Månedlige arkiver: april 2014

The last station

The last station

5 Dette vil dere ganske sikkert se, for dere liker egentlig Russland og dere vil elske å se et drama om hvordan forfatteren Leo Tolstoi forsøker å leve et anstendig liv samtidig som han er rik og berømt. Det var den gang diktere kunne bli rike og berømte uten at de hadde vært med i Stjernekamp. Tolstoi har nemlig blitt frelst til fattigdom og vegetarianisme, og det er ikke kjekt for Sofia, som hadde vært gift med ham i 50 år. Og tenke seg til: Christopher Plummer spiller Tolstoi, Helen Mirren er kona hans. Paul Giamatti og James McAvoy er også med. 2009.

Man of steel

 Man of steel: Amerikansk sci-fi action. 2013. 2 timer, 23 minutter. 11 år. Regi: Zack Snyder. Med: Henry Cavill, Amy Adams, Michael Shannon, Kevin Costner, Laurence Fishburne, Diane Lane, Russell Crowe.

5 Kraftig etteranmeldt ettersom grønsj-versjonen av Superman faktisk kom på streaming og dvd allerede i den første julemåneden i fjor, da jeg faktisk så den med ærlig forskrekkelse og gikk i en lamslått formuleringsdvale fram til det nye året. 

«Man of steel» er egentlig superman-filmen for 2008 eller 1992 eller noe sånt. Den er laget med et ukurerbar livslede. Zack Snyder skal egentlig lage skyggevakker salong-estetikk, han skal gjenskape tegneserie-fortellingenes hang til tusjromantikk og uaktsom lyssetting. Det har han ikke gjort. Mannen som regisserte sviskeskjønnheter som «300» og «Sucker punch» har laget en bevisst stygg film, en slags reality-retro. Når supermannen herjer rundt i fiskebåt-biotopen blir det som å se en røff miljøvern-action fra før virkeligheten møtte Photoshop. Fotograferingen er så enkel at man kan se små urenheter av enkel sjel skinne gjennom epitelet, og menneskene er besluttsomt udeilige.

Jeg ble litt fascinert. Men jeg tok ikke helt poenget.

Filmen starter med at Henry Cavill er den nyfødte sønn av Russell Crowe, som var kongen av Krypton inntil den revolusjonære idioten Zod (Michael Shannon) tar en arabisk vårløsning på ham, sånn at han må sende sønnen sin i kapsel til Universet. Cavill havner på Jorden, der Russell-pappaen blir bytta ut med en Costner-pappa, og Kevin imponerer som den store biff-avhengige bøffel-mannen i denne filmen: Han er bygdemild og prektig som en Senterparti-skulptur.

Så kommer Zod farende til jorden med folka sine. Han var nok egentlig soningsudyktig, men ble satt til somatisk omskolering i tjære. Mannen med de ekle øynene unnslapp imidlertid, og derfor må den mirakuløse adoptivsønnen til Costner vende tilbake til sitt gode skinn.

Og så skjer alt det som skal skje. Lois Lane finner supermannen i isødet. Hun ser så kosmetisk ubeskytta ut at hun antakelig kan felle strikketøy mens hun snakker om avkjøling av karamellpudding, og mor di ville ha likt at du gifta deg med henne. Der ute. På et isfjell.

Zod sirkler rundt jorden i månebane, og så starter supermann-filmen. Store ting skjer i røffe bilder som estetikk-skaperne hadde ønsker om. De ville at filmen skulle se mer dokumentarisk ut. Som om det virkelig kom men velbygd fyr fra et Jugend-aktig solsystem og fløy som en fugl som et fly.

Filmen er lang. Den er hurtig og spennende, og den ser ut som skitt. Men fascinerende er det, og for oss som faktisk syns våte kattunger er søtere enn franske kaker, blir dette en slags ideologisk opplevelse. Supermann var virkelig virkelig. Hvem skulle ha trodd.

