Månedlige arkiver: september 2014

The Stander game

The Stander gang

4 Når du tenker deg om og finner ut at denne britiske filmen har du aldri hørt om, skyldes det ikke pappvin på lettpåvirkelige hjerneceller, men at den handler om en autentisk sørafrikansk politimann som ble bankraner. Det var antakelig det mest hederlige en sørafrikansk politimann kunne bli, så jeg går ut fra at filmen om gjengen til Stander er en solskinnskomedie. Thomas Jane spiller kvitingen med verdens blondeste Afrika-hår, men så er det også sånn at han blir forbryter fordi han er så frustrert over apartheid. Særlig. 2003.

Eden Lake

Eden Lake

4 Her er den dere skal se: Denne grøsseren fra 2008 har med Kelly Reilly og Michael Fassbender. De er unge (dette er tross alt 2008) og forelska, og de drar av gårde til avsides hytte. Aldri. Gjør. Det. Der blir de omringa av ondsinna ungdom uten stort skjegg, og da Fassbender forsøker å ta igjen, ender det med at dama må rømme som en kanin gjennom skogen, og hvordan i svarteste helsike skal det gå med henne? 2008.

 

Robocop (2014)

Robocop: Amerikansk sci-fi action. 2014. 1 time, 57 minutter. 15 år. Regi: José Padilha. Med: Joel Kinnaman, Gary Oldman, Michael Keaton, Abbie Cornish, Jackie Earle Haley, Jennifer Ehle, Jay Baruchel, Samuel L. Jackson.

3 Siden jeg skriver for en av de frie, avengaliske anarki-blekkene på nettet, kan jeg starte anmeldelsen av «Robocop» på den avskylige filmklubb-måten: Allerede hos de gamle egypterne fantes det robot-offiserer som gikk rundt med kattehoder av størkna kamel og fikk kraften sin fra solceller som Däniken modellerte. Men Fritz Lang laget «Metropolis» i 1931 som et varsel om sosial utjamning og oljeboring i Lofoten, og siden (1987) kom nedergneldreren Paul Verhoeven med en krasst sarkastisk satire over formynder- og manipulator-samfunnet. Han kalte sin helt for «Robocop», og den hermetiserte dauingen var Peter Weller, som ble en fortjent VHS-legende i sin egen tid.

Sånn skal man ikke skrive anmeldelser.

Sånn skal de se ut: Vår tids «Robocop» er tam som en FN-brosjyre og banalt anti-teknologisk som lunsjmøtet i Grønn Hverdag eller hva partiet til Hansson heter. Det er noe uintelligent ved filmen. Satiren er blass og lite provoserende; det er som når idealister står opp på kasse og snakker lidenskapelig for noe så upopulært som fred og rettferdighet.

Noen folk er alltid fine. Forskeren Gary Oldman er bra med snåle førtitallsbølger i et litt for ondulert hår. Michael Keaton ivrer nydelig med sitt bredvokste ulkefjes, og de to veteranene spiller suspen av kolleger som like gjerne kunne vært studio-turister som datt inn i et reality-show. Jaja. Jay Baruchel og Jackie Earle Haley er bra.

Historien er noe modernisert. I et futuristisk Teheran går amerikanske roboter rundt og skyter terrorister, og den ene knerter en fortvila iransk guttunge som truer med kniv. Av det skjønner selv hauker at roboter ikke burde føre krig, for man kan risikere at de dreper noen.

Våpen som tar livet av fiender er upopulære i senatet, og derfor får Keaton den ideen at man skal putte et menneske i boksen. Mannen (eller det som er igjen av ham) blir altså den triste purken Alex Murphy, som først blir forstyrra av bilalarm midt i forspillet (Venstre har programfesta et forbud mot det) og etterpå sprenges til halvdøde. Tilbake er et uanselig ansikt og et par lunger i en litt patetisk jernkropp, som hjernen til Steve Martin i «All of me», og mannen har ikke underliv lenger, bare et slags flatt Barbie-krøtsj. Denne dokka er for pussig til å bli engasjerende, men ikke rå nok til å være kul.

