Månedlige arkiver: juli 2012

War horse

smil
En hest og en solnedgang i oss alle
«War horse»: Amerikansk krigsdrama. 2011. 2 timer, 20 minutter. 11 år. Regi: Steven Spielberg. Med: Jeremy Irvine, Emily Watson, David Thewlis, Peter Mullan, Tom Hiddleston.
6Det finnes en korrekt måte å se Spielbergs «War horse» på, og det finnes en lidenskapelig. Den korrekte er å si at regissøren overdriver sitt forsøk på å gjenskape den romantiske kiosk-filmen. Det korrekte er som vanlig feil. «War horse» er den egentlige filmen. I den egentlige filmen var himmelen en overstadig vuggegave og menneskenes ansikter var tydelige og vakre (nei, ikke pene), for de levde liv som var tynget og løftet av storslagne skjebner og fullkorn-følelser. Større enn livet-dramatikk. Skillingsvise-føleri. En soldat. En jomfru som rimte på fattigstu-e.
Den egentlige filmen endte egentlig sine dager i et trist hverdagskjøkken der mor kjefter på far og barna blir sendt til skolen uten frukt i matpakka.
«War horse» er voldsom, og den treffer deg der løkskrellinga bor. Et føll blir født. Den sarte skapningen lunter ustøtt rundt mor si mens oboer og fagotter fløyter muntert langsmed engelske fattigfields. Gutten flyr opp bakkene som en glemt Sound of Music-statist og byr hesten et eple. Skogene ser ut som lysbildeshowet på naturvernforbundets årsmøtemiddag. Verden er fin sjøl om folka er fattige.
Når hesten skal selges på markedet er vi allerede så rørt over at Jorden finnes at vi ville ha flommet over ved lyden av halt ekorn. Stoute engelske gubber i gåbort-hatt og lune smil, fattigfolk og småbønder og småborgerskap fra landsby så liten at Agatha Christie ikke ville ha brydd seg om Postmann Pat ble slått i hjel av en gudsønn fra India. David Thewlis spiller godseier i smårutete bydress. Guttens pappa er full på stolthet og utkant-brennevin, og han utfordrer Thewlis om den vakre hesten. Hvor vakkert er ikke det?
Og Emily Watson i åkeren med et innøvde «Hva har den dumme mannen gjort nå?»-blikket. Men like fullt: Romantiske stråler på stolte og skulpturelle mennesker i kveldens lysmesse. Så hesten Joey og gutten Albert.
Resten handler om hestens forunderlige, magiske visesang-skjebne i den første verdenskrigen. En fortelling om det nødvendige i å overleve når man har noen man skal treffe igjen. I dette tilfellet er det høyreist unggutt uten svik og fanteri, og han elsker hesten sin. Han klarte til og med å pløye kålrabi-åkeren med luksusdyret. Hvor vakkert er ikke det?
Steven Spielberg vet forskjellen på en historie og en løgn. Historien forteller seg sjøl hvis du beundrer de du skildrer. Løgnen oppstår hos de som konstruerer folk de egentlig ikke ville ha møtt. Også vi ManU-tilhengere vet at Liverpool er fotballens vakreste lag, og at det er på grunn av sangen. «You never walk alone» berører alle. Den er som Spielbergs fortelling om krigshesten Joey som bærer vimpelen til den alkoholskadde krigshelten fra Boerkrigen over slagmarkene i Frankrike. Du kan føle filmen så berusende at hjerneceller dør. Hvor vakkert er ikke det?
Dette er ikke en film om krigen. Det er et overveldende romantisk veggteppe om en hest, og i bakgrunnen pågår en krig. Det er lov.