 

Game of death

Game of death

3 NRK opererer i en annen tidssone. Denne er for den amerikanske vestkysten. Har jeg tidligere etterlyst nye filmer med Wesley Snipes? Jeg ble bønnhørt. I denne actionfilmen fra 2010 spiller han en CIA-agent som skal ta seg av våpenhandler og folka som betaler ham, men så kommer CIA og vil herje med sin egen mann i et sykehus. Wesley må ta en skikkelig bourne for ikke å bli utrydda.

 

The other man

The other man

3 Liam Neeson spiller programvareingeniør som er gift med Laura Linney, og da hun dør, oppdager han at kona hadde en elsker i Milano. Han spilles av Antonio Banderas og er en så følsom fyr at han spiller sjakk på bar. Neeson diskuterer mannens forhold til den døde kona uten at han vet at det er ektemannen han utleverer seg til. Ja særlig. Hvis en mann sjekker opp gift dame, finner han først av alt ut hvem ektemannen er. 2008.

The master

La de små barn komme til meg

6»The master» er uansett så vellaget at du ikke merker regien, og Joaquin Phoenix og Hoffman spiller sånn at du ikke føler den normale avstanden til filmen. Dessuten forteller den en historie som kanskje bare resiterer det selvfølgelige, men sannsynligvis også er en lignelse om irrasjonelle, okkulte avhengigheter som vi har lært oss å godta.
Phoenix spiller annen verdenskrig-soldaten Freddie som vender tilbake fra Asia som en så trauma-skadd alkoholiker at han blir som et aggresjonsdrevet, sjelelig og kroppslig skeivt barn. Han er en villmann moden for endring, han er ubeskytta klar for omsorg og tilhørighet og som ved et av de mytiske miraklene kommer Mesteren inn i livet hans.
Vi ser med en gang at Seymour Hoffman spiller en svindler av den sorten som selger frelse på telt-turneer. Men det er ikke så enkelt. Den spekulative predikanten er allerede detronisert, vi tror ikke på han lenger. Hoffman er en religionsstifter. Menigheten hans er ikke stor, men manipulasjonen hans er av universell styrke og besettelsen har kvaliteter som metafor.
Mesteren bringer menneskene inn i tidsreiser tilbake til det de var for trilliarder av år siden (da jorda ikke eksisterte), og han gjør det ved samtale, han gjør det med å messe om og om igjen sine spørsmål til de blir mantraer, han gjør det med sang og dans og esoterisk, besatt avhengighet.
«Ikke glem at jeg er den eneste som liker deg», skriker han til alkoholikeren når han tviler. Og Freddie er fanga, slik den nyfrelste narkomane eller alkoholiker blir. Han blir en nyttig torpedo i Mesterens religionssystem, og presten tar avstand fra volden hans samtidig som han høster nytten.
Den bisarre mystisismen er beskrevet med intensitet og frodighet, her er scener som funker som lignelser, her er vittige, deprimerende scener som er poetiske og skremmende samtidig. Freddie og Mesteren drar til fjellet for å hente hans siste skrifter. Den stakkars mannen blir temmet til sjelelig monogami ved at han må øve seg i timesvis i sinnsforvirring og virkeligsfornektelser. Han går fra vegg til vindu og sier at de er noe helt annet enn de er for å få bli i beskyttelsessfæren. Det er som å se en vakker, vond og satirisk framstilling av kirke-tukt og monoteisme: Du skal ikke ha andre guder enn meg.
Da han følger livets egentlige punkt fordi Mesteren brakte ham til den åpne ørkenen, forsøker profeten å vinne ham tilbake med en utrolig versjon av sangen «Slowboat to China» som på sitt eventyrlige vis oppsummerer religionsstifteres natur. «Hvis du på din ferd i den frie verden treffer ett eneste menneske som ikke tjener en herre, så si fra, for ingen andre har klart det,» sier Hoffman med rødsprengt oppriktighet.
Helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike. Filmen starter med kjølvannet til Freddies skip. Kjølvann er opprørte, som den fortida vi forlater. Vi er forskrekka reisende og lette å lede. Følg med på parkometeret.
Fakta: Drama
Fakta: The master
USA. 2013. 2 timer, 24 minutter. 15 år. Regi: Paul Thomas Anderson. Med: Philip Seymour Hoffman, Joaquin Phoenix, Amy Adams, Laura Dern.