Månedlige arkiver: mars 2014

The croods

6Denne animasjonskomedien om huleboernes livsparanoia starter hysterisk bra og så blir den litt bedre etter hvert. «The croods» har en oppfinnsomhets-fart og en presisjon som forsøker å ta pusten av deg og klarer det – og etter kort tid har du generert så mye lystfølelse at hypofysen kjennes som en havarert sekkepipe.
Jeg tror det skjedde da strutsen med værhorn (vær=hannsau) dukket opp i steinørkenen der den tradisjonsbundne urfamilien Croods bor. Her skjer det noe forskjellig. Og det gjør det. Jeg likte også godt at den lavtørre lille bestemora skriker «Avenge me!» akkurat som Harry Dean Stanton i åttitallsversjonen av «Red dawn». Dessuten er det kult at pubertetsjenta heter Eep som nesten er Axel Jensens «Epp» og at den håndfaste lille kvinneklumpen er en slags blanding av Wenche Myhre og Siv Jensen.
The Croods lever i intellektuell armod og familiefrykt for alt nytt. Men så treffer Eep på en ung tekno-nerde med vortesvinmaske og gaupefot-sko, og han varsler verdens undergang. Men i denne endrings-poesien er det ingen som sier at croodisene har skylda sjøl, den unge mannen har lært at forandring er OK og at du bare skal følge sola. Så etter en del ideologiske motsetninger gjør de det.
Det gjør de rett i, for plutselig er den gamle hulebiotopen rasert av kontinentskille-skjelvet, og folka som pleide å sove med stein under hodet, begir seg ut i eventyret. Det blir mye kulere enn jeg noensinne hadde klart å forestille meg. Når bebivilldyret Sandy (som de slipper løs på verden bare i nødsfall) jager ei skjønn lita mammutmus, begriper du at det ikke er Barbie-hjerner som har forfatta denne filmen. Så dukker det opp etter hvert. Den vaggende landhvalen er et syn. Piranha-fuglene burde skremme vettet av deg, og det er som et varsel om «Sex og singelliv» når jentungen og mora hennes får laga sine første sko. Jubelskriket har en ovarisk begeistring som du i de neste millionårene kunne høre gjenlyden av i kule skobutikker. Sammen med den litt oppgitte høysåte-nerden vandrer barbarene høylydt inn i urskogen og skjemmer naturen med historiens første turistmas, og deretter lærer de teknologiske jaktmetoder.
«Kjæledyr? Hva er kjæledyr?» «Det er dyr du ikke spiser.» «Å? Vi kaller det unger.»
Jeg skal begrense meg til å nevne fjellsidesurfen og mobilskjellene og så overlate resten til dere sjøl. The Croods er virkelig skjønne, de er virkelig identitetssterke og vittige uten å likne på noe annet. Dette er følgodt Flintstones for feiltemperert påskevår. Og en påminnelse om at det blir grønt til slutt.
Jeg så originalversjonen i 2D med stemmene til Nicolas Cage og Emma Stone. 3D er sikkert også bra.
Fakta: Animasjonskomedie
Fakta: The croods.
USA. 2013. 1 time, 38 minutter. 7 år. Regi: Kirk de Micco, Chris Sanders. Amerikanske stemmer: Nicolas Cage, Emma Stone, Catherine Keener, Ryan Reynolds.

Something borrowed

Something borrowed

3 All together now: Aldri vis meg filmer der den ene jenta faller for den andre jentas forlovede sjøl om hun skal være brudepike, for den ene jenta har egentlig likt forloveden allerede i skolen eller allerede som nesten befrukta egg, men hun var så sjenert at hun aldri turde si det før hun drikker i bestevenninnas bursdag og har sex med Dex etter stengetid og hva gjør vi nå? Jente, du vil angre det resten av livet hvis du ikke forsøker å stjele brudgommen fra venninna di. Usj. Er det rart verden kommer til å gå under. Ginnifer Goodwin vil ha Kate Hudsons kjæreste Colin Egglesfield. Jaja. 2011.

