Månedlige arkiver: august 2014

En prest og en plage

En prest og en plage: Norsk dokumentar. 2014. 1 time, 20 minutter. 7 år. Regi: Fridtjof Kjæreng. Med Børre Knudsen, Ragnhild Knudsen,

Kortversjon: Dokumentarfilm om Børre Knudsen som mest består av at han snakker med kona og trøbler med Parkinson, men også inneholder klipp fra nyhets-reportasjer.

 

Først skal jeg redegjøre for mitt forhold til dokumentarfilmer. Jeg tror ikke på dem etter «Salmer fra kjøkkenet»-prinsippet: En observatør i rommet er en anonymisert deltaker, så observasjonen finnes ikke. Filmen blir som et elefantbilde der elefanten mangler.

Av den grunnen ser jeg ikke dokumentarfilmer, men nå ble det til at jeg så «En prest og en plage» fordi jeg trodde det var en spillefilm.

Det er en nifs dokumentar. Som venta og som vanlig ble jeg forstyrra av reality-fornemmelsen av at de pseudo-virkelige aktørene snakket til kameraet og ikke til hverandre. Innbilt virkelighet har en nesten absurdistisk virkning fordi du skjønner at alt de sier er silt gjennom et medie-bevisst formidlings-filter, sånn at replikker blir til sin egen motsetning: Dette er hva de ønsket å si. Ikke det de ville ha sagt. Alt skjer for vår del, fordi vi er der. Og vi er der ikke.

Når den gamle og sjuke Børre Knudsen av en eller annen grunn forsøker å hale i en båt på land mens han blir filma, roper han til kona: Kan du hjelpe meg med å dra båten? Det kan hun jo, men det tilhører dokumentargenrens usjarmerende paradokser at jeg får lyst til å rope tilbake: Kan ikke fotografen hjelpe deg, da, Knudsen?

Jeg tror jeg ropte det og.

Det nifse er med andre ord blant annet at vi får et slags portrett der presten utleverer en feika spontanitet.

Det andre nifse er den intense opplevelsen av religionens demoniske egosentrisitet. Det kan være befriende og vakkert med folk som tror på ting. Helt til man treffer dem. Og den Parkinson-sjuke eks-presten i Balsfjord skjelver under kjolen, og han remjer som en strøm. Det meste Børre Knudsen sier, handler om hans «jeg». Han måtte gjøre det han gjorde fordi Gud ville det. Han føler ditt og han føler datt, og med følelsesmenneskets sleipe utilgjengelighet tenker han ikke en eneste dritt om ting, han bare føler. Noen ganger bryter han ut i banale lykkekake-aforismer som ganske sikkert funker fint i en forkynner-situasjon, men virker ubetydelige på en film.

Det hadde jeg ikke ventet. Folk som mener sterkt og følger sine egne idealer skal imponere. Børre Knudsen virker bare skremmende. Ikke i de innkjøpte nyhets-innslagene fra hans mest fargerike opptredener på gater og i sjukehus, men ved at mannen formidler en selvoppslukthet som er nesten grådig i sin mangel på ydmykhet.

Filmen begynner å handle om hva som egentlig skjer med det fanatiske sinnet til Ibsens rare «En folkefiende» når det er gått noen år og det eneste han sitter igjen med er den litt ynkelige trangen til å befeste nok en gang at det var han som hadde rett og de andre som var dumme. Det var vel kanskje Ibsen som sa at den som har mest rett, er den som er mest alene. For idealisten har alltid rett. Og han har rett. Og han har rett. Og til slutt sleper han rundt dokumenter og taler og pamfletter i ei slitt, brun veske – og når folk får se ham, rømmer de kvikt.

Det har sin pris å være folkefiende. Man tenker bare på seg sjøl.

Slik blir «En prest og en plage» et portrett av en mann som brukte religiøs ekstremisme til å plage andre og opphøye seg sjøl.

Presten er blitt 76 år gammel, og han er sjuk. Mesteparten av filmen forteller om tilværelsens hans nå, som slitt og skjelvende gammel mann som blir passet på av kona si og mislikt av de voksne ungene. Jeg hadde egentlig tenkt at jeg kom til å like ham, for han er flott mann med et brennende blikk, og alderdom kan være djupt rørende sett utenfra. Jeg var faktisk ikke forberedt på at han skulle gjøre meg redd for religion. Men det gjorde han. Folk som tror voldsomt på ting er fascinerende helt til man treffer dem.

