Månedlige arkiver: november 2012

Irina Palm

sur
Syng Marianne! Syng!
DRAMA
Irina Palm: Britisk. 2007. 1 time, 40 minutter. 15 år. Regi: Sam Garbarski. Med: Marianne Faithfull, Miki Manojlovic, Kevin Bishop, Siobhan Hewlett, Dorka Gryllus.
Terningkast 2
Arild Abrahamsen tekst
Marianne Faithfull er antakelig den dårligste skuespilleren i England, inklusive Mick Jagger, Postman Pat og de hvite stripene i Abbey Road.
«Irina Palm» er en nifs påminnelse om at skuespiller er et yrke. En del sangere og sportsfolk har fått det til å funke for seg på grunn av regissører og klippere med overnaturlige evner. Faithfull er i hendene på en enkel wanker.
Syng, Marianne, for Guds skyld, syng!
Historien stabler seg rundt henne på samme vaklete måte som en full manns fyrstikktårn, for her finnes bare en uoppfinnsom blanding av urimelighet og usannsynlighet. Bare mangelen på troverdighet er verre.
Ei bestemor med omtrent samme vårtids-følelse som Jane Austen tar jobb som onanist i ei bakgårdssjappe fordi sønnesønnen dør av kreft, og han trenger behandling i Australia, av alle steder. Hvis noen hadde spleisa på en skuespillerinne, kunne det blitt en gjenkjennelig britisk sex-komedie – «Full Monty in the Wall». I stedet lager Sam Garbarski et oppvåknings-drama for middelaldrende feminister; for dama finner egenverd i å ha en jobb, så hun begynner å håne borgerskapet og utvikle romantikk for sexklubb-eieren som av alle ting likner en gresk Mr. Bean.
Faithfull spiller en 50 år gammel enke fra Greendale, og hun gikk visst glipp av både sekstitallet og syttitallet, for hun aner ikke hvordan man tar på en manns penis. Den alvorstynga og fnisete kjønnskurtisen gjør at filmen fort erverver seg en slags American Pie-identitet. Mens Mariannes totalt ubevegelige ansikt fyller atskillige kvadratmetre lerret med et fravær av sjel som faktisk er litt nifst, stønner engelskmenn voldsomt bak en vegg. Og de er ikke filmkritikere. De er litt rare folk som står i kø i Soho fordi bestemor har så mjuke hender.
Hvis Mariannes kunder finnes, burde noen lage en film om dem, et hjem for dem, et venterom med seilbåtblader for dem eller en utbyttbar hjerne som de kan bruke på tur.

The tourist

smil
Johnny Depp på valium

«The tourist»: Romantisk krimkomedie. 2010. 1 time, 40 minutter. 11 år. Regi: Florian Henckel von Donnersmarck. Med: Johnny Depp, Angelina Jolie, Paul Bettany, Timothy Dalton, Rufus Sewell.

4 Akkurat da jeg hadde skrevet i en Facebook-diskusjon at Johnny Depp i «Gudfaren» ville blitt en sprelsk tivoli-opptreden, kommer det en film der den skeive skuespilleren spiller så nedroa at du mistenker ham for å enten å ha sittet våken om nettene med Angelina Jolies mange barn eller ha bytta ut amfetaminen med togreise-valium.

Regissøren med det uendelige navnet er tyskeren som laget «De andres liv», og han er omtrent like skøyeraktig som en fløy av Kølner-domen.

Men stillfarenhet kan han. Angelina Jolie siger framover som en blanding av Tall Ship uten race og oppstiva Dior-installasjon. De kultiverte luksusklærne hennes går i halvfarger som er like suksess-beige som rike damers armhuler, og hun beveger seg på høye hæler slik dansker går på ski. Et fantastisk syn.

