Månedlige arkiver: mai 2015

Skyfall

Skyfall

UK, USA. 2012. 2 timer, 23 minutter. 15 år. Regi: Sam Mendes. Med: Daniel Craig, Javier Bardem, Helen McCrory, Ben Whishaw, Albert Finney, Ralph Fiennes, Judi Dench.
3 Javier Bardem er ikke bare den dårligste Bond-skurken noensinne, han er også den latterligste imitasjonen av Hannibal Lecter. Han er den ivrigste, mest selvopptatte Bond-skurken – og den eneste noensinne som jeg har vært redd for skulle bryte ut i en kjent opera-arie.
Det gjør noe med filmen. Sam Mendes er en uegna Bond-regissør. I den litt besværlige delen av virkeligheten der voksne menn går rundt og kaller hverandre for 007 og Q og sånn, reddes opplevelsen ved at agentyrket er et sted der man kan trekke seg tilbake fra livets følsomhet og nyte den kjølige kynismens vernende blodtrykksfall. Sam Mendes ser seg om: Der er det en fyr som kanskje er lei seg! Sorry, Sam, men det driter vi i. Vi er her for stuntene.
Det starter bra. Daniel Craig ignorerer faren for skadd grådress og klatrer på togtak fordi han må få tak i harddisken med navnene til Nato-agentene – ei liste som Assange antakelig har allerede. Det dramatiske skjer, og det skal jeg ikke fortelle.
Men et lite stykke uti filmen får vi en Bond med kryptonitt-syndromet. Han er ikke helt i form lenger. Det blir vi selvsagt nervøse av, for nervøsitet er en Mendes-ting, men underholdende er det ikke. Det er også litt trist at Ralph Fiennes torpederer MI6 ved å ville pensjonere alle (moderne kultursykdom) – han vil at M skal melde overgang til hundelufter-patruljen, og det samme med Bond. Han er for gammel. Mannen kan aldri ha sett Roger Moore.
Synet av et plutselig smell er så kjærkomment at jeg nesten hadde tårer i øynene av lykke, for jeg var redd for at Fiennes ville fortelle om barndommen sin. Jeg skal heller ikke røpe smellet, men det setter en slags fart i filmen, og plutselig er vi på kasino i Macao. Der kommer en ung assistent fra MI6 og utøver litt gubbete seksuell sjargong sammen med agenten. Det ville vært ganske pinlig også uten de siste ukenes nyheter.
Sam forsøker på en play it again med Bonds seksualitet, men det funker ikke for Daniel Craig. Han ser ikke ut som en litt pjolterkåt handelsreisende, slik Connery og Moore gjorde. Derfor er heller ikke den murrende mataharien Severine en god idé. Hun oppfører seg som porno-nips og har deretter muskelkrevende turnsex med den oppsøkende agenten bak doggete dusjglass. Det er heller ikke kult.
Så kommer altså Bardem med sitt nyblonde silikonhår og ser ut som en veldig åpen åttitallsfrisør. Bardem er en psykologisk Bond-skurk. Han er ikke ute etter verdensherredømme, han har et bittert og sjukt morsbilde og kunne like gjerne ha sittet på Skøyen og lekt med papirdokker av tempelriddere. Skuespilleren må ha fått beskjed om å hive på med ildfull mimikk, så det gjør han. Slik blir Bardem verken farlig eller interessant. I sluttklimakset gjennomgår ansiktet hans i løpet av sekunder så mange forskjellige rykninger at det ville vært rekord også i Spastikerlauget.
Klimakset kommer i Skottland. Der spiller Albert Finney en slags Bilbo, og det er OK. Men filmen vandrer over i en annen genre der det er anekdoteskapende hvis en mann går gjennom isen. Home Alone-kopieringa er OK, men ikke fullført. Det meste mangler.

Skyline

Skyline

NRK3 21.35

4 Det var lenge siden kinoen kunne lokke med seriøse verdensroms-monstre av den menneske-etende, sivilisasjons-utslettende sorten. Det var moro i 2010.

«Skyline» starter Helganatts-poetisk ved at noe som likner julestjerner fra Hong Kong faller som dryss av nisseblålys over Englenes By. Når den maskulint hestefjesa Stallone-hunken Eric Balfour kikker på lysshowet, fdorvandles huden verre enn om han blanda solstudio i Rohypnolen sin. Vi skjønner at noe annet enn engler daler ned i skjul, for hyrdene på marken blir ikke gamle hvis de forsømmer sjansen til å leke gjemsel bak blendingsgardinene.

Vi liker ikke at Balfour er smitta, for han er sammen med Scottie Thomson, og den morgengravide jenta var kjæresten til Tony i NCIS, og hun er et følsomt og alvorlig menneske. Dette kan ikke gå bra. Det gjør det ikke, sjøl om Balfours velstandshippievenn Donald Faison forsøker å evakuere i køddomobilen sin. Rett ved garasjedøra står en gjestende tentakelhulk og slikker i seg margarita-blide californiere etter å ha trampa på dem.

Fra så langt ute i Universet at verken Arbeiderpartiet eller Den norske kirke aksepterer at de finnes, kommer det årets mest vidunderlige designer-romskip. Det ser ut som Bang Olufsen-inspirert alumimium-modernisme; fartøyene er som udyffige spontan- installasjoner fra en bilkirkegård, som skrapjernvaser eller maneter av organisk metall. På nært hold blir de klistrete, slimete, ekle, våte og klare for brun dunk. Romskipa er virkelig bra.

