Månedlige arkiver: april 2012

The wronged man

tja
The wronged man
TV3 02.20
Skulle man ha sett: Her er et ganske ukjent amerikansk drama med Julia Ormond i hovedrollen. Hun spiller en advokat som blir bedt om å forsvare en afro-amerikansk far som blir beskyldt for voldtekt. 2010.

Sunset Grill

tja
Mirakelet Peter Weller – «Sunset Grill»
Dette er like usannsynlig som om Jesus skulle komme tilbake på «Casino». Den nesten utbrukte og livstrøtte thriller-traveren Peter Weller som i det siste ble kamuflert i en kybernetisk kakeboks («Robocop»), utfører plutselig sitt livs beste rolle i en rotete detektivsak som egentlig hører hjemme blant ikke resirkulerbart materiale på Sele. Weller mobiliserer all sin livsangst og spiller ut en bablende blanding av Chandler og Bukowski. Han er som en miks av «En handelsreisendes død», «Hvem er redd for Virginia Wolf?» og Bryne parabolforenings Hamburg-tur. I forskrekkelsen over dette naturfenomenet lures hveteloffen Lori Singer til å bade naken. Oioi. Kevin Connor heter regissøren som fikk til mirakelet, og han har laget en haug med filmer som jeg aldri har sett, så hele greia er antakelig en arbeidsulykke. Filmen handler om en hensynsløst forfylla detektiv med samvittighet og om illegale innvandrere som forsvinner. 18 år. Ikke for svigermor og små dyr. 1992.

Wild child

smil
Clueless i England
«Wild child»:
Amerikansk ungdomskomedie. 2008. 1 time, 36 minutter. 11 år. Regi: Nick Moore. Med: Emma Roberts, Natasha Richardson, Georgia King, Juno Temple.
Emma Roberts spiller ei clueless-jente fra California som blir deportert til kostskole i England fordi hun drukna stemors klær. Clueless betyr at hun er ung jente med kles-fetisj. Hun liker klær, det er ikke bare noe hun tar på seg fordi det regner. Creepy. I England blir sossejenta tvangspåført en grå uniform som får henne til å likne en bussjåfør i et land der hun ikke skjønner språket.
De britiske jentene er uventa kule og bekjemper California-arrogansen med 300 år gammel ironi, bortsett fra Harriet som kommer fra overklassen og er ei snottabitch. Hun tror hun er kjæreste med deilige Freddy, som kjører Biggles-bil og oppfører seg som en perfekt gentlemen når piker har slukt så mye punch at de får kjønnsliv av det. Emma liker Freddy, for håret hans ser ut som en gyllen havrebølge.
Den amerikanske jenta vil hjem til det historieløse idiotiet igjen, og derfor gjør hun alt for å bli utvist. Filmen er frisk og behagelig, replikkene er kule, Roberts er dyktig og alt er bedre enn fryktet.

Madeline

tja
Madeline
TV2 Film 19.20
bFransk-amerikansk komedie fra 1990 der Hatty Jones spiller ei jnte som stadig kommer i trøbbel og ut av trøbbel igjen. Frances McDormand er nonne for en gangs skyld. Nigel Hawthorne er lorden som vil selge Madelines skole. Vi får tro at hun redder den.

I en bedre verden Hævnen

sur
Suketter fra dansk teskjekjerring
DRAMA
I en bedre verden
(Hævnen): Dansk. 2010. 1 time, 59 minutter. 15 år. Regi: Susanne Bier. Med: Mikael Persbrandt, Ulrich Thomsen, William Jøhnk Nielsen, Markus Rygaard,
Camilla Gottlieb.
Arild Abrahamsen tekst
Det er sånn med dansker. De er så omstendelige og overtydelige at det er et mirakel at ikke teskjeene sør for Hirtshals er utstyrt med en liten lapp der det står: Advarsel. Teskje.
Noen ytterst få ganger fører det til rørende film, rett og slett fordi de er dansker og snakker så meget og så inntrengende at man blir ramma av Stockholms-syndromet og elsker dem for å slippe unna. Men så har du sånne som denne filmen, som forteller en opplagt, paradoksfri moralhistorie med så skole-hvide usannsynligheter at det smerter. Scene etter scene kunne vært tatt ut av Helsedirektoratets brosjyre «Vold er ikke svaret».
Susanne Bier har laget noen av de fineste danske dramaene. Her bommer hun med alle ti fingrene uavhengig av hverandre. Mikael Persbrandt spiller en overmenneskelig snill lege uten grenser, og han har en sønn som blir mobba på skolen etter det litt grove NRK-prinsippet «Alle gutter med rødt hår slår». Dansk films dystreste framtoning Ulrich Thomsen spiller enkemann og far til den fullstendig ubegripelig ufølsomme Christian, som veksler mellom å være Batman og IRA-morder fordi hans mor døde av kreft. Da den slemme bilmekanikeren slår grenseløse Persbrandt, fordi arbeidere er primitive mennesker, oppstår en familiekonflikt som etter nesten to timer fører til at guttene bygger ei svær, diger bombe. De er 10 år eller noe, og de skal drive bombeterror.
Bomba var en god idé, for den fører til at skilte foreldre kommer sammen, alle blir lykkelige og snille og den sørgende gutten blir glad i faren sin igjen.
Hvis dansker går lenger ut på landet, havner de enten i Vesterhavet eller i Storebælt, så det kan de ikke. Likevel.