Muldvarpen

smil
Den andre perfekte filmen
«Muldvarpen»: Fransk-tysk-britisk agentkrim. 2011. 2 timer, 5 minutter. 15 år. Regi: Tomas Alfredson. Med: Gary Oldman, John Hurt, Colin Firth, Toby Jones, Tom Hardy.
6Tomas Alfredsons filmatisering av Le Carres «Muldvarpen» er den andre filmen dere skal se i denne DVD-uka. Britisk etterretning er noe av det kuleste som finnes. Agentene likner pappaen til Lillebror og Knerten (slik han er i bøkene), og omgivelsene deres er omtrent like sexy som et uvaska askebeger på gloskadd mahognibord. Alfredson har innlemmet de streite 70-talls-spionene i en tung, farmor-brun gobelin. De er som paradoksalt slipskledde jegere i en stillestående innendørs-pastorale.
John Hurt har vært en særegen, engelsk olding i 40 år. Stemmen hans er sprukken som filosofenes stemmer når de har sagt så mye fåfengt at de begynner å miste troen på lyd. Hurt spiller spionsjefen Kontroll i et intellektuelt rotete rom. Mannen og rommet står til hverandre som den uverdige symbiosen mellom sjela og bukselommen. Du kan føle den urettferdige trøttheten hans. Alle er Hurt en eller annen gang.
Det andre trynet i denne filmen er Gary Oldmans. Hver gang jeg ser ham, tenker jeg: La Gary Oldman spille film, så kan de andre gjøre noe annet. Spille Ludo. Tørke tallerkner. Oldman er den melankolske agenten Smiley, som først får sparken fordi han tilhører Kontrolls gamle kaldkrigsbande, men siden blir hyra inn for å finne en muldvarp i systemet.
Oldman venter med alle uttrykk. Det er som om ansiktet hans øver seg innvendig før det velger å gi slipp på sjenansen. Du kan utmerket godt se denne filmen bare for å glane på Oldman og drite i historien. Den eneste ulempen ved det er at du mister dysterheten og det profesjonelle sorgmotet til troverdige skuespillere som Ciaran Hinds, Mark Strong, Colin Firth, Toby Jones, David Dencik.
Svensken Alfredson har laget det vi kaller en sein film. Men det er den egentlig ikke. Hvis du følger det geniale samspillet mellom mimikk og handling, mellom skiftninger i handling og i folk, vil du se at det eksisterer en ekte, nevrotisk dramatikk i filmen. Dette handler om en tvangspensjonert agent som er ubeskrivelig lei seg og som ved skjebnens inngripen får sjansen til hevn mot de han aldri likte, inklusive han som tok kona fra ham.
Mennene i «Muldvarpen» kler ikke av seg og går ut på slagmarken med de nakne grekere. Men de kjemper en kulere kamp.

The girl with the dragon tattoo

tja
Her kan jeg ha tatt feil
«The girl with the dragon tattoo»: Amerikansk krimdrama. 2011. 2 timer, 38 minutter. 15 år. Regi: David Fincher. Med: Daniel Craig, Rooney Mara, Christopher Plummer, Robin Wright.
4Jeg likte heller ikke den amerikanske Lisbeth med tegneserieryggen på kino. På TV-skjermen er fantasi-svenskene fra nazistparanoiaen blitt bedre i David Finchers regi. Daniel Craig har en uhypokondrisk, usvensk intensitet ved seg i rollen som super-journalisten Blomkvist. Det gjør noe med historien, for dette er en fyr som røyker Marlboro rød (produkt-plassering) og beveger seg med en aggressiv eleganse som i andre filmer kan føre til sportsbil uten tak.
Rooney Mara er forskjellig fra Noomi Rapace, for hun ser ikke hele tida ut som om hun oppsøker ydmykelsene fordi de er en del av et offer-feministisk bitterfitta-prosjekt. Mara er tydelig en forknytt hacker, hun ser ut som et genuint ikke-kommuniserende menneske som utfører den skammelige kikker-profesjonen sin med den naive uskylden til en sulten og kald skogsmår. Svakheten ved filmen er ennå Stieg Larssons ur-teite nazi-historie, kobla til forakten for Nav-menn og overklasse og Bibelen og alt det andre i de svenske raddis-klassikernes aggresjons-forråd.
Men Christopher Plummer funker ganske godt, sjøl om rollen burde vært Max von Sydows. Etterforskningen funker bedre enn jeg opplevde den på kino.
Voldtekt-scenen og torturscenen overså jeg enda en gang. De representerer overivrig sosialsadisme og vigilante-romantikk, og de er laga for at vi skal like at noen pines.

