenbannes») mot Vestens gudløse tilbedelse av sex og dop (rock mangler). Jeg ble deprimert av den. Hvis du blir glad, trenger du ny fastlege.

Noah

Noah: Amerikansk fantasy-drama. 2014. 2 timer, 18 minutter. 15 år. Regi: Darren Aronofsky. Med: Russell Crowe, Jennifer Connelly, Anthony Hopkins. Emma Watson, Ray Winstone, Logan Lerman, Douglas Booth.

Kortversjon: Noa bor med familien bortenfor de syndige byene og får i oppdrag av Gud å bygge en diger ark, for de syndige menneskene skal drepes.

5 Nå som julen nærmer seg kan du se en film som med tungt sinn avslører hvilke utfordringer Jesus sto overfor da han blant annet ble født til Jorden for å reformere de halvgale religiøse morderne. Det nifse geniet Darren Aronofsky har laga en alvorsfylt og hjertesvulmende fantasy av historien om gubben Noa, og til syvende og sist, når ekstremværet har gitt seg og den siste fuglen snart skal komme flygende med det første olivenbladet, da handler det om fundamentalisten og hans paradoksale forkommenhet på en rik og feilbarlig jord.

Jesus kom antakelig ikke bare for å frelse menneskeheten, men for å redde de gale prestene fra sin egen fanatisme. Jesus var feilbarlighetens filosof. I filmen om Noa ville han hatt trøbbel.
Nå gikk jeg litt fort fram. Siden mange av dere bare har hatt RLE i den avkristna norske skolen, skal jeg redegjøre for Noa og gi en hjemmelekse. Noa var Guds forsøk på rydding av skaperverket før han fant på den geniale greia med Jesus. Fordi menneskene var utrolig syndige og bygde uskjønne byer og spiste kjøtt, bestemte Gud seg for å utslette dem. Men han ville tilsynelatende at dyra skulle overleve, selv om de spiser kjøtt. Han trengte en mann til å bygge en flytende Zoo. Borti de traurige fjellene tusla Metusalems barnebarn Noa rundt med familien sin, og han var en from og tankeløs fyr. Hvis noen skulle utslette menneskeheten, måtte det være ham. Hjemmeleksa er at dere enten leser i Bibelen, som dere sikkert har på ipad, eller sjekker Syndfloden på Wikipedia.

Aronofsky er ikke en mann som er fornøyd med å gjengi teksten på overhead. Han har dikta den forfalne jord med melankolske overdrivelser som vil bli likt av de som sykler av ideologiske grunner. Jorden er bortimot ufruktbar, som i «Interstellar», og menneskene er onde. Sivilisasjon er ondt, og Noa lever i en nesten tidløs askese, for han tilhører ei hellig slekt. Russell Crowes djupe køntri-røst mumler gudfryktig, Jennifer Connelly spiller kona hans med fruktsvart blikk og en 2014-mager kvinnelighet som virker paradoksal fordi den innledningsvis er så selvutslettende. Paret har satt til verden tre boyband-vakre guttunger, Sem, Kam og Jafet. Familien vandrer i en vakker ødemark som minner om Høgjæren. Så kjem de som Noa kaller Menneskene.
Menneskene ser ut som noe fra en Conan-film, eller de kunne ha forvilla seg inn i bibelhistorien fra den dystopiske utslettelses-romantikken i «Mad Max». De er sultne og sinte. De er nådeløse og umedgjørlige.
Noa trenger hjelp. Man forventer at guddommen manifesterer seg ved et forklarende duelys på himmelen eller ved at en handikappa i stygg syttitallsjakke kaster krykkene. Men Aronofsky driver ikke med utslitte mirakel-metaforer, så han lar steinkjempene dukke opp for å redde Noa og folka hans. Steinkjempene minner meg om bionicles, de har et indre lys som likner lava i steinura, de snakker som norske skogtroll og tilhører egentlig mer Ringenes herre enn Vår Herre. Det mest fantastiske ved dem er at gjengen består av falne engler. De dro på eget initiativ til Jorden, og Gud straffet sine skinnende utsendinger ved å innhylle dem i tungvint Tellus-stein.
Nå gikk jeg litt fort fram. Før det fikk Noa et syn. I en drøm så han både de druknende, ureine by-jævlene og det grønne fjellet til bestefar Metusalem, spilt av Anthony Hopkins, og han skjønte at han og familien skulle besøke slekta. Det er hos den litt bondefule, men kloke oldingen at Noa eter syredroger og får enda slags psykedelisk visjon om at han skal drukne menneskeheten og bygge båt.
Historien er på dette tidspunktet blitt rein, pompøs fantasy. Filmen legger fra seg også den aller minste prestelighet og svulmer seg til med fargerik illusjons-action og TV-serie-dramatikk av kuleste slag. Det er logisk. Da jeg gikk på Kampen skole, funka det vi kalte bibelhistorie som en oppdragelse til voldelig fantasi-litteratur. Jeg elsket det. Vi tegna det. Vi gjenfortalte det. Ennå grøsser jeg ved tanken på han som krasja Jerikos murer. Filmen beveger seg så tett opp mot grensen til parodien at du kan kjenne at det kiler i munnvikene, men Aronofsky tviholder på den høytidelige stilen sin og fører oss uverdige trygt fram mot innsikt og forstand.

