Månedlige arkiver: juni 2013

We think the world of you

smil
We think the world of you
TV2 Film 19.15
aEn sjeldenhet: Britisk komedie fra 1988 etter J.R. Ackerleys roman, med Alan Bates og Gary Oldman. En påminnelse: En film som dette vil du aldri finne i dvd-hyllene og du vil aldri finne den i en eneste streamingtjeneste i hele verden. Gudskjelov for de TV-kanalene som finner fram film, og gudskjelov for de som gidder å nevne dem i filmguiden, så lenge den finnes. En ung brite må i fengsel og etterlater hunden sin til slarvne foreldre og en middelaldrende elsker og bestevenn, spilt av Bates. Det oppstår krig om bikkja og seksualiteten.

Hemingway & Gellhorn

smil
Dum & deilig med Hemingway
«Hemingway & Gellhorn»: Amerikansk TV-film. 2012. 2 timer, 35 minutter. 15 år. Regi: Philip Kaufman. Med: Clive Owen. Nicole Kidman, David Strathairn, Molly Parker, Tony Shalhoub, Robert Duvall, Parker Posey.
5Etter å ha sett det romantiske hormondramaet om Ernest Hemingway og krigskorrespondenten Martha Gellhorn gikk jeg rett til Doktor mp3 og spilte George Harrisons jammeridealisme «Baaangla Dææsj». Det hjalp. Kunstnere som adopterer hele folkeslag er en veldig vestlig ting, det er antakelig en pervertert forlengelse av misjonsbefalingen og en avsporing av politisk engasjement med fornøyd lesesirkel-høytid.
Ernest Hemingway adopterte den spanske borgerkrigen, og han og Gellhorn rusa seg på republikken og ublanda brennevin i gigantiske mengder, som om Mor Jords syknende libido var avhengig av stjerneparets blodstenkte lidenskap. Det er en fantastisk inspirerende film. Det er Hem og Barbie som har rømt fra leketøy-butikken og glitcher fortvilet som tegneblokk-animasjoner i den kompromissløse virkeligheten der mennesker dør i hopetall og baren i hotellet står nesten uberørt.
Philip Kaufman regisserte i de smale hvitvinsglassenes tid (1988) filmatiseringen av Kunderas roman «Tilværelsens uutholdelige letthet», og det finnes en sammenheng her, men den er skjult i Clive Owens nydelige testosteron-brøl og Nicole Kidmans blonde marsipan-sensualitet og rumpe, som ofres atskillig mer oppmerksomhet enn for eksempel Auschwitz, sjøl om den amerikanske krigsreporteren griner hele dagen da hun har fått se konsentrasjonsleirens likhauger.
Fordi du lever i en politisk naiv og sentimental tid, kommer du lenge til å tro at filmen om Hemingway og hans engasjerte elskerinne formidler tendens-kunstens viktighet. Men Hem skreiv og laget film, og Gellhorn led velformulert når spanske barn gråt over døende mor etter dekorative bombefall. Men Franco vant, og Hitler vant sjøl om vi hadde alle de gode sangene og alle de engasjerte kunstnerne, og de tyske konsentrasjonsleirene er for øyeblikket speiderturmål.
Hemingway og Gellhorn utretta ingen ting, og det er hederlig nok, hvis de hadde blitt litt oppgitt og lei seg av det. Hvis Hemingway hadde putta hagla i munnen fordi kunsten aldri forandra noe annet enn kunstnerne og deres ekteskap og fordi han hadde krydra festinga med politisk krydder, og var litt flau av det. Men det gjorde han ikke. Han tok livet av seg fordi han var gammel og utskrevet, en mann som hadde koblet sitt talent så osmotisk til overstadigheten at skapelsen av ord ikke kunne leve i de ettertenksommes stillhet.
Hva nå enn filmen handler om, gjør den det med bravur. Briten Owen er en Hemingway for Gladmaten og stadionkonsertene, han er en dritings mega-karismatiker, en okse på manesjejakt etter noen fryktsomme toreadorer som han kan trampe ned. Han skrev med det indre skriket, og dyret i sjela må fores hele tida med overdrivelser og eksistensielle ekstaser på glødende kull.
Historien starter med at den aldrende Kidman forteller om Hemingway og sitt forhold til menn med avmålt eldre-kynisme. Så får vi se hvordan de traff hverandre på baren Sloppy Joe’s. Så drar de til den spanske borgerkrigen der de lever med idealistene som forsvarer republikken mot Franco, drikker, skryter og tuller med russerne. Det er filmens beste del. Du kjenner hjertet svulme, og du blir så forheksa av Hemingway at du tror du ser noe viktig.
Det er nydelig gjort.
Den andre delen av filmen forteller om livet i USA, da bølla Hem skiller seg fra katolsk Pauline og to gutter, og da han gifter seg med Gellhorn og mildner til mugg og mose i ekteskapets kvelende kjedsomhet. Hva gjør Ken og Barbie når leketøy-butikken er stengt, og de bare har hverandre å imponere? De kjeder vettet av seg. Verken Gellhorn eller Hemingway er egentlig nysgjerrige på andre mennesker, de er ikke opptatt av å finne trivialitetens poesi. De er ikke interesserte i å vedlikeholde en liten søndagsmorgensflik av den folkeligheten de i rødvinsfylla hyllet i Spania. Menneske er noe de ser på, ikke noe de vil bli. De vil hoie. De vil leve som litteraturens fotball-supportere.
For sikkerhets skyld: Dette er opplevelsen av en film, det er ikke sannheten om Gellhorn og Hemingway, som muligens fantes og kanskje var helt forskjellige fra dette.