Månedlige arkiver: oktober 2013

Survival of the dead

Survival of the dead

4 George A. Romero er en legende i grøsserfilm-sekta. Han regisserte «Night of the living dead» tilbake i 1968 da det nesten ikke fantes grøsser-nerder og Hitchcocks «Psycho» var det skumleste folk hadde sett. Men i 1968 kom også «Rosemary’s baby». Romero er i dag en 73 år gammel mann med Woody Allen-briller, blide øyne og grått frisørskjegg. I 2009 laga han denne filmen – som handler om at beboerne på en øy utenfor Delaware kjemper for å finne en kur mot zombiene, sånn at folk kan bli normale igjen og. Scener fra et par gamle filmer, siden gamle rollefigurer dukker opp igjen.

 

Hush

Hush

4 Da har også britene laget denne skrekk-thrilleren: Et ung par på veien kommer i konflikt med psykopatisk lastebilsjåfør. Etter kollisjon ser mannen blodig lik bak i bilen, og snart forsvinner dama. William Ash og Christine Bottomly. 2008.

Slakteren er løs Les mois d’Avril sont Meurtriers

Poesi i åpne sår
FILM ARILD ABRAHAMSEN
Filmteatret: «Slakteren» er løs! (Les mois d’Avril sont Meurtriers). Med: Jean-Pierre Marielle, Jean-Pierre Bisson, Francois Berleand, Birgitte Rouan. Regi: Laurent Heynemann. Nasjonalitet: Fransk, 1987. Lengde: 1 time, 28 minutter. Sensur: 15 år.
5 Følg med. Dette er fransk stilkrim for viderekomne, en film som slår etter verden fordi verden slo først, og som bare elsker menneskene for deres enestående evne til å leve og formulere crazy-poetiske paradokser, men kanskje ikke i det hele tatt. Den uvanlig selvsikre filmen har manus av Bertrand Tavernier, etter boka til en amerikaner som heter Robin Cook. Den er laget av folk som vet at de ikke gjør feil. Hver replikk sitter der den skal. Det kan være uventede filmleksikalske eller litterære assosiasjoner som plumper ut av usannsynlige personer til feil tid, det kan være mikroskopiske tragi-komedier som når en kvinne avhøres om vennens selvmord, det kan v! ære groteske brutaliteter som er hverdagsliggjort av politifilmens kynisme. Vanligvis ligger replikkene inne i bildefortellingen, men her slynger selve filmen seg som en halvvåken, distre følgesvenn rundt snakket. Heynemann tillater seg alt. Han lar politimannen Fred banke på samme døra fem-seks ganger i løpet av filmen, for bare å gå inn og føre en ny samtale. Det fungerer, for innenfor bor en sykelig selvopptatt mann. Politimannen vet at han må knekkes, men det vet ikke vi. Langsomt skjønner vi det, fordi den slentrende filmteknikken ikke etterlater muligheter for annen dramatikk. Det er så kaldblodig gjort at en kunne grine av lykke. Hovedpersonen Fred spilles med en gigantisk anti-karisma av Jean-Pierre Marielle. Han er tung og stygg, han er dyster og gåtefull, nevrotisk og ulykkelig og samtidig en intens verdensfrelser. Samspillet mellom Marielle og selvdyrkeren Gravier (spilt av Francois Berleand) er mesterlig og uhyggelig. Under ligger hele tiden den mak! abre historien: Et menneske er skutt med slaktepistol, partert og kokt . Heynemann og Tavernier strør poesi som saltkorn i uhyggens åpne sår, og sånt er det nødt til å bli fantastisk film av. Jean-Pierre Marielle, hovedperson stappet med anti-karisma.

Lillefot og vennene hans The land before time

Den lettvinte omveien hjem
Filmteatret: Lillefot og vennene hans (The land before time). Med: Brontosauren Lillefot og andre tegnefilmfigurer. Regi: Don Bluth. Nasjonalitet: Amerikansk, 1989. Lengde: 1 time, 8 minutter. Sensur: 5 år.
FILM ARILD ABRAHAMSEN
4 Don Bluths forrige tegnefilm for Steven Spielberg, «Et amerikansk eventyr», handlet om en russisk emigrant uten foreldre som reiste til det forjettede landet Amerika. I «Lillefot og vennene hans» (en fascinerende norsk omdiktning av originaltittelen «Landet før tiden») vandrer en morløs brontosaurus-unge sammen med barn av en del andre utdødde dyr til et slags forhistorisk Kanaan, der alt blir bra og alle slags saurus’er antydningsvis slipper å dø ut. Alltid en overraskelse fra den kanten av kloden. Som historie-undervisning er denne handlingen muligens lett fordreid. Sånt blir fort tilgitt om historien er god. Det er den ikke. Den drøyt en time lange tegnefilmen bærer et umiskjennelig preg av at Kjappfot-kameratene (som alltid er på jakt etter en grei og billig dollar) har vært på ferde igjen med sine forutsigbare og uspennende mikro-dramaer (små dyr faller i vannet osv.) og sine uklare miljøskildringer. I denne filmen er den fantasieggende tiden før tiden småfeigt malt bort i uskarpe pasteller, og historien om skjebnen til de forhistoriske dyra kunne like gjerne tilhørt kattungen Baltus, mistet av matmor på sommerferie i Søgne. På toppen av det hele har miksinga av originallyd og norsk tale ført til at det er umulig å høre hva som blir sagt, men sånn var det vel den gang, før kromdioksyd-treet og dolby-busken var oppdaget. En av scenene der Lillefot blir våt på beina.

