Månedlige arkiver: desember 2014

Kurt blir grusom

Kurt blir grusom

2 Og fra englenes famlende omgang med det uformulerte kommer vi til Erlend Loe. Noen har laget animasjonsfilm av hans Kurt-bøker, og det bettyr at ironien gjennomgår den norske selvfølgelighetskverna. Sykehuslegen er en idiot-rik nabosnobb, damer er illojale og teite, så den jålete arkitekt-kona til truckføreren Kurt (anagrammisk slektskap mellom mann og yrke) sjarmeres av doktoren Rigmor som jobber i barnehage, så hun er en slags Stalin, og det stakkars barnet tor alt hun sier. Politimannen er trønder og sier Rosenborg. Statsministeren har store bryster og snakker som Gro.

I denne flatbrød-tørre skurke-humoren finner kurt-føreren Truk det ideologiske grunnlaget for et «Falling»-opprør mot urettferdighetene som truer en arbeidsmann. 2008.

Snow White and the huntsman

5 Når Twilight-emoen Kristen Stewart trekker i rustning som en småvokst Jeanne d’Arc-kopi, blir hun til fullbyrdelsen av en eventyr-romantikk som er så full av action og fantasy at den antakelig burde få sin egen genre-betegnelse. Fantaction eller noe sånt.
I filmen «Snow White and the huntsman» finnes også spredte rester av eventyret om Snøhvit. Det er for eksempel med sju dverger. Men ellers har TVserie-regissøren Sanders laget en Potter-rein magi-oppvisning i de trolske film-traktene der Narnia grenser til Mordor. Ville fjell er skarpkanta som ondarta nyrestein. I mørkeskogen er jorda dekket av døde fugler, der slimer slangegreiner, billene bunter seg, trærne murrer truende og vekker opp skrømt og skrekk. Og som om ikke det egentlig var mer enn nok unatur til å fylle en norsk 11 års aldersgrense, må Stewart møte et King Kong-mjukt troll som mer enn noe annet ligner ufaglærtes visjon om djevelen. Det er virkelig ikke som en søndag i arboretet.
Bedre blir det siden i alveland. Der vaier den nysgjerrige øyesoppen (det er ikke en friksjonssykdom), der flakser både sommerfugl og ekorn, der fjomser de flørtne små alvene voksaktig rundt og Trollhjorten har så digert horn at kan omsider ser berettigelsen av uttrykket tusen takk.
Vi rykker fram til start. Den snille mamma-dronninga dør, og pappa blir nesten øyeblikkelig forblindet av en forskremt, svensk blondine (Charlize Theron). Nasjonaliteten har jeg resonnert meg fram til, for dama er bitter og misbrukt som en Lisbeth Salander, og den prustende kongen kommer ikke lenger enn til første base før han dør. Den nye dronninga rykker inn med karbonbasert krystallhær. Med i bagasjen har hun et rundt gullspeil som kan omgjøre seg til rennende eggeplomme og smigrer eiersken. Skjønnheten hennes kommer innenfra, for Theron griper hjertene med det kjente Temple of Doom-grepet til Mola Ram. Hun suger ungdom ut av småjentene den dagen portvinhuden melder seg i kinna. Hun snurper med symbiotikken til sin bror. Det er ei fæl dame, og når hun bøyer seg ribbeint framover, liker hun en gargoyle.
Snøhvit rømmer fra Tower, og den forfylla gjørme-jegeren Chris Hemsworth blir hyra for å ta henne. Han er imidlertid misfornøyd med betalingsformen og konverterer til jentungens parti. Dermed begynner actionkjøret. Du kommer til å bli imponert. Du kommer til å smile av at digre briter spiller dvergene. Du kommer til å kose deg med Snøhvits meisemjuke redningskyss. Du kommer til å nyte bildene. Det er en deilig film.
Chris Hemsworth er årets hønk. Han ser ikke ut som en frustrert surfer lenger. Når han omsider får vaska og stelt seg, er mannen riktig vakker. Kristen Stewart har ikke akkurat funnet opp skuespillets tolvtoneskala, men hun er en effektiv og overbevisende jentunge-maskin. Theron som dronning er så flott at det antakelig kommer en toer der hun reiser til New York og blir kjent med Sarah Jessica Parker.
«Snow White and the huntsman» er en bevisst overflodig film. Det er ikke dårlig. Det er bra. Plag puritaneren i deg. Se noe som svulmer.

Fakta:

Eventyr action

Fakta:

Snow White and the Hunstman

Amerikansk. 2012. 2 timer, 7 minutter. 11 år. Regi: Rupert Sanders. Med: Kristen Stewart, Chris Hemsworth, Charlize Theron, Sam Claflin.

Hypnotisøren

5 Lasse Hallströms kortbesøk i hjemlandet Sverige har ført til en av de hissigste krim-thrillerne jeg har sett på lenge, og i perioder var jeg opprørt og skjelvende tilbøyelig til å gi sekserterning.
Men det får være grenser. I enkelte av Lena Olins scener ble jeg så frustrert at jeg skreik høyt, for hun spiller ei svensk dame som får det til å gå kaldt nerover Bergman og hans ryggrad. Dama er en slags svensk installasjon, ei grinegumma som klager på alle og sutrer seg egosentrisk gjennom et subbete ekteskap med den eksistensielt udugelige legen Mikael Persbrandt.
De er så förbannat lei seg i Sverige. Det er som om selvopptattheten ramma dem med hjernelammelser en gang for flere generasjoner siden, og så satte de seg til og fattade inte.
Filmen starter med at en familie blir nesten massakrert. Den behagelige skuespillleren Tobias Zilliacus spiller etterforskeren Joona, og han får hjelp av hypnotisøren Persbrandt for å kunne avhøre overlevende gutt.
Det går ikke så bra. Mens pappa sover i pillerus kommer hettekledd kidnapper gjennom vinduet og tar med seg Persbrandts og Olins eneste barn. På veggen i skjulet har noen skrevet i rødt: Hvis du fortsetter med å hypnotisere Josef, vil gutten dø.
På det tidspunktet forvandla irritasjonen min seg akutt til den sorten bekymring som fjerner pissetrengthet, og resten av filmen forsøkte jeg langsomt å si til meg sjøl: Så fryktelig er ikke den mjuke regissøren Lasse Hallström at han lar den stakkars, blødersjuke gutten dø? Men du vet aldri med svensker. Plutselig blir de grepet av en ny depresjonsbølge, og så skriver de om hele manuset.
Filmen foregår i et pessimistisk snødekt nord, den er enkelt og hensiktsmessig laga etter en uventa bra historie.
Thriller
Hypnotisøren
Sverige. 2012. 2 timer. 15 år. Regi: Lasse Hallström. Med: Tobias Zilliacus, Mikael Persbrandt, Lena Olin, Helena af Sandeberg.