Månedlige arkiver: januar 2013

The diamond job The big bang

tja
Endelig en mann
«The diamond job» (The big bang): Amerikansk krim. 2011. 15 år. Regi: Tony Krantz. Med: Antonio Banderas, Thomas Kretschmann, William Fichtner, Sienna Guillory, Snoop Dogg, Sam Elliott, Rebecca Mader.
4Den opprinnelige nittitalls-mannen Antonio Banderas forvandles ved noir-midler til en Marlowe, og det liker jeg. Dette er et vennlig postkort fra stilismens verden, der krim var en estetisk uvirkelighetsreise i en simulert troverdighet.
Innledningsvis er Banderas fanget av politiet. Han forteller hvordan han ble hyret av menneske-elgen til å finne – nei, ikke Thelma, men lyse Lexie. Replikkene er deilige som skoleeksempler fra Raymond Chandlers lesebok for førsteklasse. Omsider kommer handlingen fram til Sam Elliott som er new age-hippie og setter i stand The big bang for å finne gudepartikkelen. Han kan skape et svart hull. Han vil avsløre hva Gud drev med bak teppet.
Underveis treffer vi Scooby Doo under navnet Snoop Dog, og han heter Puss etter den tida da kvinner hadde kjønnshår.
Noir-genren var det menn tok tilflukt i da ble leie av å leke med verktøy i garasjen og ville føle seg som forførere og etterforskere. For at det skal kunne skje må lyset avsløre at vi befinner oss i et løgnaktig eventyr. Nevrotisk mareritt-grønt mot overerotisk innside-rødt i et hederlig skyggeland der drømmer blir til i stedet for desillusjoner.

Love crime Crime d’amour

tja
Liten kylling med nebb
«Love crime» (Crime d’amour): Fransk krim. 2010. 1 time, 40 minutter. 15 år. Regi: Alain Corneau. Med: Ludivine Sagnier, Kristin Scott Thomas, Patrick Mille.
3Dominerende kvinner er djevelske i Frankrike. Den franske krimmen «Crime d’amour» har tatt livmål av seg til å bli en litt nevrotisk Alfred-film, og det betyr blant annet at Ludivine Sagnier spiller den innledende halvdelen av filmen som en imitasjonslek av Lille Kylling. Folk med selektiv hukommelse vil ha lagt merke til at Alfred Hitchcock hadde en forkjærlighet for blonde kvinner med litt veike sinn. Dama er ikke bare et så stort næringslivsgeni at nyorkere faller i substantiver. Hun har store, triste demonstrasjonsbriller av den sorten som gymnasrevyer bruker, og sartheten er som en lavmælt kjønnsinvitasjon av den typen som norske utelivseksperter advarer mot.
Hun blir da også kysset i nakken av Kristin Scott Thomas, som spiller en blanding av Snehvits stemor og Gordon Gekko. Først blir de to damene så uenige om den pinglete felles-elskeren Philippe at Ludivine faller sammen med bil mot betongstolpe som en slags Mor Courage-parodi. Deretter slår Lille Kylling home run uten at vi skjønner kølla eller ballen av noen ting, men huntar i hvert fall æren for eget arbeid, og dermed blir den onde dronning slem og ribber småfuglen i selskapslivet. Da tar hun fram det lille nebbet sitt.
Til hit er filmen en sær blanding av omstendelig og omtrentlig, for forfattere skjønner ikke næringsliv og skriver ting som «tre kommunikasjonsplattformer» når de skal forklare genialiteter. Men så skjer det ting som jeg ikke skal røpe, og etter det tar filmen seg litt opp, sjøl om jeg fortsatt savner intelligensen til Claude Chabrol.
For oss som ser CSI er den franske etterforskningen patetisk. Politiet ser for eksempel ikke forskjell på skjerf som er revet og skjerf som ble klippet med saks.