Depp spiller en usedvanlig tuslete liten matematikklærer fra Wisconsin eller noe annet på W. Han er på togtur til Venezia med sin digitale sigarett da Angelina kommer smygende som en utvrengt semske-vagina og innlater seg med ham for å lure gangstere og politi. Nettopp! De tror at han er storsvindleren Pearce, Jolies bortfløgne kjæreste. Damage!

Angelina er så uforanderlig perfekt at hun kommer fram til Venezia i samme klærne og samme hårfasong som da hun gikk på toget i Paris, og dama lurer med seg den smiskende og hviskende realisten i et fantastisk hotell med utsikt over Grand Canal.

Så kommer russerne, og det er alltid kjedelig. Polakkene oppdaget det. Tsjekkerne visste det. Ungarerne erfarte det. Allerede Tsjekhov visste det. Og dermed tar filmen seg videre mot voldsklimaks med rutinerte innestemmer. Beroligende som blodtrykks-medisin, deilig å se på, men uten spenning eller troverdighet.
Til helsike med troverdigheten. Den varer aldri likevel.

Flashback of a fool

tja
«Flashbacks of a fool»:
Britisk drama. 2008. 1 time, 45 minutter. 15 år. Regi: Baillie Walsh. Med: Daniel Craig, Harry Eden, Max Deacon, Jodhi May, Felicity Jones, Claire Forlani.
Dette britiske dramaet går ei så opptråkka lysløype at du risikerer å treffe på deg sjøl på vei hjem i 1987. En sandfarga, utkantpen brite er blitt rik, arrogant og ufyselig Hollywood-kjendis, men da barndomskameraten i den engelske kystbyen dør, reiser han hjem og minnes.
Dermed kommer det filmatiske selvbygger-settet «Joe vokser opp og har sex», som betyr at den sentimentale mannen knauser rundt i alt det en sekstenåring kan gjøre galt og hvordan det gikk med oss alle. Men filmen er fint laga, med inntagende sommerferie-bilder og naturtro provinsmennesker på den behagelige normalsida av bygdeoriginalen. Historien engasjerer uhyre langsomt, og regissøren i tillegg sikrer investeringene sine ved å ta livet av et barn, er du til slutt solgt.
Dessuten er Daniel Craig en undervurdert skuespiller fordi han ikke kler smoking. Det er hans fortjeneste at du gidder bry deg om et sturende Bryan Ferry-fan i fyttitallets Sårbritannia. Så gi mannen en sjanse.

Colombiana

smil
Avatar-tynn Nikita 2
5 Selvfølgelig ville Luc Besson lage en ny «Nikita». Vår tids pantertynne volds-Pippi kommer fra Colombia, og hun kan krype gjennom Yale-låser samtidig som hun skyter med AG3-tvillinger.

Selvfølgelig er det deprimerende moro.

Besson har overlatt regien til en fyr som kaller seg Olivier Megaton, fordi han ble født 6. august, og det kunne jeg ha fått til tolv-tretten billige vitser på, for kvinnerørslene hans smeller heftigere enn Atomic Tank (arcade-spill), og Zoe Saldana er kjernefysisk sunn som en russisk leverposteiboks.

Det starter med at dusten Don Luis myrder Cataleyas foreldre i 1992, men hun redder seg til USA og tas hånd om av onkel Tio i Chicago.

– Jeg vil bli leiemorder, sier hun.

– Sure, sier Tio.

I neste scene kjører drita dame inn i California-politibil og havner i arresten. Slik går det til at den voksne Cataleya trekker i trikot og bibliotekardult og spriker seg som en über-dugelig blanding av Kaptein Efraims ulydige datter, kioskheltinnen Xena og Spider Woman gjennom alt som finnes av arkitektoniske åresystemer. Det er spennende. Det er nesten «Mission: Impossible». Og det er dødsens alvor og imponerende.

Ulempen er at hevnersken har drept 22 mennesker på samme måte, og FBI liker det ikke. Freeman-rekrutten Lennie James spiller ørneøyd føderal agent som forsøker å finne og stanse orkidé-morderen før hun utsletter hele forbryterkarteller.