Nå gikk jeg litt fort fram. Familien har underveis tatt til seg ei ung, krigsskadd jente (Emma Watson), som etter hvert funker som sørgmodig og Facebook-klok inhouse-kjæreste for Sem. Hun kan ikke få barn, og en stund lurte jeg på hvordan Gud og Noa skulle fikse det. Måtte Sem, Kam og Jafet ha sex med mor si, eller ville de importere et gåtefullt søskenbarn fra Gjøvik? Som jo alle har, også etter utslettelser.
Sammenhengen var djupt deprimerende. Noa hadde forstått Gud dithen at menneskene fikk den sjansen de fortjente ved Skapelsen, og siden de gullglinsende førstingene måtte kastes ut av Edens Hage, var det ingen grunn til å vase vekk tid og klode på dem mer. Menneskene skulle ikke overleve den teosofiske tsunamien. Og der forlot filmen fantasy-genren og ble et rystende, religionskritisk moraldrama. Den siste halvtimen kommer du til å kjenne i magesåret og øye-katarren.
Men nå gikk jeg for fort fram. Det har allerede vært en traumatisk periode da Noa og guttene bygde båt, og den onde menneskekongen slo leir ved verftet og oppretta en landsby av uverdige som Gud skulle drukne. Så går vannet. Opp av jorda spruter Guds vrede. Menneskene styrter mot redningen, men steinmonstre og Noa-familien hogger dem ubarmhjertig ned, for Guds vilje må skje. Da arken når den uendelige havflaten finnes det en blindpassasjer om bord. Kam er blitt en tviler og en terrorist, med svære, såra øyne som minner om Christian Slater i «Rosens navn». Den dysfunksjonelle, patriarkstyrte flyktninge-familien samler ellers seg lojalt rundt pappas visjon, men så oppdager de det: De skal ikke formere seg. Menneskeheten skal dø ut. Ingen fruktbare finnes om bord.
Jeg skal ikke fortelle hva som skjer, for noen av dere har vel ikke sett filmen. Jeg skal i stedet åpne for at Darren Aronofsky har tatt fundamentalisten opp av hverdagen og banka ham sånn at alle kan se det. Det er noe infamt og djevelsk ved mennesker som mener at det finnes en usynlig Gud som har rett til å torturere sine skapninger og som dessuten tror at bare de sjøl kan vite hva denne guden mener, og derfor kan de tillate seg hva som helst. Kristendommen har en stygg historie når det gjelder fundamentalisme, og mange kristne er kanskje fremdeles fascinert av konkurrentene som lever ut sine sadistiske drømmer om synd og straff. Umenneskelighet er en del av alle religioner. Noen folk vil oss ikke vel. De bryr seg bare om guden sin.
Så blir det sjelekamp og moraldebatt og kjærlighetstesting om bord på treskuta. Vil Noa myrde sin egen familie, eller vil hans menneskelighet vinne, sånn at han bryter med Guds vilje og blir en fyllikk etterpå?
Utfallet er faktisk ikke gitt i denne filmen.
En snedig film. En stund ser det ut som en litt moderne bildebok-versjon av bibelhistorien. En stund minner den søtt om urfolk-svermeri og Neil Young-naiv morjord-romantikk. Så aksler den seg til et eksistensielt dilemma: Vil Gud få en perfekt jord uten synd, eller må han leve med en feilbarlig skapning som følger sine egne regler og er i stand til å føle kjærlighet for andre?

