Månedlige arkiver: april 2015

Edge of tomorrow

Edge of tomorrow: Amerikansk science fiction thriller. 2014. 1 time, 53 minutter. 15 år. Regi: Doug Liman. Med: Tom Cruise, Emily Blunt, Bill Paxton, Brendan Gleeson.

5 Om «Edge of tomorrow» skal man ikke røpe annet enn at det er en science action, og hvis du tilhører de tullingene som ser trailere, vet du allerede for mye. For Doug Liman har laget en snedig gåte, der Tom Cruises oppbrakte voksen-ansikt vimser rundt i et elegant paradoks. Du får det morsomt hvis du kommer til kinosalen like uforberedt som ei jomfru på russefest i Kongeparken.

Du som skal se filmen kan slutte å lese her. Det vil si: Jeg skal fortelle starten. Verden er i krig med invaderende aliens, forma som ekstremt viltre plen-klippingsroboter med armer som kunne vasket opp etter en bryllupsmiddag på under ett minutt. Fortekstene ligger under en mengde nedslående nyhetsmeldinger, men vi som husker at Don Quijote-gruppa i tabloidene startet flått-sesongen i mars, tror ikke på nyheter. Vi tror på Davy Wathnes ufeilbarlighet og på Petter Northugs egentlige uskyld. Tom Cruise spiller en finslig uniformert mann som får beskjeden: «The general will see you now». Skjebnesvangert. Jeg skal også røpe to ting til: Nei, dette skjer ikke i byen Punxsutawney. Dessuten den mest gåtefulle sjekke-replikken noensinne: Finn meg når du våkner.

Så starter elendigheten. Med flere.

«Edge of tomorrow» har handling som en dr. Emmet Browns fysikk-tentamen, men den er ikke intellektuelt komplisert og overforklarer aldri det uforklarlige. Selv de som syns at zippo-lighteres funksjonalitet bygger på vanskelige teorier, vil henge med når filmen presenterer oss for (pust inn), et omvendt «Tilbake til fremtiden»-syndrom, en robotdrakt som er forminska Titanfall, litt Robocop, nesten Terminator og bare såvidt Transformers samt boksinga til Bjelland. Uten sordin. Bildene er forheksende enkle, men stilige da (når) en sjabby gruppe frontsoldater lander i en slags Omaha Beach-invasjon av Frankrike. Og så. Innvandrer-Mimics er verre enn nazi-soldater, men de har stiligere konsonanter.

Utviklingen av rollefiguren til Cruise er fiffig og blir skildret med overlegen tillit til publikum. Man tilegner seg fort en alternativ logikk, og den litt nystrøkne majoren som dessverre gikk inn til en general, blir forvandla til en svett og arbeidsskitten krigsmaskin som verken er redd for å dø. En av ulempene ved alien-kriger på film er vanligvis fraværet av militær variasjon. Våpnene stråler grønt eller rosa, og de fremmede eksploderer som vannkrig-ballonger mens grønt slim spruter over data-hjelmene til virtuelt veslevoksne soldater. Kampene er fiksere her. De har en håpløshets-dimensjon som gjør splatter-scenene til noe dypt pessimistisk og eksistensielt deprimerende. Denne skitten kan ikke gå bra.

Dessuten har «Edge of tomorrow» to av de beste rolle-figurene. Tom Cruise tilhører det utvida universet. Vi har alltid visst at det var litt trangt for ham her. Den utskjelte scientologen tilhører dessuten de ytterst få skuespillerne som vi bryr oss om på film hver gang. Om han skadet akilles-scenen i en stygg nedover-trapp, ville vi umerkelig dra oss til ytterkanten av kinostolen. Dessuten spiller Emily Blunt en overbevisende supersoldat fra de patriotiske reklameplakatene. Hun virker slem.

Paret fører til uvanlig velgjørende driv i romantikken. Blunt ser sensuelt motvillig ut midt i trynet, hun har det stilige Stirret, hun er tung i blikket som en fisk i enden av et snøre. Dama antyder skyggen av et ønske, minnet om en uopplevd lidenskap. Joda. Sånt fins. Folk som elsker edru, opplever litt av hvert. Det hjelper selvsagt at motspilleren er selveste Tom Cruise, den kjønnsløse guden som vi tilber med motvilje og svakt mismot. Cruise er som fyren i Woody Allens komedie «Kairos røde rose». Han er fin på film, men vi tror ikke egentlig at han gjør noe i virkeligheten.

Den alternative logikken tar en vri akkurat når vi trenger den, og filmen klarer seg overrumplende bra gjennom en spennende actionslutt i Paris.

Nå skal jeg skrive noe som dere ikke skal lese hvis dere skal se filmen:

«Edge of tomorrow» har dataspill-logikk på en måte som jeg faktisk ikke kan huske jeg har sett på film før. Bortsett fra gamle tegnefilmer. Man (eller han som skrev romanen) har kopiert det som særpreger krig på pc eller xbox og gjort en snedig filmlogikk av den.

«Edge of tomorrow» gir den rare følelsen av noe nytt. Noe Nytt er ellers et fredløst begrep i Gjentakelsenes Tid, så filmen burde nok hatt terning 6.

 

Killing them softly

Killing them softly

USA. 2012. 1 time, 37 minutter. 15 år. Regi: Andrew Dominik. Med: Brad Pitt, Ray Liotta, Richard Jenkins, James Gandolfini, Scoot McNairy, Ben Mendelsohn.
1 Hvis du ser en film med urimelig mange nærbilder og dårlig vær betyr det enten at den er norsk eller at en rik skuespiller står som med-produsent, for skuespillere elsker nærbilder.
De jobber med den røffe gangster-mimikken i badespeilet, og så går de ned til kona si og sier:
– Se, Angelina, Så sier han «do you mean the f*****g p***k left the car by the f*****g railroad», og så løfter jeg på det ene øyebrynet mens jeg liksom tilfeldig tar fram en tannpirker som…
– Ikke bann foran ungene, Brad.
– OK, men han sier det. Og så liksom bøyer jeg den ene munnviken.
Skuespillere som har vært i badespeilet er kjedeligere enn CNN-reportere i røde regnjakker, de er kjedeligere enn rykter om oppholdsvær, de er kjedeligere enn samtaler om kastrering av ku og kalkpuss av kjellermur. Det er noe håpløst ukarismatisk ved å la enkle yrkesutøvere gjengi replikkene til en sjarmløs og talentbefridd skrivebords-drømmer mens du hele tida kan telle porene i den utsøkt fattigslige huden deres.
Tarantino gjorde småskurk-samtaler til musikk. Han skrudde som Beckham. Det evindelige snakket i «Killing them softly» mangler metronom og er uten interesse. Det er trist og trøstesløst og bortkasta. Det er som å overvære senatsmøter i «Star Wars».
Filmen handler om to bortkasta rennesteins-idioter som raner et pokerlag for at Ray Liotta skal få skylda, og så kommer Brad Pitt og er snakkesalig leiemorder, og han hyrer James Gandolfini, som bare vil snakke, drikke og humre med horene. Bak snakket ligger nyhetssendinger om den økonomiske tilbakegangen i USA og valgtalene til Obama. Det er like pretentiøst og patetisk som å sminke opp halvannen timer ingenting med smiskemusikk.
Rett som det er oppstår sjølfornøyd grapsevold. Men aldri noe som likner en historie, bortsett fra den ufrivillige: Etter nedgangstidene er amerikanerne blitt uutholdelig sjølmedlidende for at de er så dumme at de tror på kapitalismen.
Dem om det.