Månedlige arkiver: januar 2015

Beer for my horses

Beer for my horses

Showtime 19.30

4 Denne filmen vil dere se på grunn av tittelen. Det er kåbbåi-svung over tittelen, og hovedrollene heter nesten ukjente telefonkatalog-ting som Toby Keith og Rodney Carrington. Men Claire Forlani spiller dame. Handlingen låter perfekt. To kamerater jobber som lensmannsbetjenter, men en dag driter de i sjefen og drar på galen roadtrip for å redde den enes kjæreste fra dopkjeltringen. De to hovedrollene har fargerike Kyrksæterøra-navn som Joe Bill «Rack» Racklin og Lonnie Luther Feldman. Keith og Carrington har faktisk skrevet manus, så de bryr seg om denne filmen. Dessuten er det en komedie med elendig rykte. Jaja. 2008.

 

 

 

Abraham Lincoln: Vampire hunter

Eventyrgrøsser

Abraham Lincoln: Vampire hunter

USA. 2012. 1 time, 45 minutter. 15 år. Regi: Timur Bekmambetov. Med: Benjamin Walker, Rufus Sewell, Dominic Cooper, Anthony Mackie, Mary Elizabeth Winstead, Erin Wasson.

3Antakelig foregikk det slik: To slitne filmprodusenter deler en IFA-pakke og to fingerbøll kokain på nachspiel-toalettet, og den ene sier: «Hva gjør vi nå? Harry Potter møter Snøhvit?» «Vi kan gjøre en film der Lincoln jager vampyrer.» «Hva har Linkedin med vampyrer å gjøre? «Lincoln. Abraham Lincoln. Han magre fyren med skjegget.» «Å ja. Er det lov?»

Noen filmer er vitnesbyrd om den ytterste desperasjon. Filmkaksene vet at spesialeffekt-folka kan få til alt, men hjernen er ikke lenger i stand til å takle alt. Alt er for mye. Og alt er gjort.

Det bærer filmen preg av. Fra den edle befrierens edle barndom til en sammensyrisk og blodig borgerkrig der familien til Edward McCullen kjemper på sørstats-harryenes side, mens vampyrjegeren Abraham er blitt en distré femtiåring som snakker i marmor og vil at alle folk skal bli så uendelig befridde at det eneste de har å bekymre seg for er finans-fascistene i Wall Street. Men det er en annen sak.

Jeg kjenner at jeg føler en viss motvilje overfor de evindelige plikt-beskrivelsene av flammehav, av udødelige skapninger med antydninger til åreknuter som flyr rundt i lufta, mens alle roper tegneserie-ting til hverandre: «Aaargh!» Den kasakhstanske regissøren Timur Bekmambetov («Wanted») er begeistra som en Ellis Island-gubbe; når vampyrene kaster Abe og hans venner i husveggen, skjer det ved at de skreller kledningen i vanvittige flisverk og flyr mot himmelen som om St. Peter hadde gitt dem gratis-billett. For det er bare pixler. Blodet vil du kjenne igjen fra «Call of duty»-spill – det er pixel-blod av den sorten som halvstore Xbox-unger øser litervis av i løpet av en sommerferie.

Fordi historien i «Abraham Lincoln: Vampire hunter» er så tynn, blir det lettere å oppdage det evig uinteressante i action uten følelser og uten festlige folk. Benjamin Walker har hovedrolle-debut og er en sympatisk fyr, men han spiller et menneske som er så utbrukt at det bare egner seg til parodier. Når den unge Lincoln svinger sølvøksa si som om den var en tannpirker fordi kameraten lærte ham superkrefter, da dauer mye sannsynlighet. Ja, jeg vet at udødelige blodsugere ikke tilhører det dokumenterte universet, men folk gjør. Abraham Lincoln gjør.

Det vil være lett for de velvillige å drite i alt og nyte bildene. Men når handlingen har kommet så langt at vampyrene griper inn i den amerikanske borgerkrigen, da skal man gå på sterkere ting enn halstabletter for å unngå følelsen av likegyldighet.

