Månedlige arkiver: oktober 2014

Babycall

Norsk thriller. 2011. 1 time, 36 minutter. 15 år. Regi: Pål Sletaune. Med: Noomi Rapace, Kristoffer Joner, Vetle Qvenild Werring.

2 I en psykologisk thriller bør det være mer spenning enn sjukdom, og Pål Sletaunes «Babycall» ser ut som en reklamefilm for psykisk helsevern av den sorten som dukker opp på TV2 første påskedag.
Det gjør ikke saken bedre at historien vaser seg vaklevorent rundt med så skrekkelige hallusinasjonsnivåer at du bør ha mellomfag fra Engleskolen for å begripe noe av den.
Noomi Rapace spiller enslig mor med et ansiktsuttrykk som får henne til å se ut som en hengiven fluesluker. Fra første bilde har Rapace en nesten parodisk åpen forskrekkelsesmunn, og øynene er så oppsperra at det ser ut som om «folka» i «barnevernet» har skåret øyelokkene av henne. Hun ser steingalen ut, og det er feil.
Innledningsvis skulle «vi» ha «trodd» at damas paranoia stammet fra at en voldelig «eksmann» er ute etter «henne» og «sønnen». Hun gjemmer barnet sitt i «leiligheten» og vil ikke at han skal gå på «skolen», for da kan «pappaen» finne «ham». Men ettersom rolletolkninga ligger langt inne i et forstyrrende og forstyrra diagnostiseringshelvete, får handlingen aldri den roen som skulle til for at vi tilskuerne, vi som liksom ser en thriller, begynner å engasjere oss i filmens fiksjon.
Jeg skal jo ikke «røpe» noe, men hvis det er sånn at en rolleskikkelse siden i filmen skal vise «seg» å være noe helt «annet» enn vi og «hun» trodde, da bør den skikkelsen ha innledende troverdighet.
Det skjer aldri. Vi er helt åpenbart og overtydelig i en «virkelighet» der sterke medisiner er viktigere enn antioksidanter. Det oppstår aldri noen psykiatrisk ro ved filmen, for til og med «barnevernet» oppfører seg som budbringere fra Satan fra første bilde. Med andre ord: Sletaune plasserer oss i et sykdomsbilde og etterlater oss der, mens vi gjesper med rutinert venteværelse-døsighet.
Kristoffer Joner kommer inn i «filmen» som en slags kentaur; han er halvt menneske og halvt føll. Den nevrotiske mannen med det undertrykte barnehåret og den grønne ullgenseren burde ha vist seg å være en gråtkvalt seriemorder som ikke taklet at mor er i ferd med å dø. Men om vi ser bort fra den litt gåtefulle greia at også Joner kan se «det andre barnet» som egentlig ikke er der, men er der, blir han en streit og handlekraftig etterforsker, en slags hverdags-psykiatriens Robert Langdon.
Rollen hans er som et svakt ekko fra den streite thrilleren som «Babycall» burde ha vært. Han kunne ha vært den som oppdaget «sannheten» bak lydene fra blokka og så videre. Når han sitter likvakt og snakker om moren og den lille gutten ved tjernet i skogen, bidrar skikkelsen bare til å skape en litt dustete fornemmelse av at det fantes en poetisk eller annerledes forklaring på den triste greia, men den vil ingen fortelle.
Thriller er en rein og fin stil-ting. Porsjoneringen er viktig. Det er som med karameller: Hvis du skal lage karamell, bruker du ikke én del sukker og ni deler gulrot. «Babycall» ser ut som om Sletaune er så opptatt av sin egen evne til gråtkvalthet at han glemmer både thriller-faget og oss som ser på.

Jack Ryan: Shadow recruit

Jack Ryan: Shadow recruit. Amerikansk actionthriller. 2014. 1 time, 45 minutter. 15 år. Regi: Kenneth Branagh. Med: Chris Pine, Keira Knightley, Kenneth Branagh, Kevin Costner, Colm Feore.