Jernkvinnen The iron lady

”Jernkvinnen”: Britisk-fransk biografi-drama. 2011. 1 time, 42 minutter. 7 år. Regi: Phyllida Lloyd. Med: Meryl Streep, Jim Broadbent, Alexandra Roach, Susan Brown, Harry Lloyd.
3 Åpningen på filmen om Margaret Thatcher gjør at du får ubehagelige flashbacks til den norske Hamsun-filmen, der en stor manns tuslete forfall ble hovedpoenget i en slags biografisk sadisme. Meryl Streep er sminka som i en grøsser-komedie: Hun ser ut som en museumsstøvete miks av egyptisk mumie og ond trollkvinne der hun stavrer rundt i butikken og undrer seg over prisen på melk.
Meryl Streep er blitt en slags Kristian Valen. Jobben hennes består ikke lenger i følbart skuespill, men eksotiske imitasjoner. Thatcher-skikkelsen er skapt for at man skal si ”For en fantastisk prestasjon av Streep”, mens handlingen halter framover som om en uengasjert tredjeklassing leste en biografi under hyppige strømbrudd.
Den aldrende politikeren hører at dattera og påpasserne snakker om henne og lever som en isolert monark i et velmenthets-fengsel. Samtidig skal vi skjønne at demens-sykdom har gjort henne mistenksom og fiendtlig. Skikkelsen er patetisk, men uten sjel. Dama hallusinerer fram både død ektemann og fortidas politiker-kolleger, men filmen skildrer det uten sympati, uten innlevelse – og framfor alt, uten noen form for gjenkjennelig intelligens. Historien om den gamle Thatcher som tenker på den unge Thatcher er blitt et udeltakende slides-show. Innimellom står den yngre versjonen av den surrete dama opp og holder floskeltunge appeller, men bare som samvittighetsfull sitatkunst. Megafon-Maggie sa det, og det må med.
Resultatet er en ubarmhjertig kjedelig film, en film som omskaper en av Englands sterkeste politiske profiler til et sørgelig offer for den herskende klassens kvinnehat. Når Thatcher mot slutten blir kasta av det konservative partiet fordi aggresjonen har økt til det smårare, får filmen spredte tilløp til engasjement. Men også det politiske dramaet er skildret med en forsiktig og udeltakende avstands-kulde som må ha blitt til ved at filmskaperne bestemte seg for ikke å fornærme noen.
Maggie Thatcher var en av Europas mest kontroversielle politikere, og det virker nesten som en hevn når hun blir skildret som en åndssløv Miss Marple med heftige anfall av nostalgisk virkelighetsflukt.
Dama som spiller den unge Maggie (Alexandra Roach) skaper de mest vitale delene av filmen, sjøl om også de ser ut som filmatiske cv-resitasjoner. Hun er «Jernkvinnens» hjerte og Streep burde gjøre noe annet nå. Spille leiemorder. Spille stripperske. Spille Britney Spears.

Just go with it

Just go with it

3 Romantiske komedier fra Hawaii blir egentlig bare laga fordi skuespillerne trenger en ferie borte fra LA-smogen. I denne er Jennifer Aniston assistent for Adam Sandler, og hun må feike at hun er den kona Sandler skal skille seg fra fordi han har løyetr for den unge venninna si. Nicole Kidman er også med, og filmen ble til i 2011.

 

Mr. mom

Mr. mom

TV2 Film 19.15

3 Oioioi. Rollebyttefilm fra åttitallet, og i denne er det en mann som mister jobben sånn at han må være hjemme og kona dra på jobb. Men han har jo ikke peiling. Er det et barn? Er det en kopp? Hvilket hull spiser unger med? Michael Keaton og Teri Garr spiller sikkert veldig bra, men for nordmenn bør filmen være irriterende. 1983. 

One for the money

One for the money

FEM 21.45

3 I denne actionkomedien er det Katherine Heigl som skal oppspore folk som ikke møter opp etter kausjon, og mannen hun skal finne er selvsagt en gammalkjæreste. Han spilles av Jason O’Mara, som du aldri har hørt om før. Men han har flat mage og fint smil så han er uskyldig, og det vil Heigl finne ut av. 2012.

Philadelphia-eksperimentet The Philadelphia experiment

Philadelphia-eksperimentet

5 Storarta underholdning fra det barnlige åttitallet. En destroyer deltar på 1940-tallet i et usynlighets-eksperiment med radar, og så forsvinner den plutselig og dukker opp i 1984. Tro meg. Det er underholdende. Dessuten skal historien være tatt fra en virkelig hendelse da et krigsskip plutselig forsvant. Michael Paré og Nancy Allen. 

Me and my sister Les soeurs fachées

Me and my sister
4 En fransk drama-versjon av historien om landmusa og bymusa. I dette tilfellet spiller Catherine Frot landmusa. Hun er søster til Isabelle Huppert, som er den vellykka bymusa i Paris. Men så har det seg sånn at gnagersken fra landet har skrevet en bok, så hun kommer for å treffe forleggeren sin og bo tre dager med Paris-dama. Da oppdager by-mennesket hvor lykkelig land-mennesket er, akkurat som i historien om musene. 2004.

Dracula II: Ascension

Dracula II: Ascension

3 Mer for kuriositetsjegerne: Jason Scott Lee og Craig Sheffer i en grøsser fra 2003. Dette er en oppfølger til «Dracula 2000», og den handler om at studenter finner kroppen til Dracula, og så faller de for fristelsen til å tjene millioner på blodet hans. En forretnings-idé som fører til at vampyrting oppstår, og så blir de forfulgt av en vampyrjeger fra Vatikanet. 2003.

Lies and illusions Lies & illusions

Lies and illusions

3 Kuriositets-jegere se her: En actionkomedie med Christian Slater og Cuba Gooding jr. Ingen skal trenge å se den, for den er antakelig bare fire merker smør bedre enn TV-seriene dere fyller livet med, men Gooding er en morsom mann og Slater har nostalgifjes. Filmen handler om at skurker jakter en forfatter fordi de tror han besitter de diamantene som den døde forloveden hadde. 2009.