Mary Elizabeth Winstead spiller hustru med Mary Pickford-munn og husarbeid. Dominic Cooper er en glatt og nødvendig svart venn. Anthony Mackie ser ut som om han datt av en Oasis-turné, men det gjør jo egentlig ikke mye, for filmen er en anti-historisk og fanatisk anakronisme. Nok om det. «Trolljegeren 2» kan handle om Wergeland.

 

 

 

White night wedding Brudgummin

White night wedding

4 Antakelig både vittig, dyster og severdig på sitt merkelige vis. Den islandske regissøren Baltasar Kormakur har laget «Brudgummin», som altså handler om en mann som skal gifte seg for andre gang, men med en yngre kvinne. Ekskona plager ham med emosjonelt ustabilt nærvær, den kommende svigrmora hater ham, det går ikke så bra med golfbanen han forsøker å bygge på sin lille øy og forloveren raver rundt uten sko og er ikke egentlig til stor hjelp. Da gjør Jon det islendinger må gjøre: Han drikker seg dritings og tenker seg om. 2008.

Riddick (2013)

Riddick
Viasat4 22.30
Riddick: Amerikansk action-sci-fi. 2013. 1 time, 59 minutter. 15 år. Regi: David Twohy. Med: Vin Diesel, Karl Urban, Kate Sackhoff, Jordi Molla, Matt Nable, Dave Bautista, Bokeem Woodbine, Raoul Trujillo.

5 Amerikanerne slipper nok til slutt opp for land som det går an å bombe, men det vil alltid finnes mye annet fælt i Universet. Den tredje filmen om solar-lofferen Riddick med de melkeblinde saueøynene mangler ikke eksotiske overdrivelser. Igjen er kosmiske kuriositeter ute etter Vin Diesel, men mer enn noensinne er han den uvørne bror til Jesus og så sallans flink at han ikke gidder gå på vannet en gang.
Sett dere godt til rette på fruens håndjern og nyt bildene. De er australske i beste forstand, som de vi husker fra den gang Russell Mulcahy laget «Razorback» (1984), et visuelt overspent villsvineri i søle og blod. Ingen andre griser enn spanjolen Jordi Molla deltar i denne filmen, men det mangler ellers ikke på avataristisk fiksjons-fauna.
Starten er fantastisk. På en appelsinrød planet uten egentlig vegetasjon eller vennlighet har Riddick ødelagt beinet, huden hans er rødbrunt forverra eller forvanska av skitt og sol, og han må møte de langbeinte, slanke steppe-hyenene som antakelig lever av å spise turister. For de eneste andre skapningene er giftslanger med hoder som staven til en yppersteprest, og de lever et ned-dykka liv i nesten uttørka gjørme og er urealistisk føde for en klynkende hund.
Riddick mot dyra i Løvenes Konge-lys. Rått og vondt og helt uten anestesi. Data-bildene er vakrere enn Instagram-reddiker i mjuk soloppgang, stemningen er taus og frastøtt; dette er et perfekt mannshelvete, men man slipper å legge ned toalettsetet etter seg og ta av seg støvlene i entreen.
Da Riddick ser at regnet kommer, vet han hva som vil skje. Derfor setter han opp en redningsstråle, og så kommer Santana (Molla) og de andre bounty-hunterne. Santana er en så ordrik rest-spanjol at han kunne ha jobba for Almodovar, og han starter ironisk nok med å gjennomhulle black magic woman før han skal halshugge Riddick. Jegerne hans er barnlige friluftsnevrotikere, paradoksale opphopninger av kjøtt med krigsskadde pyse-sjeler. De har ikke stort å stille opp da Riddicks gamle uvenn Herr John ankommer med Skyrim-brynje og soldat-manerer. Blant hans soldater er den barske belsebub-baben Dahl (hun uttales doll). Katee Sackoff fra «Battlestar Galactica» er sadomasochistisk agn for de som ikke syns at popcorn er ille nok, for hun slår slik Bud Spencer gjorde og snakker ganske likt.
Nå vil alle ta Riddick. Han buldrer monomant med en bass som kan utslette Knut Arild Hareide, og vi som elsker undergangs-svangre mannsmyter har det skammelig fint. Regnet nærmer seg. Det blir et dritkult, mørkt og vakkert oppgjør.