Catch .44

sur
Voldsvas
«Catch .44»: Amerikansk actiondrama. 2011. 1 time, 30 minutter. 15 år. Regi: Aaron Harvey. Med: Malin Akerman, Rella Aphrodite, Nikki Reed, Bruce Willis, Forest Whitaker.
2Der sitter plutselig Bruce Willis og ser mer religiøs ut enn Torolf Nordbø, og han sier «jeg har alltid elsket deg», men du regner med at det gjelder en katt, en lama eller en biskop, for dette skal bli så kult at du ikke ser forskjell på ublanda fruktsoda og forrige torsdag. Willis har våte, gamle øyne og eldrehipster-skjegg som likner en kastrert geitetiss.
Det var den første skuffelsen. Den andre er Malin Akerman, som stormer inn i en kafe sammen med de uoppvakt snorsnuta venninnene sine, og så blir alle skutt skikkelig opp, for de er lurt. Dette er en kranglekul, moderne konspirasjonsfilm, så handlingen begynner å dingle fram og tilbake.
Så kommer Forest Whitaker. Han er først politimorder og dukker siden opp i kafeen der han legger ut om Mel og de 2 millionene i kokain som jentene mistet. Whitaker er den tredje skuffelsen, for han ser begredelig ut som Jabba the Hut og snakker som en desperat sidekommentator når alle sikter på alle og vi får en endeløs meksikansk våpenlås.
Og så tar Willis oss gjennom hele jentenes historie, og det er kjedeligere enn jul på Stoltenbergs ipad. Til slutt kommer han far sjøl inn i kafeen i den fine blå frimurerjakken sin. Han forteller en liknelse.
Dette er så gammeldags, så langt utpå landet gammeldags at filmen føles som å leie vhs på Haukeligrend.

Mission impossible: Ghost protocol

smil
Velholdt femtiåring
«Mission impossible: Ghost protocol»: Amerikansk agentaction. 2011. 2 timer, 10 minutter. 15 år. Regi: Brad Bird. Med: Tom Cruise, Jeremy Renner, André Nemec, Simon Pegg, Paula Patton, Michael Nyqvist.
5Tom Cruise blir femti år 3. juli som en feiring av den kirurgi-frie udødeligheten. Han har ingen skalpell-merker bak tørre ører, men ser ut som en mirakuløst velholdt mann med photoshop-mage rett fra pilates-paradiset.
Handlingen i denne M:I-filmen starter i Budapest (som «Muldvarpen»), og så bryter den ivrige Ethan seg ut av russisk deppefengsel der han sitter med fullt overlegg. Straks bærer det til Kreml de la Kreml, der Simon Pegg og Cruise er utkledde i russiske uniformer. Cruise har Aleksandersen-bart og ser ut som en krysning mellom Kong Haakon og Burt Reynolds. Men de er ikke aleine. Og du vil ikke tro hvem det er som sprenger det du ikke vil tro at de sprenger: Gale Kurt (som ikke ville blitt godtatt som sinnslidende nok av norske medier, men kunne funka som Erlend Loe-påfunn) spilles av den snille Larsson-svensken Michael Nyqvist; et nesten perverst bevis på etterskjelv-skadene fra «Menn som hater kvinner». På kino har Noomi Rapace overtatt etter Sigourney Weaver. På DVD konkurrerer en bullerund, svensk sosialdemokrat med SPECTRE og den Dan Brown-inspirerte tempelridder-ordenen.
På tross av Nyqvists nye kobbe-konturer blir dette er en visuelt vellykka film der bildelykken er mangfoldig. Jeg vet ikke helt hva som er stiligst – Cruise i Assassin’s Creed-hette eller tårnhotellet i Dubai.
Tre feltagenter og én analytiker må plutselig klare seg uten organisasjonen. De kommer til et Dubai der sanden antakelig er hepatittgul av kamel-piss, og så begynner kampen om satellitten. Klatring på fasader, oppskaka korridor-kjeltring og nåtidas kuleste humor: Teknologi virker ikke lenger. Fikse dingser funka for James Bond. Ikke i nåtiden. Klistrehansken til Cruise dør plutselig. Maske-kverna ryker. CTRL Alt+Del.
Til slutt flytter handlingen til Mumbai, men det er ikke så bra, for utlendinger får ikke lov å filme i India uten at de tar med musikk og dans, så en stund ser filmen ut som Bjergsted på 17. mai. Nye adgangskoder skal knekkes. Adgangskodene er vår tids superflått og skaper engasjement blant samtidsbrukerne av nettsteder. Jeg holdt forleden på i to timer for å oppnå gangbar ID til PS3.
«Ghost protocol» er nydelig satt sammen. Simon Pegg som it-vedlikehold er elegant klønete, og Jeremy Renner spiller en mellom-morsk, men hjertemjuk konkurrent til Cruise. Ikke en gang Paula Patton er dårlig.
Handlingen beskriver den ubegripelige trusselen at en sinnslidende svenske vil hiroshime hele verden for å starte en rensende storkrig. Jeg velger å røpe at verden overlever.