2 Denne filmen hadde jeg virkelig gledet meg til, og det smerter som et ManU-tap, en Liverpool-seier, som en Solskjær-flytting til Wales, som en Northug-sprekk i siste bakke når jeg må skrive at «Shadow recruit» har de tre dårligste actionsekvenene jeg har sett på lenge. Tenk Dolph Lundgren. Tenk Steven Seagal. Kule folk, men svært mange av spennings-scenene deres var banale på det viset at du fikk den fornemmelsen at forbrytere datt og reiste seg etter overraskende randomiserte dødelighets-systemer. Der falt en fyr, og hvem var han?

Her skal Den unge Jack Ryan stikke av fra en Moskva-bygning med Kenneth Branaghs private hær av konsonantsterke torpedoer i helene og Kevin Costner som bevæpna Tobias i Tårnet-coach. Scenene er mørke, de er uspesifikke og de er usannsynlige og rotete.
Seinere i filmen forfølger Ryan en svart kassevogn der dama Keira Knightley sitter forferdelig fanga. Biljakter har faktisk utvikla seg de siste åra. Nå er vi der at de bør oppheve begrensningens kunst og føre til gate-kaos som får FB-tilhengere av Trygg Trafikks kampanje for armhule-refleks til å reise seg og klappe uideologisk. Men i Kenneth Branaghs regi er det bare blitt rot. Når usannsynligheter blir pinlig synlige, skyldes det ofte begeistrings-tørke. Og det gjør det her. Likegyldigheten sniker seg på oss. Branagh tar den norske løsningen når evnen til å filme fysisk dramatikk svikter: Slepp laus noen forskrekka nærbilder og klipp istykker logistikken.

Henimot slutten skal agenten stanse den våkne versjonen av en russisk sove-agent i scener som skulle vært filmens klimaks. Jeg kan jo ikke røpe alt, men scenene der CIA-guttungen kjører bil med et ansiktsuttrykk som om han spilte Alene Hjemme 6 mens russeren sitter i samme bil og fikler med tennsatsene, er noe av det latterligste jeg har sett på lenge. Det forslitte klimakset ble overgått allerede i den første Herbie-filmen, og jeg tror faktisk det finnes Olsenbanden-filmer og ungdomsskole-prosjekter med bedre versjoner av sluttpoenget.
Det er ille.
Mye blir bra hvis du bare liker rolle-figurene (det analfabetene kaller «karakterer»). «Jack Ryan: Shadow recruit» havner på en femti-femti-løsning der de to viktigste hovedrollene aspirerer til brun dunk, mens de gamle mennene redder mange scener.

Chris Pine likner ørlite på Ray Liotta og han har etter hvert den litt kjøttfulle nakken til Marlon Brando, men han spiller med et dokketryne som man å til Caprinos glansdager for å finne maken til. Det virker søtt så lenge han er engasjert student. Det funker OK når han blir hyra av alvorshauken Kevin Costner. Men når finans-skitten treffer fjøsvifta blir han til en barnefilm-figur uten troverdighet. Den usannsynlige økonomi-nerden har faktisk tjenestegjort i Afghanistan. Han kan ikke bli lei seg hvis torpedoer dør. Herregud, de er med i filmen for å dø!
Keira Knightley er en katastrofe. Hun skyver på haka som om hun nettopp ble ramma av smittsom DiCaprio. For en gangs skyld virker den spede spurvestemmen som et handikap, for en film som dette skal fungere på en slags kontinuerlig tredjegir der brumminga av lidenskaper og mot skal gjelde begge kjønn.
Regissør Branagh har jobba litt ekstra med Kenneth Branaghs rolle som dyster og destruktiv rikmanns-russer. Fjeset hans er fint, de små skiftene nydelige. Rollen bærer en del scener i filmen og gjør dem til spennende oaser av forventning. Kevin Costner er alltid god. Jeg blir rørt når Costner dukker opp i en film, særlig etter at han ble en slags nasjonalstatue av den middelaldrende mann. Costner er bra. Jeg skulle virkelig ønske at han spilte Jack Ryan.
Filmen handler om at CIA plasserer Ryan i en bank på Wall Street for at han skal overvåke kontoer som kan kobles til terrorisme. Den virksomheten fører ham til Moskva, der mottakelsen er verre enn om han ankom Putin-baren i Liberace-kostyme og ba om å få se Bolsjoi-balletten. Det handler om økonomisk terrorisme.
Oi. Spennende. Og neste gang: Noen vil sabotere søppelhentinga i Beverly Hills?

