Månedlige arkiver: juni 2012

Tombstone (1992)

smil
Tombstone Western. 1994. 1 time, 55 minutter. 18 år.
Regi: George P. Cosmatos.
Tombstone
Western. 1994. 1 time, 55 minutter. 18 år. Regi: George P. Cosmatos. Med: Kurt Russell, Val Kilmer, Michael Biehn, Powers Boothe, Dana Delany, Sam Elliott, Stephen Lang, Joanna Pacula, Bill Paxton, Jason Priestley, Billy Zane, Charlton Heston.
«Tombstone» er mannefilmen man skal se nå om dagen hvis man er ødipjuskete frustrert og nedbrutt over at verden tilsynelatende ble overtatt av maniske kjerringer uten at det ble sendt ut hørselsvern eller nabovarsel. Kurt Russell spiller westernhelten Wyatt Earp med så smale øyne at han antakelig ikke en gang kan se ei hel pannekake fra sida, og han utøver vekslende sheriffmyndighet med så mytisk Carola- religiøs intuisjons-rettferdighet at filmen får dette velgjørende bibelhistorie-preget som har gjort Clint Eastwood til en feiret mann i Aftenposten.
«Tombstone» er en opplagt, henrykt guttefilm i større grad enn Eastwoods litt tungsindige western-eventyr. Når Doc Holliday (Val Kilmer) etter en overmenneskelig skyt-ut antyder at hans venn Wyatt har tatt turen ned til bekken for å gå på vannet, tilhører det både filmens margarintynne selvironi og det ekstatiske hevnmotivet som går gjennom historien. I starten utrydder Clanton-brødrene en meksikansk prest. Det skulle de ikke ha gjort, for presten siterer Predikeren og varsler at det vil komme en bleik hest med hevnen og dødsriket. Johnny Ringo skjønner det, for han er egentlig en nevrotisk latiner.
Wyatt Earp er den bleike hesten, sammen med sin enda bleikere venn Doc, som spytter blod og har en hudfarge som minner om venninnene til Dracula. Den snille komedieskuespilleren Kurt Russell startet karrieren sin som 12-åring i Disney-filmer på sekstitallet, men her utstråler han himmelsk vrede og guddommelig hevn med voldsomme grimaser, og selv vegetariske pasifister i yoga- stilling vil føle katarsis skylle over sjela når helten har fått nok av urimelighet og bestemmer seg for å
slå igjen.
«Tombstone» er overfylt av enkle, hensiktsmessige roller og kjente fjes, og den underholder streit og deilig slik sånne filmer skal. Regissør er George P. Cosmatos, en av de virkelig underkjente i amerikansk film. Han regisserte «First Blood II: Rambo» og «Cobra» og fikk liten ære for det, men den 53 år gamle italieneren har tydeligvis forteller- evner som kan forklare at han som 19-åring fikk være assisterende regissør på «Exodus» og som 23-åring hadde samme jobben da «Zorba» ble filmet.
«Tombstone» forteller naturlig nok samme historien som Kevin Costner-filmen «Wyatt Earp», men uten å fortape seg i udramatisk historielærer-entusiasme. I stedet formulerer Cosmatos (og manusforfatteren Kevin Jarre, som han også samarbeidet med om «Rambo») den voksende amerikanske sorgen over at det tydeligvis ikke lenger finnes en mann med stjerne som skinner sterkt nok til å redde landet fra seg selv.

Turner & Hooch

tja
En sak for Dr. Ruth
En sak for Dr. Ruth
Filmteatret: Turner & Hooch. Med: Tom Hanks, Mare Winningham, Craig T. Nelson, Reginald Veljohnson. Regi: Roger Spottiswoode. Nasjonalitet: Amerikansk, 1989. Lengde: 1 time, 48 minutter. Sensur: 15 år.
FILM
ARILD ABRAHAMSEN
I en time og åtteogførti minutter har denne filmen ett poeng: Tom Hanks tvinges (manusforfatterne gidder ikke forklare hvorfor) til å leve sammen med en forferdelig stygg og uappetittlig hund som roter til den perfekte ungkarstilværelsen hans så fundamentalt at han til slutt elsker beistet. Det er selvfølgelig en tvilsom virkelighetsbeskrivelse, men løgner kan vi leve med på kino. Mye verre er det at så mye energi må ødes på å overforklare den fordømte bikkja at vi formelig kan høre lyden av når de fem manusforfatternes hjerner tørker inn og smuldrer bort.
Rundt det perverse parforholdet er de nødt til å snekre en amerikansk underholdningsfilm etter det velkjente mønsteret: Kjærlighet og kriminalitet. Men skrivemaskinsguttene har allerede brukt opp fantasien sin på å detaljskildre hundens imitasjon av den tredje verdenskrig. Mare Winninghams og Tom Hanks’ felles forelskelse blir en fysisk og åndelig bortreist-på-dagen-sak som kanskje er typisk for hundevenner (jeg har ofte lurt på det), og mordet (som egentlig burde bety noe, selv for folk som liker dyr) gjennomgår en prioritetsmessig tilintetgjøring som fører til at oppklaringen føles som en uviktig digresjon.
Så monomant kunne man ha laget en kvass komedie, dersom det litt pinlige forholdet mellom mannen og hunden var spissformulert med ironi og vidd. Roger Spottiswoode (hva gjør du her, Roger?) prøver litt, ved å gjøre dyret ubeskrivelig ufyselig. Men det blir aldri noe mer enn en stygg hund, og den forvokste Big-levningen Tom Hanks blir ingenting i det hele tatt; bare en lydig løpegutt for en daukjørt manuskript-idyll.
Jeg har tenkt at kanskje er dette enda en populærfilosofisk film om at det går an å elske alt som sikler på lakenet ditt, bare det ser på deg med våte øyne en gang i blant. Det er i så fall en sak for Dr. Ruth.