Med den mekaniske familiefaren dreper filmen sine egne forventninger. Det finnes ingen sjanse for at politiet lagra resten av anatomien hans i garderobeskapet, så mannen har ingen framtid. Livet kan bare bli dårlig. Sønnen har tårevåte tegnefilm-øyne, den bleike mammaen er sint på en slags hemma måte som egentlig skulle tilsi at hun kunne bli VG-intervjua om følelsene sine hvis noen motsa henne. De pårørende virker ufikse og uinteressante, og hovedpersonen sjøl er en revesnute uten sjarm. Hvis gutten din insisterte på å kjøpe ham på Toys ‘R’ Us, ville du sagt sutrende: – Men du har minst sju sånne i lekekassa hjemme.

Sånn er Joel Kinnaman. Gudene vet hvor de fant ham. Antakelig en TV-serie.

Mens vi venter på det store oppgjøret stavrer cgi-mannen sine lunger og sitt fjes hjem til kone og unger, og hun steller seg fint i gjennomsiktig bluse for at den kastrerte ektemannen fremdeles skal like henne, og sønnen vil se hockey-kamper på TV med ham, men pappa er ikke frisk og alt er trist.

Filmen er virkelig fortvilende humørløs, uten at den noensinne blir befriende kynisk eller svart. Intelligens-fri tristhet trauster rundt overalt i en dramaturgi som må være laget for unger. Vår tids «Robocop» er hjerteskjærende uten å bli spennende. Den består av et halvpolitisk føleri som verken har kvass egg eller lekker retorikk. Intelligensen er tatt av lønningslista i Hollywood. Det merker man med pinlig tydelighet på det ideologiske maset til Samuel L. Jackson, som er en halvkveda skikkelse med jentehår og barnehage-ironi. Han markedsfører liksom det slemme tekno-samfunnet med en tomhet som ikke ville ha solgt tyggegummi til cheerleaders.

Dermed blir dette mer historien om Oldman som forskeren Dr. Norton (kanskje han også laga det masete virusprogrammet). Han er filmens sjel. Han er filmens skjebne, og vi bekymrer oss for ham. Vi skulle blitt anspente når det fanga fantomet finner ut at han vil hevne seg på skurken som bestilte mordet, men han er en uanselig fugleskremsel-fyr som kunne vært bror til Steve Zahn og ikke virker farligere enn edderkopp i Starbucks-kopp.

Handlingen aksler seg til en slags konfrontasjon i slutten. Menneskeligheten vinner. Mennesket er sterkere enn maskinen. De snille er best.

Hjemme hos Trinemor og di kommer en eller annen til å si at «Robocop» er et viktig oppgjør med bruken av droner i Irak. The sun was coming up, and I was running down the road.

 