World War Z

World war Z: Amerikansk zombie-sci-fi. 2013. 1 time, 56 minutter. 11 år. Regi: Marc Foster. Med: Brad Pitt, Mireille Enos, Daniella Kertesz, Fana Mokoena, Pierfrancesco Favina, David Morse.

5 Det låter antakelig ikke bra at en zombie-film ser ut som fortsettelsen av samlivet med Angelina Jolie. Men Brad Pitt jobber for FN som en Ylvis-inspirert superhelt-versjon av Jan Egeland, og han starter dagen med å lage pannekaker til kona og ungene sine, for nå er han blitt hjemmeværende. Seksbarnspappaen Pitt er virkelig overkvalifisert til rollen,

Men en ekte FN-mann kan ikke alltid bli værende ved kjøkkkenbenken, for verden er en risikabel og krevende kunde, og før WHO vet hva, kaster antilopene seg over leopardene og spiser dem.

Den marginale adferden brer seg til mennesker i store byer. De biter hverandre i voldsomme kaoskøer som minner om varehusåpninger, og straks en fysisk utrent forstadsboer får virus i blodet, så blir han til en uslåelig miks av tusenmeter-løper og fotball-supporter. Det virker fortere enn VitaePro. Gatene blir fylte av hylende kjøtt-etere, det er som et Pamplona for litt mer rasjonelle gatehorder. Pitt og den sarte kona hans Mireille Enos (tynt rødlig hår og hud som en sint småsei kunne bitt tvers gjennom) tar med seg jentungene i bilen. Men kjøretøy dresdner seg opp slik de pleier ved amerikanske katastrofer, og snart må familien løpe til takene for kanskje å bli henta av de forente nasjoner.

Neida. Jeg har ikke fortalt hele handlingen. Det er nå det starter.

For hva vil fredskorps-dressene gjøre nå? Vil de satse på The Expendables og sende Pitt hjem igjen til frokost-serveringa? Bare nesten. Jeg skal ikke røpe så mye, men legg merke til den uforstyrra bakgate-fyllikken som sitter midt i zombie-svermen og er like trygg som en hvitløks-veganer ved Myggetjern. Hva sier du, Poirot? Står vi overfor et spor?

Det kunne selvsagt vært så irriterende at zombier er avholdsfolk, og at de skyr alkiser. Men hemmeligheten er nok mer komplisert, og etter å ha hilst på Black Ops-gjengen søker Super-Egeland frelsen i Jerusalem, for israelerne så faktisk faren på forhånd og har som vanlig bygd mur mot inntrengerne. Han teamer med seg mørkøyd soldatjente med Sinead-frisyre (Daniela Kertesz), og mer enn det kan jeg i hvert fall ikke røpe.

Jo. Jeg kan jo røpe at Pitt i det forjettede land også oppdager verdens stiligste politiske filosofi , og den er sånn: Den tiende mannen. Hvis ni mann er enige om noe, plikter den tiende å være uenig. Jeg kjenner mange som burde søke på akkurat den jobben.