The adjustment bureau

smil
Sci-fi-romanse for de som lurer på hva som skjedde
ROMANTISK
SCI-FI THRILLER
The adjustment bureau:
Amerikansk. 2011. 1 time, 46 minutter. 7 år. Regi: George Nolfi. Med: Matt Damon, Emily Blunt, Florence Kastriner.
Arild Abrahamsen tekst
Nå løper Matt Damon igjen med øvrigheta i hælene mens han leier ei dame med pipende maraton-bronkier. Men han blir ikke forfulgt av CIA denne gang, bare noen som likner fælt.
Ingen blir skutt i «The adjustment bureau», ingen blir stukket med giftige paraplyer. Det er verre enn det. Historien er henta fra bladerunneren Philip K. Dicks novelle «Adjustment team», så du må regne med unaturligheter. I det øyeblikket fire menn med stygg-bil-hatter og kommunefrakker stiller seg på linje som en organisert blottergruppe, skjønner du at noe er forferdelig galt.
Du burde ha ant det allerede da Emily Blunt kommer snikende ut av herretoalettet der politikeren Matt Damon øver på skuffelses-talen sin. De er nemlig for gode til å være sanne sammen. I en uvanlig velskrevet do-samtale merker du at noen mennesker er ment for hverandre på den digre måten med brun saus og glitrende svaner.
Men øvrigheta mener ikke det. Øvrigheta peker med sine magiske Märtha-fingre og forvandler folks skjebne. Hvem er de? Har de #dld på mobilen? Jeg tenkte ikke jeg skulle røpe det.
Mange romantiske mennesker lever livet med uforklarlige fornemmelser om at de ble dratt i skjebnesvangre retninger av krefter som ikke virker helt frie. Noen ekstremt romantiske mennesker føler til og med at den elskeden de egentlig traff midt i amordistriktet, ble hekta fra dem, sveipt vekk av usaklige tilfeldigheter eller underlige sammentreff, som om noen hadde sittet på den mørke skya i horisonten og sagt: Sorry, kids, det skal ikke bli dere to. De kan prøve å komme sammen igjen, men stemmen i villmarka gjentar sitt sorry, og så går bussen. Kjærlighet som ikke kan tape, ikke kan vinne.
De folka har mye på denne filmen å gjøre.

Eastern promises

sur
Komiske komle-russere
KRIMDRAMA
Eastern promises: Kanadisk. 2007. 1 time, 35 minutter. 18 år. Regi: David Cronenberg. Med: Viggo Mortensen, Naomi Watts, Armin Müller-Stahl, Vincent Cassel.
Arild Abrahamsen tekst
Terningkast 2
Når Cronenbergs krimdrama omsider forlater den utilsikta komediestilen og forsøker seg på tradisjonell, sentimental spenning, er det for seint. Latteren har drept de gjenlevende.
David Cronenberg er ingen Coppola. Han kan ikke lage etnisk drama om russere. De sørper rundt med sine usalige aksenter, de serverer sin klisjé-bortsj demonstrativt som om Frøken Sørensen bestiller komla på Inter, de sitter der med den evindelige vodka-flaska og sine hjemmefryste tundrablikk og er mindre virkelige enn musikal-vikinger i Møllebuktå. Aldri har jeg sett Viggo Mortensen dårligere. Aldri har Naomi Watts virka mer som en Santa Lucia-engel fra ei snottete skillingsvise. Jeg ba til den gresk-ortodokse treguden: Kan ikke heller Christer Falck komme og få opp nivået i denne elendigheten? Hvor er ubåtkapteinen og hans balalaika-årkester?
Det handler om ung mor som dør fra nyfødt barn og etterlater en gåte som ikke er en gåte: Russiske kvinner i utlandet er ulykkelige horer, og de drømmer om et liv med Jon Skolmen, men de får det ikke. Mafiaen har hovedkvarter i restaurant, og der hersker Armin Müller-Stahl som tsar. Så skjærer de hverandre med kniv, Mortensen lufter lurven tyve ganger, og så er det endelig slutt.

