Månedlige arkiver: februar 2013

Eight below

tja
Eight below
TV2 Film 18.50
bDet kan godt tenkes at «Eight below» betyr minus åtte, for dette familieeventyrdramaet handler om to eventyrere som blir tvunget til å gå fra hundene sine for å overleve på en tur i Sydpolen-traktene. Paul Walker, Jason Biggs og Bruce Greenwood. Ganske godt likt. 2006.

The evil dead (nyutsendt på Blu-ray)

smil
Eldre-demoner på Blu-ray
«THE EVIL DEAD»: Amerikansk grøsser. 1981. 1 time, 23 minutter. 15 år. Regi: Sam Raimi. Med: Bruce Campbell, Richard DeManincour, Ellen Sandweiss, Betsy Baker, Theresa Tilly
µNår «The evil dead» fra 1981 blir sendt ut på Blu-ray, oppstår et litt søtt teknisk paradoks. Bildene er fremdeles kornete som fuglefilmer fra fattigmanns 16 mm-kamera, og man får faktisk den gamle, ulovlige VHS-følelsen av å se forbudsgrøsser. Blu-ray blir en nesten ironisk understatement.
Folk som er under 50 år, kan ha det for seg at det ble laga barnevakt-vennlig pyse-splatter i 1981. I kulturhistorisk sammenheng er nyutsendingen av «The evil dead» en påminnelse om at alle ungdomsskolelærerne, alle sørlendingene og deres mødrete slektninger virkelig fikk et alvorlig kultursjokk da vidéoen (vidéo er et stavangersk åttitallsord) kom til Norge. Sam Raimis legendariske hyttetur-skrekk tar de uimotståelige grusomhets-ritualene fra tiåret før langt ut i fysiologisk utfordra sprutefantasier og lager kjøttfarse av dem.
Historien har den samme ferie-malen som nordmenn nå lager skrekkfilmer etter. Fem unge i gul amerikaner skeiner seg skjebnesvangert opp i småskauen for å overnatte på hytte. Der oppdager de noe så skummelt udødt som en spolebånd-opptaker. På den forteller professor Daud Nå at hans kone antakelig er blitt besatt av en sumerisk demon. Vi skjønner straks at alle jentene kommer til å bli religiøst utagerende, og det med så ubegrensa bruk av rått kjøtt at de ikke ville fått gifta seg inn i familien Idsøe en gang etterpå. Det skjer. Den siste blir like akutt-demonisert som utålmodig trebarnsmor i rundkjøring, og utvikler seg til ei populist-surrealistisk, smilende demondokke. Kjut.
Filmen er en snedig blanding av opprinnelig grapse-kreativitet og så gamle klisjeer at de oppsto i en apokryf tegneserieversjon av Det gamle testamente. Raimi kikker inn hyttevinduer i naturnatta og avslører at kvinnebryster i 1981 så ut som kroppsdeler og ikke som designer-serviser. Dama med nesa går utforbi. En nifs supermåne vokter skogen, og dermed kommer noe som likner ambulerende barhytte og angriper henne. Det er vanvittig primitivt etter standarden i våre spesialeffekt-tider – familien til Raimi (både Ted og Ivan deltar) står antakelig med hver sin pinne og pirker i Ellen Sandweiss før hun klarer å løsrive seg og tumler tilbake til hytta med sprettende sumerer i hælene. I hytta blir hun demon og nedstengt i kjelleren. På venninners vis utvikler også de andre damene seg til misnøgde djevler, og etter hvert har grøsserfolkets yndlingsmann Bruce Campbell mye å gjøre og så svære pupiller at man skulle tro han hadde sniffa skogsdufter.
Nei, dette er ikke filmen der Campbell har surra motorsag på armen. Men hjelpe og trøste så blodet skvetter – samtidig som grønn mais-stuing velter ut av hodene på knuste demoner.
Jeg vil tro at enkelte akademikere i stygge joggesko vil se klokka som går baklengs som en Bergman-referanse (men hans er uten armer, og det skjer bare med folk her). Det kan også være at religionsforskerne på UiS har innvendinger mot bruken av sumerere, ettersom de egentlig fant opp englene og faktisk skrev historien om Adam og Eva som siden havnet i Det gamle testamente.

