Månedlige arkiver: juli 2014

The conjuring

5 Dette er den lamme dagen hos normalkanalene, og nok en gang flykter vi av gårde til abonnements-streamerne. «The conjuring» er en grøsser, og det skjer sånne grøsserting som de hardføre vil kjenne behagelig igjen og som forårsaker at de sarte trenger medisiner, sminke eller hvitvin.
Det er en stund siden jeg så den, og det jeg husker best var at djevelskapen ble paradoksalt overdøvet av asfaltjævlene, som herjet i den hyggelige gata vår med traktortomgang og voldsom dødsvalsing. Sammensmeltingen av de to kom ut til asfaltfolkas fordel. De var nifsest.
Filmen handler om det disharmoniske ekteparet Patrick Wilson og Vera Farmiga. Ingen av dem ser ut som om de ville blitt akseptert av vaginasjons- eller adopsjonsnemda, men de er blitt foreldre, og de oppfører seg nokså fint gjenom hele filmen. Men det vil ikke være noen overraskelse om en av dem eller begge blir besatt av den sorten djevler som fører til at ellers fine folk herjer ondt slik oppdragere og skolemestere gjorde på Margrethe Munthes tid.
Det starter med at paret, som tydeligvis er alvorlig trøbla paranormikologer, resymerer noe om den dokka som de aldri har snakket om. Det er ei nifs, sminka dokke, og den ser ut som en gothdame som plutselig ville føle seg som strandbabe. Samtidig som asfalt-traktoren hylte som et jetfly med slark i snoozen, kom det nye huset inn i bildet. Hunden vil ikke bo der, for hunder er instinktive vesener som kan finne igjen nedgravde bein og kjenne igjen slekta ved å lukte den i rumpa.
Wilson-folket har kjøpt hus uten å sjekke kjelleren. De har kjøpt hus uten at den fraflytta eieren har rydda spindelvevet. Disse huskjøperne fortjener fandenskap.
Så kommer den neste elendigheten. Mamma våkner med blåmerker etter inflyttingssex, og det gjør at vi minnes Barbara Hershey (gåte for spesialistene) eller antar at det kan være Mia Farrows seksuelt utagerende brudgom som har herja, og da mener jeg ikke Woody Allen. Dessuten dør bikkja, og da ble jeg virkelig redd, for bare i kompromissløse sadismer og sippe-dramaer dør amerikanske filmhunder.
Alt begynner å gå galt. Det står noen i skapet. Bilder detter ned av veggen. Mamma dukker opp i pysj og morgenkåpe, et plagg som bare brukes av kvinnelige alkoholikere og pleiehjems-pasienter. Holy shit. Ei morgenkåpe. Klesskapet fra Narnia har en hvesende smådjevel oppå seg. Noe har foregått i huset. Noen har lidd og dødd, og nå starter det store hekkan og hopsan. Ekstremvind feier over utkanten, det vi kaller Rasmus Hansson-bris. Spøkelset kler seg faktisk i laken og spyr demon-smitte inn i munnen.
Fra da av går det i støkk og kav, og egentlig skal jeg ikke røpe stort. Egentlig ville det vært skummelt nok for meg at Patrick Wilson er med. Asfaltjævlene durte vilt, og utdriverpresten har ikke fått godkjennelse av Paven. Dere husker Paven. Han er katolikkenes reaksjonære super-imam. Det ble en heftig formiddag. 2013.

Sharknado

Sharknado

3 Harry-shit som dere antakelig vil se. Finn lever i Los Angeles akkurat den dagen da en så grusom tornado treffer byen at den drukner i hav-vann, og i den invaderende sjøen finnes haiene. Finn må lete etter kona og dattera. John Heard. 2013.

Moneyball

Amerikansk biografisk sports- drama. 2011. 2 timer, 13 minutter. For alle. Regi: Bennett Miller. Med: Brad Pitt, Jonah Hill, Philip Seymour Hoffman, Kerry Dorsey.