Bayern-tyskeren Marc Foster har valgt å dempe ned blodutgytelsene i forhold til tradisjonelle zombie-slaps. På det viset blir «World war Z» til en litt for spennende familiefilm der slekt som ellers pleier krangle om alt fra bearnaise-oppskrifter til internett-konspirasjoner, kommer til å tviholde på hendene til hverandre. Effektene ligger på litt tvilsom 11 års aldersgrense, men du kjenner intensiteten. Regissøren har nemlig droppa virus-genrens lange laboratorie-scener («Professor Heimat, zat iz juzt not pozzibel!»), og hovedpersonene tiltrekker seg forflytnings-hektisk sjukdoms-action hvor enn de kommer. «World war Z» er en kjappfota film, og du glemmer ikke ett øyeblikk at Pitt har lova ungene sine at han ikke skal dø. Brad har selvsagt ikke falt for fristelsen til å spille zombie-trua far slik Nicolas Cage ville ha gjort det, han er ikke sjukelig som Bale ville blitt eller majestetisk som Day-Lewis. Pitt opptrer som en enkel og seriøs fyr. Han er en dedikert pannekake-baker. Skikkelig verdens-pappa.

Og med splatter-vegring unngår Foster det som egentlig dreper flest zombier: De redselsfulle gjentakelsene, alle de håpløse scenene der udøde bare kommer løpende og de dødelige bare skyter på dem. Tyskeren har laget en film med tøff stemning, mange ødeleggelser og sterke følelser. Slutten er litt for enkel, og Pitts familie blir stua bort litt for tidlig. Men det er moro.

Turistforeningsmedlemmer vil muligens bli støtt av at alt ondt som skjer er naturens skyld – og at den kortvarige barneprofessoren sier at «Naturen er en seriemorder». Andre vil mislike at man nevner Israel uten å ta avstand fra landet, en forglemmelse som kan føre til at folk driter i alt og spiser Jaffa. Dessuten antydes det at Jerusalem overvåker det indiske forsvaret. Ikke alle liker overvåking.

Men vi som drikker appelsin fra glass og syns rever skal spise gulrøtter, vi har en fin dag.

Largo Winch

Largo Winch

4 Denne fransk-belgiske thrilleren har dere verken sett eller høst om, men det kan ha vært en tabbe. Tomer Sisley spiller med Kristin Scott Thomas, og han er altså Largo Winch, som ikke er et supplyskip. Largo kommer i den vanvittig strevsomme situasjonen at han som ukjent sønn av en drept milliardær både må bevise at han virkelig har de rette genene (DNA finnes ikke i Frankrike, men man har utvanna rødvin. Dessuten var Largo adoptert i Bosnia. Det kompliserer gene-testen) samtidig som han finner sin fars morder og sitter i fengsel i Amazonas. 2008.

 

The dilemma

The dilemma
Viasat4 21.30
3 Dere som leser Stavanger Aftenblad på nett kan ha merket dere en liten spalte med dilemmaer: Hvis du plutselig fikk se at mor di var utro med en rørlegger med uforståelig jærdialekt samtidig som hun torturerte naboens katt, ville du ha grepet inn eller ville du ha satset på at det ville gå over av seg sjøl hvis det begynte å regne? Sånn er denne filmen. Vince Vaughn og Kevin James spiller noe så nostalgisk som bestevenner, og i tillegg jobber de med samme firmaet og ikke bare det: De er i ferd med å realisere drømmeprosjektet. Men så ser den ene den andres kone med en fremmed mann. I USA blir kvinner steina hvis de snakker til fremmede menn, så den ene forsøker å finne ut av dette og oppdager bare at den andre også har sjuke hemmeligheter. Winona Ryder og Jennifer Connelly er også med, samt Channing Tatum. Ron Howard regisserte denne dramakomedien i 2011.

Elsk meg igjen The vow

Dorismonster-romanse

Romantisk drama
Elsk meg igjen (The vow)

Amerikansk. 2012. 1 time, 44 minutter. 7 år. Regi: Michael Suczy. Med: Rachel McAdams, Channing Tatum, Jessica Lange, Sam Neill, Scott Speedman, Wendy Crewson.