Angus, thongs and perfect snogging Bekjennelser om gutter, klining og katter

smil
Flere engelske drops
«Gutter, klining og katter» (Angus,
thongs and perfect snogging): Britisk
komedie. 2008. 1 time, 36 minutter.
7 år. Regi: Gurinder Chadha. Med:
Georgia Groome, Eleanor Tomlinson,
Aaron Johnson, Alan Davies, Karen
Taylor.
Det må ha skjedd noe i England. Plutselig finner de fortjent beskjedne britene opp nyttårsaften igjen, en
hel generasjon etter «Fire bryllup og en gravferd». Tenåringsfilmen «Gutter, klining. » er så velspilt, velskrevet og velgjørende at også den smuss-orienterte Paradise Hotel-underklassen kan legge fjern-kontrollene fra seg og nyte
kjønnslivetsuskyldige magnet-magi.
Fire snåle fjortiser i Eastbourne funderer over hvordan de skal komme i gang med serie-klining. Det er ikke så lett, men dette er fantasirike, småsnublende og maskinmessende ressursjenter, så tallrike, intelligente spontan-samtaler oppstår.
Georgia Groome med den babylonske nesa var en urimelig sjarmerende 15-åring da filmen ble spilt inn i 2007, og hun bærer filmen på et stramt laken av filosofisk sprudlende unghet. JenteneersomnyristaboksermedRed Bull. Dagfinn Høybråtenkunne ha ledd. Litt rolig. Regissøren Gurinder Chadha er den shiva-benåda indiske dama fra Kenya som laget «Bend it like Beckham», og hun porsjonerer vittigheter med en suveren sans for disiplinert allmenn-galskap.
For familie-kikking.

Black swan

sur
Bleik svane med pms
PSYKOLOGISK
DRAMATHRILLER
Black swan:
Amerikansk. 2010. 1 time, 47 minutter. 15 år. Regi: Darren Aronofsky. Med: Natalie Portman, Mila Kunis, Vincent Cassel, Barbara Hershey.
Arild Abrahamsen tekst
«Black swan» er en så selvopptatt film at den egentlig glemmer at vi er der. Regissøren beundrer Natalie Portman med så fortærende sult at det nesten bare er kyllingskjelettet igjen av henne mens vi lurer på om hvem som gjorde mest skade i USA – Hitchcock eller Freud?
Portman er en enkel skuespiller. Den smekre animasjonskroppen hennes er på en måte evig uferdig, og ansiktets beinete mjukhet gir deg følelsen av å se deig heve seg med for kald gjær. Hun blir liksom aldri ferdig. Portman stirrer og hun stirrer med en så konstant veikhet at gruvearbeidere som ikke har sett kvinnfolk siden en fredag i oktober, vil skjønne hvor sart dama er.
Jenter kan ikke være sarte. Noen må frigjøre dem. Menn og maskepi skal omdanne sarte jenter til djevelske, fullbyrda kvinner, for damene er aldri bare seg sjøl, de er enten hore eller helgen, de er djevelsk utfordrende eller uferdige. «Black swan» melder seg på den nattklubb-sleipe mannemyten om kvinner som jomfruelig leire med pompøs klassiskhet. La oss si det sånn: Etter «Antichrist» er det en utfordring å se filmer med menn som skaper kvinner. Det blir ikke bedre av at vi befinner oss i en sviske-kompott. Balletten «Svanesjøen» er et slags barndomsminne om alt det som var storarta da du var tolv år gammel og så Nyttårskonserten fra Wien og trodde at mer kulturelt enn dette kan det jo ikke bli.
I Darren Aronofskys vaklende film får den nesten usynlige uskylden Portman rollen som både den hvite og den svarte svane fordi den franske instruktøren blir bitt av hennes indre nebb og tror at hun er en pulefugl tross alt. «Ville du hatt sex med denne kvinnen?» sier han til en av de mannlige danserne (som antakelig ikke liker kvinner på den måten) – og svarer selv: Nei, ingen ville det. Portman er for snill og usexy til å utstråle den svarte svanes forføreriske fjærkre-kynisme. Hun må bli ei skikkelig høne.
Vi vet jo hva årsaken er. En dominerende mor. Barbara Hershey med forvirrende nye tenner spiller den detaljstyrende MonsterMutter, hun som kler dattera og legger dattera og er så psykoanalytisk til stede i alle drømmer og hallusinasjoner at dattera ikke engang klarer masturbere skikkelig når sjefen har bedt henne gjøre det.
I Svanens død er historien at prinsen velger feil svane, og da velger svana døden. Det er feiende flott som ballett-materiale, men historien er kyllingveik og patetisk som drama-fundament.
Aronofsky forsøker å kompensere for handlingens pinglethet ved å innføre en blanding av magisk realisme og grøsser-metodikk. Verken uglene eller svanene er helt hva du ser, og kanskje må en kvinne gro metafysiske, metaforiske svarte vinger for at sjela hennes skal bli komplett.
Det er ikke nok med pms en gang i måneden. Sjøl om Portman gir en troverdig skildring av uka før mensen.
Jeg kan jo ikke røpe hvordan det går egentlig. Men jeg kan fortelle at den uspennende skuespilleren Mila Kunis spiller den utadvendte, djevelske svartrompekvinnen. Etter mange forsøk på å se traumatisk-farlig ut, likner hun fremdeles den slemme skrevgeita i en high school-komedie. Vincent Cassel er bra som instruktør, men den beste rollen har Winona Ryder, og hun er med i et par minutter.
Her mangler vesentlige ting: En handling som ikke tillater regissøren å være forelska i skuespillerinnens fjes og kropp hele tida. En skuespiller som kan virke sart uten å se ut som et nek.
En sannsynliggjøring av utslitt psykologi som ikke virker som om den finner på bøøh-ting underveis for at vi ikke skal gjespe.
Er filmen vakker? Ja. Hvis du liker filmer der kvinner blir framstilt som pipende ofre, er nok filmen vakker. Musikken rekker du å bli lei av om igjen. Vi er ikke tolv år lenger.