5 For hengivne midtbane-nordmenn er «Moneyball» en rørende fortelling om Drillo og hvorfor de skrættende dansker bare er ville dinosaurer. Men mest av alt består filmen av et slags verdenshistorisk samspill mellom Brad Pitt og Jonah Hill.
Baseball er amerikanernes nasjonalsport. Fram til sånn ca. 2000 besto nasjonalball-ekspertisen av erfarne havranakker som gikk i t-skjorter med bløt snipp og visste hvordan alt skulle gjøres fordi de hadde holdt på så lenge. Du skal slå så hardt du kan og løpe så fort du kan. Det står i Bibelen.
Brad Pitt spiller sjefen for Oakland A’s, som gikk på så mange Donald-smeller at Snipp og Snapp antakelig satt i trærne og lo av dem. Når han ikke får penger til stjernespillere, hyrer han en nervøs økonomi-nerde fra Yale, spilt av Jonah Hill i et blazer-streit snillgutt-kostyme som får ham til å likne en gospel-arrangør i Fredheim Arena.
La meg bare si dette fort før jeg ombestemmer meg: Det er som å se kuer fly. Hill var i ferd med å gro fast i teite pubertetsroller om å onanere, og plutselig sitter han der og er en rørende, overbevisende, imponerende ekspert-hvalp med betydelig kroppsmasse. Og ikke bare det. Han spiller mot den modne utgaven av Brad Pitt så det oppstår den magien som skal finnes i pysefilmer som denne: To skikkelser skaper et fellesrom som de bærer med seg fra scene til scene, sånn at du kan føle dem som en enhet. Jeg tror det skjedde oftere før, da folk laga film fordi det betydde noe for dem. Det skjer nesten aldri lenger.
Jeg liker den voksne Brad Pitt. Han spiller uten selvopptatthet, og jeg innbiller meg at han har vært superpappa og Angelina Jolies flyplass-assistent så lenge at han har lært seg å kommunisere med mennesker og ting. Han forsøker ikke å skrike og hoje så tårevætende at Oscar-juryene skvetter i buksene sine. Han gjør det verdig og enkelt. Han ser på folk.
De to skaper en veldig behagelig film. Og Philip Seymour Hoffman som trad-trener trekker ikke akkuratned.
Rytmen i «Moneyball» er irriterende forutsigbar, men amerikanerne er tradisjonelle på det området: Det skal starte med at ingen tror på Rocky og han får mye juling. Så kommer den fantastiske suksessen, og så det midlertidige tilbakeslaget som setter ting i perspektiv. Men filmen er så avslappa og klokt laga at du tilgir den. Og det er en slags Kung Fu Panda-fryd å se en lite atletisk akademiker med stygt slips overkjøre de erfarne baseball-ekspertene rett og slett ved å lære dem den nye veien til suksess: Alt finnes i tallene. Tallene i pc-en forteller hva som egentlig vinner kamper. Ikke sats på stjerner som skal gjøre alt vanskelig. Ikke løp to baser hvis vitsen er å komme trygt fram til den første.
Det er på en måte Drillo. Forstand, systematikk og beskjedenhet lager seire. Hallo, Viking. Kanskje dere skulle finne en overvektig World of Warcraft-fantast eller en pinglete Angry Bird-ekspert fra Ullandhaug?
Filmen bygger på en sann historie. Alle amerikanske lag bygger opp baseball-strategien som dette nå. De om det. Det viktige ved filmen er at også de som egentlig syns det er kjedelig å se på voksne menn slå brennball, vil elske samspillet mellom Pitt og Hill. 2011.

Sunset limited

Sunset limited

4 På NRK er det solnedgang. Det er en enkel dramafilm der Samuel L. Jackson og Tommy Lee Jones snakker om livet og døden. Tommy Lee Jones har regissert Cormac McCarthys skuespill om en tidligere kriminell som ble seinfrelst og ikke kan forstå hvorfor en ateistisk professor ønsker å ta livet av seg. 2011.

Et livsfarlig valg Rogue

Et livsfarlig valg

4 Dette ser jo egentlig moro ut og kan brukes som plaster på såret etter fotballens skuffelser utpå morgenkvisten. Radha Mitchell, Michael Vartan og Sam Worthington spilte for sju år siden en australsk skrekkfilm som heter «Rogue». Nok en gang er det sånn at en gruppe mennesker føres ut i dystert villmarksområde der kenguruen hopper rundt og fortærer krokodiller, og en journalist i denne druppåen lurer guiden til å ta dem med til et vann som ikke er klarert for normale mennesker. Der begynner elendigheta. 2007.