Månedlige arkiver: mars 2013

Paradise found

tja
Og Der Drar Han Igjen
«Paradise found»: Australsk-britisk-fransk dokudrama. 2003. 1 time, 29 minutter. 11 år. Regi: Mario Andreacchio. Med: Kiefer Sutherland, Nastassja Kinski, Alun Armstrong
Terningkast 3
Halvdelen av denne filmen føles som en visuell hyllest til «Jul i Skomakergata» og de djerve mennene bak den. Det flosskledde 1880-tallets Paris er skildret med skolekringkasternes forkjærlighet for museal oversiktlighet. Tidskoloritten er ryddig som et pedagogisk glassmonter. Nastassja Kinski ser ut som konditorarbeid med føtter, og Kiefer Sutherlands Agathon Sax-snurrige bowler får skuespilleren til å minne ødeleggende om komikeren Espen Eckbo.
Dette er filmen om Paul Gauguin, maleren som har fått kunstnere over hele verden til å bryte opp fra rekkehusleiligheter og trygge terrasseblokker for å bosette seg på fyrholmer og i utrangerte rorbuer og føle naturens nærhet når det trakk vestavind opp gjennom hålet i utedoen.
Gauguin var en børsfyr som plutselig fikk det for seg at han skulle male og dro til Tahiti der han hadde sex med ei langbeint og kortbrysta tahitierinne som likna Pocahontas. Hun er årsaken til at for eksempel norske forlag har egne fjellhytter der forfatterne skriver covertekst til bøkene sine og jakter kultursekretærer og bensinstasjonsjenter med seljorddialekt innimellom bisetningene.
Gauguin ville finne menneskets barndom i naturens enkelhet. Mye tyder på at han fant sin egen. Kona Mette fra København ble så lei av den opprømte køysekoppen at hun ba ham dra til Tahiti, for der hørte han hjemme. Og så dro han igjen.

The return of the musketeers

tja
The return of the musketeers
TV2 Film 19.05
bEtter egentlig å høre hjemme på syttitallet dukker Richard Lesters muskiser opp i 1989. Michael York, Frank Finlay, Oliver Reed, C. Thomas Howell, Kim Cattrall, Geraldine Chaplin, Christopher Lee, Philippe Noiret, Richard Chamberlain – rollelista var imponerende, men filmen ble kjølig mottatt. 1649: Mazarin hyrer en fattig d’Artagnan for å finne de andre musketerene, for Cromwell har kasta kongen i England, og det kan føre til ting som ting fører til.

De urørlige Intouchables

smil
Fantastisk fransk likgodt-film
«De urørlige» (Intouchables): Fransk komedie. 2011. 1 time, 52 minutter. 7 år. Regi: Olivier Nakache, Eric Toledano. Med: Francois Cluzet, Omar Sy, Anne Le Ny, Audrey Fleurot.
6Noen ganger skjer det miraklet at for eksempel to skuespillere deler lerret eller skjerm i et par minutter, og så kjenner man den gode følelsen: Jeg kommer til å kose meg så uprofesjonelt at jeg burde lese noen forskningsresultater og få den gode gamle aggresjonen igjen.
Det skjedde her. Det skyldes de to skuespillerne. De har dansbare fingerspissfølelser og emosjonelle kuleledd, de har utagerende underdrivelses-sjarm og en utopisk troverdighet som det går an å bygge hytte i. Dessuten mangler filmen sentimentalitet. Når man svært ofte må se amerikanske forsøk på følsomhet, er «Intouchables» som å komme ut i frisk fjelluft etter å ha tilbrakt flere dager i et Nav-venterom fullt av fisende grønnsaksspisere. Jeg har ei greie når det gjelder sentimentalitet. Jeg hater den. Derfor liker jeg ikke Sverige, og derfor forsøker jeg å unngå norske nyhetssendinger, men jeg skal la det ligge. For dette er en fransk film, og den er så overlegent, ubeskjedent elegant gjort at man kan tillate seg å glemme mediefølsomhetens hjemland.
Det starter med at den unge afrikaneren kjører luksusbil med skjeggete, middelaldrende franskmann ved siden av seg. De driver fartsgrense-ekstremisme gjennom Paris-gatene, og da le flic dukker opp, feiker krøplingen et anfall med stønn og sikkel sånn at de får eskorte til legevakten.
Den gode stemningen er der.