Biutiful

tja
Smerte som smuldrer
DRAMA
Biutiful:
Meksikansk-spansk. 2010. 2 timer, 28 minutter. 15 år. Regi: Alejandro Gonzalez Inarritu. Med: Javier Bardem, Maricel Alvarez, Hanaa Bouchaib, Guillermo Estrella, Eduard Fernandez.
Arild Abrahamsen tekst
Javier Bardem spiller egentlig en mann som ikke kan dø, for barna er avhengige av ham. Men filmen vimler snakkesalig og vrimlende rundt temaet og ender i en plutselig dødspoesi som får deg til å lure på om regissør Inarritu hadde noen mening med noe.
Jeg tror ikke han har det. Han blir bare så rørt av seg sjøl.
I to timer og tjue minutter bruker regissøren sitt rastløse, håndholdte kamera til å detaljskildre elendigheten i en innvandrerslum i Spania. Bardem bor i slitte kår med to barn. Han lever av å formidle arbeid til ulovlige kinesere og afrikanere, han har ei uberegnelig ekskone som ikke er i stand til å ta seg av noe eller noen og han har en usympatisk bror. De to barna har bare ham.
Så får han beskjed om at han kommer til å dø om et par måneder av spredd prostatakreft. Han vet at han kan ikke dø. Vi vet at han kan ikke dø. Og filmen skildrer alle slags ting som skjer i de to siste månedene uten at det egentlig angår historiens uutholdelige smerte.
Når vi spiller beyblade, er det sånn at den militante snurrebassen før eller siden begynner å dingle til den ene sida og så den andre, rett før den detter. Vi kaller det vimle. Inarritu vimler. Han har et tema som egentlig krever poetisk pregnans, og han vaser mye rundt mellom politisk sentimentalitet og sjablong-gripende sosialrealisme. Vi vet at de fattige har det ille, og vi vet at ulovlige innvandrere ikke har det kjekt – men «Biutiful» kunne fortalt en historie som gjorde den større enn rutinert stemnings-dyrkelse for godhjerta småborgere.
Det er også sånn at Bardem kan snakke med de døde, han er en slags snåsagubbe. Det gåtefulle og poengløse poenget vimles vekk i filmen; det er som om alle tilløp til klare tanker smuldrer i møtet med en filmmann som syns det er viktigere å skildre enn å fortelle. Jeg likte ikke «Babel» heller. Mye mas, ingenting å si.
Javier Bardem gjør en tung og vakker rolle, og skuespillerne bærer filmen sjøl om det er på en litt jabbete måte. Og to og en halv time er lenger enn du tror.