The descendants

The descendants

Amerikansk drama. 2011. 1 time, 55 minutter. Tillatt for alle. Regi: Alexander Payne. Med George Clooney, Shailene Woodley, Amara Miller, Nick Krause, Matthew Lillard.
2 Amerikanere lever inne i ei boble som hindrer dem i å se verden. Inne i denne pseudo-virkeligheten er Newt Gingrich politiker og George Clooney skuespiller.Det er ikke alltid lett å ta dem alvorlig.
«The descendants» er en Hawaii-pakke med enkelt ukeblad-innhold. De overatlantiske Oscar-erogenene blir pirra av mange nærbilder med tårer og sorg, og så lenge folk griner på film, er det ingen som bryr seg om at det ikke finnes en skikkelig handling, en holdning eller et poeng.
George Clooneys ukontrollerbare kone ligger i koma, og George skal takle den mannsfjerne oppdrager-rollen som om den var atomfysikk. Han skal også ordne en av disse evindelige business-dealene som plager amerikansk film med sine finanstekniske uvesentligheter.
Clooney ser ut omtrent slik Tom Selleck gjorde i «Magnum». Han illuderer følsomhet ved å se langvarig forvirra ut, og han går rundt i allmenn-menneskelige shorts. Over bildene durer hans monotone fortellerstemme: God aften, mitt navn er Cox.
Den sinte tenåringsdattera røper at den døende dama var utro (med Matthew Lillard fra «Scooby Doo» av alle ting), og så handler resten av filmen om at George (fremdeles i shorts, og fremdeles med forvirra fjes) skal finne damas elsker sammen med de to sinte døtrene sine og en karikert dude som heter Sid.
Det blir mye triste fjes. Det blir mye Fretex-brukte resonnementer.
Det blir klimprende Hawaii-musikk som klistrer seg til huden som svovelsyre, og det blir en følsomhet som likner tarmgass når den bobler i badekaret.
Før fantes noe som vi kalte TVNorge-filmer. De var billige TV-greier om familieting, og de ble laga for å selge Kleenex. Her er en med krem.
Jeg skal si noe om George Clooney. Kvinner har lett for å forveksle virkningen på egen seksualitet med filmkunst, slik menn gjorde med Marilyn. Det er OK. «ER» var laga for det. Men det var aldri meningen at Clooney skulle få Oscar for grining.

Johnny English reborn

Johnny English reborn

Viasat4 21.30

4 Selvfølgelig vil dere se den.

Det er noe overraskende, men fullt naturlig seigt og forsinka ved denne filmen, som å spille en cd på platespiller. Det kan skyldes oss sjøl, hvis nvi tror vi skal se en vittig agentfilm i Bourne-tempo. Men antakelig ikke.

Det kan skyldes Rowan Atkinson, som på en måte har fått utlevert en Bean-maske og minner oss på alle utseenders forferdelige evne til forgjengelighet. Dette er voksenutgaven av Atkinson, dette er den fysisk løsslupne klovnen som voksen, litt brydd mann.

Det starter md at agenten English har tatt en Rambo eller for den saks skyld en Cohen og trukket seg tilbake i et personlighetsstyrkende buddhistkloster der han går rundt med flette, men ellers kunne vært senior-kommentator i Aftenposten.

Så blir han hentet hjem til M17, som blir drevet av en kvinnelig sjef med ambisjoner om å bli generalsekretær i FN eller årets byråkrat. Innledningen der English blir presentert for det vi litt fnisende kan kalle den engelske etterretnings-eliten, er ikke nødvendigvis noe som vil få sjuåringer til å le overgivent. Gamle Bond-minner blir kopiert med samme friskheten som torsdagskomler mandag morgen, og det skjer ikke mye vittig.

Etter hvert kommer handlingen i gang, da English skal knekke en betryggende europeisk leiemordergruppe med samme navn som et gammelt dukveveri. Forvirringer og forvekslinger oppstår, men egentlig mangler de stilistisk temma overdrivelsene. Atkinsons utagerende smålåtenhet var tidligere fyrt på Battery og rottegift på sitt beste (Red Bull med bremsevæske, revebjelle med rustfjerner, lystgass og lakris, rosenrot og rumpetaske); han utøvde en elegant, men vital duste-dimensjon som virket utemma i all sin velmenthet.

Det mangler. Det å kunne gjøre alle bevegelsene intuitivt feil. Hn kommer sge litt da agenten English blir så ekstremt dansedominert av fienden at han en stund minner om den hypnotiserte Inger Lise Hansen (Inger Lise Hansen?) i et TV2-program.

Da kjente jeg at jeg trivdes tross alt. Dette er tross alt Atkinson. Det er tross alt England, der slagsmål ser ut som et tvilsomt gult kort i Premier League og der den litt klønete sammenblandingen av pussig alvor og innendørs humrehumor blir som å iaktta engelsk matlaging. Det går an å tilgi dem mye. De skal være sånn som dette. De kjører tross alt på venstre side av veien og feirer julaften på første juledag.