Handlingen flytter risikabelt til den dagen afrikaneren Driss dukket opp på jobb-intervju i et herskapshus så flott at Ludvig den fjertende kanskje flytta ut i forrige uke med tom hals. Han vil bare ha underskrift på at han ikke fikk jobben, for da får han trygd. De andre søkerne hos den sørgmodige Philippe er velmenende kittelmenn med sosial utdannelse, og den franske rikingen ble lam fordi han drev med paragliding i dårlig vær, ikke fordi han gjerne ville treffe helsepersonell.
Han vil ha den uvørne slum-slampen.
Dette skulle ha gått rett i bidetet. Det skulle ha blitt sånn at afrikaneren enten ble så politisk korrekt behandla at Mandela ville ha spydd eller så var han så Eddie Murphy-dum at bare Ku Klux Klan lo. Jeg skrev nå nesten: «Men filmen balanserer fint». Det er bare tull. Den slipper skuespilleren Omar Sy løs i en ufin, fordomsfull, men forelska versjon av det lekende mennesket. Han er en forførende homo ludens som sier feil ting om kunst og musikk med fullt overlegg, han er en personlighetskunstner som nekter å ta på den sjuke verten støttestrømper, «for vi er tross alt menn» og han ser på rumpa til sekretær Magalie med en kannibalsk appetitt som burde ha ført til akutte repetisjonsøvelser i SVs selvforsvarskurs til bekjempelse av utlendinger.
Dessuten mangler mannen sosiale antenner. Han leser andres kjærlighetsbrev og utspør arbeidsgiveren om lamme menns erogene soner. Han er ufin. Folk blir egentlig sinnssykt lykkelige av ufinhet, for den fører til frie fornemmelser. «De urørlige» er like deilige som om noen heiv skjenkereglene og bompenge-stasjonene samme dag.
Dette ville ikke ha gått an uten Francois Cluzet. Han spiller den lamme mannen med lun humor og følsom, sart bitterhet. Husker dere Al Pacino som blind kyniker? Sånn er han ikke. Han er en ertelysten, eventyrklar guttunge i rullestol, han har gråten i halsen, men den overdøves av gapskratten i munnhula. Cluzet spiller den rike mannen så presist, så intelligent at man tror ikke det kunne skje i Frankrike. Jeg får lyst til å se franske filmer igjen. Ikke de nye. Noen gamle.
Jeg satt aleine og lo høyt med tårer i auene, og etterpå fikk jeg lyst til å drikke meg full og kaste små stener på lyktestolpene. Det gikk fort over. Men vær forsiktige. Det er en forførerisk film som lurer deg til å tro at verden er sånn.