Snabba cash 2

Snabba cash 2

NRK1 23.15

2 «Snabba cash 2» er en kompakt, multikulturell familietragedie uten at man blir helt sikker på hvem familiene er og hvorfor.

I en anstrengende og moderne søppelkrim-stil forteller den om avskylige mennesker av tre-fire forskjellige etniske opprinnelser, og de gjennomfører en rotete og desperat elendighetsorgie som etter en drøy time kulminerer med skyting og skitt. Noen av de siste scenene kunne vært OK i en film som ikke signaliserte konfesjonsseriøs realisme.

For ingen ting henger egentlig på greip.

Jeg har sett disse rollefigurene på film før, men jeg vil ikke vite hvor. Filmen ender i en nesten oppsiktsvekkende og patetisk sentimentalitet der det til og med finnes et barn som kaster høstbladene over seg mens en eller annen fødende kvinne synger sakralt på lydsporet. 2012.

Twilight saga: Breaking dawn del 2 ved daggry del 2

 

Og så kommer: Twilight The Lego Game

Twilight: Breaking dawn 2

USA. 2012. 1 time, 55 minutter. 11 år. Regi: Bill Condon. Med: Kristen Stewart, Robert Pattinson, Taylor Lautner.

5 Dette er hva man kaller en bonus-level når du kjøper dataspill. Det eneste som kan gjenstå etter «Breaking dawn 2» er Twilight The Lego Game. Men den særegne fortellingens ekstra-omgang innebærer både anspent familiefeide og det heftigste headbangers ball jeg kan huske å ha sett.

Vi er mange (går jeg ut fra) som trodde at Twilight-konseptet hadde funnet en overnaturlig avslutning i den forrige filmen. Der tok vi feil. Det var egentlig umulig å forestille seg at man skulle få se det lykkelige paret feire jul i Brødrene Grimms hus i skogen. Men Idyllene går videre i en anspent ekteskaps-historie som egentlig dreier seg om Bellas datter Renesmee som vokser fjortisfort og innebærer en trussel mot den munkedystre uniformsfamilien Volturi til Michael Sheen. Han ser lattervekkende ut som statsminister Blair på hippie-party og er denne filmens Bardem, men han leder slekta som utsletter de udødelige barna fordi de har ADHD-tendenser og ikke kan slippes løs på folk.

De første filmene fulgte en sart, melankolsk logikk mot at Bella skulle bli vampyr. «Breaking dawn 2» tar folka over i en ny sort handling, det er som om man starter på noe samtidig med at alle sier at nå er det slutt. Hvis jeg var Stephenie Meyer, ville jeg etter «The host» skrive videre på serien: Bella dør, Edward blir menneske-eter av sorg, og superjenta Renesmee leder en gjeng med ulvianere med Jacob som stefar.

«Breaking dawn 2» starter poetisk med Bellas vampyrøyne og blodrød himmel. Det er egentlig litt pinlig at den stillferdige cowboyjenta har konvertert, som hvis en Thailand-turist blir buddhist for å kunne gifte seg med hotelldirektørens datter. Bella har fått så stilige evner at man spør seg om hvorfor ikke Lance Armstrong bare ble vampyr i stedet. Hun spiser puma og trener seg i jedi-ting. Hun shower litt, og så kommer et dramaturgi-myrdende mylder av folk og frender inn i filmen, men den pompøse emo-stilen holder x-men-mengdene på plass og får fortellinga til fortsatt å funke som et eksperiment i fantasi-følsomhet. Jacob lever som barnevakt og husvenn, en slags Clapton i George Harrisons hus. Han passer på ungen og sutrer bittert som han pleier.

Alvorlig diplomati planlegges, og så oppstår en av de lengste familiekranglene midt utpå ei nifs snøslette. Vampyrer, varulver og andre vampyrer gyver løs på hverandre i en vakker og forskrekkende bossfight som også vil glede de kiropraktorene som stakk innom for å se varulvenes ryggrader.

Historien om Edward Cullen og Bella Swan slutter slik eventyr skal, men som sagt: Jeg tror ikke vi har sett Renesmee for siste gang.