Kurt Josef Wagle og legenden om fjordheksa

sur
Hva er det med nordingan?
«KURT JOSEF WAGLE OG LEGENDEN OM FJORDHEKSA»: Norsk grøsserkomedie. 2010. 1 time, 30 minutter. 15 år. Regi: Tommy Wirkola. Med: Stig Frode Henriksen, Martin Hovden, Martin Hykkerud, Kristoffer Joner, Bjørn Sundquist.
µDenne filmen er unntaket. Norsk ungdom er vanligvis flink til å filme natur-orienterte grøss. Det gjelder ikke den uformulerte Blair Witch-spøken fra det høye nord der Norges svar på Wayans-brødrene holder til: Et kollektiv-nepotistisk filmbrødreskap som forsøker å kompensere manglende stil med mangel på sjarm. Det er en mangel for mye i den setningen.
Tommy Wirkola laget den deilige splatteren «Død snø», men parodien Fjordheksa ble et sjuskete, ugjennomtenkt, poengfritt, lokalpatriotisk amatørprodukt av den sorten som du av og til får se hvis du ramler innom samisk barne-TV.
Det hjelper langt fra at Kristoffer Joner er med som ungdomsskolelærer med eksamensfornuft og Jimi-hår. Filmen om heksa som suger sjel er dønn, dirrende, bedritent pinlig i scene eller scene. Replikkene er som bygderevy, skuespillerne ville ha blitt redigert ut av sin egen mors hjemmevideo fra julaften.
Akademikere vil kanskje oppdage at Kurt Josef Wagle er en indikasjon på at tromsøfolk og deres etterlatte er Norges slave-befolkning, og at de har reagert mot mangfoldige hundreår med undertrykkelse ved å finne opp fraværet av humor. Kvinner som har vært gift lenge med nordlendinger, begynner å drømme om menn i dress, og hvis du sier torskemølje, kaster de Ipaden sin etter deg. Hvis du sier Rorbua, griper de etter froskemannsdrakten.

30 days of night: Dark days

tja
Vampyrjegere kan du stole på
«30 DAYS OF NIGHT: DARK DAYS»: Amerikansk grøsser. 2010. 1 time, 28 minutter. 15 år. Regi: Ben Ketai etter tegneserieroman av Steve Niles. Med: Kiele Sanchez, Rhys Coiro, Mia Kirschner, Harold Perrineau, Diora Baird.
µRett på video en mørk og passe oppspretten vampyr-film basert på tegneserie-roman. J-Lo-etterlikningen Kiele Sanchez spiller ei sorgtrukken dame som opplevde at Alaska-vampyrene utslettet hele familien hennes, og nå reiser hun rundt og forteller folk hva som skjedde i foredragssaler med tilgang til imitert sollys. Uøøøøøæææææ! Kamuflerte seminar-vampyrer brenner friskt.
Sanchez kommer nedover til Los Angeles, der man skulle tro at til og med vampyrene hadde en litt strandfrisk brunfarge, og slår seg sammen med en gjeng jegere som har utrustet seg med sjarmerende skytevåpen og går etter vampedronninga Lilith. Hun bor i badekar med blod og vandrer rundt med så svarte klær at hun kunne vært barnevakten til Susanne Sundfør.
Filmen er innledningsvis ganske rolig og stilig, men den tar seg heldigvis ned etter hvert. Da vampyr-vigilantene til slutt angriper blodsuckerskuta, har spenningen forlatt historien, og sånn var det.

Extraordinary measures

tja
En snill film til slutt
«EXTRAORDINARY MEASURES»: Amerikansk drama. 2010. 1 time, 42 minutter. 11 år. Regi: Tom Vaughan. Med: Harrison Ford, Brendan Fraser, Keri Russell, Meredith Droeger, Jared Harris, Alan Ruck.
µDette amerikanske dramaet blir dere rørt av. Det finnes ingen omveier. Det finnes ikke håp om tørre øyne, det finnes ingen måter å unnslippe den særegne blandingen av nedtrykt sykdoms-angst, djup, intellektuell tristhet og takknemlighet med tjukk hals. Barna sitter i rullestol, og de kommer til å dø snart. Deres eneste håp er den gale Nebraska-forskeren Harrison Ford, og noen må skaffe ham penger til å utvikle medisiner som forlenger de dødsdømte barnas liv.
Det finnes to roller i filmen. Brendan Fraser spiller djupt fortvila pappa. Han tror at en mann blir en mann hvis han ser oppskaka ut hele tida. Men fortvila fjes virker ikke sånn. Du føler bare at her er et menneske som egentlig vil unnslippe problemene i stedet for å skape løsninger. Stilig fortvilte menn har faste, besluttsomme fjes.
Harrison Ford er det asosiale geniet. Han spiller tung rock i laboratoriet og har Budweiser i kjøleskapet, han hiver kollegene ut når han ikke liker dem og er motstander av orden og struktur. Ford er et godt forbilde for folk som jobber i kontorlandskap. Fraser spiller en sorgtynget forretningsmann, og han skal forsøke å skaffe pengene og de som vil jobbe med den aktive forsker-autisten.
Filmen er basert på en autentisk historie, og den er ikke nødvendigvis veldig god. Men jeg står ved at den er rørende.