Jeg skal også dele at Rosamund Pike spiller adferdspsykolog og prinsen til Snehvit med vårbleik sensualitet. Og hva dere aldri ville ha oppdaga sjøl: Gillian Andersson er M17-sjef som må se på at Atkinson banker dronningen med sølvbrett. 2011.

Paul

Amerikansk komedie. 2011. 1 time, 44 minutter. 11 år. Regi: Greg Mottola. Med: Simon Pegg, Nick Frost, Seth Roger (stemme), Jason Bateman, Kristen Wiig, Bill Hader, Joe Lo Truglio.

5 Ingen hadde vel forestilt seg at det gikk an å lage en søtere E.T.-film enn «E.T.» sjøl, for ingen regnet med England. Screwball’s coming home!
Det er mye søtt for de internasjonale morsinstinktene her. Hot Fuzz-britene Simon Pegg og Nick Frost i transatlantisk kompaniskap med Seth Rogen og Bill Hader fra «Superbad» og Jason Bateman fra «Smokin’ aces» i en litt tilbakelent og beskjeden komedie om romvesener – nei, det er ikke bare gutteroms-ufologene som kommer til å krølle tærne av kos.
Pegg og Frost (også manus) spiller to troverdig underformulerte tegneserie-kamerater fra England. Den ene skriver grafiske romaner som den andre illustrerer, og de skal på road trip i alle space-utopisters drømmeland USA. De leier en bobil på størrelse med Endeavour, kommer i konflikt med Picnic Med Døden-Amerika og driver akkurat og flykter nedover Romvesenveien da Paul dukker opp i grøftemørket. Han er en alien. En liten grønn mann med Rogens djupe humlestemme. Humle er en plante, og E.T. er ikke et uskyldig barn lenger. Han har vært med på litt av hvert som ville fått ham ekskommunisert fra Vålerenga kirke. Paul kan dessuten imitere Predator. Han har gitt tips til X-files-folka, og han vet at Bob Dylan egentlig er død. En utrolig kul fyr i stygge underbukser. E.T.isten har rømt fra Regjeringens hjernetyver og trenger hjelp. «Vi har et litt trangt program,» sier de sjenerte britene nølende på sosiale paranoikeres vis, men Paul får gudskjelov være med.!
FBI rykker ut på den store veien for å fange rømlingen fra 1947. Bateman har det tøffeste trynet på vestsida av Grete Faremo, Bill Hader og Jo Lo Trugio (som faktisk laget tegneserier som barn) er landeveisfarende agentklovner. Etter hvert følger også en kristen fundamentalist etter bobilen fordi E.T. ser ut som satan.
På det tidspunktet har Pegg og Frost også kidnappa den pietistisk enøyde Ruth, som spilles av komikeren Kristen Wiig i en slags omvendt frelse; dama blir darwinisert av Pauls spontan-lobotomi og vet følgelig ikke forskjell på rett og galt lenger.
Hvis vi så legger til at Paul er på vei mot en kjent potemos-skulptur og at The Big Guy faktisk ikke er en mann, tror jeg at det meste er sagt.
Filmen er regissert av Greg Mottola, som laget «Superbad» i 2007. Sjøl om han er en intellektuelt hårløs fyr fra Long Island, er det de to lavmælte manusbritene som gir filmen den beroligende, milde fornemmelsen av ti rette i tipping og uavgjort i tredje divisjon. Sjøl når Jesus-pappa kommer stormende med nasjonal-hagla skaper filmen en lun fornemmelse av lav kaloriforbrenning og utilstrekkelig blodtrykk.
«Paul» er ikke en oppsiktsvekkende fantasifull komedie, men den vinner på særegen, stilig smålatter og storarta stamina. Og så heter mesterdetektiven Lorenzo Zoil. Hehe.