Agnosia

tja
Sped spansk frue
«Agnosia»: Spansk drama. 2010. 1 time, 50 minutter. 15 år. Regi: Eugenio Mira. Med: Eduardo Noriega, Barbara Goenaga, Felix Gomez, Martina Gedeck.
3Mer damefilm. I Spania er yndlingsdama en beskyttelsestrengende autist.
«Agnosia» har en vakkert uengasjert liten historie om kikkertsiktets paradoksale innvirkning på kjærlighetslivet. Det blir mentalsvikt og død og ulykke, men underveis får vi i hvert fall demonstrert at de optiske autister kan skjelne peniser fra hverandre innvendig.
Filmen starter i 1892 i Pyreneene. Rokokkostoler står oppstilt som Bach-strofer, og optikkhuset skal presentere sitt vanvittige kikkertsikte. Uhell fører til at fabrikkeieres datter får hjerneskade, og deretter tar sinnet hennes i mot all informasjon ufiltrert (som i Borges’ kjente novelle), og hun må leve isolert i svart rom. Det forhindrer ikke at hun blir bortlovet til fabrikk-kronprinsen Carles, som stuller rundt henne som om hun var nips. Onde konkurrenter planlegger kidnapping og tyveri, og slik har det seg at tjeneren Vicente (Felix Gomez) må spille Carles-rollen og uforvarende innvier den vegeterende besvimelsesdama i orgasmens begeistringer. Da tar historien en heftig vending.
«Agnosia» er en utstudert vakker film, og den unge kvinnen er så magisk at hun har barbert bikinilinje i 1899. Folk går ut og inn i dekorative karamell-virkeligheter; det er som om interiørene er dekket av smelta sukker eller mørk honning. Men det føles både pussig og pompøst å følge den oppskaka og oppkonstruerte historien.
Det ville være mildt urettferdig, men ikke svært urettferdig å si at Spania er en slags søvnkur. Det var trist da den opprinnelig bisarre fantasten Almodovar mistet kreativiteten og fortapte seg i en evigvarende flørt med middelaldrende feminister og de to lojale ektemennene deres. Den spanske flue ble til en tse-tse-art som kan forårsake sovesyke.

True grit

smil
Skikkelig jentemot
«True grit»: Amerikansk westerndrama-komedie. 2010. 1 time, 50 minutter. 15 år. Regi: Ethan og Joel Coen. Med: Jeff Bridges, Hailee Steinfeld, Matt Damon.
5Både jeg og den ytre allmue har allerede mast med at Jeff Bridges spiller en deilig Rooster Cogburn – en slags småfull bestefar som oppvarter forventningsfulle barn med fisefrekk frodighet.
Men det er jenta som er filmen. Det er Matti som får tarmene til å bevege seg i takt med hjerteslaga. Hailee Steinfeld spiller en 14-åring som sover på likhuset og kjøper seg en beinsterk Silkesvarten for å bli med på hevne-pappa-turen (ja, det handler om pappa her også) der marshallen Bridges skal fakke morderen Chaney. Hun er ei veslevoksen jente med frekk nese. Men i løpet av filmen tar hun inn over seg den forstyrrende melankolien som samvær med menn fører til. Coen-brødrene skildrer en uhygienisk og rå mannsverden i stygt undertøy, og hevnersken Matti er en uskyld i endring. Matti gifter seg aldri etter morderjakten i indianerland. Men hun blir ei sterk og følsom dame som har skjønt mye.
Coen-brødrene preker aldri. Men «True grit» er likevel en rørt hyllest til historisk jentemot i en ufin mannsverden.
Filmen er laget i utsøkte Blu-Ray-farger. Noen ganger er de så tynne at alle ser ut som sjatteringer av grått. Når melankolien melder seg i Darwins villmark, flyr småsnø-fnuggene så lett over tomahawkenes land at de kunne vært svevende alveknokler i et eventyrlandskap. Coen-brødrene kan film.

