Månedlige arkiver: januar 2014

Against the dark

Against the dark

4 Faktisk enda en Steven Seagal-film jeg ikke har sett, men det kan virke som om han er denne helgas Milla Jovovich. Seagal spiller en fyr som heter Tao, og han skal føre de ekstremt trua ut av hospitalet uten at alle vampyrene tar dem. Denne gang kom blodsuger-sjukdommen fra et virus. Det er lurt å la seg vaksinere. Ikke lytt til paranoikerne. 2009.

Limitless

Limitless

4 Bradley Cooper og Robert De Niro i en farmasi-komedie om en forfatter med fortjent skrivesperre og hans suksess da han finner en medisin som gjør at man kan bruke hele hjernen. Men skumle folk er ute etter pillen hans. 2011.

Twilight Breaking dawn del 1 – Ved daggry del 1

Twilight: Breaking dawn del 1

Amerikansk fantasy drama. 2011. 1 time, 56 minutter. 11 år. Regi: Bill Condon.
Med: Kristen Stewart, Robert Pattinson, Taylor Lautner.
5 Egentlig tilhører jeg den overbevisningen som hevder at Twilight-serien tok slutt etter den tredje filmen, og at «Breaking dawn» er overflødig. Der tok jeg feil igjen.
Det starter merkelig. Edward skal ha utdrikningslag og får oss til å undres over merkelige muligheter: Drikker vampyrer alkisblod når de går på fylla, og kommer det strippere og viser dem en naken halspulsåre? Deretter omstendelige bryllupsforberedelser av så jentete karakter at Kate Hudson kunnet kommet flagrende forbi. Og skogsbryllupet der Bella soper mosen med jomfru-hvithet som er større enn seksmanns-telt. Pappa taler med kampanjebart. Og Bella er en bjørketynn tenåringsbrud, så sart som hvitveis og villfarelser.
Jeg har ikke lest bøkene, så jeg visste ikke hvor de skulle hen. Men de dro til ei søramerikansk øy og gjennomførte ungdommelig seksualangst i den grad at senga revner og brura våkner med dun i håret. Fremdeles er filmen rar.
Så snur den skikkelig.
Bella er gravid med et vampyrbarn, og det oppfører seg verre enn Rosemary’s baby. Magen vokser som en gassballong, og den unge mora blir gradvis forvandla til utspist zombie med så innhole kinn at du kan spille mablis ned i dem.
Da nytter det ikke lenger å tro at man ikke bryr seg. «Twilight: Breaking dawn 1» brummer seg voldsomt til med det som kan komme til å bli dødelig fødsel og tjafsete indianer-ulver som venter hvesende i skogbrynet for å ta livet av det nye barnet. Jakob bringes inn som en snurt husvenn med valium-virkning, og du irriterer deg, du uroer deg, du ser måpende på at folka klarer å beholde Twilight-magien gjennom et kaos av blod, gørr og grining.
Nå lurer jeg på hvordan det går i del 2.

The marker

The marker

3 Hva er dette for noe tull? En Steven Seagal-film jeg ikke har sett? Hvordan snek «Pistol whipped» seg forbi meg i fjøset mens sauene sov? Nå er det sånn at Seagal spiller alkoholiker med spillegjeld, og det er omtrent like sannsynlig som om Leonardo DiCaprio skulle finne på å spille gangster. Æh. OK. Seagal er eks-purk som ble kasta fra forcen, men han er glad i dattera si og han får sjansen til å vinne tilbake livet sitt og betale gjelda. Dette er med andre ord en gjeldsoffer-film. Ikke mange av dem. Laget i 2008 for video-distribusjon.

Hamilton – I nasjonens interesse

Pysete furuhylle-thriller

Svensk politisk thriller. 2012. 1 time, 50 minutter. 15 år. Regi: Kathrine Winfeld. Med: Mikael Persbrandt, Jason Flemyng, Pernilla August, Fanny Risberg,

3 Det finnes en generasjon svenske velmenere som med imponerende trofasthet forsøker å frelse verden. Derfor lager de plagsom plakatkunst. Jan Guillou er en av dem.
Guillous pysete, politiske furuhylle-thriller ødelegger Mikael Persbrandts skulpturelt vellykka Hamilton-skikkelse. Det gjør også den kvinnelige regissøren. Forfatteren forsøker å gjøre den kule agent-helten til et redskap for Afrikas og alle tilstøtende fenomeners evige rettferdighet, og Kathrine Winfeld får det for seg at han er et følsomt menneske. Begge deler er katastrofalt feil. Hvis vi vil ha politisk følsomhet, ser vi filmer med Susan Sarandon.
Nå skal jeg fortelle om gjensidig smitte. Hvis du har aids og jeg har salmonella, ødelegger vi ganske effektivt for hverandre. Når action-scenene i flere tilfeller ser ut som rumensk Dolph Lundgren-realisme, virker det politiske budskapet banalt. Hvis politikken er så overveldende at du føler at du havna ved siden av en marxistisk Amnesty-gubbe på toget, da ser du at actionscenene egentlig ikke er politisk korrekte nok for et velpleid sosialdemokrati.
Jeg må få lov til å si én ting til: Hamilton omsider elsker Miss Helse Sverige og sover i leilighetenes hennes da hun kommer hjem og vekker ham. Den dramatiske scenen som følger, er noe av det vittigste jeg har sett. Den har «Mannen med den nakne pistol»-kvalitet.
Mikael Persbrandt er selvsagt en drøm av en svensk agent. Korthåra som Usbekistans ørken og høybrysta som nystelt Oscar-feirerske. Winfeld får ham riktignok til å snakke med fredagsmjuk trusesnik-stemme, men han er en Gunvald. Egentlig burde vi kalle ham Gunvald.
Hamilton skal forsøke å få en avhoppa renegat fra det private næringslivets terror-hær til Sverige uten at CIA og den svenske utenriksministeren får tak i ham, og til det får Gunvald hjelp av tililende PLO-dame. Pernilla August er blitt statsminister i estellenes land med en sorg som gjør at du egentlig unner henne barmhjertigetsdrapet som kanskje venter i den bombelagte brua.
Jeg tror «Hamilton – I nasjonens interesse» er blitt satt opp på kino for at ingen skal få ødelegge for «Kompani Orheim».