Hvis du syns du kjenner igjen kroppen til Zoe Saldana så er det fordi hun spilte Neytiri i «Avatar», og i denne filmen gjør hun en engasjerende actionrolle som egentlig nærmer seg Anne Parillauds (Nikita), men uten hennes smertefulle melankoli. Sjøl om også «Colombiana» forsøker å få oss til å føle, består den av ubesmitta voldsaction, og slutten er en klassisk katarsis-opplevelse av skuddsalver som kurerer stress og mørkøyde mafia-ansatte som roper aaah og detter.

Når Saldanas førtikiloskropp tusler ut av filmen, synger Johnny Cash «Hurt». Stemmen og jenta kler hverandre.

Film

Amerikansk-fransk action. 2011. 1 time, 38 minutter. 15 år. Regi: Olivier Megaton. Med: Zoe Saldana, Cliff Curtis, Lennie James, Callum Blue.

My mother Ma mere

tja
My mother
Silver 21.00
bDet franske dramaet «Ma mere» fra 2004 – med Isabelle Huppert, faktisk. Handler om mor og hennes 17 år gamle sønn som etter at pappa dør i en litt heldig bilulykke utvikler et kjærlighetsforhold. Filmen foregår på Kanariøyene, og der finnes det også unge jenter som tenåringen interesserer seg for.

Heart of midnight

smil
Heart of midnight
Showtime 00.50
aSe hva jeg fant til dere: En grøsser fra 1988 med Jennifer Jason Leigh. Det handler om Carol som etter å ha lidd seg gjennom et nervøst sammenbrudd arver en nattklubb etter onkelen sin. Da hun flytter inn i nattstova, oppdager hun de merkelige hemmelighetene til onkel – og, hun husker sine egne avslutta forhold!

Drive

tja
Super-krim med skandinavisk syke
4Jeg har alltid følt at den danske «Pusher»-regissøren Nicholas Winding Refn var en psykotisk jålekopp, men i amerikanske «Drive» har han fått til noen så uvanlig kule thriller-scener at mannen burde bli ei stjerne av Tarantino-format .

I lange perioder er «Drive» en nytelse. Den starter med kanskje den beste drive-away-scenen jeg noensinne har sett. Ryan Gosling er på en måte amerikansk ungdoms høytidelige Yoda, bortsett fra at han snakker mindre enn leketøy og har stivere fjes enn frysetørka lateks. Han manøvrerer fluktbilen og to ranere med en nesten filosofisk innsikt bort fra åstedet, og da ser innelukketheten hans ut som en hypnotisert kvalifikasjon. Han er en jedi-ridder.

Men Winding Refn består av 78 prosent Skandinavia, og hvis du gir ham sjansen til å synke ned i de tause, gudsbesatte myrlandskap der hans gledesløse landsmenn går rundt og sier «Davs» uten å mene noe med det, så blir han der. Det gjør Gosling også. I lange scener sitter han og ser fram for seg, eller han utprøver taushet slik idrettsungdom konkurrerer i å holde pusten under vann.

Det finnes ikke mange frodige hønsebur på bussen i norden. Der sitter folk med Keanu Reeves-masker og stirrer framfor seg som om de trener på døden. Frodighet er heller ikke Winding Refns fremste karaktertrekk som filmkunstner, og i «Drive» ser folka for langsomt og uforklart ut som om de kjenner hemmeligheten fra Da Vinci-koden og når som helst kan komme til å presentere seg som Jesu tippoldebarn.

Det er plagsomt. Hovedpersonen treffer på ei skjønn lita nesten-alenemamma (Carey Mulligan) som likner på Solveig Hareide fra norsk barne-TV og har så søt sønn at sjåføren Gosling blir rammet av familie-besettelse. Fremdeles vet vi ingenting om han. De to stirrer på hverandre som katt og gullfisk, men uten egentlig sult. Filmen etablerer en solid platonisk über-love som til sjuende og sist fører til at den sjelelig medtatte fluktsjåføren involverer seg for å redde nylig utsluppet forbryter-ektemann med fengselsgjeld. Det går ganske ille.

