Månedlige arkiver: april 2013

The edge of love

tja
The edge of love
NRK2 23.20
bCillian Murphy spiller Dylan Thomas, og Keira Knightley og Sienna Miller spiller poetens kjæreste og hustru. Fordi kunstnere fantes før VGNett begynte å ivareta den imperative alminelighet, er de gode venner og vel forlikte. Britisk drama fra 2008.

Jump!

tja
Jump!
TV2 Film 22.50
bDette dramaet er østerriksk, men etter min mening er østerrikske regissører steingalne, så jeg ser dem ikke. Handler om at politiet i 1928 arresterer Herr Halsmann for å ha drept sin far, og han blir forsvart av en jødisk advokat som kommer i klammeri med dommeren, antakelig på grunn av rasefordommer. Ben Silverstone og Patrick Swayze. Swayze spiller den jødiske advokaten. 2008.

Harold & Kumar 2

tja
Harold & Kumar 2
Norsk TV2 01.40
bDenne HK-filmen har jeg faktisk ikke sett, og jeg har overlevd. De to forsøker å smugle en marihuana-sigarett inn på flyet til Amsterdam (til Amsterdam?) og blir tatt for å være terrorister. 2008.

The moth diaries

sur
«The moth diaries»: Amerikansk grøsserthriller. 2011. 1 time, 22 minutter. 15 år. Regi: Mary Harron. Med: Sarah Bolger, Sarah Gadon, Lily Cole, Scott Speedman.

2 Jeg gjentar: Det er noe rart ved nye filmer. I stedet for å lede oss kyndig gjennom en lineær handling, deler de seg opp i stillestående sitcom-tablåer. Scenene kunne ha bytta plass, og ingen ville ha oppdaget det.

Jeg tror det skyldes feminisering. Kunst og underholdning er først og fremst sentimental, kunstnerne er like ville og gale som Amnesty-aktivister og endatil thrillere beskriver mennesker som det er synd på i dryppende månelys.

«The moth diaries» er som et klønete forsøk på å lage småborger-lesbete mjukporno for Silkesvarten-segmentet og de humrende bestefedrene deres i den eldre handelsstand. Jenter i hvitt nattøy som antakelig er utlånt av Katthult-museet, sitter tett inntil hverandre i mørke kvelder og elsker hverandre slik man klapper katten sin.

Rebecca er supervenninne med den Lucia-blonde Lucy, men så kommer kalkkvit nyvenninne fra helvete og heter Ernessa med flere hundreårs ondskap og et sånt dokkefjes som visstnok er trendy for hipstere uten hjerne. Hun har hedningesvart Snehvit-hår og så liten rød munn at den likner et forkjøla nesebor.

Det blåser i buskene. Ernella spiser neseblod. Jentene vandrer hvitt i skogens blå skygger, og travler rundt på taket i tutlete TV-estetisme. Hele filmen er en stillestående stemning, og litteratur-lektoren Scott Speedman har det man i danna kretser kaller høy samleie-sveis. Når den foresatte spontankysser småjenta, er det ikke så kult i Norge lenger. I det hele tatt: Kjønns-poetisering av store barn stinker.

Speak

tja
Speak
Silver 20.00
bVelrenommert drama med Kristen Stewart: Hun spiller Melinda som begynner på high school etter sommerferien som en selvvalgt stum. I løpet av filmen trøbler hun med skole, venner og familie – og vi får etter hvert vite hvorfor hun valgte å holde kjeft. 2007.

Gone (2012)

smil
Amanda på seriemorder-jakt
«Gone»: Skrekkfilm. USA. 2012. 1 time, 30 minutter. 15 år. Regi: Heitor Dhalia. Med: Amanda Seyfried, Jennifer Carpenter, Daniel Sunjata, Sebastian Stan.
5Amanda Seyfried har øyne som ble laget for triste romanser og oppskakende skogsturer der meitemark og massemaur kaster seg over byfolk og påfører dem zoologiske mareritt. Men det er ikke dyrelivet som vil mjukne deg i denne filmen. I Forest Park har også en antatt seriemorder sin biotop, men Amanda er den eneste blondinen i Portland og dermed den eneste som egentlig tror på at det er Rødhette-farlig å gå ut i skogen også for de uten vin i kurven.
Regissøren Heitor Dhalia er en heftig brasilianer som lager film med den ubeskjedne delen av kroppen, som er hypofysen, der kjønnslivet og det dårlige humøret blir skapt i en nifs symbiose. Han gyver på med vidunderlige usannsynligheter og ei psykiatri-dømt ungjente som fader ikke gir seg på høvla fjøl, men streifer rundt i Stavanger-etterlikningen Portland med ulovlig pistol og Poirot-fakter. Det henger ikke på greip, men vi kom ikke her for å drive med landbruk, og filmen er spennende og dama ivrig og engasjerende fra første scene.
Historien er forbilledlig enkel. Amanda saumfarer skogbunnen på jakt etter hålet der morderen oppbevarte henne før hun rømte. Hun bor med søstera Jennifer Carpenter (lieutenant Debra Morgen i TV-serien «Dexter») i et hus med tusen låser, men en morgen da Seyfried kommer hjem fra natt-diner-jobben, er søstera forsvunnet i bare pysjen. Den mumifiserte åttitalls-helten Michael Paré er politisjef og vil ikke lytte til de psykiatriske, og dermed starter miraklenes tid. Den forskremte ungjenta blir et jaktende hunndyr gjennom Portlands nattevåte gater. Hun forulemper låsesmeden og hans sønn, hun rømmer fra en beroligende overflødighet av politipatruljer, hun vraker biler og bytter biler, hun ringer faktisk til morderen før filmen i påtrengende uaktsomhet bringer jentungen ut i et så lyssvakt skogsmareritt at filmseere med store vinduer skal prise seg lykkelig over at vårsola ble borte. Jeg streama «Gone» på Get, og hd-kvaliteten var faktisk såpass at jeg så litt mer enn Seyfrieds stirrende ulkeblikk i elendigheta.
Og igjen: En ikke egentlig god film, men uventa engasjerende.