Source code

smil
En silkethriller!

Source code: Amerikansk sci-fi thriller. 2011. 1 time, 31 minutter. 
15 år. Regi: Duncan Jones. 
Med: Jake Gyllenhaal, Michelle Monaghan, Vera Farmiga.

5 Denne stilige filmen er laget av David Bowies sønn Duncan Jones, han som regisserte «Moon». «Source code» har den samme tematiske tettheten, en stedfasthet som nesten gjør at historien kan framføres på en teaterscene og en mystisk-logisk historie som både er full av fysiske paradokser og sjelelig sårbarhet.

Jeg likte virkelig «Source code», men jeg har ikke lyst til å røpe noe om den. En mann sitter på et tog og snakker med ei dame som tilsynelatende kjenner ham, men han aner ikke hvem hun er. Plutselig er han et annet sted. Vera Farmiga spør hva han fant ut. Det sier jeg ikke.

Gyllenhaal er en prins i roller som dette, og Michelle Monaghan gir den tungsindige paranoia-filmen en kontrapunktisk friskhet som gjør at særhetene aldri tar overhånd. Dette vil dere se.

A special day Una giornata particolare

smil
Ettore Scola laget «Una giornata particolare» i 1977 med Sophia Loren og Marcello Mastroianni i hovedrollene, så dette er liksom jul og annen pinsedag for Italia-gjengen. Filmen handler om det første møtet mellom Hitler og Mussolini seint på 30-tallet. Loren har en fascist-mann som løper av gårde for å se på, så hun blir i stedet venner med den homofile Mastroianni.

Menn som hater kvinner

tja
Klisjétynga gubbe-krim
«Menn som hater kvinner»: Svensk dramakrim. 2009. 2 timer, 25 minutter. 15 år. Regi: Niels Arden Oplev. Med: Noomi Rapace, Michael Nyqvist, Sven-Bertil Taube, Peter Haber, Lena Endre, Ewa Fröling, Stefan Sauk, Gunnel Lindblom.
Nei, dette er jeg ikke lei meg for: Gjensynet med den tragisk oppskrytte Stieg Larson-filmen «Menn som hater kvinner» virket like uomtvistelig som flat hånd mot tynn kryssfiner.
«Menn som hater kvinner» er et overraskende ufriskt genre-streif i triste fordommer. Den representerer en pinlig, seksuell dagdrøm om den intelligente, kjetting-tøffe ungjenta med det herja sinnet som bare kan finne roen på et gråhåra mannsbryst og en indignasjons-rusa, svensk Marvel-journalist.
Hver sin smak? Denne gang begriper jeg dere ikke. Hvordan kan reflekterte mennesker kjøpe den uappetittlige, utrangerte syttitalls-historien i «Menn som hater kvinner»? En feira antikapitalistisk stjerne-journalist som får i oppdrag av den eksentriste godseieren å bo i hans detektiv-stuga for å oppklare forsvinningen til Harriet som ble borte i 1966? På selveste julaften, som åpenbart blir feira med kjøttbullor og oppbrudd i den konfesjonsfrie delen av Sverige, tar han toget til Hegestad eller noe sånt for at Sven-Bertil Taube skal fortelle hele slektshistorien sin mens det smørgåsbleike svenskemotljuset leker med rynkene hans slik utlevde portrett-fotografer gjorde før de gikk og drakk middag. Det er så forbaska satt, det er kunstnerisk sett sidrævva og forslitt.
Er dette noe å bli så irritert for? Har ikke krim alltid beveget seg rundt i et museum med fettete fingre på glassmontrene? Jo, det er sant. Men Stieg Larsson var ikke en koselig gammel engelsk dame med god tid. Han markerte seg som samtidsskildrer og politisk refser. Man forlanger at han skal leve opp til i hvert fall noen få kriterier for sannsynlighet, relevanse og god smak. Det er grunn til å vente at han presterer noe som likner mer på vår skandinaviske hverdag enn nazi-seifing og forherligelse av åttitalls-repetisjoner av politisk sadisme.
Her er for mye gubbete generasjons-tull.
På åttitallet syntes de rosakledde hvitvinsdrikkerne at det var politisk gourmetisme at kvinner skulle torturere slemme menn. I dag er seilerskoa deres såleslitte, og normale mennesker vet at torturister er psykopater. De forherliger man ikke. I dag vet vi også at demonisering av rikfolk som seriemordere og sadistiske nazier er billigvalg av forbryter. I dag smiler vi nedlatende når den sentimentale, sjølopptatte superhelt-journalisten har avslørt kapitalistene, og blir utstøtt fra det gode selskap. Ja, du kan tro! I virkelighetens verden ville journalisten blitt en ny Jesus; han ville blitt overtvitra av elitistisk sympati og blitt programleder for et samfunnskritisk realityshow på NRK2.

