Månedlige arkiver: juni 2014

An Amish murder

An Amish murder

4 Denne filmen vil dere antakelig se. Neve Campbell spiller politisjef. Det er snø. Handlingen er også ganske fiffig: Neve har vokst opp hos Amish-folk, men hun forlot dem og ble altså etter hvert en poliitidame. Så skjer det at lik blir funnet i snøfonna, og den voksne Amish-jenta skal forsøke å stanse morderen før det skjer flere drap. OK. Men familie er familie. Det er ikke så moro å sende dem i fengsel. Stephen Gyllenhaal laget denne TV-thrilleren i 2013.

Att angöra en brygga

Att angöra en brygga

NRK2 22.30

5 Dette var på en måte yndlingsfilmen min i barndommen en gang, og merkelig nok ble den ikke laga i 1955, for jeg hadde følelsen av at den bestandig var der. I 2014 må jeg si det ubehagelige: Alle gamle ting suger egentlig. Jeg kjeder meg med gamle Chaplin-filmer, og da jeg vet et uhell så om igjen Tage Danielssons «Att angöra en brygga» for noen år siden, føltes den jålete, poengfattig og lite engasjerende. Og det på tross av at film-ideen er storarta: Noen rike folk skal dra på krepselag i svenska skjærgården, og de bruker seilbåten sin, som de ikke klarer å legge til brygga med. Det var vanvittig i 1965, og etter 50 år virker filmen litt lam i ekstremitetene. Dette kommer dere ikke til å være enige i. 1965.

Annie (1982)

Annie

Netflix

5 På grunn av Netflix skal jeg fortelle en litt søt historie. I 1982 kom jeg til Stavanger Aftenblad (der jeg ble ansatt i ny semska jakka, kjørebukser og nyklipt hår for ikke å skremme de sarte folka i mitt gamle Stavanger) for å redigere avis på desk. Jeg gjorde en avtale med redaktør Stein Viksveen om at jeg skulle slippe å skrive, for det var jeg lei av. Han var lei av deskfolk som plutselig ombestemte seg og ville løpe etter brannbilen i stedet, så han ble veldig fornøyd med avtalen. Men etter et halvår, ved juletider kom min kollega og tidligere venn fra Telemark Dan Tagesen og spurte om ikke jeg kunne skrive om en film de andre ikke rakk. Ingen gadd se «Annie».

Så gjorde jeg det. Og så gikk det som det gikk.

Og her er Annie igjen, og takket være arkiv-teknikken som Aftenbladet nå tilbyr sine lesere, fant jeg igjen anmeldelsen, som jeg ikke har sett siden 1982 da det ikke fantes pc-er, men skrivemaskin.

Den er omtrent sånn:

Fordi jeg er en passe fordomsfull kinpogjenger, gikk jeg til «Annie» med forventninger om å tilbringe to timer og sju minutter sammen med alt det verste jeg vet: Veslevoksne krølltopp-unger med smilehull, rufsebikkjer som legger hodet på skakke. hardkokte rikinger som er gode på bunn, småpripne amerikadamer med bluser som er knept igjen i halsen og aksentsnakkende skurker som lesper etnisk og sleper kroppen gjennom mørke bakgater der overdrevent Hollywood-regn deiser mot søplekassene.

Rett skal være rett. Den siste kategorien var ikke med. Men resten var det, og likevel likte jeg filmen godt. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men grunnen kan være at «Annie» ikke er en film der ungene er søte for å underholde de voksne, men hvor de voksne er idiotiske for å underholde ungene. Filmen sniker seg ikke inpå oss med dvelende oppbygd sentimentalitet. I stedet satser den friskt og lar Annie være både vemodig, intelligent, snill og tøff i løpet av de første fem minuttene. Med en sånn åpning er filmens eneste sjanse å holde full fart til siste bilde. Det gjør den.

..

Og filmen er helt avhengig av at vi liker hovedpersonene. Med et budsjett på 35 millioner ville regissør John Huston ikke hatt råd til å la Aileen «Annnie» Quinn spille dårlig. Før måtte han ha sendt henne til hypnotisør. Hun fungerer da også kjekt og greit og skjemmer ikke filmen. Men det er ikke hun som er stjernen. Det er nemlig Carol Burnett som spiller barnehjemstante med en infløkt psyke som vanligvis er fremmed i barnefilmer. Som alkoholiker med nymfomane tilbøyeligheterr gjør hun en saftig tyrann som Disney-konsernet ikke ville ha tatt i med plasthansker. Scenene fra barnehjemmet er de friskeste i filmen, og Burnett stjeler hvert eneste bilde hun er med i.

Det går ikke an å ikke nevne musikken i en musical. De voksne vil elske den. Noen romantiske småjenter også. De mest forherda guttesjelene vil lide seg gjennom den.

Dersom noen skulle være i tvil om at alt dete er ment som en anbefaling, skal jeg ta med noen ord for å varme kinosjefens hjerte til slutt: «Annie» er en morsom og underholdende film for store og små. Om noen sitter igjen med den samme følelsen av vedvarende søtlighet som når de er blitt kysset på kinnet av et barn som har spist kokosbolle, så er alt som det skal være.

Det var det meste av anmeldelsen, og den er laga på skrivemaskin!

Filmen har dukka opp som ny på Netflix nå. Det er klart dere vil se den. Folk er blitt mer kokosbolle enn de noen gang har vært, så «Annie» er en film for vår tid.

Invictus

Invictus

4 Denne filmen har jeg unngått av én eneste svær grunn: Vestlig films eneveldige Guds-skuespiller Morgan Freeman er Nelson Mandela, en sikkert hederlig sørafrikansk opposisjons-politiker som er blitt så til de grader helgen-gjort at vi sarte fikk følelsen av å ha flytta til Nord-Korea. Jeg ville ha likt filmen om Mandela forvandla hele Sør-Afrika og flirte «barneskirenn» etterpå. «Invictus» handler om at han setter i stand et sørafrikansk rugbylag for å vinne verdensmesterskapet i 1995. Clint Eastwood laget dette. 2009.

Kvinnelige agenter Les femmes de l’ombre

Kvinnelige agenter

4 «Les femmes de l’ombre» er virkelig «’Allo ‘allo» i fullt alvor. I 1944 (da pågikk annen verdenskrig) overtaler en franskmann sin søster til å danne en femkvinnelig agentstyrke som skal redde en britisk geolog som driver og spionerer på sanden i Normandie samt ta livet av en tysk oberst fordi han kan få vite om invasjonen. Sophie Marceau og Julie Dépardieu (datter til Gérard) i hovedrollene. Krigsdrama fra 2008.