A nightmare on Elm Street (2010)

tja
Mirakel i Elm Street
«A NIGHTMARE ON ELM STREET»: Amerikansk grøsser. 2010. 1 time, 35 minutter. 15 år. Regi: Samuel Bayer. Med: Jackie Earle Haley, Kyle Gallner, Rooney Mara, Katie Cassidy, Thomas Dekker, Kellan Lutz.
µEn gang til: Dette er aldeles ikke for dere som fremdeles gikk i tog mot Nestlé-grøt på midten av åttitallet, og det er ikke for dere som lette etter en ny «Paris, Texas», og det er ikke for hunde-eiere, anorakk-slitere, ungdomsskolelærere som var 27 den gang og er så like bekymra fremdeles at dere sier gudskjelov når dere får se Berit Ås i Dagsrevyen.
De har laget om igjen åpningsfilmen i en av de mest elska av alle grøsser-serier. Freddy Krueger er tilbake i den skumle førskole-kjelleren sin. Det går merkelig bra. De gamle Elm Street-filmene var filma på koselige gamlemåten med klare førstejuledags-bilder. Den nye filmen tar seg ned i de murkete bildene der nåtidsregissører utnytter overlegen digitalteknikk til nesten ikke å bruke lys. Når drømmeprinsen Freddy hiver søvnig ungdom vegg-imellom i en slags geometrisk utfordring, skjer det med oppdaterte spesialeffekter. Det er moro.
Det var en virkelig en stilig idé bak Elm Street-filmene. Alle sovner til slutt. Når de gjør det, havner de i Freddys verden, og der opphører barmhjertighet og all fornuft. Hovedpersonen spilles av Kyle Gallner, som ble født to år etter at den første filmen ble laget. Han har et slags Pattinson-fjes og drikker hensynsløs Red Bull for å holde seg våknere enn Geir Helljesen en valgnatt. Men det finnes en måte. De finner den til slutt, og jentungen hveser: You’re in my world now, bitch!

Dracula 2000

tja
Dracula 2000
Showtime 22.30
bOg denne har også gått under radaren: Patrick Lussier laget i 2000 grøsseren «Dracula 2000» steinsolide folk som Gerard Butler, Justine Waddell og Jonny Lee Miller. Filmen handler om at tyver bryter seg inn i feil hål og finner den sjølvaste greven av Gal. Han drar til New Orleans for å finne dattera til vampyrjegeren Helsing, selveste Mary van Helsing.

The disappearance of Alice Reed

smil
Stilig brite-thriller
«THE DISAPPEARANCE OF ALICE CREED»: Britisk krimthriller. 2010. 1 time, 34 minutter. 15 år. Regi: J. Blakeson. Med: Gemma Arterton, Eddie Marsan, Martin Compston.
µHer er en film du kan satse på etter kaffen på første juledag. Først to tause briter som jobber motvillig med noe de åpenbart har funnet på sjøl. Så tar de Gemma Arterton i teppe, bærer henne inn i egna slum-leilighet og kler henne gjentatt naken før de lenker henne til senga. Så kysser mennene hverandre.
På dette tidspunktet kaster din katolske tante Martha seg med ninja-mjukhet over de minste barna og gir dem snop som de i følge ernærings-ekspertene kan utvikle blind ryggmargs-kreft av. Svigerfar får beskjed om å dra gave-genseren fra Benetton over hodet, og så går familien til Hinna kirke og forlanger å få skrifte, i det minste for vaktmesteren.
Denne spekulative framstillingen er mest med for å understreke at regissøren J. Blakeson (som i år ble valgt til en av de ti regissørene man skal holde et øye med i framtida) har laget en kul og stilrein liten thriller som ikke er for absolutt alle. Det blir ikke sagt ett ord før det er gått fem til ti minutter, og skuespillerne er kompromissløst gode sånn at man ikke aner om de er profesjonelle kidnappere eller to komedie-tullinger. Eddie Marsan har rødt bisamrotte-skjegg og en arbeiderklasse-profil som man bare kan misunne ham. Han er sjefen. Skotten Martin Compston (fra «The damned United») spiller den litt pregløse kompanjongen, og de to omgir seg med lumsk uforutsigbarhet. Gemma Arterton er glimrende som Alice Creed, og flere er egentlig ikke med.
Noen handlings-vrier er anstrengte, som om de kom av magesmerter. «The disappearance of Alice Creed» snur med større eleganse enn en kjørelærer i rundkjøring. Den har det ubeskrivelig forundrende som gjør at du ikke blir forskrekka over at du blir så forbausa. Og du blir aldri utålmodig med den detaljorienterte, omstendelige forteller-rytmen.