 

Pioner

4 Pionér: Norsk thrillerdrama. 2013. 1 time, 46 minutter. 11 år. Regi: Erik Skjoldbjærg. Med: Aksel Hennie, Jørgen Langhelle, Stephen Lang, Wes Bentley, Jonathan LaPaglia, Ane Dahl Torp, Eirik Stubø.

Kortversjon: Norge vil ha sine egne dykkere ned da amerikanere skal undersøke mulighetene for en oljerørledning fra Nordsjøen til land. Under den første prøve-sveisingen skjer det en ulykke. Hvem har skylda?

«Pionér» er blitt en mye bedre film enn den litt oppstylta sladderhistorien den formidler. Det varer ganske lenge før du merker at energien svikter. Da står til behovet for logikk nakent tilbake, og så begynner du å lure på hva i helsike dette egentlig handlet om.

Hvis Erik Skjoldbjærg hadde regissert denne gammel-politiske indignasjonen som en Varg Veum-episode der folk stiller seg opp i korridorer og sier «faen heller, ordfører Hansen!», ville handlingen ha dødd fort. Men filmen farer frenetisk av gårde som en dopa dykker-cowboy med uer-øyne og åndenød, og det fysisk imponerende ved åpningen gir framdriften en holdbar traktor-tyngde. Du kan kjenne den gode fornemmelsen av at jern flytter på seg, og da er handlingen i seget. Det er veldig bra. Men ikke evig.

Aksel Hennie har mye av æren. Jeg tror ikke på Hennie hvis du kler ham opp i slips og later som om han er en pistrete kontor-hipster. Men som en stygg liten arbeiderklasse-jævel fra Grorud er han perfekt. Hennie er faktisk perfekt fra første bilde, og de første bildene er perfekte. Et simulert 500 meters forskningsdykk. Voksne menn med kinnbarter og Creedence-fjes grynter og stønner som feika fellesorgasmer i et skremmende miljø av jern og slanger. Oi, sallan. Du kan kjenne på den mandige tungpust-sensualiteten at dette er viktige greier. Når filmen kommer så langt at pioner-dykkere fra det urokkelige Norge skal foreta en prøvesveising i kammer på 320 meters dyp sammen med amerikanske kolleger, da er du fanga. Dette funker.

Nå er det sånn at jeg ikke skal fortelle mye om den videre handlingen, derfor skal jeg virre litt med refleksjonene.

På tross av overdreven tiltro til Darwin har menneskene ikke lært seg å fly med vinger eller puste med gjeller. Utfordringen av de fremmede elementene er svære, fatale risiko-områder. Da jeg så Hennie og gjengen dykke i Nordsjøen, følte jeg at filmen hadde samme historiske desperasjon og samme overmotet som en rom-odyssé. Dette er en slags “Alien” der naturen er monsteret. Aqua-kosmos har den samme ensomme evnen til å motsette seg tilpasning; du er en liten fremmed i dypet, og du er der egentlig for å dø.