Maximum conviction

tja
Tous est me bien Segal!
«Maximum conviction»: Amerikansk action. 2012. 1 time, 38 minutter. 15 år. Regi: Keoni Waxman. Med: Steven Seagal, Steve Austin, Michael Paré.
3Jeg sier dere: Seagal! Han er en stabbestein i Arkeologisk museum, han er det gode minnet om ubesluttsomme, men hyggelige vhs-dager, han er den mandige hestehalen, den ubarmhjertige karate-kunstneren med øyne så mjuke som smult. Nå er mannen blitt voksen. Seagal ser ut som en godslig sjøløve. Han har fått kaninkinn. De er egentlig verst på folk med hvitt skjegg, for da får du følelsen av å ha ramla inn i en «Alice i Eventyrland»-animasjon. Men spekkfjeset og de blide små øynene gir ham en slags bestefar-emballasje som får voldsutøvelsene til å se ut som sånne ting som voksne menn steller med i garasjen fordi de ikke orker å få høre at kopper skal stå til høyre i oppvaskmaskinen.
Alt skjer i en hemmelig militærleir for høyrisikofanger uten temperamentskontroll. Inngangen ser ut som om du kommer til Siffabanen, men dit kjører altså en båsbil (renovasjonskjøretøy) fra Troya Renovation Company. Troja? Tar du an? He?
Det viser seg kvikt at bilen er full av spesialutstyrte spesialskurker som skal befri høyrisiko-agenten Samantha Mendez under ledelse av Michael Paré. Igjen: Paré er en klassisk fyr. Nå har han sviskesvart tupéhår som likner en lateks-imitasjon av legosoldat og utøver medlidenhetsfri ledelse.
Kompisen til Seagal spilles av wrestleren Steve Austin. Han og en del av de andre karene i denne filmen er bygde som garasjeporter. De tilhører en slags ekstremgruppe av karbovegrere som antakelig drikker rå solarolje til frokost og tygger tilstoppa elefanthjerter til lunsj. Austin kunne ha rydda Beringstredet for is før 17. mai. Han kunne ha flytta Grønland nordover med bare nevene.
Så derfra er alt slåssing. Steven S. snur capsen og hiver folk veggimellom. Det er OK.

Red dawn (2012)

tja
Nord-Korea okkuperer USA. Seriøst!
«Red dawn»: Amerikansk action. 2012. 1 time, 33 minutter. 15 år. Regi: Dan Bradley. Med: Chris Hemsworth, Isabel Lucas, Josh Hutcherson, Josh Peck, Jeffrey Dean Morgan.
4»Red dawn» presenterer uten skam og ironi den mest sensasjonelle okkupasjonen siden «Mars attacks!». Ikke før er den innledende fotballkampen ferdig og ungdommen har presentert seg, så daler det væpna nord-koreanere som julesnø over USA. Mennene fra det berykta vitselandet gjør slik de ellers bare sier de skal gjøre. De bomber og skyter i en ukjent kommunismes navn, og de har med seg så mange ferdigsydde oransje drakter at de tar bortimot halve USA til fange og plasserer dem i konsentrasjonsleirer.
Man kan ikke annet enn å si at distributøren var heldig med tidspunktet for dvd-lanseringa av 2012-filmen.
Mot okkupantene står en gjeng amerikanske småbyungdom som etter hvert blir så oppglødde at de kaller seg Wolverines. De er toy soldiers ledet av brødrene Eckert (Chris Hemsworth og Josh Peck), og de starter gerilja mot inntrengerne som om det skulle være en improvisert nabolags-dugnad. Etterpå vil de antakelig skjønne afghanere og irakere mye bedre, for ingen liker det når fremmedfolk overtar styringa av landet ditt. Geriljaguttene (og ei jente eller to) bruker logikken til Viet Cong og Muhajedin: En liten loppe kan drive en stor hund til vanvidd.
Den mest naturlige reaksjonen som filmseer er: Kan Nord-Korea virkelig gjøre dette? Er det ikke der molboene kommer fra? I den opprinnelige filmen til Oliver Stone og John Milius (1984) var det russerne som angrep, og den tilfangetatte pappaen Harry Dean Stanton ropte til sine barn gjennom netting-gjerdet før han døde: «Avenge me! Avenge me!» Pappaen i denne filmen blir også skutt, men han sier «Stop this piece of shit or die trying!» Den sære fornemmelsen av høytid som lå over åttitallsfilmen (Patrick Swayze, C. Thomas Howell, Charlie Sheen, Lea Thompson, Jennifer Grey) er i våre dager erstattet av en litt barnetog-aktig Modern Warfare-stemning, men det smeller friskt. Filmen mangler konsistent handling – den starter ikke et sted for å komme seg til et annet sted, men vimser litt fra skyte-tablå til skyte-tablå. Spennende er det likevel.