Winter’s bone

sur
Picnic med filmdøden
«Winter’s bone»: Amerikansk drama. 2010. 1 time, 35 minutter. 15 år. Regi: Debra Granik. Med: Jennifer Lawrence, John Hawkes, Garret Dillahunt.
2Oscar-vinneren «Winter’s bone» ble laget av ei Sundance-dame (sånn som viser film på indiefestivalen til Redford), og de er ikke akkurat lette på foten som solstråler. Debra Granik har fra før laget «Down to the bone», som handler om narkoman mor i fælt ekteskap da vinteren kommer. Hun har også laget kortfilmen «Snake feed», som handler om et par som strever med narkomani.
«Winter’s bone» framstiller en ung, stolt kvinnes liv som et sosialt martyrium. Det kunne vært OK, men filmen er gjort med en høytidelig elendighets-dyrkelse som forsteiner folka til skautroll og bringer historien langt over i den borgerlige slumming-parodien. I stedet for å te seg som et levende menneske, blir Sukkererta et martyrisk frontvesen i en realistisk-sentimental filmstil som kveler både seg sjøl og publikum i velmenthet.
Realisme-lojaliteten gjør merkelige ting med «Winter’s bone». Fordi regissøren bare behersker stoffet sitt så lenge det er forutsigbart ubevegelig, finnes det bare ett ansiktsuttrykk i filmen. Alle kvinnene har det felles, som om et fiendtlig romskip skulle ha landa i hillbilly-land og spredd voksfjes-virus. Fjorårets såkalte funn Jennifer Lawrence spiller med feministisk plakat-ansikt – hun ser alltid såra og stolt ut. De andre kvinnene har liknende fjes, men de er mer uhelbredelig triste. Om de snakker sammen, om de går på bar, om de bærer sine barn: Kvinner har det samme ansiktsuttrykket, og det kommer aldri fra der hvor latteren ble funnet opp.
De er jo fattige. De fattige er fæle i småborgernes sympatifilmer. De fattige er fiendtlige og tuslete og snakker tåpelig. Mennene er uvaska, mentalt og kroppslig ustelte og psykopatisk kjønns-fascistiske. De har også samme fjes. En slags Snøfte Smith-maske fra elendighets-pornoens konstante indignasjons-orgasme.
Filmen forteller om ei modig jente som tør snakke til slektningene sinesjøl om de er verre enn rabis-rovdyr. Pappa dopkoker har forsvunnet, og så lenge ingen vet om han er levende eller død, kommer kausjonsvesenet og tar den lille tømmerhytta der Sukkererta passer på sine forhutla små søsken fordi de har en komatisk fraværende mor.
Derforblir Sukkererta banka opp av onde damer hos slektningenThump. Thump er en karikatur av en cowboy-julenisse og er liksom den største klausen i santa-leiren. Så holder jenta den inntrykkssterke talen sin, og onkel Teardrop kommer innom og er plutselig beskyttende, men med fellesfjeset sydd på som en slitsom seriemordermaske.
Den siste halvtimen er bedre enn resten, for da får plutselig onkel mer enn én side. For filmen er det like fullt for lengst slutt, for den er en løgn. De fattige har liv og personlighet, de er ikke ubevegelig uniforme som utstillingsfigurer i ei Nav-sjappe. Når folk spiller banjo og har snus-pussede psykopat-tenner, da vet vi at vi er på picnic med døden, og der er troverdigheten det første dødsoffer.

Crash and burn Life in the fast lane

tja
Mulcahy er også tilbake!
«Crash and burn» (Life in the fast lane): Amerikansk action. 2008. 1 time, 40 minutter. 15 år. Regi: Russell Mulcahy. Med: Erik Palladino, Michael Madsen, David Moscow, Heather Marie Marsden.
3Russell Mulcahy er den ideologisk tvilsomme australieren som på 1980-tallet skremte vannet av steinerskolelærere, videovold-aktivister og enkle sosialdemokrater med en gjørmete supermordergris i «Razorback» (1984). Han kom så vidt til det gode selskaps dørstokk i 1986 med «Highlander», og etterpå forsvant han ut i voldsniss og ufint fandenskap.
«Crash and burn» vil aldri føre til Wikipedia-jubel og Venezia-invitasjon, sjøl om Mulcahy gjenoppfinner sekstitallets splitscreen. Filmen starter med krasj uten brann. Du forventer egentlig at en småbannende Mini eller Stella Mwangi skal krabbe ut av vraket. Det blir verre. En fyr med Rosenborg-bart stjeler biler, og han og lillebror tar seg jobb hos Michael Madsen med hårfarge, harry-ring i øret og rynkefjernende solbriller. Onde latinoer kjører forbi og forsøker å stirre i hjel et helt nabolag. Først oppstår tafatt klammeri med forsømt eksdame – men så fyrer latinoene opp den unge Luke’n, og da er det ikke moro lenger.
Rollene er litt rare, for mennene skal være trente gatekriminelle, men de fører seg småpent som forbilledlige speiderledere og klemmer hverandre slik kristne førskolelærere gjør. Det er ikke lett å finne naturlig slemme skuespillere. Som regel er de yoga-avhengige veganere og seljaktmotstandere som får dårlig samvittighet hvis de rister salaten.