Hvis man sender folk 300 meter under havflaten for at de skal utforske mulighetene for å jobbe der, kan man ikke etterpå være forskrekka fordi noen mister livet. Filmen forer en fornemmelse av historisk heltemot som den etter hvert tar livet av ved å jamre over konsekvensene. Det er en dramaturgisk svakhet. Disse mennene er ikke jernbindere for entreprenøren Risa og Sønn, de er forgjengerne, de er stifinnerne, de er våre astronauter. Og jeg presiserer: Jeg skriver ikke om virkeligheten, men om filmen. Filmen skildrer ikke menn som tar med seg Arbeidsmiljøloven på jobb.

Men det skjer altså ting på denne prøveturen som forvandler den modige Hennie-figuren Petter (hvem i helsike heter Petter?) til en sorgfylt, vaklende, iherdig hevner. Og den skal skuespilleren ha, at han holder koken lenge. Fra korridor til korridor, fra lege til dykkerleder Langhelle til Oljedirektoratets Bør Børson-aktige framdriftsleder Stubø, til den stive laboratorie-musa Dahl Torp, til den amerikanske prosjektlederen Stephen Lang – og så innom broderens kone, som spilles av Stephanie Sigman. Det er en troverdig, sjenerøs energi i Hennie, og han klarer å være en blanding av sjokkskadd dykker og mester-detektiv overraskende lenge. Men rollen han slites ned etter hvert, og grunnen er nokså åpenbar:

Det er egentlig ingen historie her. Det finnes et temperament, men historien mangler. En nokså naturlig hendelse blir sjokkgjæra til en diger, seig deig av lettvinte insinuasjoner og gammal moro. Dette kunne Jon Michelet ha skrevet, og så kom Helge Jordal inn fra ishavet og ropte «Hælvete, karer!», og så måtte Nato gå. Det lukter ml-noia av storien, det lukter billig dress-hat og rituell-manisk myndighetene-mumling i gammelt, brukt skjegg.

Det ødelegger «Pionér», som enten skulle vært en rein actionfilm uten historiske komplikasjoner eller et seint og veldokumentert drama om at sånn kan vi ikke behandle rørleggere i Norge, sjøl om vi skal bli milliardærer.

Men filmen er lett å like. Og dere kommer til å bli imponerte av Aksel Hennie.

The Lone Ranger

The lone ranger: Westernkomedie. USA. 2013. 2 timer, 29 minutter. 11 år. Regi: Gore Verbinski. Med: Johnny Depp, Armie Hammer, William Fichtner, Ruth Wilson, Helena Bonham Carter, Tom Wilkinson.

5 Mens hele sivilisasjonen går og venter på at Den Store Fornyelsen skal ramme Hollywood, noe som er like sannsynlig som at Egypt blir en del av Vatikanet, kan vi uten samvittighetskvaler nyte rutinerte action-ironier som «The lone ranger». Tar du lakmustesten Ville jeg heller sett en Viking-kamp?, blir svaret helt sikkert «nei, det ville jeg ikke, men VM derimot». «The lone ranger» er ikke bare en gjennomført trivelig film, den myldrer også av velplasserte snedigheter.

Jeg er ikke filmklubb-nerd, og jeg redegjør ikke for hvordan myter oppsto og hvor bra de var da. Verbinskis film er en vanlig, men rik og sorgløs westernkomedie. Den dikter troverdige Rosa Panteren-mirakler, og den farter rundt i salong-parfymerte politiske korrektheter som til og med republikanere vil humre velvillig til. Filmen er et veltilpassa, nybada Lano-barn i en tid som alle egentlig vil helle i utslagsvasken. Dommedags-varslene som ellers gjelder uvesentlige ting som klimaet og økonomien, har nådd den amerikanske filmbyen fordi fornemmelsen av forfall smitter mellom organene i samfunnet, som en hurtig-voksende svulst. På et gatehjørne står Steven Spielberg og George Lucas og føler seg ubegripelig oversette, så de bærer en sirlig felles-plakat der det står: «The End is near, and there will be no kissing.»