The battle of Shaker Heights

The battle of Shaker Heights

3 Ukjenthet er som regel fortjent. Denne filmen har ingen sett, sjøl om den er med Shia LaBeouf og Amy Smart. Men den er fra 2003, og det er lenge siden. Han spiller en skoleungdom som får hjelp av fyr med krigs-erfaring og forfører søstera hans og dessuten oppdager hva problemet med livet er.

Picture Claire

Picture Claire

4 Dette er rosinen i torskekoteletten. En film jeg ikke ante eksisterte, og den er med Gina Gershon, Juliette Lewis og Mickey Rourke og ble laga i 2001. Grunnen er at filmen er kanadisk og handler fra Montreal og Toronto, som er for nesten-amerikanere som snakker akkurat som kokker. Lewis spiller ei dame som blir forveksla med ei helt annen dame, som blir jaga fordi hun slo i hjel en smugler i en kafé. Leiligheten hennes har brent, og hun står egentlig på flyttefot. Så blir hun forfulgt, og såvidt jeg forstår blir også Gershon forfulgt. Rourke blir aldri forfulgt.

 

Fast five The fast & the furious 5

Gaven til Gore!
ACTION Fast five: Amerikansk. 2011. 2 timer, 10 minutter. 15 år. Regi: Justin Lin. Med: Vin Diesel, Paul Walker, Dwayne Johnson, Jordana Brewster, Tyrese Gibson, Elsa Pataky. Arild Abrahamsen tekst
5 Her er gaven til Al Gore. De moskus-aktige mutantbilene til Vin Diesel og Paul Walker spruter så mye CO{-2} at det blir badevær på Pluto, kruttrøyken driver tett som allergiker-kvelende London-skodde og damene er så heftig sminka at det kommer til å smake parfyme av blylevra til torsken i Barentshavet. Så er det en god film? Selvfølgelig er det ikke en god film. «Fast five» er laga for de som fyrer gaselle-grillinga med gamle Bergman-filmer, og hvis noen regisserte inn en troverdig samtale i en F&F-film, ville de personlig ha spydd på bibliotektrappa. Se det i øynene: Til og med lyden av denne filmen ville blitt sensurert bort i et land med Venstre i regjeringen.
Den forrige Fastandfurious-fantasien startet med at de tauet en tankbil baklengs. ! Det var stort. I denne hviner piranha-racerne vepsete nedover motorveien og befrir Dominic fra fangetransporten, og det er egentlig ikke så flott. Deretter tar folka seg til Rio de Janeiro, der fattigdommen blomstrer som obeliaer oppover favelaen. Handlingen sleper seg i gang med desibel-bærende familiekrangler, for dette er en film med nærhet og slektskap. Derfor dukker også The Rock opp som amerikansk agent og skal ta alle, og sammen med ham jobber en brasiliansk Carola. Dette er en vanskelig slekt, men Vin Diesel og Dwayne Johnson har så mye som binder dem sammen. Begge har salatfiendtlige hannku-kropper som vil glede de selvvalgt overvektige. The Rock har riktignok fått et sesongkorrekt Osama-skjegg, mens Diesel nå drønner så sekssylindra med stemmen sin at det er like før han blir påmontert eksospotte. Han har imidlertid Bjørn Eidsvågs smil.
Paul Walker blir litt anonym i selskap med de store guttene, og han sitter mest og holder Jordana Brewster i hånden! , mens hun smiler befruktningslurt med Meg Ryan-munnen sin. Familie er ordet denne gang. Fast and familiar. Handlingen beskriver hvordan flyktningene fra USA forsøker å stjele forbrytersedlene i verdens tjukkeste pengeskap, og jeg kan ikke reise meg herfra uten å røpe at slutten er overdådig murbrekkersk, da den fanatiske bilsekta sleper flere tonn jern gjennom Rio-gatene som om de spilte Angry Birds med faste og flyttbare installasjoner. En fin og følsom familiefilm er det også. Alle får noen der hvor sola skinner.