Shadow dancer

tja
IRA er en sein gjeng
«Shadow dancer»: Engelsk-irsk drama. 2012. 1 time, 41 minutter. 15 år. Regi: James Marsh. Med: Clive Owen, Andrea Riseborough, Gillian Anderson, Aidan Gillen, Domhnall Gleeson.
3Jeg liker ikke filmer fra Belfast. Et politisk unødvendig tungsinn hviler over byen som rituell sjølmedlidenhet. Jeg liker ikke IRA. De var lystmordere som ble behandla som engler av skandinaviske venstreradikale fordi de var fattige katolikker.
Jeg liker ikke filmer som beveger seg som en sår og distré skolegutt på vei til tannlegen. Jeg liker ikke menn med innbitte stereotypi-fjes, og jeg liker ikke kvinner som ser ut som om de egentlig er den nytorturerte Jesus etter kjønnsskifte.
I et stygt hotellrom sitter Clive Owen. Han får brakt Andrea Riseborough til seg. Det er 1993, og dama jobber for for IRA. Enten mister hun barnet sitt, eller så spaner hun for britene og Owen. Riseborough ser tungt framfor seg, og deretter ser hun tungt framfor seg. Når hun er ferdig med det, ser hun tungt framfor seg.
Siden skal hun altså være familieforræder siden brødrene Gerry og Connor er politikkens Dalton-gjeng og stort sett planlegger å drepe noen hver uke. Det er tungt i heimen. Imitert naturalisme ligger over menneskene som en religiøs tvang, for dette er Storbritannia, og alle skal se stygge, triste og mislykka ut. Det får de til.
Mens Riseborough sniker i mammas hus må Clive Owen forsøke å overtale etterretningssjefen Gillian Anderson til at agenten hans ikke må røpes. Men Gillian har en annen agent, og den er viktigere. Også Owen får det smerta angloblikket, han ser enda mer ut som ei sinkbøtte i fjeset – men hva kan han gjøre? Han kan kysse Andrea utendørs, men himmelen er grå, menneskenes forskremte hormonforekomster er forfulgte og slitne, så det ser mer ut som om Judas er ute med trutmunnen igjen.
Vi får være med på en begravelse og en tortur, og resten er spennende på en måte som er umulig å like. Til slutt kommer vrien. Den gjetter dere ikke.

Grown ups

tja
Grown ups
TV3 21.00
bOi, her har vi en Adam Sandler-film jeg aldri har sett, men det er en mening med alt, for den handler om familiene til guttene på det gamle basketlaget som kommer sammern på hyttetur. Siden basket er en sak for høye menn er de andre skuespillerne halvmetere som David Spade, Kevin James og Rob Schneider. 2010.

The mechanik

tja
The Mechanik
Showtime 21.00 og 00.45
bDolph Lundgren har regissert Dolph Lundgren i en actionthriller fra 2005. Han spiller en eks-Spetnaz-fyr som rømmer til USA fordi kona og dattera blir drept av narkofyrste i hjemlandet. Der blir han pressa av en annen kakse til å finne kidnappa datter som tilfeldigvis den samme russiske narkofyren har tatt, og så bæredr det av gårde til Finland og andre eksotiske plasser.

No place to hide

tja
No place to hide
TV2 Film 22.50
bDette er en Sylvester Stallone-film fra 1970, og den handler om en studentgruppe som vil bombe næringslivsfolk fordi de jobber med sør-amerikanske regimer. Men så kommer FBI og greier. Dette var Stallones første hovedrolle etter pornofilmen «Italian stallion», som ble laga samme år.

A rumor of angels

tja
A rumor of angels
TV2 Film 19.10
bAmerikansk drama fra 2000. Vanessa Redgrave, Ray Liotta og Catherine McCormack i en historie om eldre kvinne som hjelper en liten gutt med å komme over at mora er død. Etter bok av Grace Duffie Boylan.