Men det mangler et overraskende balletak i Verbinskis film. Det skulle vært blaff og en torden. Jeg forsøkte underveis å tenke meg fram til hva som ville gjort en film som denne spesiell på for eksempel syttitallet, og det eneste jeg kom til var: Bob Dylan. Dylan ville spilt indianer med elendig diksjon, og bildene ville vært styggvakre glansbilde-fantasier om realismen. På grunn av rockemusikk ville syttitalls-filmen gitt en salongsint rampe-fornemmelse. I Verbinskis komedie foregår det store oppgjøret til fest-musikk fra nyttårskonserten i Wien, og det er OK, men det er bare flinkt, det er ikke kult. De som laga syttitallsfilmer, fant atmosfæren i tida si. Vår tid har ingen atmosfære. Den har bare CO2.

Alt dette skriver jeg fordi dere kommer til å ha det skikkelig moro på en film som dere føler er littegrann feil. Det kan være vår egen feil. Vi er rastløse sjelenomader, og vi hygger oss uten å like hygge. Det er kanskje ikke Hollywood det er noe galt med, men folks evne til å like streit underholdning.

Filmen starter som «Little big man» (der kom det Rainman-stuff likevel): Johnny Depp er eldgammel indianer som ikke intervjues av journalist, men av en guttunge på museumsbesøk. Gammel hud ser ut som et Google-bilde fra Grand Canyon, og Depp har fått Betty Davis sine øyne. Tonto forteller om den gang han og The Lone Ranger utførte et forvirra bankran, men da protesterer guttungen, og så får vi hele 1869-historien. Vi drar tilbake til den gang jernbanen var det helt store framskrittet (og etter noen år ble Venstre danna og de har siden sett på tog som progressivt). Han som blir The Lone Ranger er en studentfin statsadvokat som kommer til sin gamle westernsmåby der ungdomskjæresten har gifta seg med hans egen bror. På en fortumla fangetransport treffer den pene mannen indianeren Tonto. Johnny Depp spiller utbefolkning (jo, det skal være det) med tørkeramma, kalkhvit hud og en dau fugl på hodet. Han driver med parodiske indianerting og er en fornærmelse mot alt fra Mari Boine til Carlos Castaneda. 

Voldemorten i historien er et usalig påfunn i utkanten av western-mytenes rekkevidde. William Fichtner spiller en lovløs splatter-kannibal og er en trussel mot 11 års aldersgrense. Han omgir seg med the usual suspects, en rusjen gjeng Folk Er Folk-eksentrikere som like gjerne kunne vært mannskap på The Black Pearl. Både røde og hvite er ute etter den sadistiske kjøtt-eteren Butch, og etter hvert forplanter historiens indignasjoner seg til også å gjelde kapitalister og investorer. Indianer-elvas ressursrike opprinnelse framstilles som en slags trua Lofoten.

Nok om handlingen. Johnny Depp har ny maske, men spiller Tonto så likt Jack Sparrow at små barn vil oppdage det og gripe etter legokassa. Det gjør ingen ting. Laurence Olivier var ungdomsopprøreren Hamlet på samme måten som han spilte alle andre roller, og han ble sett på som et geni. Depp funker aldeles deilig, og tross sin tønnerunde modenhet er han en visuell fest der han som sjaman og windigo-jeger stavrer rundt i sin etniske ironi. Skjønnasen Armie Hammer har egentlig en vanskelig rolle, for han skal være både naiv og tøff. Det er han flink til, for til å være en pen mann har han stilig mimikk. Damene er som vanlig horer eller husmødre, så de går vi bråkvikt forbi.

Jeg har forsøkt å finne ut om det er planlagt en Lone Ranger 2. Hammer har kontrakt. Depp har sagt at han stiller. Jeg tror ikke den kommer.