Kongens tale The king’s speech

smil
Årets største filmopplevelse
HISTORISK DRAMA
Kongens tale (The King’s speech):
Britisk. 2010. 1 time, 58 minutter. 5 år. Regi: Tom Hooper. Med: Colin Firth, Geoffrey Rush, Helena Bonham Carter, Derek Jacobi, Timothy Spall, Jennifer Ehle.
Terningkast 6
Arild Abrahamsen tekst
Med «The king’s speech» rykker Colin Firth opp i Mirren-klassen for uovertrufne skuespillerprestasjoner – og han gjør det selvsagt sammen med Geoffrey Rush, som med sitt ruglete hesteansikt og sin djupe Moses-stemme alltid ser ut som det mennesket Gud ønsket å lage, men så blei det Adam.
Historien om den stammende prins Albert som måtte bli konge fordi bror hans rota seg borti fru Simpson, var Se og Hør-stoff lenge, men huskes egentlig bare av mor mi og de, og hun sitter på sykehjem og er 90 år. Jeg var på forhånd dypt bekymra for at britene skulle paradere sine historiske rutiner og kjede oss i to timer med en slags TV-serie om kongelige misfortuner.
Jeg trengte bare én scene med Colin Firth og Geoffrey Rush sammen for å skjønne at dette antakelig var årets filmopplevelse. Når du kommer fra oppstylta ukeblad-klønerier som «Black swan», er det fantastisk å se skuespillere i arbeid. Ingen står og måper for å se sjelfulle ut. To menn med synlig indre balanse underspiller konsekvent sin følsomhet for at sjela ikke skal syns, og etter hvert kan du i stedet føle inderligheten som om det går en engel eller et spøkelse gjennom rommet. Det blir som å se på når tyngdekraft blir til. Jeg bøyer meg for dere, mine konger.
Noen ytterst sjeldne ganger oppstår den enkleste av alle genialiteter: Noen har skrevet et manus som på en holdbar og usentimental måte ivaretar psykologisk innsikt som alle folk deler; lektorer, landmenn og lasaroner. Den allmenne sårbarhet. Den rene, klare menneskeligheten. Det gjør de her. I løpet av to timer formulerer filmen de enkle stabbesteinene langs livsveien som gjør livet trygt eller farlig for konger og krapyl; den klarer å vise hvordan noen folk er sårere, sartere, sjenertere enn de andre. Prins Albert er som et svev fra en navnløs klippe mot et bunnløst dyp, og alt han opplever er usikkerhet og skam.
Filmen starter med at prinsen skal åpne en utstilling foran radio-mikrofon i 1934. Han får ikke fram ett ord, for han har stammet fra han var 4-5 år. Den stille mannen er uvenner med sin egen stemme, for sånn virker autoritære miljøer på noen folk. De mister lyden sin til redselen. Kona hans – skikkelig skjønt spill av Helena Bonham Carter – oppsøker en australsk taleterapeut på prinsens vegne. Hans Høyhet møter fram og blir kalt Bertie. Det er bra for ham. Fra da av går filmen inn i en historisk, psykologisk nesten-thriller som bygger seg opp til traumaet da kongen i 1939 skal holde sin første lange krigstale i radioen.
Det er filmatisk perfekt formulert. Det er spennende, rørende og imponerende. Replikkene sitter som små tegnestifter, skuespillerne bruser ikke med historiens flotthet, men bøyer seg på en måte for det ydmyke mennesket og blir litenhetens vakre allierte. Vi treffer Churchill og lille Elizabeth som nå er dronning.
Vi ser Hitler som er den demoniske veltalenhetens representant i historien. Det er stilig og beskjedent gjort, og alle er flinke. Men når Firth og Rush blir aleine i et rom, da oppstår virkelig, pusthemmende filmperfeksjon.
Bildetekst:
Kongelig besøk: Geoffrey Rush og hans kone Jennifer Ehle får majesteten Colin Firth på besøk.

Saving Sarah Cain

tja
Saving Sarah Cain
TV3 02.15
bLisa Pepper spiller storbyjournalisten Sarah som må ta seg av sin avdøde søsters fem amish-nieser for at de ikke skal havne i fosterhjem. 2007.

Wellkåmm til Verona

tja
Wellkåmm til Verona
NRK2 23.25
bHer kommer en film med Ghita Nørbye, og da pleier jeg forlate landet. Hun spiller alltid litt for idealiserte roller, og denne gang er hun den dama som Jan Malmsjø på pleiehjemmet forelsker seg i. Susanne Osten er regissør, og filmen ble laget i 2006.