The Jersey devil The Barrens

smil
Forferdelig camping-grøsser
«The Jersey devil» (The Barrens): USA/Canada. 2012. 1 time, 34 minutter. 15 år. Regi: Darren Lynn Bousman. Med: Stephen Moyer, Mia Kirschner, Allie MacDonald, Peter DaCunha.
5Mannen som laget «Saw» II, III og IV og «11-11-11» heter Darren Lynn Bousman, han elsker TV-serien «Lost», og han er i stand til å skildre en familie-camping i skogen med så hjerteskjærende desperasjon at du vil føle at Dante hadde en fin tur i Underverdenen. Husker du Dante? Han lette etter dama si. Stephen Moyer fra «True blood» drar med seg familien ut i naturen for å spre pappas aske over krekling og klorofyll. Moyer burde ansettes fast av helsedirektoraret for at ungdom med dårlig håndhygiene skal lære hva som skjer med folk hvis de ikke vasker seg når de har tisset. Den pene mannens ansikt faller i løpet av filmen sammen til en blanding av djevleond Nicholson-maske og utpest Vindern-deltaker i Birkebeiner-løpet. Moyer er den minst beroligende pappaen jeg har sett på film, og jeg har sett «The shining».
I «The Barrens» handler det ikke om indianer-forbannelser, men nesten. I et populært camping-område i New Jersey Pines skal det finnes en skapning som ble til ved at landsbyhora solgte sitt 13. barn til Djevelen, og han utvikla det muligens til en karnevalsfin dinosaur med hestefjes. Men sikkert er det ikke. For det virker etter hvert mer sannsynlig at den urolige og sutrete familiefaren er blitt bitt av husbikkje med hundegalskap, og at psyken hans er rabikalt forverra. Mange barn vil antakelig kjenne igjen prosessen, fordi de har opplevd at foresatte utvikler seg til onde gymlærere når de er på campingtur: Etter hvert som primitivitets-imperativet overtar det som en gang var lykkelig familieliv, oppstår en slags råskinn-demonisering av foreldre som til vanlig er så mjukeat de sykler med rumpepute i tightsen.
I denne filmen aner du ikke hva som mer hva, men ekstremt ubehagelig er det. Ikke minst fordi den åtte år gamle sønnen har et ansikt som ble laga for David Lynch-filmer, og han er sart og sår og klynger seg til stemora si når pappa blir en despot.
Hele filmen handler om en skogstur med telt og ryggsekker. Tenåringsdattera sier at camping er en ond ting. For oss som en gang i livet satte opp XXL-telt på plen i Danmark, men ikke fikk unger til å gå inn i det, virker dette resonnementet naturlig. Ikke er været bra heller. Som i Danmark.