Gravity: Amerikansk dramathriller. 2013. 1 time, 30 minutter. 11 år. Regi: Alfonso Cuarón. Med: Sandra Bullock, George Clooney.

5 Mandager er ikke normalkanalenes prestisjeprosjekt, så i dag skal ta vi oss til Netflix, der Bullock i rommet er ny i tilbudet.

Cuarons nerveslitende romferje-havari «Gravity» består av 99 prosent teknisk perfeksjon. Himmelbilder i velforma 3D er vakrere enn soloppgangene over Youtube, illusjonen om at et Reodor-blidt lite verksted-team jobber på Hubble-periskopet rett utenfor atmosfæren er nesten avslappa flott gjort. Men den siste prosenten i filmen heter Sandra Bullock, og det er hun som gjør at man en gang satt på den harde ytterkanten av relativt ny kinostol og gned håndflatene tørre mot skjelvende jeans-lår.

Vi har fulgt den litt klønete og sjenerte Bullock-ungen fra hun mot all formodning og vesentlig fornuft kjørte buss i «Speed». Det er en tjue år gammel ryggmargs-refleks at vi blir faderlig bekymra når Sandra griper et ratt – og i denne filmen handler det om en ferd der ute hvor bremsespora er virkelig lange. Bullock er blitt 49 år gammel, og sårbarheten og sartheten har festa seg i et modent ansikt, slik den første julesnøen såvidt dekker sommerens gjenglemte trillebår. I can feel you when you breathe, synger Leonard Cohen. Du kan virkelig føle Sandra når hun kveles.

«Gravity» er skrevet av Cuaron-familien med litt brummende støtte fra George Clooney, og den er enkel og den treffer gang på gang innenfor relativt liten målskive. Det er ikke lett å lage en thriller uten skurker og uten natur-katastrofer. Stedet er ei lita romferje, og man kan ikke plutselig avatare seg avagårde ut i eventyret, man må holde seg til det teknisk sannsynlige og det teologisk troverdige. Logisk sett skulle hovedpersonen være død etter cirka ett kvarter, og når det ikke skjer, må de små tekniske miraklene både komme overraskende og funke som fornuft.

Bullock spiller IT-professor som er sendt på sin første romferd for å fikse et havarert datakort på Hubble. Hun er sjøsjuk og nervøs, mens den ene av ferjemennene, George Clooney, space-danser til køntrimusikk i sirkler rundt de harde varene, for dette er hans siste tur. Langt der nede, men så nært at du kan fornemme avstanden, ser du jorda ligge som en vakker påminnelse om hva man aldri kan forlate uten å lengte hjem. 3D-effektene er ikke demonstrative, men gir filmen behagelig dybde. Å ha en skrue løs blir ganske fiffig i vektløsheten.

Så skjer det som ikke skulle skje.

Dusten Putin har bomba sin egen satellitt for å bli kvitt den, og snart fylles himmelrommet av vrakrester. Bullock blir slengt med jobbe-krana si som den største karusellen på Tusenfryd, og så forteller jeg ikke mer om det.

Skildringen av det som videre skjer, er elegant og stilrein. Cuaron veksler inn førstepersons-vinkler som i et dataspill, og han balanserer nydelig nærhet mot fornemmelsen av det uendelige, tause og dritkalde ingentinget. Til og med skuespillernes bevegelser er computerskapte, og den tilsynelatende uproblematiske verdensroms-balletten består egentlig av et sinnrikt puslespill i datamaskinene.

Mange skikkelig ubehagelige ting kan skje også i det jordnære verdensrommet, og Sandra Bullocks nyanserike evne til nervøsitet gjør at du bokstavelig talt holder pusten når oksygenet minsker og jamrer pinlig når sjabre romdrakt-mennesker blir slengt mot ferjevegger med en kraft som ville knust knauser.

En kresen spenningsfilm. 2013.