J. Edgar

tja
Den sære sugeren Hoover
«J. Edgar»: Amerikansk biografisk drama. 2011. 2 timer 14 minutter. 15 år. Regi: Clint Eastwood. Med: Leonardo DiCaprio, Armie Hammer, Naomi Watts, Judi Dench.
4Denne filmen må være resultatet av et veddemål: Hva er det verst tenkelige rollevalget i verden? Meryl Streep som Ironman? Justin Bieber som Charles Manson? Nei, jeg vet det: Leonardo DiCaprio som J. Edgar Hoover. Hihi.
Derfor er Clint Eastwoods «J. Edgar» egentlig en LOL-film. En oppgitt OMG. De som har sminket Leo til gammel, har laget en blanding av glemt fjorårssviske på bånn av fruktkorjå og mausoleet i Kreml. Man får følelsen av at hans åpenbare livslede skyldes flre kilo lateks, mens det egentlig er sånn at mannen led av uhelbredelige morsbindinger og burde vært født som chihuahua-hvalp. Dette er en sønn fra Bates’ motell. Hvis han ikke stopper ut mammas lik, er det bare fordi håndlaget mangler.
Historien om FBI-legenden er egentlig ganske deilig. Da Hoover kom inn i den generelle verdens-paranoiaen, var det marxistene som sprang rundt og sprengte folk og ting. Det satte sitt preg på den lille speidergutten, så han brukte livet sitt til å forfølge kommunister. Hadde det vært nazister, ville vi følt at han var en helgen. Det var den historien.
Dessuten var han kjønnslig ambivalent, men lot seg ikke forføre tilstrekkelig av sin vakre venn Tolson.
DeCaprio vandrer rundt i den irrasjonelle rollen som en ordblind i biblioteket. Verken Eastwood eller han skjønner egentlig hva filmen skal handle om, for Hoover er et politisk og menneskelig tabu i amerikansk bevissthet fordi han overvåket Kennedys sexliv. Han kan ikke framstilles sympatisk. Men mannen på filmen er så puslete at han kunne ha spilt i «Oslo 31. august», så det går ikke an å mislike ham heller.
Tingene tatt i betraktning blir Leos håpløse rolle ganske bra. Det er som når Johnny Depp spiller Edward Saksehånd.

Intruders

tja
Skyggemonsteret kommer? Eller?
«Intruders»: Amerikansk-spansk-britisk grøsser. 2011. 1 time, 37 minutter. 15 år. Regi: Juan Carlos Fresnadillo. Med: Clive Owen, Carice van Houten, Izan Corchero, Ella Purnell, Daniel Brühl.
3Nabovarsel: Denne psykologisk vindskeive sjelegrøsseren er så mystisk laga at du kommer til å tro at du ser en god film. Egentlig er historien et hekkans rot som det ikke går an å finne verken snute eller hale på.
En liten spansk gutt går ut i regnet for å finne pus, men Hulfjes kommer for å ta ham. I England skriver Clive Owens datter fortellingen om Hulfjes, og så overfaller det fjeslause monsteret henne på jenterommet. Mor og sønn i Spania blir ansett som gale. Clive Owen og dattera er også gale, og ingen tror på noen sjøl om vi på tross av kveldssol på skjermen har konstatert at et uhyre med sekke-hode forsøker å ta biter av folks barn.
Det kom til slutt en forklaring. De som skjønte den, kan sende meg en mail på arild.abrahamsen@aftenbladet.no.

Faces in the crowd

tja
Millas fornemmelse for fjes
«Faces in the crowd»: Amerikansk-fransk-kanadisk thriller. 2011. 1 time, 30 minutter. 15 år. Regi: Julien Magnat. Med: Milla Jovovich, Julian McMahon, Michael Shanks, Marianne Faithfull.
4Dette skjer ikke med mange kvinner: De stoler ikke på speilet. Milla Jovovich har Vanessa-sensuelt velstandsytre som består av bakoverstrøket hår med MGP-dult og sandblåst L’Oreal-fjes. Hun lurer seg til Facebook og bedriver denslags husmorkåt venninneprat som Gud som regel straffer med menstruasjonssmerter. Derfor mister hun evnen til ansiktsgjenkjennelse samtidig med at hun oppdager en seriemorder. Det er sjeldnere enn rabis hos røde hunder.
Uheldighetene fører til involveringssvikt med kjæresten og mye fælt. Morderen oppdager også at dama ikke kan kjenne ham igjen, så han leker «nå ser du meg, nå ser du meg ikke»-leken med henne helt til genre-klimakset kommer.
Filmen er jevnt spennende, men slutten er for trist.