Den småkriminelle barbar-bushen rundt Gosling består nesten av Guy Ritchie-parodier, men siden de store blodskurkene spilles av tegneseriefjeset Ron Perlman og den oppstandne ekskomikeren Albert Brooks, er det vanskelig å føle fare. Til og med groteske mord ser litt Rotary-siviliserte ut. Folk dør ikke. De later som.

Fraværet av ubehag understreker historiens paradoks: Inne i den identitetsforvirra filmen finnes en irrasjonell etnisk lengsel etter Strindberg eller H.C. Andersen, en intuitiv hang til det meningsløst melankolske som absolutt ville ha imponert Woody Allen som 30-åring.

Ryan Gosling er blitt en problematisk skuespiller. I 2002 var han en urovekkende ungdom i Bullock-thrilleren «Murder by numbers». Den forrige filmen vi så ham i var «Crazy stupid love», der han også spilte i koma, som om han skulle være en verna bedrift som ikke kan utsettes for påkjenninger. Og nok en gang: Dama har ingen personlighet. Hun bare er der, avventende som mark på kroken.

Fakta:

Carey Mulligan og sønnen fraktes fint av den messianske Ryan Gosling.

Fakta:

Film

Fakta:

Drive:

Amerikansk drama-action. 2011. 1 time, 40 minutter. 15 år. Regi: Nicolas Winding Refn. Med: Ryan Gosling, Carey Mulligan, Ron Perlman, Albert Brooks, Bryan Cranston, Christina Hendricks.

Too late to say goodbye

tja
Too late to say goodbye
Showtime 23.00
bRob Lowe og Lauren Holly i et drama fra 2009. En forstadshustru begår selvmord, og av en eller annen grunn blander myndighetene seg opp i livet hennes og finner både hemmeligheter og svik. Mannen får mistanken mot seg, for han har vært med på sånt som dette før.

Blind revenge

tja
Blind revenge
Showtime 19.35
bUkjent britisk thriller fra 2010. En eksentrisk forfatter er blitt blind i ulykke, og han hyrer han en kvinnelig assistent for å få ferdig siste boka. Hovedrollen spilles av Tom Conti, som noen gjenstridige åttitallsfolk vil huske – og dama er Daryl Hannah.

Shrek the third Shrek den tredje

smil
«Shrek den tredje»: Amerikansk animasjonskomedie. 2007. 1 time, 26 minutter. 5 år. Regi: Chris Miller. Stemmene til norske eller amerikanske skuespillere.
Terningkast 5
Da jeg så om igjen «Shrek the third» på DVD, oppsto to ubeslekta overraskelser. For det første var filmen mer omgjengelig og underholdende enn jeg husket. Ideen med å la de mest ufikse damene fra allefolks-eventyrene stramme seg opp til en bh-brennende vigilante, funker forløsende. Det er uimotståelig vittig at hekser bomber vennene våre med sinte trær.
Den nye historien sprenger dessuten sine egne begrensninger: Shrek føler seg ikke vel som konge. Kong Harald fortsetter å være frosk, og frosker har kort levetid, så plutselig er dronninga enke. Shrek gjør det Ari Behn ville gjort dersom Märtha plutselig måtte styre landet – han reiser av gårde for å hyre en relevant avløser, og Shrek finner Merlins lille venn Arthur. Han med Escalibur. Arthur er mest ei nevrotisk pingle, og det kreves håndfaste overtalelser før han blir med tilbake til Far Away-landet.
Den andre overraskelsen gjelder språket. Jeg fant ut at jeg hadde savnet stemmene til Asgeir Borgemoen og Thomas Giertsen da jeg så original-utgaven på kino. Borgemoen er bedre enn Mike Myers. At Giertsen er et troverdig esel burde egentlig ikke overraske noen