For ordens skyld. Filmen handler ikke om selvbestemt abort, men den gjør det likevel. Norge er et rimelig og snilt land, og abortloven baserer seg bare på en pragmatisk bestemmelse av når det som er en skjult befruktning går over til å bli et menneske med de fødtes menneskerettigheter. Ingen gråter om nybefrukta egg vaskes ut av naturen, for det skjer med millioner. Det er et påtvungent pragma at man må bestemme seg for når en celle-deling er blitt et fullverdig liv. Og det har vi gjort. Grunnen til at dette angjelder filmen er åpenbar. Selvbestemt abort er et uvesentlig moralsk dilemma i et land der både kirke og folk har velsignet militærvesenets planmessige drap på fødte mennesker. Man kan ikke se en film om Børre Knudsen uten å spørre seg om hvorfor han ikke sto utenfor militærleirene i stedet.

 

Conan the barbarian (2011)

Søvndyssende blodbadbari

 

 

Conan the barbarian

 

 

 

 

Amerikansk fantasy-action. 2011. 1 time, 56 minutter. 15 år. Regi: Marcus Nispel. Med: Jason Momoa, Rosie McGowan, Rachel Nichols, Stephen Lang, Ron Perlman.

3 Dette er ikke bra. Conan var noe stilig. Den mentalt blonde østerrikeren Arnold Schwarzenegger var barbaren Conan med en VHS-vennlig fantasy-verdighet som skapte en vittig mannemyte i 1982.

Det eneste hawaiieseren Jason Momoa har til felles med Arnie er et litt tvilsomt panneparti. Forøvrig minner han om en umystisk shampoo-modell for luftig hår, og musklene ser ut som silikonposer. Den opprinnelige Conan ble regissert av macho-manikeren John Milius og blant annet skrevet av Oliver Stone. Schwarzenegger representerte en uimotståelig blanding av bodybuilding-humor og hærmanns-høytid, mens den moderne Conan minner om turnprinsen av Persia og foregår i et søvndyssende fleskeflerreri der man etter hvert blir så lei av snerring og stønning at det ville virket befriende med en halvtime Jon Fosse.

Filmen starter med at Conan blir født ved spontant keisersnitt på slagmarken. Så treffer vi ham igjen som 12-årig spjæling med psykopat-mimikk, og det er da Stephen Lang steker far hans i en slags «Ond blod i vesten»-scene. Den første delen av filmen er viet uhemma sadisme, så du kommer til å være blodmett lenge før fortellingen drar seg i gang.

Såra og sint Conan flytter til utkantene der han raserer landsbyer og frigjør de barbrysta, og egentlig får du en mistanke om at han er en så politisk forutsigbar betrakter at han også blogger mot Frp.

Etter det flytter filmen seg til flerfoldige fristende eventyrlandskaper, men de forblir sørgelig ubrukte. Uansett hvor han kommer, gjentar Conan de samme blodtinga i hysteriske hurtigklipp, og filmen mangler både en historie og en måte å fortelle den på.

Det kunne ha hjulpet da den upoetiske krigeren treffer nonna Rachel Nichols fra «Criminal minds», men hun blir umiddelbart omgjort til en aggressiv superkrigerske. Det finnes ikke rytmikk eller musikalitet i personskildringer og episke innfallsvinkler. Så når de to unge får sitt avtalefesta hvalpesexmøte i klinehytta i skogen, vet du sannelig ikke om de slår hverandre i hjel eller elsker. Oppkutta kroppsdeler fyller bilderuta, og jeg syntes synd på veganeren to stoler til høyre for meg. Han må ha følt at både krig og kjærlighet var like ekkelt som når han går forbi de svære vinduene til slakter Idsøe i Verksgata og ser fruene peke på blodige skinker.

Noen referanser vil vekke vemod. Kraken er med. Nichols henger over lavaen som kona til Spielberg i Indiana Jones 2. Men bossfighten skjer mellom Conan og den 59 år gamle Stephen Lang og går aldri inn i filmhistorien som noe høydepunkt.

Treer-terningen? Å den. Den går til datafolka.