The scorpion king 3: Battle for redemption

sur
Skorpion uten brodd
«The scorpion king3: Battle for redemption»: Amerikansk fantasy-action. 2012. 1 time, 42 minutter. 15 år. Regi: Roel Reiné. Med: Victor Webster, Bostin Christopjer, Ron Perlman, Selina Lo, Krystal Vee, Dave Bautista, Billy Zane.
2Den eneste egentlige gleden ved denne krigs-orienterte Midtøsten-filmen, er at du kan si: «Silda kommer!» Filmanmeldere får sjelden den sjansen. Silda er ei slags kampsport-prinsesse, og for at nordmenn skal føle seg involvert, er også Olaf med. Han er germaner og Jack Black look-a-like som reiser sammen med den detroniserte akkader-kongen Mathayus. Det er sånn at Billy Zane ikke må få tak i medaljongen. Han må helst ikke få tak i dødeboka heller, og i hvert fall ikke Silda, som han vil tafse på.
Filmen er geografisk forvirrende. Det ene øyeblikket i ørkenen, det neste i noe som likner Høydalsmo. Utescenene ble skutt i Thailand og bærer preg av det.

This must be the place

smil
Den fantastiske Penn
«This must be the place»: Italiensk-fransk-irsk komediedrama. 2011. 1 time, 58 minutter. 11 år. Regi: Paolo Sorrentino. Med: Sean Penn, Frances McDormand, Judd Hirsch, Eve Hewson, Kerry Condon, David Byrne, Harry Dean Stanton.
5En sjelden gang er en filmrolle så perfekt utforma at det oppstår et intellektuelt og emosjonelt forventningsrom rundt skikkelsen. Det er som å få tanker rett i artiene, som en impuls-joint. Som regel må du sjøl finne ut hva grunnen var.
Sean Penns framstilling av en aldrende rockestjerne, basert på The Cure-stjerna Robert Smith, er stilisert som en gate-mimer, som en karismatisert sirkusklovn uten latter. Han har fremdeles glamrock-uniformen og det strittende rockehåret, men ansiktet er forvandla til en udeltakende tragedie-maske. Det hvitsminka fjeset har ingen estetikk og det har ingen kultur-tilhørighet, det bare svever ensomt og irrelevant i tilværelsen som hvis noen sendte en åttespors musikkkassett ut i space.
Det står i alle omtalene at Cheyenne kjeder seg. Det gjør han ikke. Han er et menneske forbi kjedsomheten, han er ikke utbrent, men oppbrent, han er ikke resignert, men retirert. Det finnes ikke noe han vil lenger. Han vil ikke ville. Dette er et menneske som har vært der hvor meteorene blir forma, og han gidder ikke mer. Giddaslaushet er en slags lykke. Sean Penns rolle har eksistensielle dybder som vi ikke aner noe om, for vi lever i illusjonen om prestasjonslykke.
Cheyenne har isjas. Han kan nesten ikke bevege seg. Han drar på en trillebag, som ei halt enke over åtti. Likevel får han den besynderlige ideen at han vil reise til farens dødsleie i USA. Da han kommer for seint, siden han reiser fra Irland med passasjerskip, kompenserer han for sin sønnelige utilstrekkelighet ved lete etter farens plageånd fra konsentrasjonsleiren. Stol på meg: Det blir annerledes enn du tror. Han finner noe som er annerledes enn du ventet. I en roadtrip som minner om «The Straight story» treffer den indifferente celebriteten mennesker som får ham til å føle ting han egentlig ikke gidder. Det er rart og stilig og melankolsk til langt inn i Universets skrumplever.
Filmen har en litt plagsomt rekreasjonistisk slutt. Den nedbrente fullfører sitt traume og blir helbredet. Som det sto i far min sitt freudianske drømmetydnings-kurs: «Kompleks funnet og opphevet». Men det svekker ikke Sean Penns rolle for du oppdager at du egentlig ønsker at han skulle forbli som han var fordi det behagelige ingentinget er målet for alt.
En liten ting til: Frances McDormand spiller brannmann og Cheyennes kone med en oppkvikkende entusiasme som i en vignett-klar liten rolle oppklarer hva kvinners oppgave i menns liv er.