Husvertens plutselige bortgang fører dessverre til at de at de andre folka ikke tør forlate bygningen. Hele filmen foregår i ei litt kjedeligm apartements-blokk i Los Angeles. Vårefolk flykter opp på taket. De flykter ned fra taket. Monstrene føler trampende etter som krabbetryna troll md ildøyne. De smiler ikke, og de forandrer seg ikke så mye heller. Filmen lider litt under at den ikke flytter på seg. Til gjengjeld slipper du vampyr- og zombie-ætta standardscener der folk flykter gjennom gatene og blir spist av stavrere.

Det funker som en fin avveksling da jagerflyene kommer og bomber moder-romskipet i et heftig supersmell av den sjeleskapende megatonnasjen som gjør at kinobilletter kan føles billige. Da filmen egentlig skal være slutt, tar de to Chicago-brødrene Strause oss med på en innside-tvilsom tarmtur som ser verre ut enn koloskopi. Uææsch, sier alle damene, og så gjemmer de ansiktet ved beltespenna di. 2010.

Lone survivor

Lone survivor: Amerikansk krigsdrama. 2013. 2 timer. 15 år. Regi: Peter Berg. Med: Mark Wahlberg, Taylor Kitsch, Emile Hirsch, Ben Foster, Eric Bana, Yousuf Asami.

5 Peter Berg har laget et krigsdrama som stiller seg demonstrativt utenfor kynismen og brauter blodig og forslått så du kan kjenne det der hvor barnet i deg bor.

Som publikum har du ramla ned fjellskrenter og steinurer, du er skutt og brekt og kan verken puste eller dø. Du ønsker at blåjakkene skal komme og du venter mistroisk på et hekkans mirakel, for håpløshet og fysisk smerte er et ondt par.

Inne i den afghanske skogen.

Da skjer det som gir filmen en helt uventa mening, og det skal jeg ikke si noe om, for det ville være å røpe. Til gjengjeld skal dere love at dere ikke leser noen andre, for de kommer til å fortelle om det.

Peter Berg er en sta og lidenskapelig filmregissør som mener at han kan tillate seg hva som helst. Her injiserer han deg med rein og usjenert sentimentalitet, som adrenalin rett i hjertet, og han skjems ikke av det, for filmen har en større idé enn å hedre fem amerikanske soldater som ble etterlatt for å krige aleine mot en Taliban-hær i bratte skogholt som likner vestlands-lier.

Forsiktig nå. Se opp for caffelatte-tenkere!

De kommer til å mislike alt. Fra innlednings-scenene der Navy SEALs-folka blir guttaktig skildret på en måte som heter krigsromantikk i de små kafeene i New York til det uventa møtet med Afghanistan. Mark Wahlberg, Ben Foster, Emile Hirsch, Taylor Kitsch er overtrente og merkelig hypnotisk overtente spesialstyrke-soldater ved en framskutt amerikansk flybase i Afghanistan. De har kjærester og barn. De takler døden med en gjenkjennelig garderobe-sjargong som er spesiallaget for å knekke frykt.

Ned fjellsider og steinurer i et håpløst forsøk på å vinne og overleve.

De er rare folk. Slik filmen skildrer dem, er de hjernevaska til å bli irriterte hvis de dør. Det må man bare akseptere når man skal følge dem til fjells. Dette er krigernes film. Vi har vennet oss til å se på krigere som enten banale eller demoniske.

Teamet skal ta livet av en framtredende Taliban-leder uten øreflipper. Fire soldater i ei fjellside venter på det rette øyeblikket. Men øyeblikket er et helt annet sted den dagen, for de blir overraska av tre geite-gjetere, og de får ikke kontakt med basen sin. De tre fangene er et problem, og så oppstår diskusjonen om Geneve-konvensjonen. Den fører til at de fire må drive krig mot en Taliban-hær helt alene.

Det skal jeg heller ikke si noe om.

Krigsskildringene er langvarige og utslitende, detaljerte og emosjonelt høyrøsta. Inne i deg finnes det en hipster som sier at dette er jo bare en cowboy-film, men det finnes også en Rambo-broder som ønsker alt vondt for helvetes Afghanistan, la heller dronene ta dem.

Peter Berg snur begge de tilvente forestillingene og lager en film som er tilhenger av krig fordi bare krig kan fjerne barbarer. Barth Eide kommer ikke innom og holder tale. Det blir ikke sagt mange lange ord eller setninger om hva mennesker skal gjøre mot hverandre og hvorfor vi av og til slåss for andre enn oss sjøl. Men handlingen er forståelig. Den er enkel og sentimental som et italiensk guttegrinemaleri, men den sitter sterkere i sjela enn innsamlingssøndag på NRK der til og med Ole Paus opptrer.

Dette er Rema. Det enkle er det beste. Dette er Nike. Just do it. Og filmen blir helt uventa til et lite FN-charter av den svært sjeldne sorten som du ikke bare blir irritert av, men griner av. Jeg gikk rysta fra kinosalen og kjente på ektheten i den uironiske kultur-kovensjonen at hvis det kommer et menneske i nød til byen din, da beskytter du det. Og byen din er egentlig diger. Den finnes overalt.

Filmen er basert på en autentisk historie, og den er sikkert ikke korrekt fortalt. Men den er glimrende laga og relevant formidla. Det holder lenge.