3 Rachel McAdams og Channing Tatum er søte sammen på en slags Disneys jul-måte, men innholdet i dette romantiske dramaet føles som opprømt og usannsynlig rosa-blogging på minusdager.
Det starter med honningtjukk snøromantikk som fører til at ekteparet McAdams-Tatum blir påkjørt bakfra. Så får vi se hvordan de møttes og hvordan de var filmforelska på den måten som alltid fører til at den ene stryker med.
Men hun mister bare hukommelsen. Rachel McA. husker ikke ektemannen, og han sitter der med et ansiktsuttrykk som åpenbart veier mer enn en rikelig familieribbe, og du vet ikke om han smiler eller banner, for han uttrykker ingenting. Verre er det med dama. Hun har forvandla seg fra en følsom, intelligent kunstner til et nekete overklasse-rauhål som gjenopptar ekteskapet sitt med en barnlig pikeroms-forbauselse som det er pinlig og smertefullt å se på. Og det fortsetter hun med.
Og der ryker filmen. Filmen skal ikke handle om personlighets-spalting. Men den personen som gjenoppstår i mammas hus har verken varme eller nysgjerrighet nok til å kunne bli hun som gifta seg i starten av filmen. Dorismonsteret har ingen sympatiske trekk. Far hennes er teit som en Footloose-prest. Jessica Lange spiller mora på en måte som burde tilsi spyposer i salen. Dette er ekle mennesker som er født for å dø av en overdose selvopptatthet på førti års-dagen sin.
Synd det, for Channing Tatum er en ganske rørende fyr til ikke å kunne spille film. Og Rachel er ålreit når hun ikke begraver hodet i hendene og parodierer reality-fortvilelse.

Jegerne 2

Svensk krim. 2011. 2 timer, 10 minutter. 15 år. Regi: Kjell Sundvall. Med: Rolf Lassgård, Peter Stormare, Kim Tjernström, Annika Nordin.
2 «Jegerne 2» er en tidvis engasjerende vulgær-krim der sjikaneringen av etniske minoriteter er den viktigste drivkraften. I Norrland bor det tilbakestående pick up-folket. Tilsynelatende en panteistisk sekt som ankommer morgenrøden med bikkjer og cowboyhatter og brummer psykopatisk i skogsbrynet inntil de får skutt en elg. De er innadvendte og juridisk tilbakestående, de lar seg lure av hvemsomhelst og stiller aldri spørsmålstegn ved åpenbare løgner.
I denne inferniske beistotopen er Peter Stormare sheriff på den gammeldagse måten: Alle gjør som han sier. Det finnes ikke så mye som en opprørsk sosialist-bibliotekar i denne bygda, for her er de alle like undertrykte og konspiratorisk lojale.
Stormare er en virkelig svinsk svenske-satan. Voldemort var en fin mann.
Rolf Lassgård er mirakuløst i slekt med disse folka, og han kommer kjørende fra Rikspolisen og har bilskilt som nesten sier Juhu! men det gjør ikke Rolf, for han er nedtrykthetens engel på jord. Blonde Elin som lå med alle, er antakelig død, og saken skal etterforskes.
Jeg har en følelse av at jeg gjetta slutten på denne filmen i 1983, men det kan ha vært allerede året før. Det gjør ikke så mye. Men at mangelen på manus-originalitet og overfloden av stigmatiserings-romantikk krydres med en ekkel sadisme, det liker jeg ikke. På lydsporet ligger et konstant medfølende requiem som skal låte som komposisjonen til Badalamentis tonedøve bror, men dette er ikke Twin Peaks. Det er ingen finesse her. Det er ingen stil. Det er hyggstyvlar på parketten og betingelsesløs overgivelse til den nasjonale «Fattar du inte»-banaliteten som gjør for mange svenske filmer til støyende lydbrev fra sosialkontoret.
Rolf Lassgård er en flott skuespiller, og han er verd å se. Resten er sein, grim gubbe-krim i skogen.