Veronika decides to die

tja
Psykiatrisk uke – 2
«VERONIKA DECIDES TO DIE»: Amerikansk drama. 2009. 1 time, 40 minutter. 15 år. Regi: Emily Young. Med: Sarah Michelle Gellar, Jonathan Tucker, David Thewlis, Erika Christensen, Barbara Sukowa.
µNår jeg får se forfatternavnet Paulo Coelho våkner de sosiale forsvarsverkene: Plutselig en dag kan jeg risikere at jeg står høyt i Kvinesdal og trenger veihjelp av en NAF-ansatt med eget bibliotek-kort, og så sier han: «Og du! Du liker sviskefyren Coelho og hans lamme aforismer! Du kan fikse din egen bil!»
«Veronika decides to die» er like fullt og med mild åndspåleggelse en innpåsliten følsomhetsfilm som ikke uten videre legger seg ned for å bli klødd på magen og siden sendt hjem. Historien starter med at Sarah Michelle Gellar forsøker å begå selvmord, men på grunn av farmasøytisk slurv blir hun reddet og sendt til David Thewlis-klinikken for mislykka livsfornektere. Der forteller David henne at hun snart skal dø av en aneurisme i hjertet, så hun har bare kort tid igjen.
Selvmordet er en poetisk-patetisk sak. Jentungen har valgt å dø fordi alle er så treige og allting går så fort. Det er politisk populisme på sitt beste: Hvis dere voksne, kalde nåtidsmennesker insisterer på plast-juletre, kveler jeg katten min.
Gellar sturer verdig. Regissøren Emily Young er britisk kvinne, så hun ser ikke at man ikke må nærfotografere hovedrollen for da likner hun en potetskulptur. Men det voldsomme deppetrynet får filmen til å føles troverdig når ladien fra lavlandet får det bedre ved utsiktene til en ikke sjølbestemt gå-bort. Om det er fluktfornemmelsene fra Thewlis’ uflidde arbeiderklasse-skjegg, om det er bakervaren Erika Christensens bisarre samtale-overfall, om det er innesperringen som gjør henne mildere stemt – hun begynner langsomt å passivt ikke-mislike hele livet. Det er også fordi hun elsker den triste katatonikeren Jonathan Tucker.
Jeg skal ikke røpe hvordan det går, men handlingen utvikler seg med en slags Bernard & Bianca-barnlig solnedgangs-naivitet som det er vanskelig å mislike og umulig å ta alvorlig.

Dinner for schmucks

sur
Psykiatrisk uke – 3
«DINNER FOR SCHMUCKS»: Amerikansk komedie. 2010. 1 time, 50 minutter. 11 år. Regi: Jay Roach. Med: Steve Carrell, Paul Rudd, Zach Galifianakis, Lucy Punch, Stephanie Szostak, Bruce Greenwood.
µDenne amerikanske komedien er den amerikanske versjonen av en film av den franske omgangssjuka Francis Veber. Man kan ta alle forholdsregler. Man kan nekte seg filmtitler med accent degue. Man kan helle ketchup på trøflene. Vulgære Veber dukker like fullt opp også i kontrollerte, vaksinerte miljøer.
Paul Rudd jobber for et litt rart firma: Før du får innpass hos eikebord-guttene med pjolterfjesa må du møte på sjefsdinner og ha med deg en raring som alle kan drive gjøn med. Rudd blir uheldigvis kjent med Steve Carrell, som er en ensom og hjernefattig fyr som sitter hjemme og stopper ut døde mus til romantiske nips-tablåer for å kompensere at kjæresten ikke ville ha ham mer fordi han etter mange år ikke klarte å finne hennes klitoris. Som han mener hun hadde i veska. Carell spiller altså ikke en søt raring. Han spiller en dypt tragisk person.
Carell kaster seg inn i Rudds liv med en ufølsom rydde-vilje som man egentlig må være Nav-ansatt for å få til. Det finnes liksom ikke noen logikk i skildringen av tullingen, og det finnes i hvert fall ikke forstand i at han mot slutten av filmen skal bli en rørende skikkelse og hovedpersonens beste venn i hele verden. Humoren dør bråkvikt, og ved bisettelsen deltar også en ubegripelig sjablonisert sveitser og et animalsk kunstnerdyr.
Hvis den urimelige farsen hadde utviklet en slags konsekvent, magisk-realistisk galskap som endte med at alle enten ble tvangsinnlagt på Nordagutu jernbanestasjon eller sendt til Paulo Coelho for å bli kastrert mellom to aforismer og sjokoladepudding, skulle jeg ha tilgitt den.