Månedlige arkiver: mars 2015

Jesu siste fristelse The last temptation of Christ

Jesu siste freisting

NRK2 21.30

5 Se det: Vi nærmer oss også påsken på en ganske blaut fredag, for Martin Scorsese laget antakelig den beste Jesus-filmen noensinne, og i eit id da alle skal vise hvor sterke alle er, blir filmen en presentasjon av den feigheten som kan redde verden. Det er vakkert, og det er antakelig mer kristent enn korsfarere og Nato-kristne.

Du kan hele tida se hvordan Martin Scorseses Jesus-film balanserer hårfint på eggen mellom det subtile og det banale. Den kunne gopdt ha blitt et bibel-revisjonistisk kjendisparty (her er mye fint folk med) for moderniserte religions-småsnakkere. Men manuset er utarbeidet av Paul Schrader etter romanen til Nikos Kazantzakis. De enkle filosofiske paradoksene, den rørende menneskeligheten og den dynamittsterke moralske budskapet gjør at filmen griper på tross av at David Bowie er Pontius Pilatus.

Det fantastiske ved Scorseses og Kazantzakis’ Jesus er hans svakhet. Han er en tømmernann som snekrer kors for romerne og som innser at feigheten er en så viktig del av personligheten hans at hjertet er det eneste som virkelig funksjonerer. Men redselen er en råvare for medynk. Jesus føler medlidenhet med alle mennesker, fiender og venner, for han har ikke styrke til å hate dem. Det som tilsynelatende er en svakhet, snur han til styrke, fordi historien har hatt nok av sterke menn som aldri oppnådde annet enn å bekrefte gamle voldsprinsipper.

Scorsese skildrer vakkert hvordan den visjonære tømmermannen gradvis opplever feigheten som en idé og misjon. Han blir til og med så imponert av seg sjøl at han utstyrer seg med øks en liten stund. Så kommer Getsemane og Golgata, og så kommer hans siste fristelse: Erke-engelen tilbyr Jesus at han kan gå ned av korset, kose seg med Maria Magdalena, gifte seg og få familie. I en drøm på korset ser han hvirdan livet ville bli. Hyggelig og trivielt. Uten mening. Så dør han i stedet for kjærligheten og feigheten slik han tror på dem, for at prinsippet om vold og motvold en gang i historien skulle bli brutt. 1988.

The Grand Budapest Hotel

Conciergen M. Gustave er overflate-sivilisasjonens siste skanse i en verden full av formelle svik. Gustave er hotellets gigolo. Han ivaretar rike, eldre kvinners behov for seksuelle utskeielser og overdådig muntlighet, og han gjør det med en autoritær stilsikkerhet som opprettholder hotellets renommé over hele den vesentlige delen av kontinentet.

I starten av historien tar Gustave avskjed med Madame D. (foreldet Tilda Swinton) som frykter at hun aldri får se ham igjen. Sannelig får hun rett, for hennes forbryterske sønn Adrien Brody tilrettelegger et blåsyremord som i neste omgang fører til at den unge lobbygutten Zero og Gustave jages rundt i Zybrowka (merk: På nettet ligger en mockumentar-site som forteller om landets historie og kultur – finn den!) både av politisjefen Edward Norton og Brodys psykopatiske morder Willem Dafoe.

Gustave klarer å ivareta sin rolle som plettfri europeer gjennom de mest groteske prøvelser, som da han havner i fengsel sammen med utbryteren Harvey Keitel og klarer å redde maleriet av gutten med eplet fra Madame D.’s grådige slektninger blant annet ved hjelp av kake-assistenten Saoirsie Ronan som også er Zeros kjæreste (ikke flørt med henne!).

Filmen kommer til å minne deg om mange ting. Den nesten bildebok-aktige fortellerstilen finnes i mange av Andersons filmer. Men denne likner dessuten John Irvings ornamentoriske fortellerstil, med fargerike personer og paradoksale situasjoner som omsvermer hverandre i en ukonvensjonell biotop med minst ett hotell. Hvis du velger å engasjere deg i bildevalgene, får du en fin dag. Dersom du forsøker å følge den episke sentimentaliteten i historien, vil du bli totalt utslitt og ønske deg tilbake i danske dramakrim-serier. Hvor du antakelig hører hjemme.

«The Grand Budapest Hotel» er noe så sjeldent som et psykologisk uinteressant kunstverk uten smisk. Dette er en bildefortelling, og bilder betyr noe. Menneskene er ikke så dype. De er enten/eller, og de kan skildres i barnebok-aktige forenklinger av falsk historieskriving uten at det oppstår ett eneste problem.

Psykologi er falskneri. Handlinger er ekte. I Wes Andersons filmer er alle tilløp til psykologi parodiske, mens handlingene er utpensla og tydelige, på samme måte som omgivelsene. Jeg liker dette universet. En drittsekk er en drittsekk, en helgen er en helgen. Og det spiller ingen rolle hva grunnene er.

Femmer-terningen skal leses som sekser-terning. Av estetiske grunner.

Contraband

Contraband.

Amerikansk actionthriller. 2012. 1 time, 50 minutter. 15 år. Regi: Baltasar Kormakur. Med: Mark Wahlberg, Giovanni Ribisi, Kate Beckinsale, Ben Foster,Caleb Landry Jones.
5 Dopfilmer og smuglerfilmer og filmer med dårlig bakgatemoral pleier være kjedelige for det er ingen å holde med. Denne er spennende.
Mark Wahlberg spiller en ansvarlig Wahlberg-rolle. Han har gitt opp smuglinga sjøl om han og Ben Foster var kontrabandenes Lennon/McCartney. Men da bror til kona (Kate Beckinsale) roter det til for seg og skylder fingerknekkerne penger, må han ta sjømannsjobb på en sleip båt til Panama for å betale.
Foster har et velsigna ansikt som varsler dårlige tider og elendige valg. Wahlberg er sjølsikker og tøff, men snill og Beckinsale blir banka opp i byen mens ektemannen forsøker å skaffe pengene. Giovanni Ribisi er blitt en stygg, gammel mann med reptilblikk og Gollum-stemme.
Islendingen Baltasar Kormakur har regissert etter sin egen film «Reykjavik – Rotterdam» som kom i 2008. Han har det rette draget. Tette personbilder, stor fart og grove arbeiderklassefjes, den romantiske stemningen av Hillevåg i regn, storbynetter som likner juletrær og skip som er så tunge som ubetalelig gjeld.