The possession

tja
Danskedjevel i boksen
«The possession»: USA. 2012. 1 time, 32 minutter. 15 år. Regi: Ole Bornedal. Med: Jeffrey Dean Morgan, Kyra Sedgwick, Natasha Calis, Madison Davenport, Matisyahu.
4Djevle-thrillere er egentlig sjeldne, men for oss som brukte vesentlige deler av 12 års skolegang til å pugge danske salmer og tegne drukna Rødehavs-egyptere fra den gang frigjøringshelten Moses flyktet et helt folk fra ekstremt tidlige islamister, føles det gjenkjennende når den fysiologisk påviselige ondskap manifesterer seg på film. Åtti- og nittitallet var en fin tid for filminteresserte rekkehus-satanister. Da kunne du finne pentagrammer på coveret til annen hver videofilm. På samme måte som skurkene ble western-helter, tjente Djevelen som den nye religiøse ressurspersonen.
I «The possession» finnes en boks med hebraiske tegn furet inn i forsidene som en uvøren brennejobb fra sløyden. Boksen err en suksess . Jeffrey Dean Morgan spiller en mild og vakker mann som ikke desto mindre har oppnådd å bli skilt fra Kyra Sedgwick. Da han får døtrene på besøk går det sjølsagt ille: Pappa serverer jentene pizza i stedet for usalta økologisk grøntfor, og minstedattera Natasha Calis kjøper mystisk skrin på loppemarked. Belsebub i Boksen begynner umiddelbart sin bibelhistoriske forvandling. Jentungens rom blir fylt av ekstrem-møll som kryper inn i munnhulen til folk og fører til at det kommer fingre ut av halsen i stedet for ned i den. Barnet snakker med djup Linda Blair-stemme, pappa kommer for seint til danseforestillingen og googler seg opp på jødisk eksorsisme. Dibbuk heter en jødisk djevel.
Dermed opptrer faktisk en ekte hassidist med lakonisk Woody Allen-personlighet, og han utdriver det lite drivverdige etter at Djevelen først er CAT-skanna av forskrekka røntgen-leger og har frest i maskinen.
Nå røpet jeg kanskje for mye, men ekte djevlefilm-elskere bryr seg ikke om sånt. Filmen er dessuten laget av den danske regissøren Ole Bornedal, som ble berømt i 1994 da han laget den nifse likhus-thrilleren «Nattevagten». Vi liker Bornedal. Særlig når skuespillerne ikke er danske.

Flygende dolker Shi mian mai fu

tja
Hemningsløst øyesmisk
Arild Abrahamsen ,
tekst
Film
Flyvende dolker (Shi mian mai fu )
Regi: Zhang Yimou. Med: Takeshi Kaneshiro, Andy Lau, Zhang Ziyi, Dandan Song.
Kinesisk romantisk actiondrama. 2004. 1 time, 50 minutter. 15 år.
Terningkast 3.
For 14 år siden kunne en vålandgutt ta med sin bokklubb-beleste kone i plommerødt Uno og feire sølvbryllupsdag med Zhang Yimous verdige tekstildrama «Ju Dou». Mye har skjedd siden det. Ï «Flyvende dolker» er Yimou blitt en sjølopptatt formidler av blodsprut og et omstendelig ukeblad-drama med så pedantiske visuelle uttrykk at naturen begynner å skynde seg.
Hans nye krystallgudinne Zhang Ziyi («Knelende tiger, flygende drage», «Hero»)spiller buskis-terrorist som i starten opptrer som kinesisk Gei Sha med seksuelle vegringer. Men hun livnar rospiggen i Takeshi Kaneshiro, en japansk kineser med Jack & Jones-fjes. Sammen med sin soldatkollega forfølger han dama innover i de stedlause skogene og utveksler voksende romantikk mens trærne står rundt og jåler seg til med så strabasiøst prangende klorofyllformer at synsinntrykket påvirker magen slik for store mengder alkohol gjør.
Yimou og motlyset har antakelig et slags jubileum i år, og de feirer hverandre i gjensidig beundring.
«Hero» var en overraskende film, der de vakre scenene kom dettende som grøssersjokk og ga filmen rytme. I «Flyvende dolker» gir estetikken filmen bare seinhet. Lyset er tjukt som honning, og folka beveger seg som halvdrukna veps i krukka. Bildene omslutter dem, kveler dem, holder dem fast og umuliggjør dem. Ingen følelser slipper gjennom dette teppet av hemningsløst øyesmisk; og man blir sittende stum og se på at sentimentalitet i flere lag limer seg fast til lerretet og dør der.
Filmen handler altså om en grønnkledd opprørsbevegelse i bambus-bushen og erotisk konflikt mellom to venner og en fange. Yimou overgår seg sjøl og alle tenkelige alle i Lucky Luke-fantastiske voldstriks, for dette er en film der man like gjerne kunne ha kasta lokomotiver etter hverandre uten å endre sannsynligheten. Men det er helst knivende som gjør det. Kniver og stupende bambus og panteistiske musikksvermer som får deg til å fornemme at du nettopp fikk hundehørsel og kan oppfatte hvordan trærne fiser.

Multiple sarcasms

tja
Multiple sarcasms
FEM 21.50
bStorarta skuespillere som Timothy Hutton og Mira Sorvino i en sjølrealiseringsfilm som vi egentlig burde ha vokst i fra. Hutton spiller den vellykka arkitekten med vakker kone og kjekk datter, men han er ikke lykkelig så derfor sier han opp jobben og skriver skuespill – og så blir han vellykka om igjen. Og lykkelig! Gjett om dette foregår i New York. 2010.