My son my son, what have ye done?

smil
Herzog og Lynch – wow!
My son, my son, what have ye done?: Tysk-amerikansk drama. 2009. 1 time, 30 minutter. 15 år. Regi: Werner Herzog. Med: Michael Shannon, Willem Dafoe, Chloë Sevigny, Grace Zabriskie, Udo Kier.
5Den evige supertyskeren Werner Herzog (69 år) har regissert, og alle nittitalls-romantikeres hovedmareritt David Lynch har produsert. Hvis du tror du skal få se et rørende hverdagsdrama om en ung gutt og pelikanene hans, tar du forferdelig feil.
På en kanoguttetur i Peru går det virkelig galt for Brad, og han overlever ælva og kommer hjem til USA der han blir muslim, samtidig som han på grunn av en amatøroppsetning av gresk tragedie tror at han er Orestes som måtte heve en forbannelse ved å ta livet av mor si.
Herzog har laget en nesten likegyldig, filmatisk avspent og stygg film der den forstandige og forståelsesfulle politimannen Willem Dafoe sitter utenfor en gissel-situasjon og snakker med Brads forlovede Ingrid Gudmundson (Chloë Sevigny) mens han forsøker å skjønne den overspente gisseltakerens motiver.
«Jeg beklager at ingen har fått kaffe,» sier Dafoe midt i gisselaksjonen, og et lite øyeblikk føler du deg mentalflytta til Twin Peaks, som alltid vil være en integrert, fornuftsfri hjernehalvdel.
Også denne filmen er inspirert av en autentisk historie, men la deg ikke lure: Det finnes ingen forståelig framdrift eller dechiffrerbar fortelling i den oppskremte handlingen. Dette er de tilfeldiges poesi. Dette er innholds-anarkistenes film. Den er en ironifri, men underfundig ferd bort fra alle fortellingsbyråkraters flinke forestillinger om form. Så om du driter i selve filmen: Nyt det absurde opprøret mot konsulentvesenets kunst-formalisme!

The rite

smil
Lecter mot djevelen
The rite: Amerikansk grøsser. 2011. 1 time, 50 minutter. 15 år. Regi: Mikael Håfström. Med: Anthony Hopkins, Colin O’Donoghue, Alice Braga, Rutger Hauer, Marta Gastini, Ciaran Hinds, Toby Jones.
5Sommeren er den lange påsken, og siden hyttefeiringa av våren innbyr til fintenker-krim, må det være folkegrøsserne som skal prege sommeren. De er det ikke mange av, og «The rite» aksler seg til med dressjakke-troverdighet og insisterer på at den er basert på autentiske hendelser. Etter filmen får du vite hvordan det gikk med eksorsisme-folka – seriøse håndverkere som fremdeles utdriver djevler med samme selvfølgelighet som når Dagbladet knipser flått.
Gud har to utmerkede følgere i denne filmen. Iren Colin O’Donoghue har for det meste spilt TV-serier, og det har gitt ham en naturlig pietet og mye søndags-maskulin vennlighet. Når han kanskje vil bli katolsk prest og skal avstå fra synet av syklende damers løfterike skjørtelår, da skjønner du at det er fordi han er en usedvanlig fin fyr, og ikke fordi han foretrekker korgutter. Colin har et robust, men like fullt angelisk mannefjes som vil få kvinner til å akutt-skrifte spontan-synder som de egentlig hadde gjemt til bryllupsnatta eller postbudet.
Amerikanske katolikker headhunter ham til jobben som eksorsist, men den unge teologen tror ikke på djevler, og derfor sender de ham til Anthony Hopkins i Roma. Hopkins har sunket sammen som en ilsken Yoda med kortgrått stubbehår og vepseblikk. Han kunne ha drukket djevelens lever med en enkel kloster-chianti.
Romere stammer som kjent fra tvillinger som diet en ulv, så Berlusconis lille Sodoma er et logisk sted for de som leter etter ugudelige. Vatikanet får en halv million rapporter om djevlebesettelse i året, og ikke alle oppsto etter statsministerfest. Hopkins setter rutinert i gang og eksorserer ei gravid ungjente, og den unge skeptikeren står ringside mens den eldre eksperten sjikanerer djevelen med utkastelser og bibelsteder.
Det kunne ha blitt ei salig smørje. Men svensken Mikael Håfström er en stilstreng regissør, og han fullbyrder fandenskapet uten svære distraksjoner. Det eneste dramaturgiske feilgrepet i filmen er at den unge mannen treffer en jente-journalist som han haler med seg til Hopkins-hula, som om hun var en slags kjønns-niste. Dessuten ber dama ham på kaffe seint på kveld, og romere drikker bare kaffe på formiddagen.
Ellers svinger filmen pendelseint mellom tro og tvil, mellom svindel og salighet. Hopkins’ rolle er intens og vakker, lyset ligger og lurer på oss med skumle satanistskygger og dystre gotherier.
Virkelige filmvenner vil også sette pris på at Rutger Hauer spiller pappaen som lærer den unge O’Donoghue å lappe sammen lik, også sin mammas.