Brun bitter

Gutt på bomtur – «Brun Bitter»

3 I dette selskapet fortoner til og med Sølve Skagens «Brun Bitter» seg som en nivå-forbedring, men helst fordi Frank Krog kommer skadeskutt inn fra «Hard asfalt» og er ufyselig, men omtenksom lurve-advokat som drikker, men liker barn og sære damer og farter hensiktsløst rundt for å oppklare mord. Film noir-genren har dårlige kår i Norge, for Norge er et land med billig strøm og lite mørke, og vår sosialdemokratiske gjennomsiktighet gir ikke rom for fantasifulle krim-intriger og Chandler-arvede nattehelter med whisky (her er det brun bitter), sjakk og forsømt følelsesliv. I denne historien handler det om en separert blokk-mor med uklare religiøse kontakter som involveres i drastiske ting som sykkeltyveri og ekt! emann-mord, mens den forelskede advokaten (folk forelsker seg i mye rart, og sånn føres slekten videre) virrer rundt som kula i en pinball-maskin og oppnår liten ære. Laget i fjor, sendt ut med 15 års aldersgrense.

King Kong 2

3

Dø igjen, dø litt mer – «King Kong 2» Og siden det handler om gorillaer, orker jeg ikke å utelate at «King Kong 2» (King Kong lives) dukker opp på video, også den som en påminnelse om nyttige leveregler: Gode lik dør alltid to ganger. Her er det Kong fra Jessica Lange-versjonen fra 1976 som på urimelig vis overlever likevel, bare for at hæren skal få gleden av å ! drepe ham om igjen, i en enda tårevåtere slutt, der til og med Lady Kong og Konge-familiens nyfødte Prins Kong ser på! John Guillerman har laget denne også, med småtøffe Linda Hamilton som idealistisk kirurg og Brian Kerwin (en skuespiller som ser ut som om han spiser avocado-iskrem til lunsj og gikk med rosa flettebånd til han var 12 år) som eventyrer. Det er litt av et par! Laget i 1986 og sendt ut med 15 års aldersgrense.

Miraklet i Valby

Tur-retur kartoffelland Filmteatret: Fanget i tiden (Miraklet i Valby). Med: Jakob Katz, Lina Englund, Troels Rasmussen. Regi: Åke Sandgren. Nasjonalitet: Dansk. Lengde: 1 time, 25 minutter. Sensur: 10 år.
4
«Fanget i tiden» er en forfriskende dansk barnefilm fordi den forlater den romantisk-moralistiske forstadsrealismen og fordi den kanskje er den første skandinaviske underholdningsfilmen som har oppdaget lyset. Åke Sandgren har lånt et av amerikanske ungdomsfilmers yndlingstemaer, reiser i tiden, og snekret sammen en lekker film av det, med poetiske, duse farger og velgjørende lysvirkninger. Utrolig at det er dansk. Det som ikke er utrolig, er at filmskaperne er for danna til å få sving på historien. Når de tekno-kvikke guttungene har klart å få kortbølgesenderen sin til å ekspedere den gamle campingvogna og dem selv tilbake til middelaldersk fortid, skaper det forventninger om tett dramatikk og kamp med minuttene.
F! ilmen utvirker ikke stort annet enn at de avslører et gammelt katolsk mirakel. Sånt er morsomt kirkehistorisk krydder for voksne som husker Danikens teorier om at Bibelens undere egentlig var utført av rom-mennesker eller tidsreisende, men antakelig en nedtur for småfolk over ti som har sett «Tilbake til fremtiden» og venter på at spenningen skal begynne. Det er som om Sandgren et sted fant ut at dette fikk være amerikansk nok, og nå var det på tide å redde seg tilbake til kartoffel-land igjen. Redningsmanøvren er vellykket, men helt unødvendig, for han har allerede beveget seg over i de gigantiske overdrivelsenes deilige land av ubegrensende muligheter, så hvorfor ikke overdrive skikkelig, når han først var der?

Farewell L’affaire farewell

Farewell

4 Det franske thriller-dramaet «L’affaire farewell» handler om en russisk spion som lekker informasjon til Frankrike fordi hanvil at Sovjetunionen skal forandre seg. Han forteller blant annet om alle de russiske spionenen i USA. Den serbiske regissøren Emir Kusturica spiller spionen, og Guillaume Canet er hans franske kontakt. Fred Ward spiller Ronald Reagan, for alt dette skjer i 1985 da Gorbatsjov ledet Sovjet. 2009.

 

Disco

Disco

3 Fransk komedie som høres ut som en straff for å ha sittet inne i solskinn og lyttet til Ten Years After, Steppenwolf og Johann Sebastian Bach. En førti år ganmel franskmann som heter Didier Travolta må vinne en disco-konkurranse for å ta med sønnen på ferie, for Travolta bor sammen med mamma og har ikke jobb. Emmanuelle Béart og Gerard Dépardieu spiller også i denne komedien, for 2008 var før GD flyttet til Russland.

Ten winters Dierci invern

Ten winters

4 Vel, «Dierci inverni» har egentlig en slags California-historie om to som treffer hverandre i Venezia og innleder en romanse som varer over ti vintre mens de egentlig er kjærester med andre folk og sånn. Men dette er en italiensk-russisk film, og det betyr at de som lengter etter noe annet enn badeshorts kan finne ei perle. Laget av Valerio Mieli etter egen roman. Isabella Ragonese og Michele Riondino i hovedrollene, og nei, du har ikke hørt om dem, men de har søte fjes. 2009.