Burlesque

smil
En personlig favoritt
«Burlesque»: Amerikansk musikaldrama. 2010. 1 time, 56 minutter. 11 år. Regi: Steve Antin. Med: Cher, Christina Aguilera, Stanley Tucci, Kristen Bell, Alan Cumming.
5Denne filmen har to stilige kvinneroller, og det gjør en spjåkete lårhøne-affære til noe behagelig. Cher er ei fantastisk dame. Hjemmelaga, usjenert elaborert. Hun har et perfekt mummifisert fjes som bare en kirurg kan elske, men hun har karisma og sjarm og alle de greiene som ikke betyr noe når man leter etter gode lærere til barneskolen. Christina Aguilera er overraskende flink på film. Hun spiller ei frisk og framfusen bondejente fra de ukules Kvinesdal-kafé, men reiser til byen for å bli danserinne og sangerinne. Dama synger så det spraker i trommehinnene, og hun klarer å bære fram en uberørt opprinnelighet som gjør at du syns hun skal klare det. OK. Hun klarer det. I en bransje der damene egentlig skal danse til sungback kommer blonde litlå og souler sværere enn sjaman.

The tourist

smil
Johnny Depp på valium
«The tourist»: Romantisk krimkomedie. 2010. 1 time, 40 minutter. 11 år. Regi: Florian Henckel von Donnersmarck. Med: Johnny Depp, Angelina Jolie, Paul Bettany, Timothy Dalton, Rufus Sewell.
4Akkurat da jeg hadde skrevet i en Facebook-diskusjon at Johnny Depp i «Gudfaren» ville blitt en sprelsk tivoli-opptreden, kommer det en film der den skeive skuespilleren spiller så nedroa at du mistenker ham for å enten å ha sittet våken om nettene med Angelina Jolies mange barn eller ha bytta ut amfetaminen med togreise-valium.
Regissøren med det uendelige navnet er tyskeren som laget «De andres liv», og han er omtrent like skøyeraktig som en fløy av Kølner-domen.
Men stillfarenhet kan han. Angelina Jolie siger framover som en blanding av Tall Ship uten race og oppstiva Dior-installasjon. De kultiverte luksusklærne hennes går i halvfarger som er like suksess-beige som rike damers armhuler, og hun beveger seg på høye hæler slik dansker går på ski. Et fantastisk syn.
Depp spiller en usedvanlig tuslete liten matematikklærer fra Wisconsin eller noe annet på W. Han er på togtur til Venezia med sin digitale sigarett da Angelina kommer smygende som en utvrengt semske-vagina og innlater seg med ham for å lure gangstere og politi. Nettopp! De tror at han er storsvindleren Pearce, Jolies bortfløgne kjæreste. Damage!
Angelina er så uforanderlig perfekt at hun kommer fram til Venezia i samme klærne og samme hårfasong som da hun gikk på toget i Paris, og dama lurer med seg den smiskende og hviskende realisten i et fantastisk hotell med utsikt over Grand Canal.
Så kommer russerne, og det er alltid kjedelig. Polakkene oppdaget det. Tsjekkerne visste det. Ungarerne erfarte det. Allerede Tsjekhov visste det. Og dermed tar filmen seg videre mot voldsklimaks med rutinerte innestemmer. Beroligende som blodtrykks-medisin, deilig å se på, men uten spenning eller troverdighet.